Represalier - Sideversjonshistorikk

Cnyborg: {{ikke koord}}

2015-04-21T13:02:45Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 21. apr. 2015 kl. 13:02
Linje 25:		Linje 25:

	[[Kategori:Andre verdenskrig]]		[[Kategori:Andre verdenskrig]]
			{{ikke koord}}

Cnyborg på 17. apr. 2015 kl. 12:29

2015-04-17T12:29:45Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. apr. 2015 kl. 12:29
Linje 1:		Linje 1:
	'''Represalier''' er en betegnelse på straffereaksjoner mot sivilbefolkning etter krigshandlinger. I norsk historie er bruken av represalier særlig knyttet til [[andre verdenskrig\|okkupasjonen 1940–1945]]. Tyske okkupasjonsmyndigheter brukte denne metoden i alle områder de styrte. I Norge var represaliene nokså moderate i forhold til hva man opplevde i andre land, fordi den [[nasjonalsosialisme\|nazistiske]] ideologien definerte nordmenn som «gode germanere». De var allikevel svært brutale for de som ble rammet, og dette påvirket måten motstandskampen ble drevet på.		{{thumb\|Retterstedet memorial close.jpg\|På retterstedet på Akershus festning i Oslo ble 42 gisler skutt som represalier etter likvideringen av politigeneral Karl Marthinsen.\|Hans-Petter Fjeld\|2006}}
			'''[[Represalier]]''' er en betegnelse på straffereaksjoner mot sivilbefolkning etter krigshandlinger. I norsk historie er bruken av represalier særlig knyttet til [[andre verdenskrig\|okkupasjonen 1940–1945]]. Tyske okkupasjonsmyndigheter brukte denne metoden i alle områder de styrte. I Norge var represaliene nokså moderate i forhold til hva man opplevde i andre land, fordi den [[nasjonalsosialisme\|nazistiske]] ideologien definerte nordmenn som «gode germanere». De var allikevel svært brutale for de som ble rammet, og dette påvirket måten motstandskampen ble drevet på.

	Vanlige former for represalier var henrettelser av gisler, det vil si mer eller mindre tilfeldige personer som ble holdt internert, eller ødeleggelse av hus, båter eller andre eiendeler. Også andre reaksjoner, som økonomisk straff, kunne brukes. I enkelte tilfeller kunne ofrene for represalier ha en eller annen tilknytning til det de ble straffet for, som at lokalbefolkningen hadde skjult motstandsfolk, men regelen er at represaliene skulle gå ut over tilfeldige ofre.		Vanlige former for represalier var henrettelser av gisler, det vil si mer eller mindre tilfeldige personer som ble holdt internert, eller ødeleggelse av hus, båter eller andre eiendeler. Også andre reaksjoner, som økonomisk straff, kunne brukes. I enkelte tilfeller kunne ofrene for represalier ha en eller annen tilknytning til det de ble straffet for, som at lokalbefolkningen hadde skjult motstandsfolk, men regelen er at represaliene skulle gå ut over tilfeldige ofre.
Linje 13:		Linje 14:
	* Etter [[Mjøndalen-sabotasjen]] i [[1943]]: Fem henrettelser av gisler.		* Etter [[Mjøndalen-sabotasjen]] i [[1943]]: Fem henrettelser av gisler.
	* Etter [[Aula-brannen]] i 1943: Tilfeldige studenter arrestert.		* Etter [[Aula-brannen]] i 1943: Tilfeldige studenter arrestert.
	* Etter mordet på [[Karl Marthinsen]] i [[1945]]: Henrettelser av 29 gisler.		* Etter mordet på [[Karl Marthinsen]] i [[1945]]: Henrettelser av 42 gisler.

	I tillegg til slike klare tilfeller hadde mange av dødsdommene som ble avsagt i [[SS- und Polizeigericht Nord]] tydelig preg av å være represalier. Det ble også gjennomført et betydelig antall arrestasjoner av helt tilfeldige mennesker på steder hvor det hadde blitt utført sabotasjeaksjoner.		I tillegg til slike klare tilfeller hadde mange av dødsdommene som ble avsagt i [[SS- und Polizeigericht Nord]] tydelig preg av å være represalier. Det ble også gjennomført et betydelig antall arrestasjoner av helt tilfeldige mennesker på steder hvor det hadde blitt utført sabotasjeaksjoner.

Cnyborg på 29. des. 2008 kl. 19:51

2008-12-29T19:51:38Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. des. 2008 kl. 19:51
Linje 13:		Linje 13:
	* Etter [[Mjøndalen-sabotasjen]] i [[1943]]: Fem henrettelser av gisler.		* Etter [[Mjøndalen-sabotasjen]] i [[1943]]: Fem henrettelser av gisler.
	* Etter [[Aula-brannen]] i 1943: Tilfeldige studenter arrestert.		* Etter [[Aula-brannen]] i 1943: Tilfeldige studenter arrestert.
	* Etter mordet på [[Karl Marthinsen]] i [[1945]]: ~~Flere henrettelser~~ av gisler.		* Etter mordet på [[Karl Marthinsen]] i [[1945]]: Henrettelser av 29 gisler.

	I tillegg til slike klare tilfeller hadde mange av dødsdommene som ble avsagt i [[SS- und Polizeigericht Nord]] tydelig preg av å være represalier. Det ble også gjennomført et betydelig antall arrestasjoner av helt tilfeldige mennesker på steder hvor det hadde blitt utført sabotasjeaksjoner.		I tillegg til slike klare tilfeller hadde mange av dødsdommene som ble avsagt i [[SS- und Polizeigericht Nord]] tydelig preg av å være represalier. Det ble også gjennomført et betydelig antall arrestasjoner av helt tilfeldige mennesker på steder hvor det hadde blitt utført sabotasjeaksjoner.

	[[Josef Terboven]] var en sterk tilhenger av å bruke represalier. De brutale reaksjonene etter [[Kompani Linge]]s raid i 1941 førte til at [[Milorg]] lenge var negative til sabotasjeaksjoner. Først i [[1944]] endret dette seg. [[Max Manus]] forteller i boken ''Det vil helst gå godt'' at de først ønsket å slutte å bruke sabotasje på grunn av represaliene, men at motstandsbevegelsen etterhvert kom fram til at den sterkeste effekten av represaliene var frykten for dem. Ledelsen i Tyskland kom også til denne konklusjonen, da de så at represaliene ikke lenger skremte noen fra å utføre sabotasje men at henrettelsen styrket hatet mot okkupasjonsmakten. I krigens siste år ble det derfor ikke gjennomført så mange represalieaksjoner. I stedet gjennomførte man razziaer, massearrestasjoner og utenomrettslige henrettelser (likvideringer) av kjente motstandsfolk.		[[Josef Terboven]] var en sterk tilhenger av å bruke represalier. De brutale reaksjonene etter [[Kompani Linge]]s raid i 1941 førte til at [[Milorg]] lenge var negative til sabotasjeaksjoner. Først i [[1944]] endret dette seg. [[Max Manus]] forteller i boken ''Det vil helst gå godt'' at de først ønsket å slutte å bruke sabotasje på grunn av represaliene, men at motstandsbevegelsen etterhvert kom fram til at den sterkeste effekten av represaliene var frykten for dem. Ledelsen i Tyskland kom også til denne konklusjonen, da de så at represaliene ikke lenger skremte noen fra å utføre sabotasje men at henrettelsen styrket hatet mot okkupasjonsmakten. I krigens siste år ble det derfor ikke gjennomført så mange represalieaksjoner. I stedet gjennomførte man razziaer, massearrestasjoner og utenomrettslige henrettelser (likvideringer) av kjente motstandsfolk. Et unntak er reaksjonene etter mordet på politigeneral Karl Marthinsen.

	==Litteratur==		==Litteratur==

Cnyborg på 29. des. 2008 kl. 19:49

2008-12-29T19:49:59Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. des. 2008 kl. 19:49
Linje 18:		Linje 18:

	[[Josef Terboven]] var en sterk tilhenger av å bruke represalier. De brutale reaksjonene etter [[Kompani Linge]]s raid i 1941 førte til at [[Milorg]] lenge var negative til sabotasjeaksjoner. Først i [[1944]] endret dette seg. [[Max Manus]] forteller i boken ''Det vil helst gå godt'' at de først ønsket å slutte å bruke sabotasje på grunn av represaliene, men at motstandsbevegelsen etterhvert kom fram til at den sterkeste effekten av represaliene var frykten for dem. Ledelsen i Tyskland kom også til denne konklusjonen, da de så at represaliene ikke lenger skremte noen fra å utføre sabotasje men at henrettelsen styrket hatet mot okkupasjonsmakten. I krigens siste år ble det derfor ikke gjennomført så mange represalieaksjoner. I stedet gjennomførte man razziaer, massearrestasjoner og utenomrettslige henrettelser (likvideringer) av kjente motstandsfolk.		[[Josef Terboven]] var en sterk tilhenger av å bruke represalier. De brutale reaksjonene etter [[Kompani Linge]]s raid i 1941 førte til at [[Milorg]] lenge var negative til sabotasjeaksjoner. Først i [[1944]] endret dette seg. [[Max Manus]] forteller i boken ''Det vil helst gå godt'' at de først ønsket å slutte å bruke sabotasje på grunn av represaliene, men at motstandsbevegelsen etterhvert kom fram til at den sterkeste effekten av represaliene var frykten for dem. Ledelsen i Tyskland kom også til denne konklusjonen, da de så at represaliene ikke lenger skremte noen fra å utføre sabotasje men at henrettelsen styrket hatet mot okkupasjonsmakten. I krigens siste år ble det derfor ikke gjennomført så mange represalieaksjoner. I stedet gjennomførte man razziaer, massearrestasjoner og utenomrettslige henrettelser (likvideringer) av kjente motstandsfolk.

			==Litteratur==

			* [http://www.norgeslexi.com/krigslex/r/r2.html#represalier «Represalier»] i ''Norsk krigsleksikon''

	[[Kategori:Andre verdenskrig]]		[[Kategori:Andre verdenskrig]]

Cnyborg: Ny side: '''Represalier''' er en betegnelse på straffereaksjoner mot sivilbefolkning etter krigshandlinger. I norsk historie er bruken av represalier særlig knyttet til [[andre verdenskrig|okkupas...

2008-12-29T19:49:22Z

Ny side: '''Represalier''' er en betegnelse på straffereaksjoner mot sivilbefolkning etter krigshandlinger. I norsk historie er bruken av represalier særlig knyttet til [[andre verdenskrig|okkupas...

Ny side

'''Represalier''' er en betegnelse på straffereaksjoner mot sivilbefolkning etter krigshandlinger. I norsk historie er bruken av represalier særlig knyttet til [[andre verdenskrig|okkupasjonen 1940–1945]]. Tyske okkupasjonsmyndigheter brukte denne metoden i alle områder de styrte. I Norge var represaliene nokså moderate i forhold til hva man opplevde i andre land, fordi den [[nasjonalsosialisme|nazistiske]] ideologien definerte nordmenn som «gode germanere». De var allikevel svært brutale for de som ble rammet, og dette påvirket måten motstandskampen ble drevet på.

Vanlige former for represalier var henrettelser av gisler, det vil si mer eller mindre tilfeldige personer som ble holdt internert, eller ødeleggelse av hus, båter eller andre eiendeler. Også andre reaksjoner, som økonomisk straff, kunne brukes. I enkelte tilfeller kunne ofrene for represalier ha en eller annen tilknytning til det de ble straffet for, som at lokalbefolkningen hadde skjult motstandsfolk, men regelen er at represaliene skulle gå ut over tilfeldige ofre.

Folkerettslig var bruken av represalier akseptert innenfor visse uklart definerte grenser. Dersom den annen part hadde begått en rettsstridig handling kunne man straffe sivilbefolkningen for dette. Krigsfanger kunne ikke straffes som represalier. Tyske represalier ble allikevel et tema under [[Nürnbergprosessene]], fordi de gikk langt utover hva som kunne anses som en rimelig gjengjeldelse og fordi det som utløste dem i flere tilfeller var regulære krigshandlinger utført av nordmenn i britisk tjeneste.

Blant represaliene i Norge under andre verdenskrig finner man:

* Etter [[Svolværraidet]] i [[1941]]: Brenning av hus, straffeskatt, internering og domfellelse av tilfeldige innbyggere. Represaliene fikk [[Inger Hagerup]] til å skrive diktet «Aust-Vågøy».
* Etter [[melkestreiken i Oslo]] i 1941: Unntakstilstand, to henrettelser, flere tukthusdommer.
* Etter trefning i [[Telavåg]] i [[1942]]: [[Brenningen av Telavåg]], 72 menn sendt til [[Sachsenhausen]] og resten av befolkningen internert i Norge, atten menn henrettet.
* Under unntakstilstanden i Trøndelag oktober 1942: Ti henrettelser av gisler, flere dødsdommer.
* Etter [[Mjøndalen-sabotasjen]] i [[1943]]: Fem henrettelser av gisler.
* Etter [[Aula-brannen]] i 1943: Tilfeldige studenter arrestert.
* Etter mordet på [[Karl Marthinsen]] i [[1945]]: Flere henrettelser av gisler.

I tillegg til slike klare tilfeller hadde mange av dødsdommene som ble avsagt i [[SS- und Polizeigericht Nord]] tydelig preg av å være represalier. Det ble også gjennomført et betydelig antall arrestasjoner av helt tilfeldige mennesker på steder hvor det hadde blitt utført sabotasjeaksjoner.

[[Josef Terboven]] var en sterk tilhenger av å bruke represalier. De brutale reaksjonene etter [[Kompani Linge]]s raid i 1941 førte til at [[Milorg]] lenge var negative til sabotasjeaksjoner. Først i [[1944]] endret dette seg. [[Max Manus]] forteller i boken ''Det vil helst gå godt'' at de først ønsket å slutte å bruke sabotasje på grunn av represaliene, men at motstandsbevegelsen etterhvert kom fram til at den sterkeste effekten av represaliene var frykten for dem. Ledelsen i Tyskland kom også til denne konklusjonen, da de så at represaliene ikke lenger skremte noen fra å utføre sabotasje men at henrettelsen styrket hatet mot okkupasjonsmakten. I krigens siste år ble det derfor ikke gjennomført så mange represalieaksjoner. I stedet gjennomførte man razziaer, massearrestasjoner og utenomrettslige henrettelser (likvideringer) av kjente motstandsfolk.

[[Kategori:Andre verdenskrig]]