Postgangen Christiania-Bergen - Sideversjonshistorikk

Kallrustad: Teksterstatting – «med med» til «med»

2022-08-04T08:14:07Z

Teksterstatting – «med med» til «med»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. aug. 2022 kl. 08:14
Linje 110:		Linje 110:
	Beslutningen om å reise et minnesmerke skal ha blitt tatt under et møte som Hammer hadde med generalvegintendant Anker i København med begrunnelsen: «paa det man derved kunde undgaa den bestandige Disput som de tvende Stifters Almue hidtil havde ført, og derved søge at oplyse den Reisende og give Veien den manglende Zirat". [[Bilde:Hammerstøtte1836SX.jpg\|thumb\|Hammers minnestøtte på Filefjell før og etter flyttinger (Bilde malt av P.F.Wergmann)]]Hammer ønsket en stor og prektig merkestein og bestilte den tilhugget i 6 deler hvorav 5 kubisk formede marmorblokker og en topphatt. Blokkene ble sendt med båt fra København til Bergen og videre til Lærdalsøyri med jekt. Håkon Øvre Løsne fikk oppdraget å frakte minnestøtta fra Lærdalsøyri opp på fjellet sommeren 1797. Arbeidssleder Ivar Moss skrev om transportredskapen til den jobben: «Han maatte til slutning forfærdige en Vogn eller Kierre, som efter sigende kostet Ham 40 rdl. Han kjøbte 1 vogn for det første, og siden maatte han faa Ole Odden med søn at gjøre 2 andre hjul til. Hans heste tog efter hans beretning ogsaa skade.»		Beslutningen om å reise et minnesmerke skal ha blitt tatt under et møte som Hammer hadde med generalvegintendant Anker i København med begrunnelsen: «paa det man derved kunde undgaa den bestandige Disput som de tvende Stifters Almue hidtil havde ført, og derved søge at oplyse den Reisende og give Veien den manglende Zirat". [[Bilde:Hammerstøtte1836SX.jpg\|thumb\|Hammers minnestøtte på Filefjell før og etter flyttinger (Bilde malt av P.F.Wergmann)]]Hammer ønsket en stor og prektig merkestein og bestilte den tilhugget i 6 deler hvorav 5 kubisk formede marmorblokker og en topphatt. Blokkene ble sendt med båt fra København til Bergen og videre til Lærdalsøyri med jekt. Håkon Øvre Løsne fikk oppdraget å frakte minnestøtta fra Lærdalsøyri opp på fjellet sommeren 1797. Arbeidssleder Ivar Moss skrev om transportredskapen til den jobben: «Han maatte til slutning forfærdige en Vogn eller Kierre, som efter sigende kostet Ham 40 rdl. Han kjøbte 1 vogn for det første, og siden maatte han faa Ole Odden med søn at gjøre 2 andre hjul til. Hans heste tog efter hans beretning ogsaa skade.»

	Et flott fundament ble bygget til marmorstøtten og de samlede utgiftene er senere anslått i en størrelsesorden på opptil 3 års vedlikeholdsbudsjetter for vegen. Mye tyder på at marmoren som ble brukt til minnesmerket på grensa mellom Akershus og Bergen stift opprinnelig kom fra Gjellebekk i Lier og ble sendt til København tidligere på 1700-tallet. Der ble ikke alt brukt så raskt som forutsatt til praktbygg som Marmorkirken og Christiansborg. Byggearbeidene gikk sent og mange blokker ble liggende ubrukt lenge noe som passet bra for steinhoggeren som Hammer engasjerte. Hammer var også kjent med andre Lierprodukter - han var gift ~~med~~ med Mette Juliane Post fra Lier.		Et flott fundament ble bygget til marmorstøtten og de samlede utgiftene er senere anslått i en størrelsesorden på opptil 3 års vedlikeholdsbudsjetter for vegen. Mye tyder på at marmoren som ble brukt til minnesmerket på grensa mellom Akershus og Bergen stift opprinnelig kom fra Gjellebekk i Lier og ble sendt til København tidligere på 1700-tallet. Der ble ikke alt brukt så raskt som forutsatt til praktbygg som Marmorkirken og Christiansborg. Byggearbeidene gikk sent og mange blokker ble liggende ubrukt lenge noe som passet bra for steinhoggeren som Hammer engasjerte. Hammer var også kjent med andre Lierprodukter - han var gift med Mette Juliane Post fra Lier.

	Fargebildet som vises her av stiftstøtten er foto av et bilde slik kunstneren P. F. Wergmann malte den noen år etter at den ble reist i 1797 og sto helt til 1932. Da ble støtten flyttet ned til den nye hovedvegen i Smeddalen. Der stod den helt til 1973 da Vindhellas Venner fikk flyttet den tilbake til sin opprinnelige plass ved den gamle kongevegen ca 1150 m o h. Der ligger vegen ellers uendret fra byggingen i 1790-åra og er mye benyttet som turveg. Under flyttingen har noen av blokkene blitt ødelagt slik det fremgår av et foto lagt inn øverst til høyre i fargebildet. Innkortingen av minnestøtten kan i ettertid symbolisere skjebnen til motstandslederes innsats mot generalvegmester Hammers virksomhet både i Bergen og Kristiansands stift.		Fargebildet som vises her av stiftstøtten er foto av et bilde slik kunstneren P. F. Wergmann malte den noen år etter at den ble reist i 1797 og sto helt til 1932. Da ble støtten flyttet ned til den nye hovedvegen i Smeddalen. Der stod den helt til 1973 da Vindhellas Venner fikk flyttet den tilbake til sin opprinnelige plass ved den gamle kongevegen ca 1150 m o h. Der ligger vegen ellers uendret fra byggingen i 1790-åra og er mye benyttet som turveg. Under flyttingen har noen av blokkene blitt ødelagt slik det fremgår av et foto lagt inn øverst til høyre i fargebildet. Innkortingen av minnestøtten kan i ettertid symbolisere skjebnen til motstandslederes innsats mot generalvegmester Hammers virksomhet både i Bergen og Kristiansands stift.

PaulVIF: /* Borgund og Galdane */

2021-06-28T12:57:01Z

Borgund og Galdane

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. jun. 2021 kl. 12:57
Linje 121:		Linje 121:
	Gjennom Borgund ble Sverrestigen et naturlig postrutevalg frem til Vindhella ble tatt i bruk. Stien eller rideveien er på kartet vist i rød stipling sydover fra Borgund stavkirke og rundt Klanten. Navnet på stien kommer av at kong Sverre med følge brukte den i 1177. I 1793 kunne den første «kjørbare» veien gjennom området tas i bruk innenfor Klanten med stigninger på opptil 1:4.[[Bilde:GaldaneSchiertz.jpg\|thumb\|Galdanebilde antagelig malt av Fr. W. Schertz]][[Bilde:SkåkaVindhellaX.jpg\|thumb\|©Laukebergbakken i Galdane tegnet av Johannes Flintoe i 1845]] Denne vegen som generalvegmester Hammer fikk bygget og som kalles Vindhella viste seg snart for bratt for hest og vogn. Ved å legge inn mange svinger på høye steinmurer kunne en forbedret Vindhella tas i bruk i [[1843]]. Videre nedover mot Lærdalsøyri fulgte postruten nordsiden av dalen ned forbi nedre Øygarden og nedre Hegg mot det som kalles Galdanestrekningen. Ved Bruknappen krysset den gammle postveien elva og gikk over Seltåssiden til Seltun. Hammers vegtrasé i [[1793]] fulgte imidlertid nordsiden på høye murer forbi brusande elvejuv og forbi husmannsplassen som har gitt navnet til strekningen. Ved Seltøyni flater dalen noe ut og flere årgangstraséer forenes. Som det fremgår av detaljkartet er dette stedet hvor også dagens E16 forsvinner i tunnel under Seltåsen, kommer ut i dagen ved nedre Hegg og forsvinner igjen i det som kalles Borgundtunnel nord for både Vindhella og Borgund stavkirke. I dag blir således de som kjører den nye E16 godt skjermet fra å se noe av alle verneverdige kulturminner på denne strekningen. Sverrestigen, Vindhellaveien og gamle europavei 16 er foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner.		Gjennom Borgund ble Sverrestigen et naturlig postrutevalg frem til Vindhella ble tatt i bruk. Stien eller rideveien er på kartet vist i rød stipling sydover fra Borgund stavkirke og rundt Klanten. Navnet på stien kommer av at kong Sverre med følge brukte den i 1177. I 1793 kunne den første «kjørbare» veien gjennom området tas i bruk innenfor Klanten med stigninger på opptil 1:4.[[Bilde:GaldaneSchiertz.jpg\|thumb\|Galdanebilde antagelig malt av Fr. W. Schertz]][[Bilde:SkåkaVindhellaX.jpg\|thumb\|©Laukebergbakken i Galdane tegnet av Johannes Flintoe i 1845]] Denne vegen som generalvegmester Hammer fikk bygget og som kalles Vindhella viste seg snart for bratt for hest og vogn. Ved å legge inn mange svinger på høye steinmurer kunne en forbedret Vindhella tas i bruk i [[1843]]. Videre nedover mot Lærdalsøyri fulgte postruten nordsiden av dalen ned forbi nedre Øygarden og nedre Hegg mot det som kalles Galdanestrekningen. Ved Bruknappen krysset den gammle postveien elva og gikk over Seltåssiden til Seltun. Hammers vegtrasé i [[1793]] fulgte imidlertid nordsiden på høye murer forbi brusande elvejuv og forbi husmannsplassen som har gitt navnet til strekningen. Ved Seltøyni flater dalen noe ut og flere årgangstraséer forenes. Som det fremgår av detaljkartet er dette stedet hvor også dagens E16 forsvinner i tunnel under Seltåsen, kommer ut i dagen ved nedre Hegg og forsvinner igjen i det som kalles Borgundtunnel nord for både Vindhella og Borgund stavkirke. I dag blir således de som kjører den nye E16 godt skjermet fra å se noe av alle verneverdige kulturminner på denne strekningen. Sverrestigen, Vindhellaveien og gamle europavei 16 er foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner.

	På [[1840-tallet]] ble den "Bergenske Hovedvei", på nytt oppgradert og lagt på sørsiden av den vanskelige Galdanestrekningen, "der den tilforn hadde ligget". Mester for "det nye storartede veianlegg over Selthunaasen"var kaptein og veiingeniør [[Henrik Christian Finne (~~1762~~-1870)\|Henrik Christian Finne]], som også sto for 1840-årenes utbedring av Vindhella.		På [[1840-tallet]] ble den "Bergenske Hovedvei", på nytt oppgradert og lagt på sørsiden av den vanskelige Galdanestrekningen, "der den tilforn hadde ligget". Mester for "det nye storartede veianlegg over Selthunaasen"var kaptein og veiingeniør [[Henrik Christian Finne (1797-1870)\|Henrik Christian Finne]] (1797-1870), som også sto for 1840-årenes utbedring av Vindhella.

	Mellom Bjøråker, og Æråker i Borgund ned til Lærdalsøyri var det gården Hovland og deretter Midtre Ljøsno som førte posten til gårdene Stødnum og Øye i Lærdalsøyri. Her ble postruten mellom Christiania – Bergen også tilknyttet en bipost til Årdal der det i [[1700]] ble funnet kobbererts i fjellet og litt senere også spor av gull og sølv som gav grunnlag for et Årdal kobberverk. Det ble det raskt strid og rettssaker om retten til å drive et Årdal kobberverk. Det medførte at kong Frederik IV i [[1708]] sikret seg alle rettighetene og overtok driften av verket.		Mellom Bjøråker, og Æråker i Borgund ned til Lærdalsøyri var det gården Hovland og deretter Midtre Ljøsno som førte posten til gårdene Stødnum og Øye i Lærdalsøyri. Her ble postruten mellom Christiania – Bergen også tilknyttet en bipost til Årdal der det i [[1700]] ble funnet kobbererts i fjellet og litt senere også spor av gull og sølv som gav grunnlag for et Årdal kobberverk. Det ble det raskt strid og rettssaker om retten til å drive et Årdal kobberverk. Det medførte at kong Frederik IV i [[1708]] sikret seg alle rettighetene og overtok driften av verket.

PaulVIF på 28. jun. 2021 kl. 12:52

2021-06-28T12:52:20Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. jun. 2021 kl. 12:52
Linje 121:		Linje 121:
	Gjennom Borgund ble Sverrestigen et naturlig postrutevalg frem til Vindhella ble tatt i bruk. Stien eller rideveien er på kartet vist i rød stipling sydover fra Borgund stavkirke og rundt Klanten. Navnet på stien kommer av at kong Sverre med følge brukte den i 1177. I 1793 kunne den første «kjørbare» veien gjennom området tas i bruk innenfor Klanten med stigninger på opptil 1:4.[[Bilde:GaldaneSchiertz.jpg\|thumb\|Galdanebilde antagelig malt av Fr. W. Schertz]][[Bilde:SkåkaVindhellaX.jpg\|thumb\|©Laukebergbakken i Galdane tegnet av Johannes Flintoe i 1845]] Denne vegen som generalvegmester Hammer fikk bygget og som kalles Vindhella viste seg snart for bratt for hest og vogn. Ved å legge inn mange svinger på høye steinmurer kunne en forbedret Vindhella tas i bruk i [[1843]]. Videre nedover mot Lærdalsøyri fulgte postruten nordsiden av dalen ned forbi nedre Øygarden og nedre Hegg mot det som kalles Galdanestrekningen. Ved Bruknappen krysset den gammle postveien elva og gikk over Seltåssiden til Seltun. Hammers vegtrasé i [[1793]] fulgte imidlertid nordsiden på høye murer forbi brusande elvejuv og forbi husmannsplassen som har gitt navnet til strekningen. Ved Seltøyni flater dalen noe ut og flere årgangstraséer forenes. Som det fremgår av detaljkartet er dette stedet hvor også dagens E16 forsvinner i tunnel under Seltåsen, kommer ut i dagen ved nedre Hegg og forsvinner igjen i det som kalles Borgundtunnel nord for både Vindhella og Borgund stavkirke. I dag blir således de som kjører den nye E16 godt skjermet fra å se noe av alle verneverdige kulturminner på denne strekningen. Sverrestigen, Vindhellaveien og gamle europavei 16 er foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner.		Gjennom Borgund ble Sverrestigen et naturlig postrutevalg frem til Vindhella ble tatt i bruk. Stien eller rideveien er på kartet vist i rød stipling sydover fra Borgund stavkirke og rundt Klanten. Navnet på stien kommer av at kong Sverre med følge brukte den i 1177. I 1793 kunne den første «kjørbare» veien gjennom området tas i bruk innenfor Klanten med stigninger på opptil 1:4.[[Bilde:GaldaneSchiertz.jpg\|thumb\|Galdanebilde antagelig malt av Fr. W. Schertz]][[Bilde:SkåkaVindhellaX.jpg\|thumb\|©Laukebergbakken i Galdane tegnet av Johannes Flintoe i 1845]] Denne vegen som generalvegmester Hammer fikk bygget og som kalles Vindhella viste seg snart for bratt for hest og vogn. Ved å legge inn mange svinger på høye steinmurer kunne en forbedret Vindhella tas i bruk i [[1843]]. Videre nedover mot Lærdalsøyri fulgte postruten nordsiden av dalen ned forbi nedre Øygarden og nedre Hegg mot det som kalles Galdanestrekningen. Ved Bruknappen krysset den gammle postveien elva og gikk over Seltåssiden til Seltun. Hammers vegtrasé i [[1793]] fulgte imidlertid nordsiden på høye murer forbi brusande elvejuv og forbi husmannsplassen som har gitt navnet til strekningen. Ved Seltøyni flater dalen noe ut og flere årgangstraséer forenes. Som det fremgår av detaljkartet er dette stedet hvor også dagens E16 forsvinner i tunnel under Seltåsen, kommer ut i dagen ved nedre Hegg og forsvinner igjen i det som kalles Borgundtunnel nord for både Vindhella og Borgund stavkirke. I dag blir således de som kjører den nye E16 godt skjermet fra å se noe av alle verneverdige kulturminner på denne strekningen. Sverrestigen, Vindhellaveien og gamle europavei 16 er foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner.

	På [[1840-tallet]] ble den "Bergenske Hovedvei", på nytt oppgradert og lagt på sørsiden av den vanskelige Galdanestrekningen, "der den tilforn hadde ligget". Mester for "det nye storartede veianlegg over Selthunaasen"var kaptein og veiingeniør Henrik Christian Finne, som også sto for 1840-årenes utbedring av Vindhella.		På [[1840-tallet]] ble den "Bergenske Hovedvei", på nytt oppgradert og lagt på sørsiden av den vanskelige Galdanestrekningen, "der den tilforn hadde ligget". Mester for "det nye storartede veianlegg over Selthunaasen"var kaptein og veiingeniør [[Henrik Christian Finne (1762-1870)\|Henrik Christian Finne]], som også sto for 1840-årenes utbedring av Vindhella.

	Mellom Bjøråker, og Æråker i Borgund ned til Lærdalsøyri var det gården Hovland og deretter Midtre Ljøsno som førte posten til gårdene Stødnum og Øye i Lærdalsøyri. Her ble postruten mellom Christiania – Bergen også tilknyttet en bipost til Årdal der det i [[1700]] ble funnet kobbererts i fjellet og litt senere også spor av gull og sølv som gav grunnlag for et Årdal kobberverk. Det ble det raskt strid og rettssaker om retten til å drive et Årdal kobberverk. Det medførte at kong Frederik IV i [[1708]] sikret seg alle rettighetene og overtok driften av verket.		Mellom Bjøråker, og Æråker i Borgund ned til Lærdalsøyri var det gården Hovland og deretter Midtre Ljøsno som førte posten til gårdene Stødnum og Øye i Lærdalsøyri. Her ble postruten mellom Christiania – Bergen også tilknyttet en bipost til Årdal der det i [[1700]] ble funnet kobbererts i fjellet og litt senere også spor av gull og sølv som gav grunnlag for et Årdal kobberverk. Det ble det raskt strid og rettssaker om retten til å drive et Årdal kobberverk. Det medførte at kong Frederik IV i [[1708]] sikret seg alle rettighetene og overtok driften av verket.

Hans P. Hosar: Bilete i onlyinclude

2020-11-03T05:03:33Z

Bilete i onlyinclude

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 3. nov. 2020 kl. 05:03
Linje 1:		Linje 1:
	<onlyinclude>'''[[Postgangen Christiania-Bergen]]''' inngår som en av 7 løyper som prosjektgruppen Samkult bruker til å belyse avhengigheten mellom samferdsel, kultur og teknologi i årene [[1647]] – [[1814]]. Det var stattholder i Norge, Hannibal Sehested, kongens svigersønn med base på [[Akershus festning]], som etablerte ruten i 1647, da posttransportbehovet utpekte et stamveinett som skulle bidra til at Norge ble et lydrike under Danmark. De som ønsker flere opplysninger om hvordan samkultgruppen er etablert og hvordan prosjektarbeidet er inndelt og organisert til å belyse utviklingen helt fram til vår tid finner dette i Samkult generelt. Der er det også samlet en del stoff om institusjonelle og organisatoriske forhold knyttet til teknologiske problemstillinger, veihold, veilovgivning og annen samferdsel i unionstiden. </onlyinclude>		<onlyinclude>[[Bilde:3x1.JPG\|thumb\|Postrutetraseer gjennom Groruddalen med bilde av Bergenske Kongevei.(fotograf: ukjent)]] '''[[Postgangen Christiania-Bergen]]''' inngår som en av 7 løyper som prosjektgruppen Samkult bruker til å belyse avhengigheten mellom samferdsel, kultur og teknologi i årene [[1647]] – [[1814]]. Det var stattholder i Norge, Hannibal Sehested, kongens svigersønn med base på [[Akershus festning]], som etablerte ruten i 1647, da posttransportbehovet utpekte et stamveinett som skulle bidra til at Norge ble et lydrike under Danmark. De som ønsker flere opplysninger om hvordan samkultgruppen er etablert og hvordan prosjektarbeidet er inndelt og organisert til å belyse utviklingen helt fram til vår tid finner dette i Samkult generelt. Der er det også samlet en del stoff om institusjonelle og organisatoriske forhold knyttet til teknologiske problemstillinger, veihold, veilovgivning og annen samferdsel i unionstiden. </onlyinclude>

	<onlyinclude>Hvorfor Bergen ble ansett som viktig målpunkt med egen postrute og idag kan vise frem mange eksempler på kulturminner skapt gjennom samferdsel behandles i siste kapittel i denne løypebeskrivelsen for Christiania – Bergen. For postransportens vedkommende starter beskrivelsen på et tidspunkt da posttransporten på lange innenlandsruter i barmarkstiden bare kunne utføres av postførere til fots eller ridende på hest eller med båt på vann og fjordarmer. Det var mange spesielt vanskelige strekninger på Bergensruten der også værforhold og nedbør skapte store utfordringer for de som ble pålagt å utføre posttransporten. </onlyinclude> Helt fram til [[1780]] brukte posten vanligvis 8 – 9 dager mellom Christiania og Bergen mens den mellom Christiania og Trondheim til sammenligning kunne komme fram på 4 - 5 dager. I [[1785]] da C. J. Pontoppidan utga sitt første alminnelige postkart for Norge fremgår det at postveien mellom Christiania og de to byene var nesten like, 56 mil mellom Christiania og Trondheim og 55,5 mil mellom Christiania og Bergen. Pontoppidan mente at så mye kortere tid til Trondheim skyldtes både lettere naturforhold og mer ferdsel på den strekningen om vinteren.		<onlyinclude>Hvorfor Bergen ble ansett som viktig målpunkt med egen postrute og idag kan vise frem mange eksempler på kulturminner skapt gjennom samferdsel behandles i siste kapittel i denne løypebeskrivelsen for Christiania – Bergen. For postransportens vedkommende starter beskrivelsen på et tidspunkt da posttransporten på lange innenlandsruter i barmarkstiden bare kunne utføres av postførere til fots eller ridende på hest eller med båt på vann og fjordarmer. Det var mange spesielt vanskelige strekninger på Bergensruten der også værforhold og nedbør skapte store utfordringer for de som ble pålagt å utføre posttransporten. </onlyinclude> Helt fram til [[1780]] brukte posten vanligvis 8 – 9 dager mellom Christiania og Bergen mens den mellom Christiania og Trondheim til sammenligning kunne komme fram på 4 - 5 dager. I [[1785]] da C. J. Pontoppidan utga sitt første alminnelige postkart for Norge fremgår det at postveien mellom Christiania og de to byene var nesten like, 56 mil mellom Christiania og Trondheim og 55,5 mil mellom Christiania og Bergen. Pontoppidan mente at så mye kortere tid til Trondheim skyldtes både lettere naturforhold og mer ferdsel på den strekningen om vinteren.
Linje 7:		Linje 7:
	== Strekningen Christiania - Brandbu - Leira ==		== Strekningen Christiania - Brandbu - Leira ==
	===Postruten gjennom Groruddalen og Nittedal===		===Postruten gjennom Groruddalen og Nittedal===
	Flyttingen av Gamlebyen og etableringen av Christiania på Akersneset medførte omlegginger av enkelte transportruter som tidligere gikk over Galgeberg, Arbeidet med å bygge ny vei ut av byen via Sinsen ble igangsatt på midten av [[1600-tallet]] og dette medførte trolig forsøk å få til en samordning av postføringen til Bergen og Trondheim på strekningen Akershus festning - Grorud. ~~[[Bilde:3x1.JPG\|thumb\|Postrutetraseer gjennom Groruddalen med bilde av Bergenske Kongevei.(fotograf: ukjent)]]~~ Traseen sammenfaller noenlunde med der dagens Storgate går , over en bro ved Dælen gård og fortsatte stort sett samme trasé som dagens Lakkegate og Trondheimsvei. Over Sinsen fulgte veien Sinsenveien frem til Refstad allé. Den gamle Hadelandsveien gikk ut fra Grefsen gård forbi Årvoll og gjennom Lillomarka vest til Hadeland. Den kunne bare kjøres med slede om vinteren. Den ble ikke som så mange andre veier på [[1700-tallet]] utbedret til å fungere som kjørevei med hest og vogn.		Flyttingen av Gamlebyen og etableringen av Christiania på Akersneset medførte omlegginger av enkelte transportruter som tidligere gikk over Galgeberg, Arbeidet med å bygge ny vei ut av byen via Sinsen ble igangsatt på midten av [[1600-tallet]] og dette medførte trolig forsøk å få til en samordning av postføringen til Bergen og Trondheim på strekningen Akershus festning - Grorud. Traseen sammenfaller noenlunde med der dagens Storgate går , over en bro ved Dælen gård og fortsatte stort sett samme trasé som dagens Lakkegate og Trondheimsvei. Over Sinsen fulgte veien Sinsenveien frem til Refstad allé. Den gamle Hadelandsveien gikk ut fra Grefsen gård forbi Årvoll og gjennom Lillomarka vest til Hadeland. Den kunne bare kjøres med slede om vinteren. Den ble ikke som så mange andre veier på [[1700-tallet]] utbedret til å fungere som kjørevei med hest og vogn.

	Boken «En reise på Nordens eldste postveier» forteller at de første postgårdene på Bergensruten var Nordre Grorud og Romsås i Groruddalen. Disse gårdene fraktet posten på skift annen hver uke mellom Oslo postkontor og gården Kjul i Nittedal. Fra Kjul ble posten transportert til Hakadal og gårdene Hellerud, Haug, Nøkleby og Kapelsrud. Disse gårdene delte på arbeidet med å frakte posten 3 1/2 landmil over «Hare-skogen» til gårdene Morstad, Vøyen og Vennolum i Gran på [[Hadeland]]. Ansvaret for den sørgående posten hadde gårdene Nes i Hakadal og Skøyen i Nittedal. Skøyen fraktet posten helt inn til Oslo postkontor, en strekning som ble vurdert til 2 landmil.		Boken «En reise på Nordens eldste postveier» forteller at de første postgårdene på Bergensruten var Nordre Grorud og Romsås i Groruddalen. Disse gårdene fraktet posten på skift annen hver uke mellom Oslo postkontor og gården Kjul i Nittedal. Fra Kjul ble posten transportert til Hakadal og gårdene Hellerud, Haug, Nøkleby og Kapelsrud. Disse gårdene delte på arbeidet med å frakte posten 3 1/2 landmil over «Hare-skogen» til gårdene Morstad, Vøyen og Vennolum i Gran på [[Hadeland]]. Ansvaret for den sørgående posten hadde gårdene Nes i Hakadal og Skøyen i Nittedal. Skøyen fraktet posten helt inn til Oslo postkontor, en strekning som ble vurdert til 2 landmil.

PaulVIF: /* Strekningen Leira – Filefjell - Lærdal */

2020-08-10T15:48:21Z

Strekningen Leira – Filefjell - Lærdal

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. aug. 2020 kl. 15:48
Linje 82:		Linje 82:
	*St. Thomaskirken ved Kyrkjestølen på Filefjell, opprinnelig en liten stavkirke innviet til Thomas Becket, erkebiskopen av Canterbury fra [[1162]]. (Tilleggsopplysninger finnes ved å benytte linken: http://www.pilegrim.info/artikkel.aspx?id=2109654)		*St. Thomaskirken ved Kyrkjestølen på Filefjell, opprinnelig en liten stavkirke innviet til Thomas Becket, erkebiskopen av Canterbury fra [[1162]]. (Tilleggsopplysninger finnes ved å benytte linken: http://www.pilegrim.info/artikkel.aspx?id=2109654)

	De som savner Vang stavkirke på denne listen og ønsker å se den gjenreist må reise til Karpacz i Karkonosze-fjellene som er en del av landskapet Schlesien i Polen. Her gis derfor en liten beskrivelse av riving og flytting av denne gamle stavkirken.		De som savner Vang stavkirke på denne listen og ønsker å se den gjenreist må reise til Karpacz i Karkonosze-fjellene som er en del av landskapet [[Schlesien]] i Polen. Her gis derfor en liten beskrivelse av riving og flytting av denne gamle stavkirken.
	Stedet der stavkirken opprinnelig stod i Vang er merket med en liten skiferstein rett ved siden av trappen til Vangs nye sognekirke. Dette er også stedet der Vangsteinen (runestein) fra [[1100-tallet]] opprinnelig stod. I [[1832]] bestemte herredsstyret i Vang at stavkirken skulle rives fordi den ble ansett både som falleferdig og for liten. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede da maleren J. C. Dahl gjorde sitt første redningsforsøk som han har beskriver slik: «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»[[Bilde:VangStavX.jpg\|thumb\|Vang stavkirke før og etter riving/flytting til Polen i 1842.(Fotoår: 1900)]]		Stedet der stavkirken opprinnelig stod i Vang er merket med en liten skiferstein rett ved siden av trappen til Vangs nye sognekirke. Dette er også stedet der Vangsteinen (runestein) fra [[1100-tallet]] opprinnelig stod. I [[1832]] bestemte herredsstyret i Vang at stavkirken skulle rives fordi den ble ansett både som falleferdig og for liten. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede da maleren [[J.C. Dahl]] gjorde sitt første redningsforsøk som han har beskriver slik: «Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»[[Bilde:VangStavX.jpg\|thumb\|Vang stavkirke før og etter riving/flytting til Polen i 1842.(Fotoår: 1900)]]

	I [[1839]] kom Dahl igjen til Vang. Da var det nylig reist en ny, større laftet kirke nært inntil den gamle stavirken. Før riving forsøkte Dahl da å få den den gamle stavkirken gjenreist som kongelig kapell i Slottsparken i Christiania, eller som museumskirke i tilknytning til Håkonshallen i Bergen. Grev Herman Wedel Jarlsberg sa seg villig til å flytte kirken til parken ved sin eiendom [[Bogstad]], men han døde før den planen kunne realiseres. Dahl så da ingen annen løsning enn selv å kjøpe den gamle stavkirken i en auksjon 18. januar [[1841]]. Han fikk tilslag på 86 speciedaler, en ort og sju skilling med forpliktelse om å rydde tomten innen årets utgang. Kong Friedrich Wilhelm IV av [[Preussen]] var den som viste seg villig til å yte Dahl nødvendig hjelp med første plan om å gjenreise kirken i Potsdam ved Berlin. Det endte imidlertid med at kongen i mars [[1841]] sa seg villig til å ordne flytting og gjenreisning i Schlesien, noe som ble utført i 1842 med assistanse av den tyske arkitekten Franz Wilhelm Schiertz (som allerede i 1836 kom til Norge for å lage arkitekturtegninger av stavkirkene i Borgund, Heddal og Urnes, publisert i Dahls verk om Norske trebygninger i [[1837]]).		I [[1839]] kom Dahl igjen til Vang. Da var det nylig reist en ny, større laftet kirke nært inntil den gamle stavirken. Før riving forsøkte Dahl da å få den den gamle stavkirken gjenreist som kongelig kapell i Slottsparken i Christiania, eller som museumskirke i tilknytning til Håkonshallen i Bergen. Grev Herman Wedel Jarlsberg sa seg villig til å flytte kirken til parken ved sin eiendom [[Bogstad]], men han døde før den planen kunne realiseres. Dahl så da ingen annen løsning enn selv å kjøpe den gamle stavkirken i en auksjon 18. januar [[1841]]. Han fikk tilslag på 86 speciedaler, en ort og sju skilling med forpliktelse om å rydde tomten innen årets utgang. Kong Friedrich Wilhelm IV av [[Preussen]] var den som viste seg villig til å yte Dahl nødvendig hjelp med første plan om å gjenreise kirken i Potsdam ved Berlin. Det endte imidlertid med at kongen i mars [[1841]] sa seg villig til å ordne flytting og gjenreisning i Schlesien, noe som ble utført i 1842 med assistanse av den tyske arkitekten Franz Wilhelm Schiertz (som allerede i 1836 kom til Norge for å lage arkitekturtegninger av stavkirkene i Borgund, Heddal og Urnes, publisert i Dahls verk om Norske trebygninger i [[1837]]).

PaulVIF: /* Posten krevde mye båttransport mellom Lærdalsøyri og Bergen */

2019-06-01T14:17:03Z

Posten krevde mye båttransport mellom Lærdalsøyri og Bergen

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. jun. 2019 kl. 14:17
Linje 131:		Linje 131:
	== Strekningen Lærdal – Gudvangen/Stalheim - Bergen ==		== Strekningen Lærdal – Gudvangen/Stalheim - Bergen ==
	===Posten krevde mye båttransport mellom Lærdalsøyri og Bergen===		===Posten krevde mye båttransport mellom Lærdalsøyri og Bergen===
	I boka ''En reise på Nordens eldste postveier'' beskrives postekspederingen videre fra Lærdalsøyri mot Bergen slik:		I boka ''En reise på Nordens eldste postveier'' beskrives postekspederingen videre fra [[Lærdalsøyri]] mot [[Bergen]] slik:
	Når gjestgiveren der (Stødnum og Øye) hadde tatt ut og lagt inn brev, fraktet disse gårdene posten med båt ut gjennom [[Lærdalsfjorden]] til Dyrdal og Styve i [[Nærøyfjorden]]. Underveis stoppet de opp på Frønningen hvor posten til og fra [[Sogndal]] og omkringliggende bygder ble ekspedert. Strekningen inn til gårdene i Nærøyfjorden beskrives som «en skarp Søe Vej» hvor det ofte var dårlig vær. Om vinteren kunne posten føres frem over isen et stykke av veien, men om våren og høsten når isen ikke var sterk nok, måtte bøndene «fare Lande Vejen med Posten over Fjeld, Bierge og Klipper hvor ingen Vej er». Enkelte strekninger på denne etappen var så vanskelige at postbøndene måtte bruke «Jernkraager og Stricker i de steile og ofver Søen hengende Bierge». Da krevdes det flere mann for å få posten sikkert fram.{{thumb\|3x3a.jpg\|Postruten Lærdalsøyri - Bergen}} {{thumb\|DyrdalStyveXZ.jpg\|Postruten i Nærøyfjorden mellom [[Dyrdal krins\|Dyrdal]] og [[Gudvangen]]}}		Når gjestgiveren der (Stødnum og Øye) hadde tatt ut og lagt inn brev, fraktet disse gårdene posten med båt ut gjennom [[Lærdalsfjorden]] til Dyrdal og Styve i [[Nærøyfjorden]]. Underveis stoppet de opp på Frønningen hvor posten til og fra [[Sogndal]] og omkringliggende bygder ble ekspedert. Strekningen inn til gårdene i Nærøyfjorden beskrives som «en skarp Søe Vej» hvor det ofte var dårlig vær. Om vinteren kunne posten føres frem over isen et stykke av veien, men om våren og høsten når isen ikke var sterk nok, måtte bøndene «fare Lande Vejen med Posten over Fjeld, Bierge og Klipper hvor ingen Vej er». Enkelte strekninger på denne etappen var så vanskelige at postbøndene måtte bruke «Jernkraager og Stricker i de steile og ofver Søen hengende Bierge». Da krevdes det flere mann for å få posten sikkert fram.{{thumb\|3x3a.jpg\|Postruten Lærdalsøyri - Bergen}} {{thumb\|DyrdalStyveXZ.jpg\|Postruten i Nærøyfjorden mellom [[Dyrdal krins\|Dyrdal]] og [[Gudvangen]]}}
	Dyrdal og Styve, som hadde ansvaret for posten til og fra Bergen, skiftet på å frakte posten videre inn gjennom Nærøyfjorden til Gudvangen og Stalheim. Fra Styvi og innover til Bleiklindi ble det bygget en ca 5,5 km lang veg som ble benyttet da fjorden her ble islagt om vinteren. Mellom Bakka og Gudvangen kunne posten fraktes på veg. Utenfor Styvi var fjorden både bredere og dypere slik at der la ikke isen seg så lett. Styvi fungerte både som skyss- og postgård og ble av Direktoratet for naturforvaltning i [[1991]] tatt inn i landskapsvernområdet Styvi-Holmo der postveien som gang- og kløvvei er ansett som et viktig element. Denne veistrekningen er restaurert og blitt en populær turrute. Verneområdet er senere også utvidet og tatt inn i Unescos verdensarvliste der det beskrives som del av et vakkert og interessant natur- og kulturlandskap frå fjord til fjell, med geologiske forekomster og kulturminner. Styvi er blitt gardsmuseum der det også er bevart en spesiallaget farkost som har vært brukt både som båt og slede på en snø- og islagt fjordarm.		Dyrdal og Styve, som hadde ansvaret for posten til og fra Bergen, skiftet på å frakte posten videre inn gjennom Nærøyfjorden til Gudvangen og Stalheim. Fra Styvi og innover til Bleiklindi ble det bygget en ca 5,5 km lang veg som ble benyttet da fjorden her ble islagt om vinteren. Mellom Bakka og Gudvangen kunne posten fraktes på veg. Utenfor Styvi var fjorden både bredere og dypere slik at der la ikke isen seg så lett. Styvi fungerte både som skyss- og postgård og ble av Direktoratet for naturforvaltning i [[1991]] tatt inn i landskapsvernområdet Styvi-Holmo der postveien som gang- og kløvvei er ansett som et viktig element. Denne veistrekningen er restaurert og blitt en populær turrute. Verneområdet er senere også utvidet og tatt inn i Unescos verdensarvliste der det beskrives som del av et vakkert og interessant natur- og kulturlandskap frå fjord til fjell, med geologiske forekomster og kulturminner. Styvi er blitt gardsmuseum der det også er bevart en spesiallaget farkost som har vært brukt både som båt og slede på en snø- og islagt fjordarm.

PaulVIF: /* Posten krevde mye båttransport mellom Lærdalsøyri og Bergen */

2019-06-01T14:16:43Z

Posten krevde mye båttransport mellom Lærdalsøyri og Bergen

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. jun. 2019 kl. 14:16
Linje 131:		Linje 131:
	== Strekningen Lærdal – Gudvangen/Stalheim - Bergen ==		== Strekningen Lærdal – Gudvangen/Stalheim - Bergen ==
	===Posten krevde mye båttransport mellom Lærdalsøyri og Bergen===		===Posten krevde mye båttransport mellom Lærdalsøyri og Bergen===
	I boka ~~”En~~ reise på Nordens eldste ~~postveier”~~ beskrives postekspederingen videre fra Lærdalsøyri mot Bergen slik:		I boka ''En reise på Nordens eldste postveier'' beskrives postekspederingen videre fra Lærdalsøyri mot Bergen slik:
	Når gjestgiveren der (Stødnum og Øye) hadde tatt ut og lagt inn brev, fraktet disse gårdene posten med båt ut gjennom Lærdalsfjorden til Dyrdal og Styve i Nærøyfjorden. Underveis stoppet de opp på Frønningen hvor posten til og fra Sogndal og omkringliggende bygder ble ekspedert. Strekningen inn til gårdene i Nærøyfjorden beskrives som ~~”en~~ skarp Søe ~~Vej”~~ hvor det ofte var dårlig vær. Om vinteren kunne posten føres frem over isen et stykke av veien, men om våren og høsten når isen ikke var sterk nok, måtte bøndene ~~”fare~~ Lande Vejen med Posten over Fjeld, Bierge og Klipper hvor ingen Vej ~~er”~~. Enkelte strekninger på denne etappen var så vanskelige at postbøndene måtte bruke ~~”Jernkraager~~ og Stricker i de steile og ofver Søen hengende ~~Bierge”~~. Da krevdes det flere mann for å få posten sikkert fram.~~[[Bilde:~~3x3a.jpg~~\|thumb~~\|Postruten Lærdalsøyri - Bergen~~]] [[Bilde:~~DyrdalStyveXZ.jpg~~\|thumb~~\|Postruten i Nærøyfjorden mellom Dyrdal og Gudvangen]]		Når gjestgiveren der (Stødnum og Øye) hadde tatt ut og lagt inn brev, fraktet disse gårdene posten med båt ut gjennom [[Lærdalsfjorden]] til Dyrdal og Styve i [[Nærøyfjorden]]. Underveis stoppet de opp på Frønningen hvor posten til og fra [[Sogndal]] og omkringliggende bygder ble ekspedert. Strekningen inn til gårdene i Nærøyfjorden beskrives som «en skarp Søe Vej» hvor det ofte var dårlig vær. Om vinteren kunne posten føres frem over isen et stykke av veien, men om våren og høsten når isen ikke var sterk nok, måtte bøndene «fare Lande Vejen med Posten over Fjeld, Bierge og Klipper hvor ingen Vej er». Enkelte strekninger på denne etappen var så vanskelige at postbøndene måtte bruke «Jernkraager og Stricker i de steile og ofver Søen hengende Bierge». Da krevdes det flere mann for å få posten sikkert fram.{{thumb\|3x3a.jpg\|Postruten Lærdalsøyri - Bergen}} {{thumb\|DyrdalStyveXZ.jpg\|Postruten i Nærøyfjorden mellom [[Dyrdal krins\|Dyrdal]] og [[Gudvangen]]}}
	Dyrdal og Styve, som hadde ansvaret for posten til og fra Bergen, skiftet på å frakte posten videre inn gjennom Nærøyfjorden til Gudvangen og Stalheim. Fra Styvi og innover til Bleiklindi ble det bygget en ca 5,5 km lang veg som ble benyttet da fjorden her ble islagt om vinteren. Mellom Bakka og Gudvangen kunne posten fraktes på veg. Utenfor Styvi var fjorden både bredere og dypere slik at der la ikke isen seg så lett. Styvi fungerte både som skyss- og postgård og ble av Direktoratet for naturforvaltning i [[1991]] tatt inn i landskapsvernområdet Styvi-Holmo der postveien som gang- og kløvvei er ansett som et viktig element. Denne veistrekningen er restaurert og blitt en populær turrute. Verneområdet er senere også utvidet og tatt inn i Unescos verdensarvliste der det beskrives som del av et vakkert og interessant natur- og kulturlandskap frå fjord til fjell, med geologiske forekomster og kulturminner. Styvi er blitt gardsmuseum der det også er bevart en spesiallaget farkost som har vært brukt både som båt og slede på en snø- og islagt fjordarm.		Dyrdal og Styve, som hadde ansvaret for posten til og fra Bergen, skiftet på å frakte posten videre inn gjennom Nærøyfjorden til Gudvangen og Stalheim. Fra Styvi og innover til Bleiklindi ble det bygget en ca 5,5 km lang veg som ble benyttet da fjorden her ble islagt om vinteren. Mellom Bakka og Gudvangen kunne posten fraktes på veg. Utenfor Styvi var fjorden både bredere og dypere slik at der la ikke isen seg så lett. Styvi fungerte både som skyss- og postgård og ble av Direktoratet for naturforvaltning i [[1991]] tatt inn i landskapsvernområdet Styvi-Holmo der postveien som gang- og kløvvei er ansett som et viktig element. Denne veistrekningen er restaurert og blitt en populær turrute. Verneområdet er senere også utvidet og tatt inn i Unescos verdensarvliste der det beskrives som del av et vakkert og interessant natur- og kulturlandskap frå fjord til fjell, med geologiske forekomster og kulturminner. Styvi er blitt gardsmuseum der det også er bevart en spesiallaget farkost som har vært brukt både som båt og slede på en snø- og islagt fjordarm.
	Et titalls gårder mellom Voss og Bergen hadde ansvar for både avgående og kommende sendinger. Gårdene Stalheim, Nedre Oppheim, Sundve, Leidal og Rogne fraktet posten videre til Voss. Gjestgiversken på Voss sendte posten til gården Rogne som førte den til Lissheim i Vestbygdi, som dro til gårdsfolket på Styve ved Evanger. De rodde og red posten videre til Horviki i Bolstadfjorden. Derfra gikk ferden til Tysso og videre til Dale i Vaksdal. Folkene på Dale hadde rutene til Stanghelle som seilte den over til Olsneset der gården Bruvik hadde frakten til Romslo i Sørfjorden og så til Tuenes i Indre Arna som dro posten til gården Borge som hadde siste strekket til Bergen.		Et titalls gårder mellom Voss og Bergen hadde ansvar for både avgående og kommende sendinger. Gårdene Stalheim, Nedre Oppheim, Sundve, Leidal og Rogne fraktet posten videre til Voss. Gjestgiversken på Voss sendte posten til gården Rogne som førte den til Lissheim i Vestbygdi, som dro til gårdsfolket på Styve ved Evanger. De rodde og red posten videre til Horviki i Bolstadfjorden. Derfra gikk ferden til Tysso og videre til Dale i Vaksdal. Folkene på Dale hadde rutene til Stanghelle som seilte den over til Olsneset der gården Bruvik hadde frakten til Romslo i Sørfjorden og så til Tuenes i Indre Arna som dro posten til gården Borge som hadde siste strekket til Bergen.

	Stiftamtmann Bagger opplyser i [[1740]] at man neppe noe sted i det store [[Bergens stift]] kunne kjøre sammenhengende i vogn en halv fjerdings vei, dvs. vel 1,4 km. Ut fra Bergen gikk der en del veier, de fleste av dem stier eller kløvveier, som knyttet byen til de omliggende bygder og til de fjernere liggende steder som Christiania, Stavanger og Trondheim. Men kløvhesten og båten var det de reisende mest benyttet seg av. ~~"Hvo~~ der agter Beqvemelighed høit og frygter Søen, ham er derfor at tilraade, ei at begive sig paa Reiser i Bergens ~~Stift"~~, uttalte sorenskriver G. P. Blom etter en reise i stiftet så sent som i 1823.~~[[Bilde:~~FjerdingvegmerkeZ.jpg~~\|thumb~~\|Fjerdingsvegmerking for byreiser mellom Bolstad og Bergen]]		Stiftamtmann Bagger opplyser i [[1740]] at man neppe noe sted i det store [[Bergens stift]] kunne kjøre sammenhengende i vogn en halv fjerdings vei, dvs. vel 1,4 km. Ut fra Bergen gikk der en del veier, de fleste av dem stier eller kløvveier, som knyttet byen til de omliggende bygder og til de fjernere liggende steder som Christiania, Stavanger og Trondheim. Men kløvhesten og båten var det de reisende mest benyttet seg av. «Hvo der agter Beqvemelighed høit og frygter Søen, ham er derfor at tilraade, ei at begive sig paa Reiser i Bergens Stift», uttalte sorenskriver G. P. Blom etter en reise i stiftet så sent som i 1823.{{thumb\|FjerdingvegmerkeZ.jpg\|Fjerdingsvegmerking for byreiser mellom Bolstad og Bergen}}
	Kulturhistorisk Vegbok for [[Hordaland]] har en interessant beskrivelse med et kart om fjerdingsvegmerker som forteller hvordan folk fra de indre nordhordlandsbygdene foretok byreiser sjøveien fra Bolstad og ut Osterfjorden utenom den besværlige postruten. Folk som møttes på Øyri og skulle på byreise dannet ofte ~~”bylag”~~ eller ~~”båtlag”~~ og leide seg ei ostraskute eller vossaskute med anledning til å ta med seg varer til salg som smør og ost. Sjøveien var også fast reiserute for tingreiser. Spesielt for vossinger var dette vanlig selv om det kunne by på mye slit med bruk av årer spesielt i motvind. Langs denne sjøveien ble det derfor anlagt fjerdingsvegmerker (gammel fjerdingsmil = 2,8 kilometer) som viste hvor langt de var kommet på reisen. Ved fjerdingsvegmerker var det vanlig med årebytte og hvilepauser. På spesielt vanskelige strekninger kunne man bli tvunget til å ~~”leggja bi”~~ ved gjestgiverier.		Kulturhistorisk Vegbok for [[Hordaland]] har en interessant beskrivelse med et kart om fjerdingsvegmerker som forteller hvordan folk fra de indre nordhordlandsbygdene foretok byreiser sjøveien fra Bolstad og ut Osterfjorden utenom den besværlige postruten. Folk som møttes på Øyri og skulle på byreise dannet ofte «bylag» eller «båtlag» og leide seg ei ostraskute eller vossaskute med anledning til å ta med seg varer til salg som smør og ost. Sjøveien var også fast reiserute for tingreiser. Spesielt for vossinger var dette vanlig selv om det kunne by på mye slit med bruk av årer spesielt i motvind. Langs denne sjøveien ble det derfor anlagt fjerdingsvegmerker (gammel fjerdingsmil = 2,8 kilometer) som viste hvor langt de var kommet på reisen. Ved fjerdingsvegmerker var det vanlig med årebytte og hvilepauser. På spesielt vanskelige strekninger kunne man bli tvunget til å «leggja bi» ved gjestgiverier.

	==='''Postekspedisjon og postgang til og fra Bergen'''===		==='''Postekspedisjon og postgang til og fra Bergen'''===

PaulVIF på 28. feb. 2019 kl. 16:02

2019-02-28T16:02:14Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. feb. 2019 kl. 16:02
Linje 11:		Linje 11:
	Boken «En reise på Nordens eldste postveier» forteller at de første postgårdene på Bergensruten var Nordre Grorud og Romsås i Groruddalen. Disse gårdene fraktet posten på skift annen hver uke mellom Oslo postkontor og gården Kjul i Nittedal. Fra Kjul ble posten transportert til Hakadal og gårdene Hellerud, Haug, Nøkleby og Kapelsrud. Disse gårdene delte på arbeidet med å frakte posten 3 1/2 landmil over «Hare-skogen» til gårdene Morstad, Vøyen og Vennolum i Gran på [[Hadeland]]. Ansvaret for den sørgående posten hadde gårdene Nes i Hakadal og Skøyen i Nittedal. Skøyen fraktet posten helt inn til Oslo postkontor, en strekning som ble vurdert til 2 landmil.		Boken «En reise på Nordens eldste postveier» forteller at de første postgårdene på Bergensruten var Nordre Grorud og Romsås i Groruddalen. Disse gårdene fraktet posten på skift annen hver uke mellom Oslo postkontor og gården Kjul i Nittedal. Fra Kjul ble posten transportert til Hakadal og gårdene Hellerud, Haug, Nøkleby og Kapelsrud. Disse gårdene delte på arbeidet med å frakte posten 3 1/2 landmil over «Hare-skogen» til gårdene Morstad, Vøyen og Vennolum i Gran på [[Hadeland]]. Ansvaret for den sørgående posten hadde gårdene Nes i Hakadal og Skøyen i Nittedal. Skøyen fraktet posten helt inn til Oslo postkontor, en strekning som ble vurdert til 2 landmil.

	I [[1793]] ble den Bergenske kongevei over Bjøråsen opparbeidet. Veien går opp fra Trondheimsveien ved Grorud, forbi Steinbruvann over til Skytta/Markerud i Nittedal. Bergensveien som stod ferdig i [[1804]], er i dag en av de best bevarte kongeveier i Oslos omegn. Ved Steinbruvann ble det opprettet en skysstasjon med plass til tre hester. [[Bilde:3x2.JPG\|thumb\|Postruten mellom Christiania og Leira gjennom Nittedal til Leira. ]]		I [[1793]] ble den Bergenske kongevei over Bjøråsen opparbeidet. Veien går opp fra Trondheimsveien ved Grorud, forbi [[Steinbruvann]] over til Skytta/Markerud i Nittedal. Bergensveien som stod ferdig i [[1804]], er i dag en av de best bevarte kongeveier i Oslos omegn. Ved Steinbruvann ble det opprettet en skysstasjon med plass til tre hester. [[Bilde:3x2.JPG\|thumb\|Postruten mellom Christiania og Leira gjennom Nittedal til Leira. ]]

	Nær postvegen nordover ligger Hakadals Verk som i noen hundre år var en viktig arbeidsplass for nittedøler. Det er sannsynligvis det eldste jernverket i landet fra omkring [[1550]] og het opprinnelig Hadelands jernverk fordi det fikk malmen fra Grua på Hadeland. I [[1624]] overtok et participantskap driften som av Kongen fikk store privilegier i form av jordeiendommer med rett til malmbryting og kullbrenning innen store områder. Glansperioden for jernverket startet i [[1697]] med nye privilegier til nye eiere. Da malmen tok slutt ble det startet gruvedrift på åsen mot [[Gjerdrum]]. Disse malmforekomster ble etter hvert uttømt og da Greveveien mellom Hakedalen og Maridalen ble bygget i begynnelsen av 1800 årene, kom malmen fra Bærum, Dikemark og helt fra [[Nes Jernverk]] ved [[Tvedestrand]]. Malmen fra Nes Jernverk ble losset på iskanten ved [[Færder]] og kjørt med hest og slede inn [[Oslofjorden]] og så på Greveveien over åsen til Hakedalen. [[Peder Anker]] bygget en forbindelsesvei mellom Bærums Verk over Fossum (sørenden av [[Bogstadvannet]]) i Hammeren i [[Maridalen]] i Oslo på 1790-tallet. Greveveien ble en forlengelse av Ankerveien. Etter han kjøpte [[Hakadals Verk]] i [[1820]] ble den av Ankers svigersønn, grev [[Herman Wedel Jarlsberg]], forlenget som kjørevei til Hakadals Verk i [[1825]]. Det kunne komme og gå innpå 100 hester om dagen med kull og malm på Greveveien. Hakadal Verk sto på Schanches ønskeliste over etablering av [[poståpneri]]er i [[1750-årene]].		Nær postvegen nordover ligger Hakadals Verk som i noen hundre år var en viktig arbeidsplass for nittedøler. Det er sannsynligvis det eldste jernverket i landet fra omkring [[1550]] og het opprinnelig Hadelands jernverk fordi det fikk malmen fra Grua på Hadeland. I [[1624]] overtok et participantskap driften som av Kongen fikk store privilegier i form av jordeiendommer med rett til malmbryting og kullbrenning innen store områder. Glansperioden for jernverket startet i [[1697]] med nye privilegier til nye eiere. Da malmen tok slutt ble det startet gruvedrift på åsen mot [[Gjerdrum]]. Disse malmforekomster ble etter hvert uttømt og da Greveveien mellom Hakedalen og Maridalen ble bygget i begynnelsen av 1800 årene, kom malmen fra Bærum, Dikemark og helt fra [[Nes Jernverk]] ved [[Tvedestrand]]. Malmen fra Nes Jernverk ble losset på iskanten ved [[Færder]] og kjørt med hest og slede inn [[Oslofjorden]] og så på Greveveien over åsen til Hakedalen. [[Peder Anker]] bygget en forbindelsesvei mellom Bærums Verk over Fossum (sørenden av [[Bogstadvannet]]) i Hammeren i [[Maridalen]] i Oslo på 1790-tallet. Greveveien ble en forlengelse av Ankerveien. Etter han kjøpte [[Hakadals Verk]] i [[1820]] ble den av Ankers svigersønn, grev [[Herman Wedel Jarlsberg]], forlenget som kjørevei til Hakadals Verk i [[1825]]. Det kunne komme og gå innpå 100 hester om dagen med kull og malm på Greveveien. Hakadal Verk sto på Schanches ønskeliste over etablering av [[poståpneri]]er i [[1750-årene]].

PaulVIF på 22. nov. 2017 kl. 13:07

2017-11-22T13:07:09Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. nov. 2017 kl. 13:07
Linje 30:		Linje 30:
	Videre nordover fra gårdene Bjørge og Grini har posten og kongevegen sannsynligvis fulgt en gammel gutu kalt «Kjørkevegen» til Granavollen. Området Granavollen – Tingelstadhøgda – Røykenvik i Gran på Hadeland har på grunn av sine biologiske/økologiske, estetiske og kulturhistoriske verdier fått benevnelsen nasjonalt verdifullt kulturlandskap. På Granavollen knyttes den postruten vi følger sammen med Den Bergenske hovedveg fra sørvest, som i [[1997]] også ble en del av den nyetablerte pilegrimsleden "Gudbrandsdalsleden vest mellom Oslo og [[Nidaros]]» frem til [[Brandbu]]. Pilegrimmer både fra Oslo og [[Vestfold]] vandret her før reformasjonen. Selv om hovedferdselsårene nå går utenom Tingelstashøgda er Granavollen fortsatt en viktig møteplass for bygda.		Videre nordover fra gårdene Bjørge og Grini har posten og kongevegen sannsynligvis fulgt en gammel gutu kalt «Kjørkevegen» til Granavollen. Området Granavollen – Tingelstadhøgda – Røykenvik i Gran på Hadeland har på grunn av sine biologiske/økologiske, estetiske og kulturhistoriske verdier fått benevnelsen nasjonalt verdifullt kulturlandskap. På Granavollen knyttes den postruten vi følger sammen med Den Bergenske hovedveg fra sørvest, som i [[1997]] også ble en del av den nyetablerte pilegrimsleden "Gudbrandsdalsleden vest mellom Oslo og [[Nidaros]]» frem til [[Brandbu]]. Pilegrimmer både fra Oslo og [[Vestfold]] vandret her før reformasjonen. Selv om hovedferdselsårene nå går utenom Tingelstashøgda er Granavollen fortsatt en viktig møteplass for bygda.

	Man regner med at Haðafylkets fornemste gudehov var lokalisert på Granavollen. Stedets historiske posisjon oppleves i dag sterkest med Søsterkirkene som ligger side ved side på toppen av Granavollen. De ble bygget på [[1100-tallet]] og utvidet i andre halvdel av [[1200-tallet]]. På hjørnet av kirkegården ved Søsterkirkene står et klokketårn bygget som et kastell med ringmur som omsluttet begge kirkene. Aasmund Olavsson Vinje er gravlagt her med et monument reist over ham. På kirkevangen finnes det gamle kommunehuset med kirkestaller. Steinhuset på Granavollen anses å være den eneste ikke-kirkelige steinbygning fra middelalderen på landsbygda i Norge. Men da steinhuset lå nær prestegården på Gran spekuleres det i om det har vært bygget som gjestebolig eller bolig for presten den gang han levde i sølibat.		Man regner med at Haðafylkets fornemste gudehov var lokalisert på Granavollen. Stedets historiske posisjon oppleves i dag sterkest med Søsterkirkene som ligger side ved side på toppen av Granavollen. De ble bygget på [[1100-tallet]] og utvidet i andre halvdel av [[1200-tallet]]. På hjørnet av kirkegården ved Søsterkirkene står et klokketårn bygget som et kastell med ringmur som omsluttet begge kirkene. Aasmund Olavsson Vinje er gravlagt her med et monument reist over ham. På kirkevangen finnes det gamle kommunehuset med kirkestaller. Steinhuset på Granavollen anses å være den eneste ikke-kirkelige steinbygning fra middelalderen på landsbygda i Norge. Men da steinhuset lå nær prestegården på Gran spekuleres det i om det har vært bygget som gjestebolig eller bolig for presten den gang han levde i [[sølibat]].
	Presteenkesetet Sjo, ligger rett nord for Søsterkirkene.		Presteenkesetet Sjo, ligger rett nord for Søsterkirkene.

Kallrustad: lenke

2016-04-12T07:51:43Z

lenke

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. apr. 2016 kl. 07:51
Linje 41:		Linje 41:
	[[Bilde:AugedalBro.jpg\|thumb\|Augedalsbro tegnet av A.Mayer i 1838.(Randsfjordmuseene. HF1985/54:18)]]		[[Bilde:AugedalBro.jpg\|thumb\|Augedalsbro tegnet av A.Mayer i 1838.(Randsfjordmuseene. HF1985/54:18)]]
	Biposter ble etter hvert opprettet, for eksempel fra Bjørke i Brandbu til Hol på Toten. Her hadde bonden til plikt		Biposter ble etter hvert opprettet, for eksempel fra Bjørke i Brandbu til Hol på Toten. Her hadde bonden til plikt
	”at bære breve til Kraby, hvor oberstløitnantens logement pleier at være, saa og til Hofs prestegaard”. Forbindelsen med Toten , Vardal og Biri prestegjeld ble ordnet ved at ”bygdelensmannen lot breve med skysskafferen befordre”. Postbøndene ved biposter skulle være fri for utskrivning til militærtjeneste og soldatunderhold.		”at bære breve til [[Kraby]], hvor oberstløitnantens logement pleier at være, saa og til Hofs prestegaard”. Forbindelsen med Toten , Vardal og Biri prestegjeld ble ordnet ved at ”bygdelensmannen lot breve med skysskafferen befordre”. Postbøndene ved biposter skulle være fri for utskrivning til militærtjeneste og soldatunderhold.

	Frem til [[1750-årene]] fantes ingen poståpnerier på Bergensruten. Postinspektør Schanche kom da med plan om poståpnerier på Bjertnes i Nittedal, ved [[Hakadals Jernverk]], Granevold gjestgivergård, ved prestegårdene i Land, Aurdal, Slidre og Vang, gjestgiveriene på [[Lærdalsøyri]], Frønningen og Vossevangen og i [[Evanger]], og også Simlenes i [[Sogn]]. Men den første planen måtte droppes pga manglende leseferdighet hos bønder. Opplegget ble gjennomført i [[1759]], men så sent som i [[1813]] hadde fortsatt ikke Nittedal og Hakadal poståpnerier.		Frem til [[1750-årene]] fantes ingen poståpnerier på Bergensruten. Postinspektør Schanche kom da med plan om poståpnerier på Bjertnes i Nittedal, ved [[Hakadals Jernverk]], Granevold gjestgivergård, ved prestegårdene i Land, Aurdal, Slidre og Vang, gjestgiveriene på [[Lærdalsøyri]], Frønningen og Vossevangen og i [[Evanger]], og også Simlenes i [[Sogn]]. Men den første planen måtte droppes pga manglende leseferdighet hos bønder. Opplegget ble gjennomført i [[1759]], men så sent som i [[1813]] hadde fortsatt ikke Nittedal og Hakadal poståpnerier.