P.A. Munch - Sideversjonshistorikk

Olve Utne: {{bm}}

2021-07-05T13:59:04Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. jul. 2021 kl. 13:59
Linje 78:		Linje 78:
	[[Kategori:Fødsler i 1810]]		[[Kategori:Fødsler i 1810]]
	[[Kategori:Dødsfall i 1863]]		[[Kategori:Dødsfall i 1863]]
			{{bm}}

Kallrustad: /* Litteratur og kilder */ videre lesing og bokmelding i Heimen

2019-01-04T11:45:22Z

Litteratur og kilder: videre lesing og bokmelding i Heimen

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. jan. 2019 kl. 11:45
Linje 58:		Linje 58:
	* [[Ottar Dahl\|Dahl, Ottar]]: [https://nbl.snl.no/P_A_Munch P A Munch] i ''Norsk biografisk leksikon''.		* [[Ottar Dahl\|Dahl, Ottar]]: [https://nbl.snl.no/P_A_Munch P A Munch] i ''Norsk biografisk leksikon''.
	* {{hbr1-1\|pl00000000000001\|P.A. Munch}}.		* {{hbr1-1\|pl00000000000001\|P.A. Munch}}.

			== Videre lesing ==

			*Kruken, Kristoffer: ''Personnamnarbeid av P. A. Munch'', Oslo: Novus forlag 2016.
			**[https://www.idunn.no/heimen/2017/02/_kristoffer_kruken_personnamnarbeid_av_p_a_munch Melding i ''Heimen'' 2/2017.]

	{{startboks}}		{{startboks}}

PaulVIF: /* Karriere */

2018-05-14T19:21:05Z

Karriere

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. mai 2018 kl. 19:21
Linje 29:		Linje 29:
	Da professor [[Cornelius Enevold Steenbloch]] døde i 1836 søkte Munch på hans stilling som lektor i historie ved [[Universitetet i Oslo\|Det kgl. Frederiks Universitet]]. Han ble utnevnt i 1837, og avslutta oppdraget i Sverige. Dette var i en tid da det var vanlig at forskere arbeida innafor flere disipliner, og Munch virka ikke bare som historiker slik vi tenker i dag. Han jobba også med språkvitenskap, [[runer\|runologi]], myteforskning og geografi for å nevne noe. Først i den neste generasjonen av forskere ble disse feltene fordelt mellom flere disipliner, og mange av de som skulle komme til å spre seg utover på de ulike fagene hadde studert under Munch.		Da professor [[Cornelius Enevold Steenbloch]] døde i 1836 søkte Munch på hans stilling som lektor i historie ved [[Universitetet i Oslo\|Det kgl. Frederiks Universitet]]. Han ble utnevnt i 1837, og avslutta oppdraget i Sverige. Dette var i en tid da det var vanlig at forskere arbeida innafor flere disipliner, og Munch virka ikke bare som historiker slik vi tenker i dag. Han jobba også med språkvitenskap, [[runer\|runologi]], myteforskning og geografi for å nevne noe. Først i den neste generasjonen av forskere ble disse feltene fordelt mellom flere disipliner, og mange av de som skulle komme til å spre seg utover på de ulike fagene hadde studert under Munch.

	Selv om historiefaget var hans hovedområde, hadde han fra barndommen av hatt en spesiell interesse av og begavelse for språkvitenskap. Han skrev lærebøker i blant annet norrønt (oldnorsk, som ble gjerne ble kalt den gang) og gotisk, og han gjorde arbeid som ble viktig i diskusjonen om etableringa av et nytt norsk skriftspråk. I dette spørsmålet mente han at man ikke burde fornorske gjennom en mekanisk innføring av norske ord eller norsk ortografi i den danske skriftspråket, men at man måtte omdanne hele språket ut fra studier av levende norske dialekter og sammenhengen med det norrøne skriftspråket. Språket måtte ha en etymologisk basert rettskriving. Ut fra dette synet var det ikke overraskende at han var begeistra for [[Ivar Aasen]]s arbeid med å lage et norsk folkespråk basert på dialektstudier. Samtidig var han negativ til at et rekonstruert norsk skriftspråk kunne tas i bruk i praksis; han hadde et avolusjonistisk syn på språk som tilsa at språket til enhver tid måtte tilpasses et utviklingstrinn, og at et rekonstruert språk dermed først og fremst måtte bli et vitenskapelig studieobjekt.		Selv om historiefaget var hans hovedområde, hadde han fra barndommen av hatt en spesiell interesse av og begavelse for språkvitenskap. Han skrev lærebøker i blant annet [[Norrønt språk\|norrønt]] (oldnorsk, som ble gjerne ble kalt den gang) og gotisk, og han gjorde arbeid som ble viktig i diskusjonen om etableringa av et nytt norsk skriftspråk. I dette spørsmålet mente han at man ikke burde fornorske gjennom en mekanisk innføring av norske ord eller norsk ortografi i den danske skriftspråket, men at man måtte omdanne hele språket ut fra studier av levende norske dialekter og sammenhengen med det norrøne skriftspråket. Språket måtte ha en etymologisk basert rettskriving. Ut fra dette synet var det ikke overraskende at han var begeistra for [[Ivar Aasen]]s arbeid med å lage et norsk folkespråk basert på dialektstudier. Samtidig var han negativ til at et rekonstruert norsk skriftspråk kunne tas i bruk i praksis; han hadde et avolusjonistisk syn på språk som tilsa at språket til enhver tid måtte tilpasses et utviklingstrinn, og at et rekonstruert språk dermed først og fremst måtte bli et vitenskapelig studieobjekt.

	I 1841 fikk P.A. Munch et professorat ved [[Det filosofiske fakultet (UiO)\|Det filosofiske fakultet]]. Det var den gang slik at alle studenter var innom dette fakultetet for å ta [[examen philosophicum\|examen philologico-philosophicum]], også kjent som anneneksamen. I de første årene som professor foreleste Munch der i allmenn eller europeisk historie. I 1845 ble så pensum til anneneksamen endra, slik at klassisk filologi og historie falt ut. Dermed begynte Munch med en mer spesialisert undervisning. Hans etterlatte papirer viser en foreleser som arbeida omhyggelig med sine manuskripter – men han ble ikke kjent som noen glimrende foreleser. Ernst Sars, som beundra sin forgjenger og læremester, kunne fortelle at da han i sitt første studieår fulgte noen av Munchs forelesninger ble han «høilig skuffet» – «Hans stemme var temmelig svak og klagløs, foredraget ensformig og hakkende.».<ref>Brinchmann 1910: 29.</ref>[[Sophus Bugge]] ga ham en noe bedre attest da han skrev at «Munch forelæsninger tit hadde improvisationens formløshet, stundom dens friskhet med tindrende glimt indimellem.».<ref>Brinchmann 1910: 31.</ref>		I 1841 fikk P.A. Munch et professorat ved [[Det filosofiske fakultet (UiO)\|Det filosofiske fakultet]]. Det var den gang slik at alle studenter var innom dette fakultetet for å ta [[examen philosophicum\|examen philologico-philosophicum]], også kjent som anneneksamen. I de første årene som professor foreleste Munch der i allmenn eller europeisk historie. I 1845 ble så pensum til anneneksamen endra, slik at klassisk filologi og historie falt ut. Dermed begynte Munch med en mer spesialisert undervisning. Hans etterlatte papirer viser en foreleser som arbeida omhyggelig med sine manuskripter – men han ble ikke kjent som noen glimrende foreleser. Ernst Sars, som beundra sin forgjenger og læremester, kunne fortelle at da han i sitt første studieår fulgte noen av Munchs forelesninger ble han «høilig skuffet» – «Hans stemme var temmelig svak og klagløs, foredraget ensformig og hakkende.».<ref>Brinchmann 1910: 29.</ref>[[Sophus Bugge]] ga ham en noe bedre attest da han skrev at «Munch forelæsninger tit hadde improvisationens formløshet, stundom dens friskhet med tindrende glimt indimellem.».<ref>Brinchmann 1910: 31.</ref>

PaulVIF på 14. mai 2018 kl. 13:13

2018-05-14T13:13:59Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. mai 2018 kl. 13:13
Linje 39:		Linje 39:
	Et viktig bidrag til historiefaget fra P.A. Munch var han vektlegging av kritisk forskning. Han var en del av nasjonsbyggingsprosjekt, og var svært bevisst på dette. Like fullt var han helt klar på at forskninga måtte basere seg på kritisk innsikt, der kildenes troverdighet og brukbarhet måtte settes på prøve. Hans bøker har grundige kildereferanser, og fotnotene kunne noen ganger strekke seg over flere sider dersom han følte det var nødvendig å drifte kilden i detalj. I hans forskning var «folket» eller «stammen» den grunnleggende enheten, og han forsøkte å plassere den norrøne folkestammen inn i en større [[Pangermanisme\|nordisk og germansk sammenheng]]. Denne tankemåten ble grunnlaget for den norske historiske skole. Her var de språkhistoriske studiene viktige. Keyser utvikla en teori om at den norrøne folkestammen hadde innvandra fra nord, og Munch videreutvikla denne teorien. Mens sørgermanerne dro langs sørsida av [[Østersjøen]] og endte opp på kontinentet sammen med andre folkegrupper, dro nordgermanerne nord for Østersjøen og kom til et ubebodd land. Dette kunne forklare både språklige og samfunnsmessige forskjeller. Munch og Keyser skilte lag, faglig sett, når de drøfta den videre utviklinga i [[middelalderen]]. Her vektla Munch slektsaristokratiet og motsetningen mellom dette og kongemakta. Han mente at svekkelsen av dette aristokratiet var avgjørende for Norges nedgangstid i [[seinmiddelalderen]], et synspunkt som senere ble sentralt hos forskere som [[Ernst Sars]].		Et viktig bidrag til historiefaget fra P.A. Munch var han vektlegging av kritisk forskning. Han var en del av nasjonsbyggingsprosjekt, og var svært bevisst på dette. Like fullt var han helt klar på at forskninga måtte basere seg på kritisk innsikt, der kildenes troverdighet og brukbarhet måtte settes på prøve. Hans bøker har grundige kildereferanser, og fotnotene kunne noen ganger strekke seg over flere sider dersom han følte det var nødvendig å drifte kilden i detalj. I hans forskning var «folket» eller «stammen» den grunnleggende enheten, og han forsøkte å plassere den norrøne folkestammen inn i en større [[Pangermanisme\|nordisk og germansk sammenheng]]. Denne tankemåten ble grunnlaget for den norske historiske skole. Her var de språkhistoriske studiene viktige. Keyser utvikla en teori om at den norrøne folkestammen hadde innvandra fra nord, og Munch videreutvikla denne teorien. Mens sørgermanerne dro langs sørsida av [[Østersjøen]] og endte opp på kontinentet sammen med andre folkegrupper, dro nordgermanerne nord for Østersjøen og kom til et ubebodd land. Dette kunne forklare både språklige og samfunnsmessige forskjeller. Munch og Keyser skilte lag, faglig sett, når de drøfta den videre utviklinga i [[middelalderen]]. Her vektla Munch slektsaristokratiet og motsetningen mellom dette og kongemakta. Han mente at svekkelsen av dette aristokratiet var avgjørende for Norges nedgangstid i [[seinmiddelalderen]], et synspunkt som senere ble sentralt hos forskere som [[Ernst Sars]].

	Fra 1848 var Munch fast medarbeider i ''[[Morgenbladet]]''. Hans første bidrag var en anmeldelelse av første bind av ''Diplomatarium Norvegicum''. Ellers skrev han mye om [[skandinavisme]]n, som han advarte mot med både politiske og historiske argumenter. Hans forgjenger i ''Morgenbladet'', [[Ludvig Kristensen Daa]], meldte seg på denne debatten som forsvarer for skandinavismen, og angrep den norske historiske skoles teorier. I 1851 ble Munch hovedredaktør i ''Morgenbladet'', og han befatte seg med en rekke politiske temaer i sine artikler. Samme år begynte han også å skrive i det nye bladet ''[[Illustreret Nyhedsblad]]'', utgitt av [[Paul Botten Hansen]]. Mens han jobba for ''Morgenbladet'' rakk han også å reise til De britiske øyer i 1849 for å studere kildeskrifter der. Han skrev blant annet av kongekrønikene fra [[Isle of Man]] og [[Sudrøyene]], og ga dem ut i 1860. Munch ga fra 1855 også ut et eget blad, ''[[Norsk Maanedsskrift]]'', der han skrev en rekke historiske artikler. I denne tida slet han med økonomien, og på et tidspunkt søkte han på jobben som statsrevisor for å få en bedre intekt. Ernst Sars skrev senere at Munch hadde kommet med på Stortingets kandidatliste, men at «heldigvis fik han ikke stemmer nok».<ref>Brinchmann 1910: 90.</ref> I 1858 fikk han i oppdrag å skrive de norske artiklene i ''Norsk Konversations-Leksikon''. Dette oppdraget frasa han seg, da han forsto at artiklene om norrønt stoff ble skrevet i en særdansk og [[grundtvigianisme\|grundtvigiansk]] ånd.<ref>Brinchmann 1910: 90.</ref> Han utarbeida sammen med [[Heinrich Ernst Schirmer]] et verk om [[Nidarosdomen]], som ble publisert i 1859.		Fra 1848 var Munch fast medarbeider i ''[[Morgenbladet]]''. Hans første bidrag var en anmeldelelse av første bind av ''Diplomatarium Norvegicum''. Ellers skrev han mye om [[skandinavisme]]n, som han advarte mot med både politiske og historiske argumenter. Hans forgjenger i ''Morgenbladet'', [[Ludvig Kristensen Daa]], meldte seg på denne debatten som forsvarer for skandinavismen, og angrep den norske historiske skoles teorier. I 1851 ble Munch hovedredaktør i ''Morgenbladet'', og han befatte seg med en rekke politiske temaer i sine artikler. Samme år begynte han også å skrive i det nye bladet ''[[Illustreret Nyhedsblad]]'', utgitt av [[Paul Botten Hansen]]. Mens han jobba for ''Morgenbladet'' rakk han også å reise til [[De britiske øyer]] i 1849 for å studere kildeskrifter der. Han skrev blant annet av kongekrønikene fra [[Isle of Man]] og [[Sudrøyene]], og ga dem ut i 1860. Munch ga fra 1855 også ut et eget blad, ''[[Norsk Maanedsskrift]]'', der han skrev en rekke historiske artikler. I denne tida slet han med økonomien, og på et tidspunkt søkte han på jobben som statsrevisor for å få en bedre intekt. Ernst Sars skrev senere at Munch hadde kommet med på Stortingets kandidatliste, men at «heldigvis fik han ikke stemmer nok».<ref>Brinchmann 1910: 90.</ref> I 1858 fikk han i oppdrag å skrive de norske artiklene i ''Norsk Konversations-Leksikon''. Dette oppdraget frasa han seg, da han forsto at artiklene om norrønt stoff ble skrevet i en særdansk og [[grundtvigianisme\|grundtvigiansk]] ånd.<ref>Brinchmann 1910: 90.</ref> Han utarbeida sammen med [[Heinrich Ernst Schirmer]] et verk om [[Nidarosdomen]], som ble publisert i 1859.

	I årene 1859–1861 oppholdt Munch seg i Roma, der han fant fram og skrev av manuskripter i Vatikanets arkiv. Dette ble mulig fordi Stortinget innvilga et stipend. Det ble mange pakker med avskrifter som han sendte til [[Riksarkivet]], og som senere ble trykt i ''Diplomatarium Norvegicum'' fra bind 6 og utover. Han fant også mange dokumenter som han kunne bruke til å videreføre ''Det norske Folks Historie''.		I årene 1859–1861 oppholdt Munch seg i Roma, der han fant fram og skrev av manuskripter i Vatikanets arkiv. Dette ble mulig fordi Stortinget innvilga et stipend. Det ble mange pakker med avskrifter som han sendte til [[Riksarkivet]], og som senere ble trykt i ''Diplomatarium Norvegicum'' fra bind 6 og utover. Han fant også mange dokumenter som han kunne bruke til å videreføre ''Det norske Folks Historie''.

PaulVIF på 13. mai 2018 kl. 21:07

2018-05-13T21:07:26Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. mai 2018 kl. 21:07
Linje 39:		Linje 39:
	Et viktig bidrag til historiefaget fra P.A. Munch var han vektlegging av kritisk forskning. Han var en del av nasjonsbyggingsprosjekt, og var svært bevisst på dette. Like fullt var han helt klar på at forskninga måtte basere seg på kritisk innsikt, der kildenes troverdighet og brukbarhet måtte settes på prøve. Hans bøker har grundige kildereferanser, og fotnotene kunne noen ganger strekke seg over flere sider dersom han følte det var nødvendig å drifte kilden i detalj. I hans forskning var «folket» eller «stammen» den grunnleggende enheten, og han forsøkte å plassere den norrøne folkestammen inn i en større [[Pangermanisme\|nordisk og germansk sammenheng]]. Denne tankemåten ble grunnlaget for den norske historiske skole. Her var de språkhistoriske studiene viktige. Keyser utvikla en teori om at den norrøne folkestammen hadde innvandra fra nord, og Munch videreutvikla denne teorien. Mens sørgermanerne dro langs sørsida av [[Østersjøen]] og endte opp på kontinentet sammen med andre folkegrupper, dro nordgermanerne nord for Østersjøen og kom til et ubebodd land. Dette kunne forklare både språklige og samfunnsmessige forskjeller. Munch og Keyser skilte lag, faglig sett, når de drøfta den videre utviklinga i [[middelalderen]]. Her vektla Munch slektsaristokratiet og motsetningen mellom dette og kongemakta. Han mente at svekkelsen av dette aristokratiet var avgjørende for Norges nedgangstid i [[seinmiddelalderen]], et synspunkt som senere ble sentralt hos forskere som [[Ernst Sars]].		Et viktig bidrag til historiefaget fra P.A. Munch var han vektlegging av kritisk forskning. Han var en del av nasjonsbyggingsprosjekt, og var svært bevisst på dette. Like fullt var han helt klar på at forskninga måtte basere seg på kritisk innsikt, der kildenes troverdighet og brukbarhet måtte settes på prøve. Hans bøker har grundige kildereferanser, og fotnotene kunne noen ganger strekke seg over flere sider dersom han følte det var nødvendig å drifte kilden i detalj. I hans forskning var «folket» eller «stammen» den grunnleggende enheten, og han forsøkte å plassere den norrøne folkestammen inn i en større [[Pangermanisme\|nordisk og germansk sammenheng]]. Denne tankemåten ble grunnlaget for den norske historiske skole. Her var de språkhistoriske studiene viktige. Keyser utvikla en teori om at den norrøne folkestammen hadde innvandra fra nord, og Munch videreutvikla denne teorien. Mens sørgermanerne dro langs sørsida av [[Østersjøen]] og endte opp på kontinentet sammen med andre folkegrupper, dro nordgermanerne nord for Østersjøen og kom til et ubebodd land. Dette kunne forklare både språklige og samfunnsmessige forskjeller. Munch og Keyser skilte lag, faglig sett, når de drøfta den videre utviklinga i [[middelalderen]]. Her vektla Munch slektsaristokratiet og motsetningen mellom dette og kongemakta. Han mente at svekkelsen av dette aristokratiet var avgjørende for Norges nedgangstid i [[seinmiddelalderen]], et synspunkt som senere ble sentralt hos forskere som [[Ernst Sars]].

	Fra 1848 var Munch fast medarbeider i ''[[Morgenbladet]]''. Hans første bidrag var en anmeldelelse av første bind av ''Diplomatarium Norvegicum''. Ellers skrev han mye om [[skandinavisme]]n, som han advarte mot med både politiske og historiske argumenter. Hans forgjenger i ''Morgenbladet'', [[Ludvig Kristensen Daa]], meldte seg på denne debatten som forsvarer for skandinavismen, og angrep den norske historiske skoles teorier. I 1851 ble Munch hovedredaktør i ''Morgenbladet'', og han befatte seg med en rekke politiske temaer i sine artikler. Samme år begynte han også å skrive i det nye bladet ''[[Illustreret Nyhedsblad]]'', utgitt av [[Paul Botten Hansen]]. Mens han jobba for ''Morgenbladet'' rakk han også å reise til De britiske øyer i 1849 for å studere kildeskrifter der. Han skrev blant annet av kongekrønikene fra [[Man]] og [[Sudrøyene]], og ga dem ut i 1860. Munch ga fra 1855 også ut et eget blad, ''[[Norsk Maanedsskrift]]'', der han skrev en rekke historiske artikler. I denne tida slet han med økonomien, og på et tidspunkt søkte han på jobben som statsrevisor for å få en bedre intekt. Ernst Sars skrev senere at Munch hadde kommet med på Stortingets kandidatliste, men at «heldigvis fik han ikke stemmer nok».<ref>Brinchmann 1910: 90.</ref> I 1858 fikk han i oppdrag å skrive de norske artiklene i ''Norsk Konversations-Leksikon''. Dette oppdraget frasa han seg, da han forsto at artiklene om norrønt stoff ble skrevet i en særdansk og [[grundtvigianisme\|grundtvigiansk]] ånd.<ref>Brinchmann 1910: 90.</ref> Han utarbeida sammen med [[Heinrich Ernst Schirmer]] et verk om [[Nidarosdomen]], som ble publisert i 1859.		Fra 1848 var Munch fast medarbeider i ''[[Morgenbladet]]''. Hans første bidrag var en anmeldelelse av første bind av ''Diplomatarium Norvegicum''. Ellers skrev han mye om [[skandinavisme]]n, som han advarte mot med både politiske og historiske argumenter. Hans forgjenger i ''Morgenbladet'', [[Ludvig Kristensen Daa]], meldte seg på denne debatten som forsvarer for skandinavismen, og angrep den norske historiske skoles teorier. I 1851 ble Munch hovedredaktør i ''Morgenbladet'', og han befatte seg med en rekke politiske temaer i sine artikler. Samme år begynte han også å skrive i det nye bladet ''[[Illustreret Nyhedsblad]]'', utgitt av [[Paul Botten Hansen]]. Mens han jobba for ''Morgenbladet'' rakk han også å reise til De britiske øyer i 1849 for å studere kildeskrifter der. Han skrev blant annet av kongekrønikene fra [[Isle of Man]] og [[Sudrøyene]], og ga dem ut i 1860. Munch ga fra 1855 også ut et eget blad, ''[[Norsk Maanedsskrift]]'', der han skrev en rekke historiske artikler. I denne tida slet han med økonomien, og på et tidspunkt søkte han på jobben som statsrevisor for å få en bedre intekt. Ernst Sars skrev senere at Munch hadde kommet med på Stortingets kandidatliste, men at «heldigvis fik han ikke stemmer nok».<ref>Brinchmann 1910: 90.</ref> I 1858 fikk han i oppdrag å skrive de norske artiklene i ''Norsk Konversations-Leksikon''. Dette oppdraget frasa han seg, da han forsto at artiklene om norrønt stoff ble skrevet i en særdansk og [[grundtvigianisme\|grundtvigiansk]] ånd.<ref>Brinchmann 1910: 90.</ref> Han utarbeida sammen med [[Heinrich Ernst Schirmer]] et verk om [[Nidarosdomen]], som ble publisert i 1859.

	I årene 1859–1861 oppholdt Munch seg i Roma, der han fant fram og skrev av manuskripter i Vatikanets arkiv. Dette ble mulig fordi Stortinget innvilga et stipend. Det ble mange pakker med avskrifter som han sendte til [[Riksarkivet]], og som senere ble trykt i ''Diplomatarium Norvegicum'' fra bind 6 og utover. Han fant også mange dokumenter som han kunne bruke til å videreføre ''Det norske Folks Historie''.		I årene 1859–1861 oppholdt Munch seg i Roma, der han fant fram og skrev av manuskripter i Vatikanets arkiv. Dette ble mulig fordi Stortinget innvilga et stipend. Det ble mange pakker med avskrifter som han sendte til [[Riksarkivet]], og som senere ble trykt i ''Diplomatarium Norvegicum'' fra bind 6 og utover. Han fant også mange dokumenter som han kunne bruke til å videreføre ''Det norske Folks Historie''.

PaulVIF: /* Karriere */

2018-05-05T13:56:47Z

Karriere

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. mai 2018 kl. 13:56
Linje 37:		Linje 37:
	P.A. Munchs produksjon omfatter tusener av sider og en rekke emner. Han hadde en meget stor arbeidskapasitet og svært god hukommelse, og kunne jobbe til langt på natt over lange perioder uten at det svekka resultatene. Hans hovedverk ble ''Det norske Folks Historie''. Han rakk å gi ut åtte bind, og hadde kommet fram til 1397 da han døde. Samtidig som han jobba med dette ga han ut trykte utgaver av kildeskrifter. Blant disse kan nevnes ''[[Norges Gamle Love]]'' i tre bind, første bind av ''[[Diplomatarium Norvegicum]]'', ''[[Aslak Bolts jordebok]]'' og flere sagaer. Fremst blant disse var hans oversettelse av ''Snorres kongesagaer'' fra 1859. Munch var også involvert i den første utgivelsen til [[Peter Christen Asbjørnsen]] og [[Jørgen Moe]], der planen var at han skulle skrive en veiledende vitenskapelig oversikt over eventyrene; dette ble aldri fullført. Munchs største innsats for Asbjørnsen og Moe var hans anmeldelse av deres førte visesamling i ''Leipziger Allgemeine Zeitung'', og at han sendte et eksemplar av heftet til eventyrsamleren Jacob Grimm.		P.A. Munchs produksjon omfatter tusener av sider og en rekke emner. Han hadde en meget stor arbeidskapasitet og svært god hukommelse, og kunne jobbe til langt på natt over lange perioder uten at det svekka resultatene. Hans hovedverk ble ''Det norske Folks Historie''. Han rakk å gi ut åtte bind, og hadde kommet fram til 1397 da han døde. Samtidig som han jobba med dette ga han ut trykte utgaver av kildeskrifter. Blant disse kan nevnes ''[[Norges Gamle Love]]'' i tre bind, første bind av ''[[Diplomatarium Norvegicum]]'', ''[[Aslak Bolts jordebok]]'' og flere sagaer. Fremst blant disse var hans oversettelse av ''Snorres kongesagaer'' fra 1859. Munch var også involvert i den første utgivelsen til [[Peter Christen Asbjørnsen]] og [[Jørgen Moe]], der planen var at han skulle skrive en veiledende vitenskapelig oversikt over eventyrene; dette ble aldri fullført. Munchs største innsats for Asbjørnsen og Moe var hans anmeldelse av deres førte visesamling i ''Leipziger Allgemeine Zeitung'', og at han sendte et eksemplar av heftet til eventyrsamleren Jacob Grimm.

	Et viktig bidrag til historiefaget fra P.A. Munch var han vektlegging av kritisk forskning. Han var en del av nasjonsbyggingsprosjekt, og var svært bevisst på dette. Like fullt var han helt klar på at forskninga måtte basere seg på kritisk innsikt, der kildenes troverdighet og brukbarhet måtte settes på prøve. Hans bøker har grundige kildereferanser, og fotnotene kunne noen ganger strekke seg over flere sider dersom han følte det var nødvendig å drifte kilden i detalj. I hans forskning var «folket» eller «stammen» den grunnleggende enheten, og han forsøkte å plassere den norrøne folkestammen inn i en større nordisk og germansk sammenheng. Denne tankemåten ble grunnlaget for den norske historiske skole. Her var de språkhistoriske studiene viktige. Keyser utvikla en teori om at den norrøne folkestammen hadde innvandra fra nord, og Munch videreutvikla denne teorien. Mens sørgermanerne dro langs sørsida av [[Østersjøen]] og endte opp på kontinentet sammen med andre folkegrupper, dro nordgermanerne nord for Østersjøen og kom til et ubebodd land. Dette kunne forklare både språklige og samfunnsmessige forskjeller. Munch og Keyser skilte lag, faglig sett, når de drøfta den videre utviklinga i [[middelalderen]]. Her vektla Munch slektsaristokratiet og motsetningen mellom dette og kongemakta. Han mente at svekkelsen av dette aristokratiet var avgjørende for Norges nedgangstid i [[seinmiddelalderen]], et synspunkt som senere ble sentralt hos forskere som [[Ernst Sars]].		Et viktig bidrag til historiefaget fra P.A. Munch var han vektlegging av kritisk forskning. Han var en del av nasjonsbyggingsprosjekt, og var svært bevisst på dette. Like fullt var han helt klar på at forskninga måtte basere seg på kritisk innsikt, der kildenes troverdighet og brukbarhet måtte settes på prøve. Hans bøker har grundige kildereferanser, og fotnotene kunne noen ganger strekke seg over flere sider dersom han følte det var nødvendig å drifte kilden i detalj. I hans forskning var «folket» eller «stammen» den grunnleggende enheten, og han forsøkte å plassere den norrøne folkestammen inn i en større [[Pangermanisme\|nordisk og germansk sammenheng]]. Denne tankemåten ble grunnlaget for den norske historiske skole. Her var de språkhistoriske studiene viktige. Keyser utvikla en teori om at den norrøne folkestammen hadde innvandra fra nord, og Munch videreutvikla denne teorien. Mens sørgermanerne dro langs sørsida av [[Østersjøen]] og endte opp på kontinentet sammen med andre folkegrupper, dro nordgermanerne nord for Østersjøen og kom til et ubebodd land. Dette kunne forklare både språklige og samfunnsmessige forskjeller. Munch og Keyser skilte lag, faglig sett, når de drøfta den videre utviklinga i [[middelalderen]]. Her vektla Munch slektsaristokratiet og motsetningen mellom dette og kongemakta. Han mente at svekkelsen av dette aristokratiet var avgjørende for Norges nedgangstid i [[seinmiddelalderen]], et synspunkt som senere ble sentralt hos forskere som [[Ernst Sars]].

	Fra 1848 var Munch fast medarbeider i ''[[Morgenbladet]]''. Hans første bidrag var en anmeldelelse av første bind av ''Diplomatarium Norvegicum''. Ellers skrev han mye om [[skandinavisme]]n, som han advarte mot med både politiske og historiske argumenter. Hans forgjenger i ''Morgenbladet'', [[Ludvig Kristensen Daa]], meldte seg på denne debatten som forsvarer for skandinavismen, og angrep den norske historiske skoles teorier. I 1851 ble Munch hovedredaktør i ''Morgenbladet'', og han befatte seg med en rekke politiske temaer i sine artikler. Samme år begynte han også å skrive i det nye bladet ''[[Illustreret Nyhedsblad]]'', utgitt av [[Paul Botten Hansen]]. Mens han jobba for ''Morgenbladet'' rakk han også å reise til De britiske øyer i 1849 for å studere kildeskrifter der. Han skrev blant annet av kongekrønikene fra [[Man]] og [[Sudrøyene]], og ga dem ut i 1860. Munch ga fra 1855 også ut et eget blad, ''[[Norsk Maanedsskrift]]'', der han skrev en rekke historiske artikler. I denne tida slet han med økonomien, og på et tidspunkt søkte han på jobben som statsrevisor for å få en bedre intekt. Ernst Sars skrev senere at Munch hadde kommet med på Stortingets kandidatliste, men at «heldigvis fik han ikke stemmer nok».<ref>Brinchmann 1910: 90.</ref> I 1858 fikk han i oppdrag å skrive de norske artiklene i ''Norsk Konversations-Leksikon''. Dette oppdraget frasa han seg, da han forsto at artiklene om norrønt stoff ble skrevet i en særdansk og [[grundtvigianisme\|grundtvigiansk]] ånd.<ref>Brinchmann 1910: 90.</ref> Han utarbeida sammen med [[Heinrich Ernst Schirmer]] et verk om [[Nidarosdomen]], som ble publisert i 1859.		Fra 1848 var Munch fast medarbeider i ''[[Morgenbladet]]''. Hans første bidrag var en anmeldelelse av første bind av ''Diplomatarium Norvegicum''. Ellers skrev han mye om [[skandinavisme]]n, som han advarte mot med både politiske og historiske argumenter. Hans forgjenger i ''Morgenbladet'', [[Ludvig Kristensen Daa]], meldte seg på denne debatten som forsvarer for skandinavismen, og angrep den norske historiske skoles teorier. I 1851 ble Munch hovedredaktør i ''Morgenbladet'', og han befatte seg med en rekke politiske temaer i sine artikler. Samme år begynte han også å skrive i det nye bladet ''[[Illustreret Nyhedsblad]]'', utgitt av [[Paul Botten Hansen]]. Mens han jobba for ''Morgenbladet'' rakk han også å reise til De britiske øyer i 1849 for å studere kildeskrifter der. Han skrev blant annet av kongekrønikene fra [[Man]] og [[Sudrøyene]], og ga dem ut i 1860. Munch ga fra 1855 også ut et eget blad, ''[[Norsk Maanedsskrift]]'', der han skrev en rekke historiske artikler. I denne tida slet han med økonomien, og på et tidspunkt søkte han på jobben som statsrevisor for å få en bedre intekt. Ernst Sars skrev senere at Munch hadde kommet med på Stortingets kandidatliste, men at «heldigvis fik han ikke stemmer nok».<ref>Brinchmann 1910: 90.</ref> I 1858 fikk han i oppdrag å skrive de norske artiklene i ''Norsk Konversations-Leksikon''. Dette oppdraget frasa han seg, da han forsto at artiklene om norrønt stoff ble skrevet i en særdansk og [[grundtvigianisme\|grundtvigiansk]] ånd.<ref>Brinchmann 1910: 90.</ref> Han utarbeida sammen med [[Heinrich Ernst Schirmer]] et verk om [[Nidarosdomen]], som ble publisert i 1859.

PaulVIF på 12. aug. 2017 kl. 11:06

2017-08-12T11:06:02Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. aug. 2017 kl. 11:06
Linje 58:		Linje 58:
	* [[Ottar Dahl\|Dahl, Ottar]]: [https://nbl.snl.no/P_A_Munch P A Munch] i ''Norsk biografisk leksikon''.		* [[Ottar Dahl\|Dahl, Ottar]]: [https://nbl.snl.no/P_A_Munch P A Munch] i ''Norsk biografisk leksikon''.
	* {{hbr1-1\|pl00000000000001\|P.A. Munch}}.		* {{hbr1-1\|pl00000000000001\|P.A. Munch}}.

			{{startboks}}
			{{Verv \| Forgjenger= [[Christian Christoph Andreas Lange\|Christian Lange]]\| Hva= [[Riksarkivar]]\| Startår= [[1861]]\| Sluttår= [[1863]]\| Etterfølger=[[Michael Birkeland]]}}
			{{sluttboks}}

	{{DEFAULTSORT:Munch, P.A.}}		{{DEFAULTSORT:Munch, P.A.}}

PaulVIF på 11. aug. 2017 kl. 18:59

2017-08-11T18:59:50Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. aug. 2017 kl. 18:59
Linje 63:		Linje 63:
	[[kategori:Historikere]]		[[kategori:Historikere]]
	[[Kategori:Professorer]]		[[Kategori:Professorer]]
	[[Kategori:~~Arkivarer~~]]		[[Kategori:Riksarkivarer]]
	[[Kategori:Språkforskere]]		[[Kategori:Språkforskere]]
	[[Kategori:Skien kommune]]		[[Kategori:Skien kommune]]

Stigrp: /* Karriere */

2017-05-17T15:50:58Z

Karriere

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. mai 2017 kl. 15:50
Linje 20:		Linje 20:
	{{thumb\|Peter Andreas Munch statue UiO.jpg\|Stinius Fredriksens statue av P.A. Munch ved Universitetesplassen i Oslo (1933)\|Stig Rune Pedersen}}		{{thumb\|Peter Andreas Munch statue UiO.jpg\|Stinius Fredriksens statue av P.A. Munch ved Universitetesplassen i Oslo (1933)\|Stig Rune Pedersen}}
	{{thumb\|En Christianiensers Erindringer fra 1850- og 60-Aarene - no-nb digibok 2006082800057-197 1.jpg\|P.A. Munchs gravminne i Roma. Fra ''En Christianiensers Erindringer fra 1850- og 60-Aarene'', utgitt 1910.}}		{{thumb\|En Christianiensers Erindringer fra 1850- og 60-Aarene - no-nb digibok 2006082800057-197 1.jpg\|P.A. Munchs gravminne i Roma. Fra ''En Christianiensers Erindringer fra 1850- og 60-Aarene'', utgitt 1910.}}
	{{thumb\|Peter Andreas Munch grav Roma 2017.jpg\|P.A. Munchs grav på den protestantiske ~~kikregården~~ i Roma, fotografert 17. mai 2017.\|Annette Hurum}}		{{thumb\|Peter Andreas Munch grav Roma 2017.jpg\|P.A. Munchs grav på den protestantiske kirkegården i Roma, fotografert 17. mai 2017.\|Annette Hurum}}
	I 1828 ble Munch student, og i 1834 avla han juridisk embetseksamen. Blant medstudentene var Schweigaard, [[Bernhard Dunker]] og [[Christian Langberg]]. Tanken var ikke å bli jurist, han ville bruke dette videre i historiefaget. De fire studentene møttes ofte hjemme hos Langberg, som bodde hos sin mor i [[Pilestredet (Oslo)\|Pilestredet]] 16. Der begynte også [[Johan Sebastian Welhaven]] å vanke. Et annet samlingssted var Schweigaards hybel i [[Øvre Vollgate (Oslo)\|Øvre Vollgate]] 5. De fire var en så sammensveisa gjeng at de omtalte seg sjøl som «Klubben».		I 1828 ble Munch student, og i 1834 avla han juridisk embetseksamen. Blant medstudentene var Schweigaard, [[Bernhard Dunker]] og [[Christian Langberg]]. Tanken var ikke å bli jurist, han ville bruke dette videre i historiefaget. De fire studentene møttes ofte hjemme hos Langberg, som bodde hos sin mor i [[Pilestredet (Oslo)\|Pilestredet]] 16. Der begynte også [[Johan Sebastian Welhaven]] å vanke. Et annet samlingssted var Schweigaards hybel i [[Øvre Vollgate (Oslo)\|Øvre Vollgate]] 5. De fire var en så sammensveisa gjeng at de omtalte seg sjøl som «Klubben».

Stigrp: /* Karriere */

2017-05-17T15:50:22Z

Karriere

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. mai 2017 kl. 15:50
Linje 20:		Linje 20:
	{{thumb\|Peter Andreas Munch statue UiO.jpg\|Stinius Fredriksens statue av P.A. Munch ved Universitetesplassen i Oslo (1933)\|Stig Rune Pedersen}}		{{thumb\|Peter Andreas Munch statue UiO.jpg\|Stinius Fredriksens statue av P.A. Munch ved Universitetesplassen i Oslo (1933)\|Stig Rune Pedersen}}
	{{thumb\|En Christianiensers Erindringer fra 1850- og 60-Aarene - no-nb digibok 2006082800057-197 1.jpg\|P.A. Munchs gravminne i Roma. Fra ''En Christianiensers Erindringer fra 1850- og 60-Aarene'', utgitt 1910.}}		{{thumb\|En Christianiensers Erindringer fra 1850- og 60-Aarene - no-nb digibok 2006082800057-197 1.jpg\|P.A. Munchs gravminne i Roma. Fra ''En Christianiensers Erindringer fra 1850- og 60-Aarene'', utgitt 1910.}}
	{thumb\|Peter Andreas Munch grav Roma 2017.jpg\|P.A. Munchs grav på den protestantiske kikregården i Roma, fotografert 17. mai 2017.\|Annette Hurum}}		{{thumb\|Peter Andreas Munch grav Roma 2017.jpg\|P.A. Munchs grav på den protestantiske kikregården i Roma, fotografert 17. mai 2017.\|Annette Hurum}}
	I 1828 ble Munch student, og i 1834 avla han juridisk embetseksamen. Blant medstudentene var Schweigaard, [[Bernhard Dunker]] og [[Christian Langberg]]. Tanken var ikke å bli jurist, han ville bruke dette videre i historiefaget. De fire studentene møttes ofte hjemme hos Langberg, som bodde hos sin mor i [[Pilestredet (Oslo)\|Pilestredet]] 16. Der begynte også [[Johan Sebastian Welhaven]] å vanke. Et annet samlingssted var Schweigaards hybel i [[Øvre Vollgate (Oslo)\|Øvre Vollgate]] 5. De fire var en så sammensveisa gjeng at de omtalte seg sjøl som «Klubben».		I 1828 ble Munch student, og i 1834 avla han juridisk embetseksamen. Blant medstudentene var Schweigaard, [[Bernhard Dunker]] og [[Christian Langberg]]. Tanken var ikke å bli jurist, han ville bruke dette videre i historiefaget. De fire studentene møttes ofte hjemme hos Langberg, som bodde hos sin mor i [[Pilestredet (Oslo)\|Pilestredet]] 16. Der begynte også [[Johan Sebastian Welhaven]] å vanke. Et annet samlingssted var Schweigaards hybel i [[Øvre Vollgate (Oslo)\|Øvre Vollgate]] 5. De fire var en så sammensveisa gjeng at de omtalte seg sjøl som «Klubben».

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. mai 2017 kl. 15:50
Linje 20:		Linje 20:
	{{thumb\|Peter Andreas Munch statue UiO.jpg\|Stinius Fredriksens statue av P.A. Munch ved Universitetesplassen i Oslo (1933)\|Stig Rune Pedersen}}		{{thumb\|Peter Andreas Munch statue UiO.jpg\|Stinius Fredriksens statue av P.A. Munch ved Universitetesplassen i Oslo (1933)\|Stig Rune Pedersen}}
	{{thumb\|En Christianiensers Erindringer fra 1850- og 60-Aarene - no-nb digibok 2006082800057-197 1.jpg\|P.A. Munchs gravminne i Roma. Fra ''En Christianiensers Erindringer fra 1850- og 60-Aarene'', utgitt 1910.}}		{{thumb\|En Christianiensers Erindringer fra 1850- og 60-Aarene - no-nb digibok 2006082800057-197 1.jpg\|P.A. Munchs gravminne i Roma. Fra ''En Christianiensers Erindringer fra 1850- og 60-Aarene'', utgitt 1910.}}
	{{thumb\|Peter Andreas Munch grav Roma 2017.jpg\|P.A. Munchs grav på den protestantiske ~~kikregården~~ i Roma, fotografert 17. mai 2017.\|Annette Hurum}}		{{thumb\|Peter Andreas Munch grav Roma 2017.jpg\|P.A. Munchs grav på den protestantiske kirkegården i Roma, fotografert 17. mai 2017.\|Annette Hurum}}
	I 1828 ble Munch student, og i 1834 avla han juridisk embetseksamen. Blant medstudentene var Schweigaard, [[Bernhard Dunker]] og [[Christian Langberg]]. Tanken var ikke å bli jurist, han ville bruke dette videre i historiefaget. De fire studentene møttes ofte hjemme hos Langberg, som bodde hos sin mor i [[Pilestredet (Oslo)\|Pilestredet]] 16. Der begynte også [[Johan Sebastian Welhaven]] å vanke. Et annet samlingssted var Schweigaards hybel i [[Øvre Vollgate (Oslo)\|Øvre Vollgate]] 5. De fire var en så sammensveisa gjeng at de omtalte seg sjøl som «Klubben».		I 1828 ble Munch student, og i 1834 avla han juridisk embetseksamen. Blant medstudentene var Schweigaard, [[Bernhard Dunker]] og [[Christian Langberg]]. Tanken var ikke å bli jurist, han ville bruke dette videre i historiefaget. De fire studentene møttes ofte hjemme hos Langberg, som bodde hos sin mor i [[Pilestredet (Oslo)\|Pilestredet]] 16. Der begynte også [[Johan Sebastian Welhaven]] å vanke. Et annet samlingssted var Schweigaards hybel i [[Øvre Vollgate (Oslo)\|Øvre Vollgate]] 5. De fire var en så sammensveisa gjeng at de omtalte seg sjøl som «Klubben».

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. mai 2017 kl. 15:50
Linje 20:		Linje 20:
	{{thumb\|Peter Andreas Munch statue UiO.jpg\|Stinius Fredriksens statue av P.A. Munch ved Universitetesplassen i Oslo (1933)\|Stig Rune Pedersen}}		{{thumb\|Peter Andreas Munch statue UiO.jpg\|Stinius Fredriksens statue av P.A. Munch ved Universitetesplassen i Oslo (1933)\|Stig Rune Pedersen}}
	{{thumb\|En Christianiensers Erindringer fra 1850- og 60-Aarene - no-nb digibok 2006082800057-197 1.jpg\|P.A. Munchs gravminne i Roma. Fra ''En Christianiensers Erindringer fra 1850- og 60-Aarene'', utgitt 1910.}}		{{thumb\|En Christianiensers Erindringer fra 1850- og 60-Aarene - no-nb digibok 2006082800057-197 1.jpg\|P.A. Munchs gravminne i Roma. Fra ''En Christianiensers Erindringer fra 1850- og 60-Aarene'', utgitt 1910.}}
	{thumb\|Peter Andreas Munch grav Roma 2017.jpg\|P.A. Munchs grav på den protestantiske kikregården i Roma, fotografert 17. mai 2017.\|Annette Hurum}}		{{thumb\|Peter Andreas Munch grav Roma 2017.jpg\|P.A. Munchs grav på den protestantiske kikregården i Roma, fotografert 17. mai 2017.\|Annette Hurum}}
	I 1828 ble Munch student, og i 1834 avla han juridisk embetseksamen. Blant medstudentene var Schweigaard, [[Bernhard Dunker]] og [[Christian Langberg]]. Tanken var ikke å bli jurist, han ville bruke dette videre i historiefaget. De fire studentene møttes ofte hjemme hos Langberg, som bodde hos sin mor i [[Pilestredet (Oslo)\|Pilestredet]] 16. Der begynte også [[Johan Sebastian Welhaven]] å vanke. Et annet samlingssted var Schweigaards hybel i [[Øvre Vollgate (Oslo)\|Øvre Vollgate]] 5. De fire var en så sammensveisa gjeng at de omtalte seg sjøl som «Klubben».		I 1828 ble Munch student, og i 1834 avla han juridisk embetseksamen. Blant medstudentene var Schweigaard, [[Bernhard Dunker]] og [[Christian Langberg]]. Tanken var ikke å bli jurist, han ville bruke dette videre i historiefaget. De fire studentene møttes ofte hjemme hos Langberg, som bodde hos sin mor i [[Pilestredet (Oslo)\|Pilestredet]] 16. Der begynte også [[Johan Sebastian Welhaven]] å vanke. Et annet samlingssted var Schweigaards hybel i [[Øvre Vollgate (Oslo)\|Øvre Vollgate]] 5. De fire var en så sammensveisa gjeng at de omtalte seg sjøl som «Klubben».