Ragnar Sigvald Skancke - Sideversjonshistorikk

PaulVIF på 14. jan. 2023 kl. 16:10

2023-01-14T16:10:47Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. jan. 2023 kl. 16:10
Linje 1:		Linje 1:
	<onlyinclude>{{thumb\|Ragnar Skancke2.png\|Fra arrestkortet i 1945.\|Justismuseet\|1945}}		<onlyinclude>{{thumb\|Ragnar Skancke2.png\|Fra arrestkortet i 1945.\|[[Justismuseet]]\|1945}}
	'''[[Ragnar Sigvald Skancke]]''' (født [[9. november]] [[1890]] i [[Ås kommune\|Ås]], død [[28. august]] [[1948]] i [[Oslo]]) var ingeniør og professor ved [[NTH]], og ble under [[andre verdenskrig\|okkupasjonen]] politiker i [[Nasjonal Samling]]. Som kirke- og undervisningsminister i [[Vidkun Quislings andre regjering]] sto han sentralt i både [[kirkekampen]] og [[lærerstriden]], og under [[rettsoppgjøret]] ble han dømt til døden. </onlyinclude>Da han ble skutt på [[Akershus festning]] i august 1948, var dette den siste henrettelsen som ble gjennomført i Norge.		'''[[Ragnar Sigvald Skancke]]''' (født [[9. november]] [[1890]] i [[Ås kommune\|Ås]], død [[28. august]] [[1948]] i [[Oslo]]) var ingeniør og professor ved [[NTH]], og ble under [[andre verdenskrig\|okkupasjonen]] politiker i [[Nasjonal Samling]]. Som kirke- og undervisningsminister i [[Vidkun Quislings andre regjering]] sto han sentralt i både [[kirkekampen]] og [[lærerstriden]], og under [[rettsoppgjøret]] ble han dømt til døden. </onlyinclude>Da han ble skutt på [[Akershus festning]] i august 1948, var dette den siste henrettelsen som ble gjennomført i Norge.

PaulVIF: /* Rettsoppgjøret */

2021-02-20T20:43:26Z

Rettsoppgjøret

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 20. feb. 2021 kl. 20:43
Linje 30:		Linje 30:
	Et nytt, desperat kjæremål til Høyesterett ble sendt inn den 11. juni 1948. Her trakk han igjen fram spørsmålet om krigstilstand, og han mente også at han burde blitt frikjent på enkelte punkter der bevisene var for svake. Dette ble avvist av Høyesterett den 19. august 1948.		Et nytt, desperat kjæremål til Høyesterett ble sendt inn den 11. juni 1948. Her trakk han igjen fram spørsmålet om krigstilstand, og han mente også at han burde blitt frikjent på enkelte punkter der bevisene var for svake. Dette ble avvist av Høyesterett den 19. august 1948.

	<onlyinclude>Han søkte benåding, og fikk støtte fra blant annet noen tidligere studenter, hele 668 prester og noen framtredende personer. Søknaden ble allikevel avslått av [[Kongen i statsråd]]. I august 1948 hadde stemninga vendt seg mot dødsstraff, og både [[Einar ~~Gerharden~~]] og [[Jens Christian Hauge]] hadde blitt motstandere av dødsstraffen. Men for Skancke var det ingen nåde; benådingssøknaden ble avslått mot to stemmer den 27. august 1948.		<onlyinclude>Han søkte benåding, og fikk støtte fra blant annet noen tidligere studenter, hele 668 prester og noen framtredende personer. Søknaden ble allikevel avslått av [[Kongen i statsråd]]. I august 1948 hadde stemninga vendt seg mot dødsstraff, og både [[Einar Gerhardsen]] og [[Jens Christian Hauge]] hadde blitt motstandere av dødsstraffen. Men for Skancke var det ingen nåde; benådingssøknaden ble avslått mot to stemmer den 27. august 1948.

	Han ble dagen etter at benådingssøknaden ble avslått, henretta på [[Akershus festning]] som sistemann under rettsoppgjøret etter okkupasjonen.</onlyinclude>		Han ble dagen etter at benådingssøknaden ble avslått, henretta på [[Akershus festning]] som sistemann under rettsoppgjøret etter okkupasjonen.</onlyinclude>

Kallrustad på 12. feb. 2021 kl. 13:42

2021-02-12T13:42:19Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. feb. 2021 kl. 13:42
Linje 30:		Linje 30:
	Et nytt, desperat kjæremål til Høyesterett ble sendt inn den 11. juni 1948. Her trakk han igjen fram spørsmålet om krigstilstand, og han mente også at han burde blitt frikjent på enkelte punkter der bevisene var for svake. Dette ble avvist av Høyesterett den 19. august 1948.		Et nytt, desperat kjæremål til Høyesterett ble sendt inn den 11. juni 1948. Her trakk han igjen fram spørsmålet om krigstilstand, og han mente også at han burde blitt frikjent på enkelte punkter der bevisene var for svake. Dette ble avvist av Høyesterett den 19. august 1948.

	<onlyinclude>Han søkte benåding, og fikk støtte fra blant annet noen tidligere studenter, hele 668 prester og noen framtredende personer. Søknaden ble allikevel avslått av [[Kongen i statsråd]]. I august 1948 hadde stemninga vendt seg mot dødsstraff, og både [[Einar Gerharden]] og [[Jens Christian Hauge]] hadde blitt motstandere av dødsstraffen. Men for Skancke var det ingen nåde; benådingssøknaden ble avslått mot to stemmer den 27. august 1948.~~</onlyinclude>~~		<onlyinclude>Han søkte benåding, og fikk støtte fra blant annet noen tidligere studenter, hele 668 prester og noen framtredende personer. Søknaden ble allikevel avslått av [[Kongen i statsråd]]. I august 1948 hadde stemninga vendt seg mot dødsstraff, og både [[Einar Gerharden]] og [[Jens Christian Hauge]] hadde blitt motstandere av dødsstraffen. Men for Skancke var det ingen nåde; benådingssøknaden ble avslått mot to stemmer den 27. august 1948.

	Han ble dagen etter at benådingssøknaden ble avslått, henretta på [[Akershus festning]] som sistemann under rettsoppgjøret etter okkupasjonen.		Han ble dagen etter at benådingssøknaden ble avslått, henretta på [[Akershus festning]] som sistemann under rettsoppgjøret etter okkupasjonen.</onlyinclude>

	==Referanser/noter==		==Referanser/noter==

PaulVIF på 12. feb. 2021 kl. 13:33

2021-02-12T13:33:21Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. feb. 2021 kl. 13:33
Linje 49:		Linje 49:
	[[kategori:Ingeniører]]		[[kategori:Ingeniører]]
	[[Kategori:Professorer]]		[[Kategori:Professorer]]
			[[Kategori:Personer med utdanning fra Tyskland]]
	[[Kategori:NS-politikere]]		[[Kategori:NS-politikere]]
	[[Kategori:Ås kommune]]		[[Kategori:Ås kommune]]

Kallrustad: Utdrag, F2

2021-02-12T12:03:05Z

Utdrag, F2

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. feb. 2021 kl. 12:03
Linje 1:		Linje 1:
	{{thumb\|Ragnar Skancke2.png\|Fra arrestkortet i 1945.\|Justismuseet\|1945}}		<onlyinclude>{{thumb\|Ragnar Skancke2.png\|Fra arrestkortet i 1945.\|Justismuseet\|1945}}
	'''[[Ragnar Sigvald Skancke]]''' (født [[9. november]] [[1890]] i [[Ås kommune\|Ås]], død [[28. august]] [[1948]] i [[Oslo]]) var ingeniør og professor ved [[NTH]], og ble under [[andre verdenskrig\|okkupasjonen]] politiker i [[Nasjonal Samling]]. Som kirke- og undervisningsminister i [[Vidkun Quislings andre regjering]] sto han sentralt i både [[kirkekampen]] og [[lærerstriden]], og under [[rettsoppgjøret]] ble han dømt til døden. Da han ble skutt på [[Akershus festning]] i august 1948, var dette den siste henrettelsen som ble gjennomført i Norge.		'''[[Ragnar Sigvald Skancke]]''' (født [[9. november]] [[1890]] i [[Ås kommune\|Ås]], død [[28. august]] [[1948]] i [[Oslo]]) var ingeniør og professor ved [[NTH]], og ble under [[andre verdenskrig\|okkupasjonen]] politiker i [[Nasjonal Samling]]. Som kirke- og undervisningsminister i [[Vidkun Quislings andre regjering]] sto han sentralt i både [[kirkekampen]] og [[lærerstriden]], og under [[rettsoppgjøret]] ble han dømt til døden. </onlyinclude>Da han ble skutt på [[Akershus festning]] i august 1948, var dette den siste henrettelsen som ble gjennomført i Norge.

	==Slekt og familie==		==Slekt og familie==
Linje 30:		Linje 30:
	Et nytt, desperat kjæremål til Høyesterett ble sendt inn den 11. juni 1948. Her trakk han igjen fram spørsmålet om krigstilstand, og han mente også at han burde blitt frikjent på enkelte punkter der bevisene var for svake. Dette ble avvist av Høyesterett den 19. august 1948.		Et nytt, desperat kjæremål til Høyesterett ble sendt inn den 11. juni 1948. Her trakk han igjen fram spørsmålet om krigstilstand, og han mente også at han burde blitt frikjent på enkelte punkter der bevisene var for svake. Dette ble avvist av Høyesterett den 19. august 1948.

	Han søkte benåding, og fikk støtte fra blant annet noen tidligere studenter, hele 668 prester og noen framtredende personer. Søknaden ble allikevel avslått av [[Kongen i statsråd]]. I august 1948 hadde stemninga vendt seg mot dødsstraff, og både [[Einar Gerharden]] og [[Jens Christian Hauge]] hadde blitt motstandere av dødsstraffen. Men for Skancke var det ingen nåde; benådingssøknaden ble avslått mot to stemmer den 27. august 1948.		<onlyinclude>Han søkte benåding, og fikk støtte fra blant annet noen tidligere studenter, hele 668 prester og noen framtredende personer. Søknaden ble allikevel avslått av [[Kongen i statsråd]]. I august 1948 hadde stemninga vendt seg mot dødsstraff, og både [[Einar Gerharden]] og [[Jens Christian Hauge]] hadde blitt motstandere av dødsstraffen. Men for Skancke var det ingen nåde; benådingssøknaden ble avslått mot to stemmer den 27. august 1948.</onlyinclude>

	Han ble dagen etter at benådingssøknaden ble avslått henretta på [[Akershus festning]] som sistemann under rettsoppgjøret etter okkupasjonen.		Han ble dagen etter at benådingssøknaden ble avslått, henretta på [[Akershus festning]] som sistemann under rettsoppgjøret etter okkupasjonen.

	==Referanser/noter==		==Referanser/noter==

Kallrustad: /* Litteratur og kilder */

2021-02-12T11:59:43Z

Litteratur og kilder

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. feb. 2021 kl. 11:59
Linje 55:		Linje 55:
	[[Kategori:Fødsler i 1890]]		[[Kategori:Fødsler i 1890]]
	[[Kategori:Dødsfall i 1948]]		[[Kategori:Dødsfall i 1948]]
	~~[[Kategori:F-merkingsforslag]]~~		{{F2}}
	{{bm}}		{{bm}}

Kallrustad: /* Ingeniørkarrieren */

2021-02-12T11:59:05Z

Ingeniørkarrieren

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. feb. 2021 kl. 11:59
Linje 10:		Linje 10:
	==Ingeniørkarrieren==		==Ingeniørkarrieren==

	Etter å ha tatt [[examen artium]] ved [[Ragna Nielsens latin- og realskole]] i [[Oslo\|Kristiania]] i 1908 begynte han på en teknologisk utdannelse. En kort tid var han i ~~praktisk~~ på [[Thunes mek. Verksted]] i Kristiania. I 1913 ble han diplomingeniør ved høyskolen i Karlsruhe i Tyskland. Han ble så dosent ved [[Norges tekniske høgskole\|Norges tekniske høiskole]] (NTH) i [[Trondheim]], der han var til 1918 da han ble ansatt som overingeniør ved [[Elektrisk Bureau]] i Kristiania.		Etter å ha tatt [[examen artium]] ved [[Ragna Nielsens latin- og realskole]] i [[Oslo\|Kristiania]] i 1908 begynte han på en teknologisk utdannelse, og i [[folketellinga 1910]] finner vi han som «Elek. Candidat» hjemme hos foreldrene på gården Sørås.<ref>{{folketelling\|pf01036369000766\|Ragnar Skanke\|1910\|Ås herred}}.</ref> En kort tid var han i praksis på [[Thunes mek. Verksted]] i Kristiania. I 1913 ble han diplomingeniør ved høyskolen i Karlsruhe i Tyskland. Han ble så dosent ved [[Norges tekniske høgskole\|Norges tekniske høiskole]] (NTH) i [[Trondheim]], der han var til 1918 da han ble ansatt som overingeniør ved [[Elektrisk Bureau]] i Kristiania.

	Etter noen år i næringslivet ønska han seg tilbake til forskning, og i 1923 ble han professor i elektronikk ved NTH. Han skrev flere vitenskapelige avhandlinger, artikler og lærebøker. Han hadde også noen patenter. Han underviste i svakstrømsteknikk, som var et nytt fag. I 1932 markerte han seg innen dette feltet med publikasjonen av ''Theorie der Wechselstrommaschinen'', der han hadde bearbeida et etterlatt manuskript av [[O.S. Bragstad]]. Han var formann i [[Norsk elektroteknisk forskning]]s trondheimsgruppe i 1926–1927, og medlem av [[Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab]].		Etter noen år i næringslivet ønska han seg tilbake til forskning, og i 1923 ble han professor i elektronikk ved NTH. Han skrev flere vitenskapelige avhandlinger, artikler og lærebøker. Han hadde også noen patenter. Han underviste i svakstrømsteknikk, som var et nytt fag. I 1932 markerte han seg innen dette feltet med publikasjonen av ''Theorie der Wechselstrommaschinen'', der han hadde bearbeida et etterlatt manuskript av [[O.S. Bragstad]]. Han var formann i [[Norsk elektroteknisk forskning]]s trondheimsgruppe i 1926–1927, og medlem av [[Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab]].

Kallrustad: /* Litteratur og kilder */

2020-01-14T08:51:48Z

Litteratur og kilder

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. jan. 2020 kl. 08:51
Linje 55:		Linje 55:
	[[Kategori:Fødsler i 1890]]		[[Kategori:Fødsler i 1890]]
	[[Kategori:Dødsfall i 1948]]		[[Kategori:Dødsfall i 1948]]
			[[Kategori:F-merkingsforslag]]
	{{bm}}		{{bm}}

Kallrustad på 14. jan. 2020 kl. 08:50

2020-01-14T08:50:25Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. jan. 2020 kl. 08:50
Linje 1:		Linje 1:
	{{thumb\|Ragnar Skancke2.png\|Fra arrestkortet i 1945.\|Justismuseet\|1945}}		{{thumb\|Ragnar Skancke2.png\|Fra arrestkortet i 1945.\|Justismuseet\|1945}}
	'''[[Ragnar Sigvald Skancke]]''' (født [[9. november]] [[1890]] i [[Ås kommune\|Ås]], død [[28. august]] [[1948]] i [[Oslo]]) var ingeniør og professor ved [[NTH]], og ble under [[andre verdenskrig\|okkupasjonen]] politiker i [[Nasjonal Samling]]. Som kirke- og undervisningsminister i [[Vidkun Quislings andre regjering]] sto han sentralt i både [[kirkekampen]] og [[lærerstriden]], og under [[rettsoppgjøret]] ble han dømt til døden. Da han ble skutt på [[Akershus festning]] i august 1948 var dette den siste henrettelsen som ble gjennomført i Norge.		'''[[Ragnar Sigvald Skancke]]''' (født [[9. november]] [[1890]] i [[Ås kommune\|Ås]], død [[28. august]] [[1948]] i [[Oslo]]) var ingeniør og professor ved [[NTH]], og ble under [[andre verdenskrig\|okkupasjonen]] politiker i [[Nasjonal Samling]]. Som kirke- og undervisningsminister i [[Vidkun Quislings andre regjering]] sto han sentralt i både [[kirkekampen]] og [[lærerstriden]], og under [[rettsoppgjøret]] ble han dømt til døden. Da han ble skutt på [[Akershus festning]] i august 1948, var dette den siste henrettelsen som ble gjennomført i Norge.

	==Slekt og familie==		==Slekt og familie==

PaulVIF: /* Rettsoppgjøret */

2020-01-09T13:26:13Z

Rettsoppgjøret

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. jan. 2020 kl. 13:26
Linje 24:		Linje 24:
	==Rettsoppgjøret==		==Rettsoppgjøret==
	{{thumb\|Ragnar Skancke.png\|Fra arrestkortet i 1945.\|Justismuseet\|1945}}		{{thumb\|Ragnar Skancke.png\|Fra arrestkortet i 1945.\|Justismuseet\|1945}}
	Skancke var på frigjøringsdagen sammen med Quisling, [[Rolf Jørgen Fuglesang]], [[Axel Heiberg Stang (1904–1974)\|Axel Heiberg Stang]], [[Arnvid Vassbotn]] og [[Per Einarsen von Hirsch]] på [[Villa Grande\|Gimle]]. Han reiste sammen med dem til [[Møllergata 19]] og ble arrestert, og han ble satt under tiltale for landssvik og rettsstridige handlinger. Han ble funnet skyldig på flere tiltalepunkter, og den 21. mai 1946 ble han enstemmig dømt til døden ettersom det forelå en rekke skjerpende omstendigheter. Denne ble anka til [[Høyesterett]], som forkasta anken og dermed opprettholdt dødsdommen den 27. mars 1947.		Skancke var på frigjøringsdagen sammen med Quisling, [[Rolf Jørgen Fuglesang]], [[Axel Heiberg Stang (1904–1974)\|Axel Heiberg Stang]], [[Arnvid Vassbotn]] og [[Per Einarsen von Hirsch\|Per von Hirsch]] på [[Villa Grande\|Gimle]]. Han reiste sammen med dem til [[Møllergata 19]] og ble arrestert, og han ble satt under tiltale for landssvik og rettsstridige handlinger. Han ble funnet skyldig på flere tiltalepunkter, og den 21. mai 1946 ble han enstemmig dømt til døden ettersom det forelå en rekke skjerpende omstendigheter. Denne ble anka til [[Høyesterett]], som forkasta anken og dermed opprettholdt dødsdommen den 27. mars 1947.

	Skancke forsøkte så å få gjenopptatt saken, noe han ikke lyktes med. Under behandlinga av denne saken ble for første gang den norske kapitulasjonen i 1940 trukket inn som et argument. Tanken var at siden Norge hadde kapitulert var landet ikke i krig med Tyskland, og dermed kunne man ikke sies å ha begått landssvik. Fra NS' side ble det under okkupasjonen sagt at Norge formelt var i krig, så dette ser ut til å være en konstruksjon i ettertid fra Skanckes side.<ref>Jf. [[Rettsoppgjøret#Rettslig_grunnlag]].</ref> Det fikk ingen betydning for Skanckes sak, men skulle komme opp i flere andre saker, og er fortsatt et tema som dukker opp i diskusjoner om rettsoppgjøret. Et viktigere argument fra Skancke under behandling av gjenopptakelse var at hans advokat hadde forsikra ham om at dødsstraff ikke var aktuelt, og at han derfor ikke hadde lagt særlig flid i å forsvare seg. Den 28. april 1947 forkasta lagmannsretten søknaden om gjenopptakelse. Spørsmålet om hvorvidt Norge var i krig ble behandla separat av Høyesterett, som den 5. juli 1948 avviste argumentet.		Skancke forsøkte så å få gjenopptatt saken, noe han ikke lyktes med. Under behandlinga av denne saken ble for første gang den norske kapitulasjonen i 1940 trukket inn som et argument. Tanken var at siden Norge hadde kapitulert var landet ikke i krig med Tyskland, og dermed kunne man ikke sies å ha begått landssvik. Fra NS' side ble det under okkupasjonen sagt at Norge formelt var i krig, så dette ser ut til å være en konstruksjon i ettertid fra Skanckes side.<ref>Jf. [[Rettsoppgjøret#Rettslig_grunnlag]].</ref> Det fikk ingen betydning for Skanckes sak, men skulle komme opp i flere andre saker, og er fortsatt et tema som dukker opp i diskusjoner om rettsoppgjøret. Et viktigere argument fra Skancke under behandling av gjenopptakelse var at hans advokat hadde forsikra ham om at dødsstraff ikke var aktuelt, og at han derfor ikke hadde lagt særlig flid i å forsvare seg. Den 28. april 1947 forkasta lagmannsretten søknaden om gjenopptakelse. Spørsmålet om hvorvidt Norge var i krig ble behandla separat av Høyesterett, som den 5. juli 1948 avviste argumentet.