Ole Bye (1781–1862) - Sideversjonshistorikk

PaulVIF: /* Tyveri i 1850 */

2023-01-15T08:55:15Z

Tyveri i 1850

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 15. jan. 2023 kl. 08:55
Linje 12:		Linje 12:
	En historie knyttet til hans embete som stiftamtskriver:<ref>Thaulow 1919: 410 ff.</ref>		En historie knyttet til hans embete som stiftamtskriver:<ref>Thaulow 1919: 410 ff.</ref>

	Det er beskrevet som en av de merkeligste sakene i vår kriminalhistorie. Det skulle forbli et uoppklart tyveri som fikk de alvorligste konsekvenser for embetsmann og stiftamtskriver Bye og hans kone. Dette fikk også den største oppmerksomhet i Trondheim. Stiftamtmannens kasse var åpnet og hele beholdningen på 10 600 daler var borte. Det var bare det at stiftamtskriveren hadde full kontroll på sikringen av kassen hele tiden. I vitners nærvær var kassen talt opp 8 mai 1850 kl. 12 og alt stemte. Senere hadde han ikke rørt kassen og nøklene hadde han på seg. Kassen befant seg i hans hjem og stiftamtstue på hjørnet av Erling Skakkes gate og St. Jørgensveita. Han var beskrevet som den mest pålitelige og samvittighetsfulle embetsmann. Om kvelden 9. mai skulle han gjøre noe klart til neste dag og åpnet kassen. Til sin enorme forbauselse var kassen tom.		Det er beskrevet som en av de merkeligste sakene i vår kriminalhistorie. Det skulle forbli et uoppklart tyveri som fikk de alvorligste konsekvenser for embetsmann og stiftamtskriver Bye og hans kone. Dette fikk også den største oppmerksomhet i Trondheim. Stiftamtmannens kasse var åpnet og hele beholdningen på 10 600 daler var borte. Det var bare det at stiftamtskriveren hadde full kontroll på sikringen av kassen hele tiden. I vitners nærvær var kassen talt opp 8 mai 1850 kl. 12 og alt stemte. Senere hadde han ikke rørt kassen og nøklene hadde han på seg. Kassen befant seg i hans hjem og stiftamtstue på hjørnet av [[Erling Skakkes gate (Trondheim)\|Erling Skakkes gate]] og [[St. Jørgensveita]]. Han var beskrevet som den mest pålitelige og samvittighetsfulle embetsmann. Om kvelden 9. mai skulle han gjøre noe klart til neste dag og åpnet kassen. Til sin enorme forbauselse var kassen tom.

	Politiet ble koblet inn, men man fant ingen spor eller merker. Huset hadde vært stengt og låst og ingen nøkler var borte. Det hadde ikke vært noen på besøk. Bye hadde selv ikke forlatt huset i perioden siden kassen var avstemt. Det fremstod som helt ubegripelig. En konkluderte med at det i alle fall må ha skjedd om natten. Etterforskningen ga ingen resultat. Bye selv ble aldri mistenkt som den hedersmann han var. Han måtte søke departementet om og få sitt ansvar for saken ettergitt. Men ansvaret ble uansett plassert hos han. Han forsøkte også og appellere Stortinget flere ganger om benådning, men fikk det ikke innvilget. Det førte til at han mistet sitt hus og enda en eiendom utenfor byen ved navn Hoeggen for og dekke tapet. Bye søkte avskjed og fikk til nød en liten pensjon. Den arme mannen var fortvilt, og gikk rundt og grublet på mysteriet i 10 år. Naturlig måtte også mistanken rettes mot hans kone. Hun skal ha forstått det og ryktene som gikk gjorde at hun skjemte seg så mye over dette at hun døde tidlig.		Politiet ble koblet inn, men man fant ingen spor eller merker. Huset hadde vært stengt og låst og ingen nøkler var borte. Det hadde ikke vært noen på besøk. Bye hadde selv ikke forlatt huset i perioden siden kassen var avstemt. Det fremstod som helt ubegripelig. En konkluderte med at det i alle fall må ha skjedd om natten. Etterforskningen ga ingen resultat. Bye selv ble aldri mistenkt som den hedersmann han var. Han måtte søke departementet om og få sitt ansvar for saken ettergitt. Men ansvaret ble uansett plassert hos han. Han forsøkte også og appellere Stortinget flere ganger om benådning, men fikk det ikke innvilget. Det førte til at han mistet sitt hus og enda en eiendom utenfor byen ved navn Hoeggen for og dekke tapet. Bye søkte avskjed og fikk til nød en liten pensjon. Den arme mannen var fortvilt, og gikk rundt og grublet på mysteriet i 10 år. Naturlig måtte også mistanken rettes mot hans kone. Hun skal ha forstått det og ryktene som gikk gjorde at hun skjemte seg så mye over dette at hun døde tidlig.

	Så skjer det noe i 1861 som har parallell med denne saken. Hovedkassereren i Norges Bank ved navn Gabriel Kirsebom Kielland er også bekymret for sin kasse og en natt da han drar for og sjekke, så finner han skrekkslagen at dørene står ulåst. Inne i banken finner han en velkjent person, en proprietær (storgårdeier) med falske nøkler. Det sterkt klanderverdige var at han ikke ble pågrepet, men fikk dra hjem hvor han tok sitt eget liv med gift. Dette startet en ny etterforskning med mange avhør av bekjente av proprietæren og en kunne konkludere med at det var stor sannsynlighet med at dette var samme person som hadde ranet Bye. De fant også at han var i omgangskretsen til Bye, og at han mest sannsynlig ved en anledning hadde klart og skaffe seg et avtrykk av nøklene. Ingen kunne drømt om og sette proprietæren i forbindelse med ranet hos Bye. Han hadde også understøttet Bye sin sønn. En tjenestepike hos proprietæren sa hun hadde sett en rull med sedler under hans seng. Proprietæren som ble tatt på fersken i Norges Bank var proprietær ved Stavne gård, Frederik Arntsen Solem. Ifølge Kgl. prop. av 26/4-1862 med dertil hørende stortingsbeslutning ble hele beløpet som ble stjålet fra kassen til stiftamtskriver Bye tilbakebetalt som erstatning til hans kausjonister og arvinger da det etter de forhør som var foretatt etter innbruddet i Norges Bank var overveiende sannsynlighet for at han var bestjålet av samme person som hadde forsøkt og rane Norges Bank. Ole Bye døde samme år, og fikk da kanskje med seg at mistanken ble rettet mot proprietæren for ugjerningen, men han døde få dager før Stortinget innvilget og gi økonomisk erstatning for ugjerningen. Han visste kanskje om innholdet i proposisjonen. Det ble et trist endelikt for den ellers så flinke embetsmannen. Han ble 81 år gammel.		Så skjer det noe i 1861 som har parallell med denne saken. Hovedkassereren i Norges Bank ved navn Gabriel Kirsebom Kielland er også bekymret for sin kasse og en natt da han drar for og sjekke, så finner han skrekkslagen at dørene står ulåst. Inne i banken finner han en velkjent person, en proprietær (storgårdeier) med falske nøkler. Det sterkt klanderverdige var at han ikke ble pågrepet, men fikk dra hjem hvor han tok sitt eget liv med gift. Dette startet en ny etterforskning med mange avhør av bekjente av proprietæren og en kunne konkludere med at det var stor sannsynlighet med at dette var samme person som hadde ranet Bye. De fant også at han var i omgangskretsen til Bye, og at han mest sannsynlig ved en anledning hadde klart og skaffe seg et avtrykk av nøklene. Ingen kunne drømt om og sette proprietæren i forbindelse med ranet hos Bye. Han hadde også understøttet Bye sin sønn. En tjenestepike hos proprietæren sa hun hadde sett en rull med sedler under hans seng. Proprietæren som ble tatt på fersken i Norges Bank var proprietær ved Stavne gård, Frederik Arntsen Solem. Ifølge Kgl. prop. av 26/4-1862 med dertil hørende stortingsbeslutning ble hele beløpet som ble stjålet fra kassen til stiftamtskriver Bye tilbakebetalt som erstatning til hans kausjonister og arvinger da det etter de forhør som var foretatt etter innbruddet i Norges Bank var overveiende sannsynlighet for at han var bestjålet av samme person som hadde forsøkt og rane Norges Bank. Ole Bye døde samme år, og fikk da kanskje med seg at mistanken ble rettet mot proprietæren for ugjerningen, men han døde få dager før Stortinget innvilget og gi økonomisk erstatning for ugjerningen. Han visste kanskje om innholdet i proposisjonen. Det ble et trist endelikt for den ellers så flinke embetsmannen. Han ble 81 år gammel.

	== Referanser ==		== Referanser ==

Cnyborg på 28. okt. 2020 kl. 08:43

2020-10-28T08:43:35Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. okt. 2020 kl. 08:43
Linje 9:		Linje 9:
	Han hadde rang av [[kammersekretær]] fra 1812 og [[kammerassessor]] fra 1813. I 1834 ble han Ridder av [[Vasaordenen]].		Han hadde rang av [[kammersekretær]] fra 1812 og [[kammerassessor]] fra 1813. I 1834 ble han Ridder av [[Vasaordenen]].

	En historie knyttet til hans embete som stiftamtskriver:~~{{trenger referanse}}~~		== Tyveri i 1850 ==
			En historie knyttet til hans embete som stiftamtskriver:<ref>Thaulow 1919: 410 ff.</ref>

	Det er beskrevet som en av de merkeligste sakene i vår kriminalhistorie. Det skulle forbli et uoppklart tyveri som fikk de alvorligste konsekvenser for embetsmann og stiftamtskriver Bye og hans kone. Dette fikk også den største oppmerksomhet i Trondheim. Stiftamtmannens kasse var åpnet og hele beholdningen på 10 600 daler var borte. Det var bare det at stiftamtskriveren hadde full kontroll på sikringen av kassen hele tiden. I vitners nærvær var kassen talt opp 8 mai 1850 kl. 12 og alt stemte. Senere hadde han ikke rørt kassen og nøklene hadde han på seg. Kassen befant seg i hans hjem og stiftamtstue på hjørnet av Erling Skakkes gate og St. Jørgensveita. Han var beskrevet som den mest pålitelige og samvittighetsfulle embetsmann. Om kvelden 9 mai skulle han gjøre noe klart til neste dag og åpnet kassen. Til sin enorme forbauselse var kassen tom. Politiet ble koblet inn, men man fant ingen spor eller merker. Huset hadde vært stengt og låst og ingen nøkler var borte. Det hadde ikke vært noen på besøk. Bye hadde selv ikke forlatt huset i perioden siden kassen var avstemt. Det fremstod som helt ubegripelig. En konkluderte med at det i alle fall må ha skjedd om natten. Etterforskningen ga ingen resultat. Bye selv ble aldri mistenkt som den hedersmann han var. Han måtte søke departementet om og få sitt ansvar for saken ettergitt. Men ansvaret ble uansett plassert hos han. Han forsøkte også og appellere Stortinget flere ganger om benådning, men fikk det ikke innvilget. Det førte til at han mistet sitt hus og enda en eiendom utenfor byen ved navn Hoeggen for og dekke tapet. Bye søkte avskjed og fikk til nød en liten pensjon. Den arme mannen var fortvilt, og gikk rundt og grublet på mysteriet i 10 år. Naturlig måtte også mistanken rettes mot hans kone. Hun skal ha forstått det og ryktene som gikk gjorde at hun skjemte seg så mye over dette at hun døde tidlig. Så skjer det noe i 1861 som har parallell med denne saken. Hovedkassereren i Norges Bank ved navn Gabriel Kirsebom Kielland er også bekymret for sin kasse og en natt da han drar for og sjekke, så finner han skrekkslagen at dørene står ulåst. Inne i banken finner han en velkjent person, en proprietær (storgårdeier) med falske nøkler. Det sterkt klanderverdige var at han ikke ble pågrepet, men fikk dra hjem hvor han tok sitt eget liv med gift. Dette startet en ny etterforskning med mange avhør av bekjente av proprietæren og en kunne konkludere med at det var stor sannsynlighet med at dette var samme person som hadde ranet Bye. De fant også at han var i omgangskretsen til Bye, og at han mest sannsynlig ved en anledning hadde klart og skaffe seg et avtrykk av nøklene. Ingen kunne drømt om og sette proprietæren i forbindelse med ranet hos Bye. Han hadde også understøttet Bye sin sønn. En tjenestepike hos proprietæren sa hun hadde sett en rull med sedler under hans seng. Proprietæren som ble tatt på fersken i Norges Bank var proprietær ved Stavne gård, Frederik Arntsen Solem. Ifølge Kgl. prop. av 26/4-1862 med dertil hørende stortingsbeslutning ble hele beløpet som ble stjålet fra kassen til stiftamtskriver Bye tilbakebetalt som erstatning til hans kausjonister og arvinger da det etter de forhør som var foretatt etter innbruddet i Norges Bank var overveiende sannsynlighet for at han var bestjålet av samme person som hadde forsøkt og rane Norges Bank. Ole Bye døde samme år, og fikk da kanskje med seg at mistanken ble rettet mot proprietæren for ugjerningen, men han døde få dager før Stortinget innvilget og gi økonomisk erstatning for ugjerningen. Han visste kanskje om innholdet i proposisjonen. Det ble et trist endelikt for den ellers så flinke embetsmannen. Han ble 81 år gammel.		Det er beskrevet som en av de merkeligste sakene i vår kriminalhistorie. Det skulle forbli et uoppklart tyveri som fikk de alvorligste konsekvenser for embetsmann og stiftamtskriver Bye og hans kone. Dette fikk også den største oppmerksomhet i Trondheim. Stiftamtmannens kasse var åpnet og hele beholdningen på 10 600 daler var borte. Det var bare det at stiftamtskriveren hadde full kontroll på sikringen av kassen hele tiden. I vitners nærvær var kassen talt opp 8 mai 1850 kl. 12 og alt stemte. Senere hadde han ikke rørt kassen og nøklene hadde han på seg. Kassen befant seg i hans hjem og stiftamtstue på hjørnet av Erling Skakkes gate og St. Jørgensveita. Han var beskrevet som den mest pålitelige og samvittighetsfulle embetsmann. Om kvelden 9. mai skulle han gjøre noe klart til neste dag og åpnet kassen. Til sin enorme forbauselse var kassen tom.

			Politiet ble koblet inn, men man fant ingen spor eller merker. Huset hadde vært stengt og låst og ingen nøkler var borte. Det hadde ikke vært noen på besøk. Bye hadde selv ikke forlatt huset i perioden siden kassen var avstemt. Det fremstod som helt ubegripelig. En konkluderte med at det i alle fall må ha skjedd om natten. Etterforskningen ga ingen resultat. Bye selv ble aldri mistenkt som den hedersmann han var. Han måtte søke departementet om og få sitt ansvar for saken ettergitt. Men ansvaret ble uansett plassert hos han. Han forsøkte også og appellere Stortinget flere ganger om benådning, men fikk det ikke innvilget. Det førte til at han mistet sitt hus og enda en eiendom utenfor byen ved navn Hoeggen for og dekke tapet. Bye søkte avskjed og fikk til nød en liten pensjon. Den arme mannen var fortvilt, og gikk rundt og grublet på mysteriet i 10 år. Naturlig måtte også mistanken rettes mot hans kone. Hun skal ha forstått det og ryktene som gikk gjorde at hun skjemte seg så mye over dette at hun døde tidlig.

			Så skjer det noe i 1861 som har parallell med denne saken. Hovedkassereren i Norges Bank ved navn Gabriel Kirsebom Kielland er også bekymret for sin kasse og en natt da han drar for og sjekke, så finner han skrekkslagen at dørene står ulåst. Inne i banken finner han en velkjent person, en proprietær (storgårdeier) med falske nøkler. Det sterkt klanderverdige var at han ikke ble pågrepet, men fikk dra hjem hvor han tok sitt eget liv med gift. Dette startet en ny etterforskning med mange avhør av bekjente av proprietæren og en kunne konkludere med at det var stor sannsynlighet med at dette var samme person som hadde ranet Bye. De fant også at han var i omgangskretsen til Bye, og at han mest sannsynlig ved en anledning hadde klart og skaffe seg et avtrykk av nøklene. Ingen kunne drømt om og sette proprietæren i forbindelse med ranet hos Bye. Han hadde også understøttet Bye sin sønn. En tjenestepike hos proprietæren sa hun hadde sett en rull med sedler under hans seng. Proprietæren som ble tatt på fersken i Norges Bank var proprietær ved Stavne gård, Frederik Arntsen Solem. Ifølge Kgl. prop. av 26/4-1862 med dertil hørende stortingsbeslutning ble hele beløpet som ble stjålet fra kassen til stiftamtskriver Bye tilbakebetalt som erstatning til hans kausjonister og arvinger da det etter de forhør som var foretatt etter innbruddet i Norges Bank var overveiende sannsynlighet for at han var bestjålet av samme person som hadde forsøkt og rane Norges Bank. Ole Bye døde samme år, og fikk da kanskje med seg at mistanken ble rettet mot proprietæren for ugjerningen, men han døde få dager før Stortinget innvilget og gi økonomisk erstatning for ugjerningen. Han visste kanskje om innholdet i proposisjonen. Det ble et trist endelikt for den ellers så flinke embetsmannen. Han ble 81 år gammel.

			== Referanser ==
			<references />

	==Kilder==		==Kilder==

			* Thaulow, Chr.: ''Personalhistorie for Trondhjems by og omegn i et tidsrum af circa 1 1/2 aarhundrede (omfattende ca. 1300 Personer) : afsluttet omkring 1876''. Utg. I kommission hos Holbæk Eriksen. 1919. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2008040904012}}.
	* {{Weidling 2000}}, s. 144.		* {{Weidling 2000}}, s. 144.

Olve Utne: {{bm}}

2020-04-16T12:08:32Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. apr. 2020 kl. 12:08
Linje 28:		Linje 28:
	[[Kategori:Fødsler i 1781]]		[[Kategori:Fødsler i 1781]]
	[[Kategori:Dødsfall i 1862]]		[[Kategori:Dødsfall i 1862]]
			{{bm}}

Cnyborg på 23. okt. 2019 kl. 07:24

2019-10-23T07:24:44Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. okt. 2019 kl. 07:24
Linje 9:		Linje 9:
	Han hadde rang av [[kammersekretær]] fra 1812 og [[kammerassessor]] fra 1813. I 1834 ble han Ridder av [[Vasaordenen]].		Han hadde rang av [[kammersekretær]] fra 1812 og [[kammerassessor]] fra 1813. I 1834 ble han Ridder av [[Vasaordenen]].

	En historie knyttet til hans embete som stiftamtskriver:{{trenger ~~kilder~~}}		En historie knyttet til hans embete som stiftamtskriver:{{trenger referanse}}

	Det er beskrevet som en av de merkeligste sakene i vår kriminalhistorie. Det skulle forbli et uoppklart tyveri som fikk de alvorligste konsekvenser for embetsmann og stiftamtskriver Bye og hans kone. Dette fikk også den største oppmerksomhet i Trondheim. Stiftamtmannens kasse var åpnet og hele beholdningen på 10 600 daler var borte. Det var bare det at stiftamtskriveren hadde full kontroll på sikringen av kassen hele tiden. I vitners nærvær var kassen talt opp 8 mai 1850 kl. 12 og alt stemte. Senere hadde han ikke rørt kassen og nøklene hadde han på seg. Kassen befant seg i hans hjem og stiftamtstue på hjørnet av Erling Skakkes gate og St. Jørgensveita. Han var beskrevet som den mest pålitelige og samvittighetsfulle embetsmann. Om kvelden 9 mai skulle han gjøre noe klart til neste dag og åpnet kassen. Til sin enorme forbauselse var kassen tom. Politiet ble koblet inn, men man fant ingen spor eller merker. Huset hadde vært stengt og låst og ingen nøkler var borte. Det hadde ikke vært noen på besøk. Bye hadde selv ikke forlatt huset i perioden siden kassen var avstemt. Det fremstod som helt ubegripelig. En konkluderte med at det i alle fall må ha skjedd om natten. Etterforskningen ga ingen resultat. Bye selv ble aldri mistenkt som den hedersmann han var. Han måtte søke departementet om og få sitt ansvar for saken ettergitt. Men ansvaret ble uansett plassert hos han. Han forsøkte også og appellere Stortinget flere ganger om benådning, men fikk det ikke innvilget. Det førte til at han mistet sitt hus og enda en eiendom utenfor byen ved navn Hoeggen for og dekke tapet. Bye søkte avskjed og fikk til nød en liten pensjon. Den arme mannen var fortvilt, og gikk rundt og grublet på mysteriet i 10 år. Naturlig måtte også mistanken rettes mot hans kone. Hun skal ha forstått det og ryktene som gikk gjorde at hun skjemte seg så mye over dette at hun døde tidlig. Så skjer det noe i 1861 som har parallell med denne saken. Hovedkassereren i Norges Bank ved navn Gabriel Kirsebom Kielland er også bekymret for sin kasse og en natt da han drar for og sjekke, så finner han skrekkslagen at dørene står ulåst. Inne i banken finner han en velkjent person, en proprietær (storgårdeier) med falske nøkler. Det sterkt klanderverdige var at han ikke ble pågrepet, men fikk dra hjem hvor han tok sitt eget liv med gift. Dette startet en ny etterforskning med mange avhør av bekjente av proprietæren og en kunne konkludere med at det var stor sannsynlighet med at dette var samme person som hadde ranet Bye. De fant også at han var i omgangskretsen til Bye, og at han mest sannsynlig ved en anledning hadde klart og skaffe seg et avtrykk av nøklene. Ingen kunne drømt om og sette proprietæren i forbindelse med ranet hos Bye. Han hadde også understøttet Bye sin sønn. En tjenestepike hos proprietæren sa hun hadde sett en rull med sedler under hans seng. Proprietæren som ble tatt på fersken i Norges Bank var proprietær ved Stavne gård, Frederik Arntsen Solem. Ifølge Kgl. prop. av 26/4-1862 med dertil hørende stortingsbeslutning ble hele beløpet som ble stjålet fra kassen til stiftamtskriver Bye tilbakebetalt som erstatning til hans kausjonister og arvinger da det etter de forhør som var foretatt etter innbruddet i Norges Bank var overveiende sannsynlighet for at han var bestjålet av samme person som hadde forsøkt og rane Norges Bank. Ole Bye døde samme år, og fikk da kanskje med seg at mistanken ble rettet mot proprietæren for ugjerningen, men han døde få dager før Stortinget innvilget og gi økonomisk erstatning for ugjerningen. Han visste kanskje om innholdet i proposisjonen. Det ble et trist endelikt for den ellers så flinke embetsmannen. Han ble 81 år gammel.		Det er beskrevet som en av de merkeligste sakene i vår kriminalhistorie. Det skulle forbli et uoppklart tyveri som fikk de alvorligste konsekvenser for embetsmann og stiftamtskriver Bye og hans kone. Dette fikk også den største oppmerksomhet i Trondheim. Stiftamtmannens kasse var åpnet og hele beholdningen på 10 600 daler var borte. Det var bare det at stiftamtskriveren hadde full kontroll på sikringen av kassen hele tiden. I vitners nærvær var kassen talt opp 8 mai 1850 kl. 12 og alt stemte. Senere hadde han ikke rørt kassen og nøklene hadde han på seg. Kassen befant seg i hans hjem og stiftamtstue på hjørnet av Erling Skakkes gate og St. Jørgensveita. Han var beskrevet som den mest pålitelige og samvittighetsfulle embetsmann. Om kvelden 9 mai skulle han gjøre noe klart til neste dag og åpnet kassen. Til sin enorme forbauselse var kassen tom. Politiet ble koblet inn, men man fant ingen spor eller merker. Huset hadde vært stengt og låst og ingen nøkler var borte. Det hadde ikke vært noen på besøk. Bye hadde selv ikke forlatt huset i perioden siden kassen var avstemt. Det fremstod som helt ubegripelig. En konkluderte med at det i alle fall må ha skjedd om natten. Etterforskningen ga ingen resultat. Bye selv ble aldri mistenkt som den hedersmann han var. Han måtte søke departementet om og få sitt ansvar for saken ettergitt. Men ansvaret ble uansett plassert hos han. Han forsøkte også og appellere Stortinget flere ganger om benådning, men fikk det ikke innvilget. Det førte til at han mistet sitt hus og enda en eiendom utenfor byen ved navn Hoeggen for og dekke tapet. Bye søkte avskjed og fikk til nød en liten pensjon. Den arme mannen var fortvilt, og gikk rundt og grublet på mysteriet i 10 år. Naturlig måtte også mistanken rettes mot hans kone. Hun skal ha forstått det og ryktene som gikk gjorde at hun skjemte seg så mye over dette at hun døde tidlig. Så skjer det noe i 1861 som har parallell med denne saken. Hovedkassereren i Norges Bank ved navn Gabriel Kirsebom Kielland er også bekymret for sin kasse og en natt da han drar for og sjekke, så finner han skrekkslagen at dørene står ulåst. Inne i banken finner han en velkjent person, en proprietær (storgårdeier) med falske nøkler. Det sterkt klanderverdige var at han ikke ble pågrepet, men fikk dra hjem hvor han tok sitt eget liv med gift. Dette startet en ny etterforskning med mange avhør av bekjente av proprietæren og en kunne konkludere med at det var stor sannsynlighet med at dette var samme person som hadde ranet Bye. De fant også at han var i omgangskretsen til Bye, og at han mest sannsynlig ved en anledning hadde klart og skaffe seg et avtrykk av nøklene. Ingen kunne drømt om og sette proprietæren i forbindelse med ranet hos Bye. Han hadde også understøttet Bye sin sønn. En tjenestepike hos proprietæren sa hun hadde sett en rull med sedler under hans seng. Proprietæren som ble tatt på fersken i Norges Bank var proprietær ved Stavne gård, Frederik Arntsen Solem. Ifølge Kgl. prop. av 26/4-1862 med dertil hørende stortingsbeslutning ble hele beløpet som ble stjålet fra kassen til stiftamtskriver Bye tilbakebetalt som erstatning til hans kausjonister og arvinger da det etter de forhør som var foretatt etter innbruddet i Norges Bank var overveiende sannsynlighet for at han var bestjålet av samme person som hadde forsøkt og rane Norges Bank. Ole Bye døde samme år, og fikk da kanskje med seg at mistanken ble rettet mot proprietæren for ugjerningen, men han døde få dager før Stortinget innvilget og gi økonomisk erstatning for ugjerningen. Han visste kanskje om innholdet i proposisjonen. Det ble et trist endelikt for den ellers så flinke embetsmannen. Han ble 81 år gammel.

Cnyborg på 23. okt. 2019 kl. 07:24

2019-10-23T07:24:25Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. okt. 2019 kl. 07:24
Linje 9:		Linje 9:
	Han hadde rang av [[kammersekretær]] fra 1812 og [[kammerassessor]] fra 1813. I 1834 ble han Ridder av [[Vasaordenen]].		Han hadde rang av [[kammersekretær]] fra 1812 og [[kammerassessor]] fra 1813. I 1834 ble han Ridder av [[Vasaordenen]].

	En historie knyttet til hans embete som stiftamtskriver:		En historie knyttet til hans embete som stiftamtskriver:{{trenger kilder}}

	Det er beskrevet som en av de merkeligste sakene i vår kriminalhistorie. Det skulle forbli et uoppklart tyveri som fikk de alvorligste konsekvenser for embetsmann og stiftamtskriver Bye og hans kone. Dette fikk også den største oppmerksomhet i Trondheim. Stiftamtmannens kasse var åpnet og hele beholdningen på 10 600 daler var borte. Det var bare det at stiftamtskriveren hadde full kontroll på sikringen av kassen hele tiden. I vitners nærvær var kassen talt opp 8 mai 1850 kl. 12 og alt stemte. Senere hadde han ikke rørt kassen og nøklene hadde han på seg. Kassen befant seg i hans hjem og stiftamtstue på hjørnet av Erling Skakkes gate og St. Jørgensveita. Han var beskrevet som den mest pålitelige og samvittighetsfulle embetsmann. Om kvelden 9 mai skulle han gjøre noe klart til neste dag og åpnet kassen. Til sin enorme forbauselse var kassen tom. Politiet ble koblet inn, men man fant ingen spor eller merker. Huset hadde vært stengt og låst og ingen nøkler var borte. Det hadde ikke vært noen på besøk. Bye hadde selv ikke forlatt huset i perioden siden kassen var avstemt. Det fremstod som helt ubegripelig. En konkluderte med at det i alle fall må ha skjedd om natten. Etterforskningen ga ingen resultat. Bye selv ble aldri mistenkt som den hedersmann han var. Han måtte søke departementet om og få sitt ansvar for saken ettergitt. Men ansvaret ble uansett plassert hos han. Han forsøkte også og appellere Stortinget flere ganger om benådning, men fikk det ikke innvilget. Det førte til at han mistet sitt hus og enda en eiendom utenfor byen ved navn Hoeggen for og dekke tapet. Bye søkte avskjed og fikk til nød en liten pensjon. Den arme mannen var fortvilt, og gikk rundt og grublet på mysteriet i 10 år. Naturlig måtte også mistanken rettes mot hans kone. Hun skal ha forstått det og ryktene som gikk gjorde at hun skjemte seg så mye over dette at hun døde tidlig. Så skjer det noe i 1861 som har parallell med denne saken. Hovedkassereren i Norges Bank ved navn Gabriel Kirsebom Kielland er også bekymret for sin kasse og en natt da han drar for og sjekke, så finner han skrekkslagen at dørene står ulåst. Inne i banken finner han en velkjent person, en proprietær (storgårdeier) med falske nøkler. Det sterkt klanderverdige var at han ikke ble pågrepet, men fikk dra hjem hvor han tok sitt eget liv med gift. Dette startet en ny etterforskning med mange avhør av bekjente av proprietæren og en kunne konkludere med at det var stor sannsynlighet med at dette var samme person som hadde ranet Bye. De fant også at han var i omgangskretsen til Bye, og at han mest sannsynlig ved en anledning hadde klart og skaffe seg et avtrykk av nøklene. Ingen kunne drømt om og sette proprietæren i forbindelse med ranet hos Bye. Han hadde også understøttet Bye sin sønn. En tjenestepike hos proprietæren sa hun hadde sett en rull med sedler under hans seng. Proprietæren som ble tatt på fersken i Norges Bank var proprietær ved Stavne gård, Frederik Arntsen Solem. Ifølge Kgl. prop. av 26/4-1862 med dertil hørende stortingsbeslutning ble hele beløpet som ble stjålet fra kassen til stiftamtskriver Bye tilbakebetalt som erstatning til hans kausjonister og arvinger da det etter de forhør som var foretatt etter innbruddet i Norges Bank var overveiende sannsynlighet for at han var bestjålet av samme person som hadde forsøkt og rane Norges Bank. Ole Bye døde samme år, og fikk da kanskje med seg at mistanken ble rettet mot proprietæren for ugjerningen, men han døde få dager før Stortinget innvilget og gi økonomisk erstatning for ugjerningen. Han visste kanskje om innholdet i proposisjonen. Det ble et trist endelikt for den ellers så flinke embetsmannen. Han ble 81 år gammel.		Det er beskrevet som en av de merkeligste sakene i vår kriminalhistorie. Det skulle forbli et uoppklart tyveri som fikk de alvorligste konsekvenser for embetsmann og stiftamtskriver Bye og hans kone. Dette fikk også den største oppmerksomhet i Trondheim. Stiftamtmannens kasse var åpnet og hele beholdningen på 10 600 daler var borte. Det var bare det at stiftamtskriveren hadde full kontroll på sikringen av kassen hele tiden. I vitners nærvær var kassen talt opp 8 mai 1850 kl. 12 og alt stemte. Senere hadde han ikke rørt kassen og nøklene hadde han på seg. Kassen befant seg i hans hjem og stiftamtstue på hjørnet av Erling Skakkes gate og St. Jørgensveita. Han var beskrevet som den mest pålitelige og samvittighetsfulle embetsmann. Om kvelden 9 mai skulle han gjøre noe klart til neste dag og åpnet kassen. Til sin enorme forbauselse var kassen tom. Politiet ble koblet inn, men man fant ingen spor eller merker. Huset hadde vært stengt og låst og ingen nøkler var borte. Det hadde ikke vært noen på besøk. Bye hadde selv ikke forlatt huset i perioden siden kassen var avstemt. Det fremstod som helt ubegripelig. En konkluderte med at det i alle fall må ha skjedd om natten. Etterforskningen ga ingen resultat. Bye selv ble aldri mistenkt som den hedersmann han var. Han måtte søke departementet om og få sitt ansvar for saken ettergitt. Men ansvaret ble uansett plassert hos han. Han forsøkte også og appellere Stortinget flere ganger om benådning, men fikk det ikke innvilget. Det førte til at han mistet sitt hus og enda en eiendom utenfor byen ved navn Hoeggen for og dekke tapet. Bye søkte avskjed og fikk til nød en liten pensjon. Den arme mannen var fortvilt, og gikk rundt og grublet på mysteriet i 10 år. Naturlig måtte også mistanken rettes mot hans kone. Hun skal ha forstått det og ryktene som gikk gjorde at hun skjemte seg så mye over dette at hun døde tidlig. Så skjer det noe i 1861 som har parallell med denne saken. Hovedkassereren i Norges Bank ved navn Gabriel Kirsebom Kielland er også bekymret for sin kasse og en natt da han drar for og sjekke, så finner han skrekkslagen at dørene står ulåst. Inne i banken finner han en velkjent person, en proprietær (storgårdeier) med falske nøkler. Det sterkt klanderverdige var at han ikke ble pågrepet, men fikk dra hjem hvor han tok sitt eget liv med gift. Dette startet en ny etterforskning med mange avhør av bekjente av proprietæren og en kunne konkludere med at det var stor sannsynlighet med at dette var samme person som hadde ranet Bye. De fant også at han var i omgangskretsen til Bye, og at han mest sannsynlig ved en anledning hadde klart og skaffe seg et avtrykk av nøklene. Ingen kunne drømt om og sette proprietæren i forbindelse med ranet hos Bye. Han hadde også understøttet Bye sin sønn. En tjenestepike hos proprietæren sa hun hadde sett en rull med sedler under hans seng. Proprietæren som ble tatt på fersken i Norges Bank var proprietær ved Stavne gård, Frederik Arntsen Solem. Ifølge Kgl. prop. av 26/4-1862 med dertil hørende stortingsbeslutning ble hele beløpet som ble stjålet fra kassen til stiftamtskriver Bye tilbakebetalt som erstatning til hans kausjonister og arvinger da det etter de forhør som var foretatt etter innbruddet i Norges Bank var overveiende sannsynlighet for at han var bestjålet av samme person som hadde forsøkt og rane Norges Bank. Ole Bye døde samme år, og fikk da kanskje med seg at mistanken ble rettet mot proprietæren for ugjerningen, men han døde få dager før Stortinget innvilget og gi økonomisk erstatning for ugjerningen. Han visste kanskje om innholdet i proposisjonen. Det ble et trist endelikt for den ellers så flinke embetsmannen. Han ble 81 år gammel.

Janes på 5. aug. 2019 kl. 12:43

2019-08-05T12:43:52Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. aug. 2019 kl. 12:43
Linje 9:		Linje 9:
	Han hadde rang av [[kammersekretær]] fra 1812 og [[kammerassessor]] fra 1813. I 1834 ble han Ridder av [[Vasaordenen]].		Han hadde rang av [[kammersekretær]] fra 1812 og [[kammerassessor]] fra 1813. I 1834 ble han Ridder av [[Vasaordenen]].

	~~Historie~~ knyttet til hans embete som stiftamtskriver:		En historie knyttet til hans embete som stiftamtskriver:

	Det er beskrevet som en av de merkeligste sakene i vår kriminalhistorie. Det skulle forbli et uoppklart tyveri som fikk de alvorligste konsekvenser for embetsmann og stiftamtskriver Bye og hans kone. Dette fikk også den største oppmerksomhet i Trondheim. Stiftamtmannens kasse var åpnet og hele beholdningen på 10 600 daler var borte. Det var bare det at stiftamtskriveren hadde full kontroll på sikringen av kassen hele tiden. I vitners nærvær var kassen talt opp 8 mai 1850 kl. 12 og alt stemte. Senere hadde han ikke rørt kassen og nøklene hadde han på seg. Kassen befant seg i hans hjem og stiftamtstue på hjørnet av Erling Skakkes gate og St. Jørgensveita. Han var beskrevet som den mest pålitelige og samvittighetsfulle embetsmann. Om kvelden 9 mai skulle han gjøre noe klart til neste dag og åpnet kassen. Til sin enorme forbauselse var kassen tom. Politiet ble koblet inn, men man fant ingen spor eller merker. Huset hadde vært stengt og låst og ingen nøkler var borte. Det hadde ikke vært noen på besøk. Bye hadde selv ikke forlatt huset i perioden siden kassen var avstemt. Det fremstod som helt ubegripelig. En konkluderte med at det i alle fall må ha skjedd om natten. Etterforskningen ga ingen resultat. Bye selv ble aldri mistenkt som den hedersmann han var. Han måtte søke departementet om og få sitt ansvar for saken ettergitt. Men ansvaret ble uansett plassert hos han. Han forsøkte også og appellere Stortinget flere ganger om benådning, men fikk det ikke innvilget. Det førte til at han mistet sitt hus og enda en eiendom utenfor byen ved navn Hoeggen for og dekke tapet. Bye søkte avskjed og fikk til nød en liten pensjon. Den arme mannen var fortvilt, og gikk rundt og grublet på mysteriet i 10 år. Naturlig måtte også mistanken rettes mot hans kone. Hun skal ha forstått det og ryktene som gikk gjorde at hun skjemte seg så mye over dette at hun døde tidlig. Så skjer det noe i 1861 som har parallell med denne saken. Hovedkassereren i Norges Bank ved navn Gabriel Kirsebom Kielland er også bekymret for sin kasse og en natt da han drar for og sjekke, så finner han skrekkslagen at dørene står ulåst. Inne i banken finner han en velkjent person, en proprietær (storgårdeier) med falske nøkler. Det sterkt klanderverdige var at han ikke ble pågrepet, men fikk dra hjem hvor han tok sitt eget liv med gift. Dette startet en ny etterforskning med mange avhør av bekjente av proprietæren og en kunne konkludere med at det var stor sannsynlighet med at dette var samme person som hadde ranet Bye. De fant også at han var i omgangskretsen til Bye, og at han mest sannsynlig ved en anledning hadde klart og skaffe seg et avtrykk av nøklene. Ingen kunne drømt om og sette proprietæren i forbindelse med ranet hos Bye. Han hadde også understøttet Bye sin sønn. En tjenestepike hos proprietæren sa hun hadde sett en rull med sedler under hans seng. Proprietæren som ble tatt på fersken i Norges Bank var proprietær ved Stavne gård, Frederik Arntsen Solem. Ifølge Kgl. prop. av 26/4-1862 med dertil hørende stortingsbeslutning ble hele beløpet som ble stjålet fra kassen til stiftamtskriver Bye tilbakebetalt som erstatning til hans kausjonister og arvinger da det etter de forhør som var foretatt etter innbruddet i Norges Bank var overveiende sannsynlighet for at han var bestjålet av samme person som hadde forsøkt og rane Norges Bank. Ole Bye døde samme år, og fikk da kanskje med seg at mistanken ble rettet mot proprietæren for ugjerningen, men han døde få dager før Stortinget innvilget og gi økonomisk erstatning for ugjerningen. Han visste kanskje om innholdet i proposisjonen. Det ble et trist endelikt for den ellers så flinke embetsmannen. Han ble 81 år gammel.		Det er beskrevet som en av de merkeligste sakene i vår kriminalhistorie. Det skulle forbli et uoppklart tyveri som fikk de alvorligste konsekvenser for embetsmann og stiftamtskriver Bye og hans kone. Dette fikk også den største oppmerksomhet i Trondheim. Stiftamtmannens kasse var åpnet og hele beholdningen på 10 600 daler var borte. Det var bare det at stiftamtskriveren hadde full kontroll på sikringen av kassen hele tiden. I vitners nærvær var kassen talt opp 8 mai 1850 kl. 12 og alt stemte. Senere hadde han ikke rørt kassen og nøklene hadde han på seg. Kassen befant seg i hans hjem og stiftamtstue på hjørnet av Erling Skakkes gate og St. Jørgensveita. Han var beskrevet som den mest pålitelige og samvittighetsfulle embetsmann. Om kvelden 9 mai skulle han gjøre noe klart til neste dag og åpnet kassen. Til sin enorme forbauselse var kassen tom. Politiet ble koblet inn, men man fant ingen spor eller merker. Huset hadde vært stengt og låst og ingen nøkler var borte. Det hadde ikke vært noen på besøk. Bye hadde selv ikke forlatt huset i perioden siden kassen var avstemt. Det fremstod som helt ubegripelig. En konkluderte med at det i alle fall må ha skjedd om natten. Etterforskningen ga ingen resultat. Bye selv ble aldri mistenkt som den hedersmann han var. Han måtte søke departementet om og få sitt ansvar for saken ettergitt. Men ansvaret ble uansett plassert hos han. Han forsøkte også og appellere Stortinget flere ganger om benådning, men fikk det ikke innvilget. Det førte til at han mistet sitt hus og enda en eiendom utenfor byen ved navn Hoeggen for og dekke tapet. Bye søkte avskjed og fikk til nød en liten pensjon. Den arme mannen var fortvilt, og gikk rundt og grublet på mysteriet i 10 år. Naturlig måtte også mistanken rettes mot hans kone. Hun skal ha forstått det og ryktene som gikk gjorde at hun skjemte seg så mye over dette at hun døde tidlig. Så skjer det noe i 1861 som har parallell med denne saken. Hovedkassereren i Norges Bank ved navn Gabriel Kirsebom Kielland er også bekymret for sin kasse og en natt da han drar for og sjekke, så finner han skrekkslagen at dørene står ulåst. Inne i banken finner han en velkjent person, en proprietær (storgårdeier) med falske nøkler. Det sterkt klanderverdige var at han ikke ble pågrepet, men fikk dra hjem hvor han tok sitt eget liv med gift. Dette startet en ny etterforskning med mange avhør av bekjente av proprietæren og en kunne konkludere med at det var stor sannsynlighet med at dette var samme person som hadde ranet Bye. De fant også at han var i omgangskretsen til Bye, og at han mest sannsynlig ved en anledning hadde klart og skaffe seg et avtrykk av nøklene. Ingen kunne drømt om og sette proprietæren i forbindelse med ranet hos Bye. Han hadde også understøttet Bye sin sønn. En tjenestepike hos proprietæren sa hun hadde sett en rull med sedler under hans seng. Proprietæren som ble tatt på fersken i Norges Bank var proprietær ved Stavne gård, Frederik Arntsen Solem. Ifølge Kgl. prop. av 26/4-1862 med dertil hørende stortingsbeslutning ble hele beløpet som ble stjålet fra kassen til stiftamtskriver Bye tilbakebetalt som erstatning til hans kausjonister og arvinger da det etter de forhør som var foretatt etter innbruddet i Norges Bank var overveiende sannsynlighet for at han var bestjålet av samme person som hadde forsøkt og rane Norges Bank. Ole Bye døde samme år, og fikk da kanskje med seg at mistanken ble rettet mot proprietæren for ugjerningen, men han døde få dager før Stortinget innvilget og gi økonomisk erstatning for ugjerningen. Han visste kanskje om innholdet i proposisjonen. Det ble et trist endelikt for den ellers så flinke embetsmannen. Han ble 81 år gammel.

Janes på 5. aug. 2019 kl. 08:07

2019-08-05T08:07:28Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. aug. 2019 kl. 08:07
Linje 11:		Linje 11:
	Historie knyttet til hans embete som stiftamtskriver:		Historie knyttet til hans embete som stiftamtskriver:

	Det er beskrevet som en av de merkeligste sakene i vår kriminalhistorie. Det skulle forbli et uoppklart tyveri som fikk de alvorligste konsekvenser for embetsmann og stiftamtskriver Bye og hans kone. Dette fikk også den største oppmerksomhet i Trondheim. Stiftamtmannens kasse var åpnet og hele beholdningen på 10 600 daler var borte. Det var bare det at stiftamtskriveren hadde full kontroll på sikringen av kassen hele tiden. I vitners nærvær var kassen talt opp 8 mai 1850 kl. 12 og alt stemte. Senere hadde han ikke rørt kassen og nøklene hadde han på seg. Kassen befant seg i hans hjem og stiftamtstue på hjørnet av Erling Skakkes gate og St. Jørgensveita. Han var beskrevet som den mest pålitelige og samvittighetsfulle embetsmann. Om kvelden 9 mai skulle han gjøre noe klart til neste dag og åpnet kassen. Til sin enorme forbauselse var kassen tom. Politiet ble koblet inn, men man fant ingen spor eller merker. Huset hadde vært stengt og låst og ingen nøkler var borte. Det hadde ikke vært noen på besøk. Bye hadde selv ikke forlatt huset i perioden siden kassen var avstemt. Det fremstod som helt ubegripelig. En konkluderte med at det i alle fall må ha skjedd om natten. Etterforskningen ga ingen resultat. Bye selv ble aldri mistenkt som den hedersmann han var. Han måtte søke departementet om og få sitt ansvar for saken ettergitt. Men ansvaret ble uansett plassert hos han. Han forsøkte også og appellere Stortinget flere ganger om benådning, men fikk det ikke innvilget. Det førte til at han mistet sitt hus og enda en eiendom utenfor byen ved navn Hoeggen for og dekke tapet. Bye søkte avskjed og fikk til nød en liten pensjon. Den arme mannen var fortvilt, og gikk rundt og grublet på mysteriet i 10 år. Naturlig måtte også mistanken rettes mot hans kone. Hun skal ha forstått det og ryktene som gikk gjorde at hun skjemte seg så mye over dette at hun døde tidlig. Så skjer det noe i 1861 som har parallell med denne saken. Hovedkassereren i Norges Bank ved navn Gabriel Kirsebom Kielland er også bekymret for sin kasse og en natt da han drar for og sjekke, så finner han skrekkslagen at dørene står ulåst. Inne i banken finner han en velkjent person, en proprietær (storgårdeier) med falske nøkler. Det sterkt klanderverdige var at han ikke ble pågrepet, men fikk dra hjem hvor han tok sitt eget liv med gift. Dette startet en ny etterforskning med mange avhør av bekjente av proprietæren og en kunne konkludere med at det var stor sannsynlighet med at dette var samme person som hadde ranet Bye. De fant også at han var i omgangskretsen til Bye, og at han mest sannsynlig ved en anledning hadde klart og skaffe seg et avtrykk av nøklene. Ingen kunne drømt om og sette proprietæren i forbindelse med ranet hos Bye. Han hadde også understøttet Bye sin sønn. En tjenestepike hos proprietæren sa hun hadde sett en rull med sedler under hans seng. Proprietæren som ble tatt på fersken i Norges Bank var proprietær ved Stavne gård, Frederik Arntsen Solem. Ifølge Kgl. prop. av 26/4-1862 med dertil hørende stortingsbeslutning ble hele beløpet som ble stjålet fra kassen til stiftamtskriver Bye tilbakebetalt som erstatning til hans kausjonister og arvinger da det etter de forhør som var foretatt etter innbruddet i Norges Bank var overveiende sannsynlighet for at han var bestjålet av samme person som hadde forsøkt og rane Norges Bank. Ole Bye døde samme år, og fikk da kanskje med seg at mistanken ble rettet mot proprietæren for ugjerningen, men han døde få dager før Stortinget innvilget og gi økonomisk erstatning for ugjerningen. Han visste kanskje om innholdet i proposisjonen. Det ble et trist endelikt for den ellers så flinke embetsmannen.		Det er beskrevet som en av de merkeligste sakene i vår kriminalhistorie. Det skulle forbli et uoppklart tyveri som fikk de alvorligste konsekvenser for embetsmann og stiftamtskriver Bye og hans kone. Dette fikk også den største oppmerksomhet i Trondheim. Stiftamtmannens kasse var åpnet og hele beholdningen på 10 600 daler var borte. Det var bare det at stiftamtskriveren hadde full kontroll på sikringen av kassen hele tiden. I vitners nærvær var kassen talt opp 8 mai 1850 kl. 12 og alt stemte. Senere hadde han ikke rørt kassen og nøklene hadde han på seg. Kassen befant seg i hans hjem og stiftamtstue på hjørnet av Erling Skakkes gate og St. Jørgensveita. Han var beskrevet som den mest pålitelige og samvittighetsfulle embetsmann. Om kvelden 9 mai skulle han gjøre noe klart til neste dag og åpnet kassen. Til sin enorme forbauselse var kassen tom. Politiet ble koblet inn, men man fant ingen spor eller merker. Huset hadde vært stengt og låst og ingen nøkler var borte. Det hadde ikke vært noen på besøk. Bye hadde selv ikke forlatt huset i perioden siden kassen var avstemt. Det fremstod som helt ubegripelig. En konkluderte med at det i alle fall må ha skjedd om natten. Etterforskningen ga ingen resultat. Bye selv ble aldri mistenkt som den hedersmann han var. Han måtte søke departementet om og få sitt ansvar for saken ettergitt. Men ansvaret ble uansett plassert hos han. Han forsøkte også og appellere Stortinget flere ganger om benådning, men fikk det ikke innvilget. Det førte til at han mistet sitt hus og enda en eiendom utenfor byen ved navn Hoeggen for og dekke tapet. Bye søkte avskjed og fikk til nød en liten pensjon. Den arme mannen var fortvilt, og gikk rundt og grublet på mysteriet i 10 år. Naturlig måtte også mistanken rettes mot hans kone. Hun skal ha forstått det og ryktene som gikk gjorde at hun skjemte seg så mye over dette at hun døde tidlig. Så skjer det noe i 1861 som har parallell med denne saken. Hovedkassereren i Norges Bank ved navn Gabriel Kirsebom Kielland er også bekymret for sin kasse og en natt da han drar for og sjekke, så finner han skrekkslagen at dørene står ulåst. Inne i banken finner han en velkjent person, en proprietær (storgårdeier) med falske nøkler. Det sterkt klanderverdige var at han ikke ble pågrepet, men fikk dra hjem hvor han tok sitt eget liv med gift. Dette startet en ny etterforskning med mange avhør av bekjente av proprietæren og en kunne konkludere med at det var stor sannsynlighet med at dette var samme person som hadde ranet Bye. De fant også at han var i omgangskretsen til Bye, og at han mest sannsynlig ved en anledning hadde klart og skaffe seg et avtrykk av nøklene. Ingen kunne drømt om og sette proprietæren i forbindelse med ranet hos Bye. Han hadde også understøttet Bye sin sønn. En tjenestepike hos proprietæren sa hun hadde sett en rull med sedler under hans seng. Proprietæren som ble tatt på fersken i Norges Bank var proprietær ved Stavne gård, Frederik Arntsen Solem. Ifølge Kgl. prop. av 26/4-1862 med dertil hørende stortingsbeslutning ble hele beløpet som ble stjålet fra kassen til stiftamtskriver Bye tilbakebetalt som erstatning til hans kausjonister og arvinger da det etter de forhør som var foretatt etter innbruddet i Norges Bank var overveiende sannsynlighet for at han var bestjålet av samme person som hadde forsøkt og rane Norges Bank. Ole Bye døde samme år, og fikk da kanskje med seg at mistanken ble rettet mot proprietæren for ugjerningen, men han døde få dager før Stortinget innvilget og gi økonomisk erstatning for ugjerningen. Han visste kanskje om innholdet i proposisjonen. Det ble et trist endelikt for den ellers så flinke embetsmannen. Han ble 81 år gammel.

	==Kilder==		==Kilder==

Janes på 5. aug. 2019 kl. 08:06

2019-08-05T08:06:34Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. aug. 2019 kl. 08:06
Linje 11:		Linje 11:
	Historie knyttet til hans embete som stiftamtskriver:		Historie knyttet til hans embete som stiftamtskriver:

	Det er beskrevet som en av de merkeligste sakene i vår kriminalhistorie. Det skulle forbli et uoppklart tyveri som fikk de alvorligste konsekvenser for embetsmann og stiftamtskriver Bye og hans kone. Dette fikk også den største oppmerksomhet i ~~byen~~. Stiftamtmannens kasse var åpnet og hele beholdningen på 10 600 daler var borte. Det var bare det at stiftamtskriveren hadde full kontroll på sikringen av kassen hele tiden. I vitners nærvær var kassen talt opp 8 mai 1850 kl. 12 og alt stemte. Senere hadde han ikke rørt kassen og nøklene hadde han på seg. Kassen befant seg i hans hjem og stiftamtstue på hjørnet av Erling Skakkes gate og St. Jørgensveita. Han var beskrevet som den mest pålitelige og samvittighetsfulle embetsmann. Om kvelden 9 mai skulle han gjøre noe klart til neste dag og åpnet kassen. Til sin enorme forbauselse var kassen tom. Politiet ble koblet inn, men man fant ingen spor eller merker. Huset hadde vært stengt og låst og ingen nøkler var borte. Det hadde ikke vært noen på besøk. Bye hadde selv ikke forlatt huset i perioden siden kassen var avstemt. Det fremstod som helt ubegripelig. En konkluderte med at det i alle fall må ha skjedd om natten. Etterforskningen ga ingen resultat. Bye selv ble aldri mistenkt som den hedersmann han var. Han måtte søke departementet om og få sitt ansvar for saken ettergitt. Men ansvaret ble uansett plassert hos han. Han forsøkte også og appellere Stortinget flere ganger om benådning, men fikk det ikke innvilget. Det førte til at han mistet sitt hus og enda en eiendom utenfor byen ved navn Hoeggen for og dekke tapet. Bye søkte avskjed og fikk til nød en liten pensjon. Den arme mannen var fortvilt, og gikk rundt og grublet på mysteriet i 10 år. Naturlig måtte også mistanken rettes mot hans kone. Hun skal ha forstått det og ryktene som gikk gjorde at hun skjemte seg så mye over dette at hun døde tidlig. Så skjer det noe i 1861 som har parallell med denne saken. Hovedkassereren i Norges Bank ved navn Gabriel Kirsebom Kielland er også bekymret for sin kasse og en natt da han drar for og sjekke, så finner han skrekkslagen at dørene står ulåst. Inne i banken finner han en velkjent person, en proprietær (storgårdeier) med falske nøkler. Det sterkt klanderverdige var at han ikke ble pågrepet, men fikk dra hjem hvor han tok sitt eget liv med gift. Dette startet en ny etterforskning med mange avhør av bekjente av proprietæren og en kunne konkludere med at det var stor sannsynlighet med at dette var samme person som hadde ranet Bye. De fant også at han var i omgangskretsen til Bye, og at han mest sannsynlig ved en anledning hadde klart og skaffe seg et avtrykk av nøklene. Ingen kunne drømt om og sette proprietæren i forbindelse med ranet hos Bye. Han hadde også understøttet Bye sin sønn. En tjenestepike hos proprietæren sa hun hadde sett en rull med sedler under hans seng. Proprietæren som ble tatt på fersken i Norges Bank var proprietær ved Stavne gård, Frederik Arntsen Solem. Ifølge Kgl. prop. av 26/4-1862 med dertil hørende stortingsbeslutning ble hele beløpet som ble stjålet fra kassen til stiftamtskriver Bye tilbakebetalt som erstatning til hans kausjonister og arvinger da det etter de forhør som var foretatt etter innbruddet i Norges Bank var overveiende sannsynlighet for at han var bestjålet av samme person som hadde forsøkt og rane Norges Bank. Ole Bye døde samme år, og fikk da kanskje med seg at mistanken ble rettet mot proprietæren for ugjerningen, men han døde få dager før Stortinget innvilget og gi økonomisk erstatning for ugjerningen. Han visste kanskje om innholdet i proposisjonen. Det ble et trist endelikt for den ellers så flinke embetsmannen.		Det er beskrevet som en av de merkeligste sakene i vår kriminalhistorie. Det skulle forbli et uoppklart tyveri som fikk de alvorligste konsekvenser for embetsmann og stiftamtskriver Bye og hans kone. Dette fikk også den største oppmerksomhet i Trondheim. Stiftamtmannens kasse var åpnet og hele beholdningen på 10 600 daler var borte. Det var bare det at stiftamtskriveren hadde full kontroll på sikringen av kassen hele tiden. I vitners nærvær var kassen talt opp 8 mai 1850 kl. 12 og alt stemte. Senere hadde han ikke rørt kassen og nøklene hadde han på seg. Kassen befant seg i hans hjem og stiftamtstue på hjørnet av Erling Skakkes gate og St. Jørgensveita. Han var beskrevet som den mest pålitelige og samvittighetsfulle embetsmann. Om kvelden 9 mai skulle han gjøre noe klart til neste dag og åpnet kassen. Til sin enorme forbauselse var kassen tom. Politiet ble koblet inn, men man fant ingen spor eller merker. Huset hadde vært stengt og låst og ingen nøkler var borte. Det hadde ikke vært noen på besøk. Bye hadde selv ikke forlatt huset i perioden siden kassen var avstemt. Det fremstod som helt ubegripelig. En konkluderte med at det i alle fall må ha skjedd om natten. Etterforskningen ga ingen resultat. Bye selv ble aldri mistenkt som den hedersmann han var. Han måtte søke departementet om og få sitt ansvar for saken ettergitt. Men ansvaret ble uansett plassert hos han. Han forsøkte også og appellere Stortinget flere ganger om benådning, men fikk det ikke innvilget. Det førte til at han mistet sitt hus og enda en eiendom utenfor byen ved navn Hoeggen for og dekke tapet. Bye søkte avskjed og fikk til nød en liten pensjon. Den arme mannen var fortvilt, og gikk rundt og grublet på mysteriet i 10 år. Naturlig måtte også mistanken rettes mot hans kone. Hun skal ha forstått det og ryktene som gikk gjorde at hun skjemte seg så mye over dette at hun døde tidlig. Så skjer det noe i 1861 som har parallell med denne saken. Hovedkassereren i Norges Bank ved navn Gabriel Kirsebom Kielland er også bekymret for sin kasse og en natt da han drar for og sjekke, så finner han skrekkslagen at dørene står ulåst. Inne i banken finner han en velkjent person, en proprietær (storgårdeier) med falske nøkler. Det sterkt klanderverdige var at han ikke ble pågrepet, men fikk dra hjem hvor han tok sitt eget liv med gift. Dette startet en ny etterforskning med mange avhør av bekjente av proprietæren og en kunne konkludere med at det var stor sannsynlighet med at dette var samme person som hadde ranet Bye. De fant også at han var i omgangskretsen til Bye, og at han mest sannsynlig ved en anledning hadde klart og skaffe seg et avtrykk av nøklene. Ingen kunne drømt om og sette proprietæren i forbindelse med ranet hos Bye. Han hadde også understøttet Bye sin sønn. En tjenestepike hos proprietæren sa hun hadde sett en rull med sedler under hans seng. Proprietæren som ble tatt på fersken i Norges Bank var proprietær ved Stavne gård, Frederik Arntsen Solem. Ifølge Kgl. prop. av 26/4-1862 med dertil hørende stortingsbeslutning ble hele beløpet som ble stjålet fra kassen til stiftamtskriver Bye tilbakebetalt som erstatning til hans kausjonister og arvinger da det etter de forhør som var foretatt etter innbruddet i Norges Bank var overveiende sannsynlighet for at han var bestjålet av samme person som hadde forsøkt og rane Norges Bank. Ole Bye døde samme år, og fikk da kanskje med seg at mistanken ble rettet mot proprietæren for ugjerningen, men han døde få dager før Stortinget innvilget og gi økonomisk erstatning for ugjerningen. Han visste kanskje om innholdet i proposisjonen. Det ble et trist endelikt for den ellers så flinke embetsmannen.

	==Kilder==		==Kilder==

Janes på 5. aug. 2019 kl. 08:04

2019-08-05T08:04:47Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. aug. 2019 kl. 08:04
Linje 11:		Linje 11:
	Historie knyttet til hans embete som stiftamtskriver:		Historie knyttet til hans embete som stiftamtskriver:

	Det er beskrevet som en av de merkeligste sakene i vår kriminalhistorie. Det skulle forbli et uoppklart tyveri som fikk de alvorligste konsekvenser for embetsmann og stiftamtskriver Bye og hans kone. Dette fikk også den største oppmerksomhet i byen. Stiftamtmannens kasse var åpnet og hele beholdningen på 10 600 daler var borte. Det var bare det at stiftamtskriveren hadde full kontroll på sikringen av kassen hele tiden. I vitners nærvær var kassen talt opp 8 mai 1850 kl. 12 og alt stemte. Senere hadde han ikke rørt kassen og nøklene hadde han på seg. Kassen befant seg i hans hjem og stiftamtstue på hjørnet av Erling Skakkes gate og St. Jørgensveita. Han var beskrevet som den mest pålitelige og samvittighetsfulle embetsmann. Om kvelden 9 mai skulle han gjøre noe klart til neste dag og åpnet kassen. Til sin enorme forbauselse var kassen tom. Politiet ble koblet inn, men man fant ingen spor eller merker. Huset hadde vært stengt og låst og ingen nøkler var borte. Det hadde ikke vært noen på besøk. Bye hadde selv ikke forlatt huset i perioden siden kassen var avstemt. Det fremstod som helt ubegripelig. En konkluderte med at det i alle fall må ha skjedd om natten. Etterforskningen ga ingen resultat. Bye selv ble aldri mistenkt som den hedersmann han var. Han måtte søke departementet om og få sitt ansvar for saken ettergitt. Men ansvaret ble uansett plassert hos han. Han forsøkte også og appellere Stortinget flere ganger om benådning, men fikk det ikke innvilget. Det førte til at han mistet sitt hus og enda en eiendom utenfor byen ved navn Hoeggen for og dekke tapet. Bye søkte avskjed og fikk til nød en liten pensjon. Den arme mannen var fortvilt, og gikk rundt og grublet på mysteriet i 10 år. Naturlig måtte også mistanken rettes mot hans kone. Hun skal ha forstått det og ryktene som gikk gjorde at hun skjemte seg så mye over dette at hun døde tidlig. Så skjer det noe i 1861 som har parallell med denne saken. Hovedkassereren i Norges Bank ved navn Gabriel Kirsebom Kielland er også bekymret for sin kasse og en natt da han drar for og sjekke, så finner han skrekkslagen at dørene står ulåst. Inne i banken finner han en velkjent person, en proprietær (storgårdeier) med falske nøkler. Det sterkt klanderverdige var at han ikke ble pågrepet, men fikk dra hjem hvor han tok sitt eget liv med gift. Dette startet en ny etterforskning med mange avhør av bekjente av proprietæren og en kunne konkludere med at det var stor sannsynlighet med at dette var samme person som hadde ranet Bye. De fant også at han var i omgangskretsen til Bye, og at han mest sannsynlig ved en anledning hadde klart og skaffe seg et avtrykk av nøklene. Ingen kunne drømt om og sette proprietæren i forbindelse med ranet hos Bye. Han hadde også understøttet Bye sin sønn. En tjenestepike hos proprietæren sa hun hadde sett en rull med sedler under hans seng. Proprietæren som ble tatt på fersken i Norges Bank var proprietær ved Stavne gård, Frederik Arntsen Solem. Ifølge Kgl. prop. av 26/4-1862 med dertil hørende stortingsbeslutning ble hele beløpet som ble stjålet fra kassen til stiftamtskriver Bye tilbakebetalt som erstatning til hans kausjonister og arvinger da det etter de forhør som var foretatt etter innbruddet i Norges Bank var overveiende sannsynlighet for at han var bestjålet av samme person som hadde forsøkt og rane Norges Bank. Ole Bye døde samme år, og fikk da kanskje med seg at mistanken ble rettet mot proprietæren for ugjerningen, men han døde få dager før Stortinget innvilget og gi økonomisk erstatning for ugjerningen. Det ble et trist endelikt for den ellers så flinke embetsmannen.		Det er beskrevet som en av de merkeligste sakene i vår kriminalhistorie. Det skulle forbli et uoppklart tyveri som fikk de alvorligste konsekvenser for embetsmann og stiftamtskriver Bye og hans kone. Dette fikk også den største oppmerksomhet i byen. Stiftamtmannens kasse var åpnet og hele beholdningen på 10 600 daler var borte. Det var bare det at stiftamtskriveren hadde full kontroll på sikringen av kassen hele tiden. I vitners nærvær var kassen talt opp 8 mai 1850 kl. 12 og alt stemte. Senere hadde han ikke rørt kassen og nøklene hadde han på seg. Kassen befant seg i hans hjem og stiftamtstue på hjørnet av Erling Skakkes gate og St. Jørgensveita. Han var beskrevet som den mest pålitelige og samvittighetsfulle embetsmann. Om kvelden 9 mai skulle han gjøre noe klart til neste dag og åpnet kassen. Til sin enorme forbauselse var kassen tom. Politiet ble koblet inn, men man fant ingen spor eller merker. Huset hadde vært stengt og låst og ingen nøkler var borte. Det hadde ikke vært noen på besøk. Bye hadde selv ikke forlatt huset i perioden siden kassen var avstemt. Det fremstod som helt ubegripelig. En konkluderte med at det i alle fall må ha skjedd om natten. Etterforskningen ga ingen resultat. Bye selv ble aldri mistenkt som den hedersmann han var. Han måtte søke departementet om og få sitt ansvar for saken ettergitt. Men ansvaret ble uansett plassert hos han. Han forsøkte også og appellere Stortinget flere ganger om benådning, men fikk det ikke innvilget. Det førte til at han mistet sitt hus og enda en eiendom utenfor byen ved navn Hoeggen for og dekke tapet. Bye søkte avskjed og fikk til nød en liten pensjon. Den arme mannen var fortvilt, og gikk rundt og grublet på mysteriet i 10 år. Naturlig måtte også mistanken rettes mot hans kone. Hun skal ha forstått det og ryktene som gikk gjorde at hun skjemte seg så mye over dette at hun døde tidlig. Så skjer det noe i 1861 som har parallell med denne saken. Hovedkassereren i Norges Bank ved navn Gabriel Kirsebom Kielland er også bekymret for sin kasse og en natt da han drar for og sjekke, så finner han skrekkslagen at dørene står ulåst. Inne i banken finner han en velkjent person, en proprietær (storgårdeier) med falske nøkler. Det sterkt klanderverdige var at han ikke ble pågrepet, men fikk dra hjem hvor han tok sitt eget liv med gift. Dette startet en ny etterforskning med mange avhør av bekjente av proprietæren og en kunne konkludere med at det var stor sannsynlighet med at dette var samme person som hadde ranet Bye. De fant også at han var i omgangskretsen til Bye, og at han mest sannsynlig ved en anledning hadde klart og skaffe seg et avtrykk av nøklene. Ingen kunne drømt om og sette proprietæren i forbindelse med ranet hos Bye. Han hadde også understøttet Bye sin sønn. En tjenestepike hos proprietæren sa hun hadde sett en rull med sedler under hans seng. Proprietæren som ble tatt på fersken i Norges Bank var proprietær ved Stavne gård, Frederik Arntsen Solem. Ifølge Kgl. prop. av 26/4-1862 med dertil hørende stortingsbeslutning ble hele beløpet som ble stjålet fra kassen til stiftamtskriver Bye tilbakebetalt som erstatning til hans kausjonister og arvinger da det etter de forhør som var foretatt etter innbruddet i Norges Bank var overveiende sannsynlighet for at han var bestjålet av samme person som hadde forsøkt og rane Norges Bank. Ole Bye døde samme år, og fikk da kanskje med seg at mistanken ble rettet mot proprietæren for ugjerningen, men han døde få dager før Stortinget innvilget og gi økonomisk erstatning for ugjerningen. Han visste kanskje om innholdet i proposisjonen. Det ble et trist endelikt for den ellers så flinke embetsmannen.

	==Kilder==		==Kilder==

Janes på 5. aug. 2019 kl. 08:01

2019-08-05T08:01:43Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. aug. 2019 kl. 08:01
Linje 11:		Linje 11:
	Historie knyttet til hans embete som stiftamtskriver:		Historie knyttet til hans embete som stiftamtskriver:

	Det er beskrevet som en av de merkeligste sakene i vår kriminalhistorie. Det skulle forbli et uoppklart tyveri som fikk de alvorligste konsekvenser for embetsmann og stiftamtskriver Bye og hans kone. Dette fikk også den største oppmerksomhet i byen. Stiftamtmannens kasse var åpnet og hele beholdningen på 10 600 daler var borte. Det var bare det at stiftamtskriveren hadde full kontroll på sikringen av kassen hele tiden. I vitners nærvær var kassen talt opp 8 mai 1850 kl. 12 og alt stemte. Senere hadde han ikke rørt kassen og nøklene hadde han på seg. Kassen befant seg i hans hjem og stiftamtstue på hjørnet av Erling Skakkes gate og St. Jørgensveita. Han var beskrevet som den mest pålitelige og samvittighetsfulle embetsmann. Om kvelden 9 mai skulle han gjøre noe klart til neste dag og åpnet kassen. Til sin enorme forbauselse var kassen tom. Politiet ble koblet inn, men man fant ingen spor eller merker. Huset hadde vært stengt og låst og ingen nøkler var borte. Det hadde ikke vært noen på besøk. Bye hadde selv ikke forlatt huset i perioden siden kassen var avstemt. Det fremstod som helt ubegripelig. En konkluderte med at det i alle fall må ha skjedd om natten. Etterforskningen ga ingen resultat. Bye selv ble aldri mistenkt som den hedersmann han var. Han måtte søke departementet om og få sitt ansvar for saken ettergitt. Men ansvaret ble uansett plassert hos han. Han forsøkte også og appellere Stortinget flere ganger om benådning, men fikk det ikke innvilget. Det førte til at han mistet sitt hus og enda en eiendom utenfor byen ved navn Hoeggen for og dekke tapet. Bye søkte avskjed og fikk til nød en liten pensjon. Den arme mannen var fortvilt, og gikk rundt og grublet på mysteriet i 10 år. Naturlig måtte også mistanken rettes mot hans kone. Hun skal ha forstått det og ryktene som gikk gjorde at hun skjemte seg så mye over dette at hun døde tidlig. Så skjer det noe i 1861 som har parallell med denne saken. Hovedkassereren i Norges Bank ved navn Gabriel Kirsebom Kielland er også bekymret for sin kasse og en natt da han drar for og sjekke, så finner han skrekkslagen at dørene står ulåst. Inne i banken finner han en velkjent person, en proprietær (storgårdeier) med falske nøkler. Det sterkt klanderverdige var at han ikke ble pågrepet, men fikk dra hjem hvor han tok sitt eget liv med gift. Dette startet en ny etterforskning med mange avhør av bekjente av ~~Solem~~ og en kunne konkludere med at det var stor sannsynlighet med at dette var samme person som hadde ranet Bye. De fant også at han var i omgangskretsen til Bye, og at han mest sannsynlig ved en anledning hadde klart og skaffe seg et avtrykk av nøklene. Ingen kunne drømt om og sette proprietæren i forbindelse med ranet hos Bye. Han hadde også understøttet Bye sin sønn. En tjenestepike hos proprietæren sa hun hadde sett en rull med sedler under hans seng. Proprietæren som ble tatt på fersken i Norges Bank var proprietær ved Stavne gård, Frederik Arntsen Solem. Ifølge Kgl. prop. av 26/4-1862 med dertil hørende stortingsbeslutning ble hele beløpet som ble stjålet fra kassen til stiftamtskriver Bye tilbakebetalt som erstatning til hans kausjonister og arvinger da det etter de forhør som var foretatt etter innbruddet i Norges Bank var overveiende sannsynlighet for at han var bestjålet av samme person som hadde forsøkt og rane Norges Bank. Ole Bye døde samme år, og fikk da kanskje med seg at mistanken ble rettet mot proprietæren for ugjerningen, men han døde få dager før Stortinget innvilget og gi økonomisk erstatning for ugjerningen. Det ble et trist endelikt for den ellers så flinke embetsmannen.		Det er beskrevet som en av de merkeligste sakene i vår kriminalhistorie. Det skulle forbli et uoppklart tyveri som fikk de alvorligste konsekvenser for embetsmann og stiftamtskriver Bye og hans kone. Dette fikk også den største oppmerksomhet i byen. Stiftamtmannens kasse var åpnet og hele beholdningen på 10 600 daler var borte. Det var bare det at stiftamtskriveren hadde full kontroll på sikringen av kassen hele tiden. I vitners nærvær var kassen talt opp 8 mai 1850 kl. 12 og alt stemte. Senere hadde han ikke rørt kassen og nøklene hadde han på seg. Kassen befant seg i hans hjem og stiftamtstue på hjørnet av Erling Skakkes gate og St. Jørgensveita. Han var beskrevet som den mest pålitelige og samvittighetsfulle embetsmann. Om kvelden 9 mai skulle han gjøre noe klart til neste dag og åpnet kassen. Til sin enorme forbauselse var kassen tom. Politiet ble koblet inn, men man fant ingen spor eller merker. Huset hadde vært stengt og låst og ingen nøkler var borte. Det hadde ikke vært noen på besøk. Bye hadde selv ikke forlatt huset i perioden siden kassen var avstemt. Det fremstod som helt ubegripelig. En konkluderte med at det i alle fall må ha skjedd om natten. Etterforskningen ga ingen resultat. Bye selv ble aldri mistenkt som den hedersmann han var. Han måtte søke departementet om og få sitt ansvar for saken ettergitt. Men ansvaret ble uansett plassert hos han. Han forsøkte også og appellere Stortinget flere ganger om benådning, men fikk det ikke innvilget. Det førte til at han mistet sitt hus og enda en eiendom utenfor byen ved navn Hoeggen for og dekke tapet. Bye søkte avskjed og fikk til nød en liten pensjon. Den arme mannen var fortvilt, og gikk rundt og grublet på mysteriet i 10 år. Naturlig måtte også mistanken rettes mot hans kone. Hun skal ha forstått det og ryktene som gikk gjorde at hun skjemte seg så mye over dette at hun døde tidlig. Så skjer det noe i 1861 som har parallell med denne saken. Hovedkassereren i Norges Bank ved navn Gabriel Kirsebom Kielland er også bekymret for sin kasse og en natt da han drar for og sjekke, så finner han skrekkslagen at dørene står ulåst. Inne i banken finner han en velkjent person, en proprietær (storgårdeier) med falske nøkler. Det sterkt klanderverdige var at han ikke ble pågrepet, men fikk dra hjem hvor han tok sitt eget liv med gift. Dette startet en ny etterforskning med mange avhør av bekjente av proprietæren og en kunne konkludere med at det var stor sannsynlighet med at dette var samme person som hadde ranet Bye. De fant også at han var i omgangskretsen til Bye, og at han mest sannsynlig ved en anledning hadde klart og skaffe seg et avtrykk av nøklene. Ingen kunne drømt om og sette proprietæren i forbindelse med ranet hos Bye. Han hadde også understøttet Bye sin sønn. En tjenestepike hos proprietæren sa hun hadde sett en rull med sedler under hans seng. Proprietæren som ble tatt på fersken i Norges Bank var proprietær ved Stavne gård, Frederik Arntsen Solem. Ifølge Kgl. prop. av 26/4-1862 med dertil hørende stortingsbeslutning ble hele beløpet som ble stjålet fra kassen til stiftamtskriver Bye tilbakebetalt som erstatning til hans kausjonister og arvinger da det etter de forhør som var foretatt etter innbruddet i Norges Bank var overveiende sannsynlighet for at han var bestjålet av samme person som hadde forsøkt og rane Norges Bank. Ole Bye døde samme år, og fikk da kanskje med seg at mistanken ble rettet mot proprietæren for ugjerningen, men han døde få dager før Stortinget innvilget og gi økonomisk erstatning for ugjerningen. Det ble et trist endelikt for den ellers så flinke embetsmannen.

	==Kilder==		==Kilder==