Olav Müller (1924–2018) - Sideversjonshistorikk

PaulVIF på 26. feb. 2019 kl. 09:59

2019-02-26T09:59:37Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. feb. 2019 kl. 09:59
Linje 40:		Linje 40:
	[[kategori:Prester]]		[[kategori:Prester]]
	[[kategori:Forfattere]]		[[kategori:Forfattere]]
			[[Kategori:Polititroppene]]
	[[kategori:Trondheim kommune]]		[[kategori:Trondheim kommune]]
	[[kategori:Fødsler i 1924]]		[[kategori:Fødsler i 1924]]
	[[Kategori:Dødsfall i 2018]]		[[Kategori:Dødsfall i 2018]]
	{{bm}}		{{bm}}

PaulVIF: /* Unge år og krigstjeneste */

2019-02-26T09:58:17Z

Unge år og krigstjeneste

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. feb. 2019 kl. 09:58
Linje 7:		Linje 7:
	Han fylte seksten år ei drøy uke etter [[angrepet på Norge 1940\|angrepet på Norge]] 9. april 1940. Allerede i det første krigsåret tenkte han på å flykte til England for å melde seg til tjeneste. Han ble involvert i motstandsarbeid, og i september 1942 måtte han flykte til Sverige sammen med to andre motstandsfolk. Han fikk flyktningstatus i Storlien, og ble sendt videre til [[Kjesäter]]. Deretter ble han sendt til Uppsala og innskrevet på et gymnas for norske flyktninger. Etter en tid slutta han der, og ble med på skogsarbeid for å få fysisk trening. I juli 1943 dro han sammen med to andre nordover for å komme seg over til [[Sovjetunionen]] og derfra videre til England. De tok drosje fra Kiruna til [[Karesuando]], og derfra gikk turen til fots. Da de nådde grenseselva Torneå kom de seg ikke over, og gikk tilbake til Karesuando. I Kiruna endte de opp i arresten, og så var det tilbake til flyktningleiren og skogsarbeid. Etter en tid ble han kalt over til politileiren Gottøra ved Uppsala, der han ble utdanna som land-telegrafist og plassert i [[Rikspolitiet\|2. rikspolitikompani]]. Der ble det også våpentrening.		Han fylte seksten år ei drøy uke etter [[angrepet på Norge 1940\|angrepet på Norge]] 9. april 1940. Allerede i det første krigsåret tenkte han på å flykte til England for å melde seg til tjeneste. Han ble involvert i motstandsarbeid, og i september 1942 måtte han flykte til Sverige sammen med to andre motstandsfolk. Han fikk flyktningstatus i Storlien, og ble sendt videre til [[Kjesäter]]. Deretter ble han sendt til Uppsala og innskrevet på et gymnas for norske flyktninger. Etter en tid slutta han der, og ble med på skogsarbeid for å få fysisk trening. I juli 1943 dro han sammen med to andre nordover for å komme seg over til [[Sovjetunionen]] og derfra videre til England. De tok drosje fra Kiruna til [[Karesuando]], og derfra gikk turen til fots. Da de nådde grenseselva Torneå kom de seg ikke over, og gikk tilbake til Karesuando. I Kiruna endte de opp i arresten, og så var det tilbake til flyktningleiren og skogsarbeid. Etter en tid ble han kalt over til politileiren Gottøra ved Uppsala, der han ble utdanna som land-telegrafist og plassert i [[Rikspolitiet\|2. rikspolitikompani]]. Der ble det også våpentrening.

	Mens han var i telegrafistutdanning i Gottøra ble han alvorlig syk. Han ble lagt sammen med to andre på et rom, og begge de to andre døde. Det så ut til at han ikke kom til å stå det over, men legen klarte å få ham tilbake til livet. Under sykehusoppholdet, og i møte med døden, meldte det seg en del religiøse undringer. Han hadde to venner fra Uppsala gymnas som også kom inn i Rikspolitiet, og som var katolikker fra [[Porsgrunn]]. Under en tur ut på byen gikk de til katolsk messe, og det ble et vendepunkt. Da det ble klart at polititroppene skulle settes inn i [[Finnmark]] ville Dagfinn Müller konvertere – selv om tyskerne var på tilbaketog, var det ikke ufarlig. Sammen med sine to katolske venner oppsøkte han St. Eugenia kirke i Stockholm, der pater [[Gabriel Marie Vanneufville]] [[Dominikanerordenen\|O.P.]] tok dem imot. Han hadde vært prest i Oslo fra 1924, og var selv flyktning. Han ville ikke ta opp Müller i kirka uten undervisning, men vennen Odd forklarte at han ville havne i dødsfare om en ukes tid. Dermed ble unntaksbestemmelser i kirkeretten tatt i bruk. Presten stilte ja/nei-spørsmål, og Odd som satt bak ham markerte med tommel opp eller tommel ned hva svaret skulle være. Den 31. desember 1944 ble Müller tatt opp i den katolske kirke, og dagen etter mottok han førstekommunion.		Mens han var i telegrafistutdanning i Gottøra ble han alvorlig syk. Han ble lagt sammen med to andre på et rom, og begge de to andre døde. Det så ut til at han ikke kom til å stå det over, men legen klarte å få ham tilbake til livet. Under sykehusoppholdet, og i møte med døden, meldte det seg en del religiøse undringer. Han hadde to venner fra Uppsala gymnas som også kom inn i Rikspolitiet, og som var katolikker fra [[Porsgrunn]]. Under en tur ut på byen gikk de til katolsk messe, og det ble et vendepunkt. Da det ble klart at [[polititroppene]] skulle settes inn i [[Finnmark]] ville Dagfinn Müller konvertere – selv om tyskerne var på tilbaketog, var det ikke ufarlig. Sammen med sine to katolske venner oppsøkte han St. Eugenia kirke i Stockholm, der pater [[Gabriel Marie Vanneufville]] [[Dominikanerordenen\|O.P.]] tok dem imot. Han hadde vært prest i Oslo fra 1924, og var selv flyktning. Han ville ikke ta opp Müller i kirka uten undervisning, men vennen Odd forklarte at han ville havne i dødsfare om en ukes tid. Dermed ble unntaksbestemmelser i kirkeretten tatt i bruk. Presten stilte ja/nei-spørsmål, og Odd som satt bak ham markerte med tommel opp eller tommel ned hva svaret skulle være. Den 31. desember 1944 ble Müller tatt opp i den katolske kirke, og dagen etter mottok han førstekommunion.

	I Kirkenes sto det russiske styrker, mens tyskerne hadde trukket seg tilbake til [[Alta]]. 2. rikspolitikompani ble sendt til [[Skipagurra]], og så til munningen av [[Tanaelva]]. Det ble noen møter med tyskerne, men for det meste fungerte de som ordenspoliti fram til den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945.		I Kirkenes sto det russiske styrker, mens tyskerne hadde trukket seg tilbake til [[Alta]]. 2. rikspolitikompani ble sendt til [[Skipagurra]], og så til munningen av [[Tanaelva]]. Det ble noen møter med tyskerne, men for det meste fungerte de som ordenspoliti fram til den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945.

MortenHV: dette er langt ifra leksikonspråk, så gjør det klart at det er sitat eller parafrase.

2018-11-09T12:18:21Z

dette er langt ifra leksikonspråk, så gjør det klart at det er sitat eller parafrase.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. nov. 2018 kl. 12:18
Linje 11:		Linje 11:
	I Kirkenes sto det russiske styrker, mens tyskerne hadde trukket seg tilbake til [[Alta]]. 2. rikspolitikompani ble sendt til [[Skipagurra]], og så til munningen av [[Tanaelva]]. Det ble noen møter med tyskerne, men for det meste fungerte de som ordenspoliti fram til den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945.		I Kirkenes sto det russiske styrker, mens tyskerne hadde trukket seg tilbake til [[Alta]]. 2. rikspolitikompani ble sendt til [[Skipagurra]], og så til munningen av [[Tanaelva]]. Det ble noen møter med tyskerne, men for det meste fungerte de som ordenspoliti fram til den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945.

	Etter krigens slutt fikk han tatt gymnasutdanning i Trondheim. Han fikk også konvertittundervisning av prefekt [[Antonius Deutsch]] i Trondheim. Etter hvert begynte det å meldte seg et kall til å bli prest. Da han fortalte det til sin mor, svarte hun at da ville hun heller at han gifta seg med ei ~~negresse~~. Kort tid etter at han var ferdige med gymnaset i 1947 reiste han allikevel ut for å begynne på presteutdanning.		Etter krigens slutt fikk han tatt gymnasutdanning i Trondheim. Han fikk også konvertittundervisning av prefekt [[Antonius Deutsch]] i Trondheim. Etter hvert begynte det å meldte seg et kall til å bli prest. Da han fortalte det til sin mor, svarte hun at «da ville hun heller at han gifta seg med ei negresse». Kort tid etter at han var ferdige med gymnaset i 1947 reiste han allikevel ut for å begynne på presteutdanning.

	==Prestetjeneste==		==Prestetjeneste==

Kallrustad: /* Prestetjeneste */ korr. dødsdato

2018-11-09T08:53:38Z

Prestetjeneste: korr. dødsdato

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. nov. 2018 kl. 08:53
Linje 21:		Linje 21:
	Han ble utnevnt til æresmedlem i [[Norges Unge Katolikker]] i 2010.		Han ble utnevnt til æresmedlem i [[Norges Unge Katolikker]] i 2010.

	Pater Olav Müller døde på [[Buran sykehjem]] i Trondheim den 6. ~~april~~ 2018, 94 år gammel. Han donerte sitt legeme til vitenskapen, men før [[St. Olavs hospital (Trondheim)\|St. Olavs hospital]] tok over legemet ble han lagt i åpen kiste i St. Olav domkirke den 7. november, og det ble da feiret [[rekviemmesse]] for ham. Det ble også annonsert at biskop [[Bernt Eidsvig]] feire en større rekviemmesse for ham samme sted 12. desember 2018. Når sykehuset har utført de prosedyrer de ønsker, vil hans jordiske levninger bli kremert og urna blir nedsatt på [[Stavne kirkegård]].		Pater Olav Müller døde på [[Buran sykehjem]] i Trondheim den 6. november 2018, 94 år gammel. Han donerte sitt legeme til vitenskapen, men før [[St. Olavs hospital (Trondheim)\|St. Olavs hospital]] tok over legemet ble han lagt i åpen kiste i St. Olav domkirke den 7. november, og det ble da feiret [[rekviemmesse]] for ham. Det ble også annonsert at biskop [[Bernt Eidsvig]] skal feire en større rekviemmesse for ham samme sted 12. desember 2018. Når sykehuset har utført de prosedyrer de ønsker, vil hans jordiske levninger bli kremert og urna blir nedsatt på [[Stavne kirkegård]].

	==Forfatterskap==		==Forfatterskap==

Cnyborg: Ny side: '''Olav Müller SS.CC.''' (født 18. april 1924 i Trondheim, død 6. november 2018 samme sted) var katolsk prest...

2018-11-08T12:03:24Z

Ny side: '''Olav Müller SS.CC.''' (født 18. april 1924 i Trondheim, død 6. november 2018 samme sted) var katolsk prest...

Ny side

'''[[Olav Müller (1924–2018)|Olav Müller SS.CC.]]''' (født [[18. april]] [[1924]] i [[Trondheim]], død [[6. november]] [[2018]] samme sted) var [[Den katolske kirke|katolsk]] prest. Han var sokneprest i flere katolske menigheter i Norge, og lengst var han i [[St. Olav domkirkemenighet (Trondheim)|St. Olav domkirkemenighet]] i Trondheim.

==Unge år og krigstjeneste==

Han het opprinnelig Dagfinn Müller – Olav er navnet han tok som ordensbroder – og ble døpt i [[Den norske kirke]] den 29. juni 1924.

Han fylte seksten år ei drøy uke etter [[angrepet på Norge 1940|angrepet på Norge]] 9. april 1940. Allerede i det første krigsåret tenkte han på å flykte til England for å melde seg til tjeneste. Han ble involvert i motstandsarbeid, og i september 1942 måtte han flykte til Sverige sammen med to andre motstandsfolk. Han fikk flyktningstatus i Storlien, og ble sendt videre til [[Kjesäter]]. Deretter ble han sendt til Uppsala og innskrevet på et gymnas for norske flyktninger. Etter en tid slutta han der, og ble med på skogsarbeid for å få fysisk trening. I juli 1943 dro han sammen med to andre nordover for å komme seg over til [[Sovjetunionen]] og derfra videre til England. De tok drosje fra Kiruna til [[Karesuando]], og derfra gikk turen til fots. Da de nådde grenseselva Torneå kom de seg ikke over, og gikk tilbake til Karesuando. I Kiruna endte de opp i arresten, og så var det tilbake til flyktningleiren og skogsarbeid. Etter en tid ble han kalt over til politileiren Gottøra ved Uppsala, der han ble utdanna som land-telegrafist og plassert i [[Rikspolitiet|2. rikspolitikompani]]. Der ble det også våpentrening.

Mens han var i telegrafistutdanning i Gottøra ble han alvorlig syk. Han ble lagt sammen med to andre på et rom, og begge de to andre døde. Det så ut til at han ikke kom til å stå det over, men legen klarte å få ham tilbake til livet. Under sykehusoppholdet, og i møte med døden, meldte det seg en del religiøse undringer. Han hadde to venner fra Uppsala gymnas som også kom inn i Rikspolitiet, og som var katolikker fra [[Porsgrunn]]. Under en tur ut på byen gikk de til katolsk messe, og det ble et vendepunkt. Da det ble klart at polititroppene skulle settes inn i [[Finnmark]] ville Dagfinn Müller konvertere – selv om tyskerne var på tilbaketog, var det ikke ufarlig. Sammen med sine to katolske venner oppsøkte han St. Eugenia kirke i Stockholm, der pater [[Gabriel Marie Vanneufville]] [[Dominikanerordenen|O.P.]] tok dem imot. Han hadde vært prest i Oslo fra 1924, og var selv flyktning. Han ville ikke ta opp Müller i kirka uten undervisning, men vennen Odd forklarte at han ville havne i dødsfare om en ukes tid. Dermed ble unntaksbestemmelser i kirkeretten tatt i bruk. Presten stilte ja/nei-spørsmål, og Odd som satt bak ham markerte med tommel opp eller tommel ned hva svaret skulle være. Den 31. desember 1944 ble Müller tatt opp i den katolske kirke, og dagen etter mottok han førstekommunion.

I Kirkenes sto det russiske styrker, mens tyskerne hadde trukket seg tilbake til [[Alta]]. 2. rikspolitikompani ble sendt til [[Skipagurra]], og så til munningen av [[Tanaelva]]. Det ble noen møter med tyskerne, men for det meste fungerte de som ordenspoliti fram til den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945.

Etter krigens slutt fikk han tatt gymnasutdanning i Trondheim. Han fikk også konvertittundervisning av prefekt [[Antonius Deutsch]] i Trondheim. Etter hvert begynte det å meldte seg et kall til å bli prest. Da han fortalte det til sin mor, svarte hun at da ville hun heller at han gifta seg med ei negresse. Kort tid etter at han var ferdige med gymnaset i 1947 reiste han allikevel ut for å begynne på presteutdanning.

==Prestetjeneste==

Han trådte inn i den tyske provins av [[picpuspatrene|picpusordenen]] (SS.CC.) i Simpelveld i [[Nederland]]. Novisiatet lå dels i Nederland og dels i Tyskland, og grensa var stengt slik at han måtte snike seg over. De første løfter avla han den 7. oktober 1949. Valget av orden skyldtes at prestene i Midt-Norge stort sett var picpuspatre. Den 2. august 1953 mottok han vigselen som subdiakon av biskop [[Johannes Rüth]], som tilhørte samme orden. Han mottok så vigselen som [[diakon]] i Simpelveld den 5. september 1953 av biskop Guglielmus Lemmens. Prestevigselen fant sted i Trondheim 5. september 1954, og igjen var det biskop Rüth som forretta. Deretter fullførte han de teologiske studiene i Simpelveld våren 1955.

Hans første oppdrag ble som kapellan i Burgbrohl og Nieder-Oberweiler i Tyskland, der han var fra september 1955 til mars 1957. Han ble beordra til Norge av ordenens generalsuperior Johannes d'Elbe den 13. mars 1957, og 1. april samme år ankom han Trondheim. Der ble han kapellan i St. Olav menighet. Den 1. mai 1965 tok han over sokneprestembetet der. To år senere, den 11. mai 1967, ble han utnevnt til sokneprest i [[Vår Frue menighet (Ålesund)|Vår Frue menighet]] i [[Ålesund]]. Der var han bare i noen måneder, og den 29. november 1967 ble han sokneprest i [[St. Eystein menighet (Kristiansund)|St. Eystein menighet]] i [[Kristiansund]]. 2. juni 1968 bar det så tilbake til fødebyen Trondheim, der han igjen ble sokneprest i St. Olav. Der ble han i over tjue år, inntil han den 1. september 1987 ble sokneprest i [[St. Laurentius menighet (Drammen)|St. Laurentius menighet]] i [[Drammen]]. Nøyaktig et år senere, 1. september 1988, ble han utnevnt til sokneprest i Kristiansund igjen. Det ble ti år der, til han den 1. juni 1988 ble pensjonert som sokneprest og bosatte seg i en leilighet eid av picpusordenen i Trondheim. I februar 2003 flytta han inn i en kommunitet sammen med andre picpuspatre i [[Kristiansand]]. I 2009 ble han så pensjonert – denne gang fra alle plikter, i en alder av 85 år – og flytta tilbake til Trondheim. Han fungerte allikevel fortsatt som sjelesørger og [[skriftemål|skriftefar]] for mange inntil han de siste månedene ble sengeliggende.

Han ble utnevnt til æresmedlem i [[Norges Unge Katolikker]] i 2010.

Pater Olav Müller døde på [[Buran sykehjem]] i Trondheim den 6. april 2018, 94 år gammel. Han donerte sitt legeme til vitenskapen, men før [[St. Olavs hospital (Trondheim)|St. Olavs hospital]] tok over legemet ble han lagt i åpen kiste i St. Olav domkirke den 7. november, og det ble da feiret [[rekviemmesse]] for ham. Det ble også annonsert at biskop [[Bernt Eidsvig]] feire en større rekviemmesse for ham samme sted 12. desember 2018. Når sykehuset har utført de prosedyrer de ønsker, vil hans jordiske levninger bli kremert og urna blir nedsatt på [[Stavne kirkegård]].

==Forfatterskap==

Olav Müller ga ut to samlinger av foredrag og artikler: ''Pateren dypper pennen'' og ''Pateren kvesser pennen''. Han ga også ut ''Streiftog i Den katolske kirkes historie i Norge fra den første misjonstid til nyere tid'' (2011).

I 2018 ga [[Dordi Glærum Skuggevik]] ut boka ''Pater Olav Müller SS.CC.'', som inneholder tre intervjuer hun gjorde med ham mot slutten av hans liv. Hans helsetilstand førte til at han slet med å skrive selv, men han var klar til det siste, og intervjuene som tar for seg hans liv er nærmest en selvbiografi.

==Litteratur og kilder==

* [http://www.katolsk.no/biografier/innenriks/omueller/index Olav Müller SS.CC.], Den katolske kirkes hjemmeside.
* [http://www.katolsk.no/nyheter/2018/11/r-i-p-p-olav-muller-ss.cc «R.I.P. p. Olav Müller SS.CC.»], Den katolske kirkes hjemmeside.
* Skuggevik, Dordi Glærum: [http://www.katolsk.no/nyheter/2018/11/minneord-p-olav-muller «Minneord: p. Olav Müller»], Den katolske kirkes hjemmeside.
* Skuggevik, Dordi Glærum: ''Pater Olav Müller SS.CC.''. Surnadal. 2018. [http://kofoed.no/docs/9788299139427.pdf e-bok (PDF)].

{{DEFAULTSORT:Müller, Olav}}
[[Kategori:Personer]]
[[kategori:Prester]]
[[kategori:Forfattere]]
[[kategori:Trondheim kommune]]
[[kategori:Fødsler i 1924]]
[[Kategori:Dødsfall i 2018]]
{{bm}}