Seiling av sprit på Mjøsa - Sideversjonshistorikk

Olve Utne: {{bm}}

2023-04-20T21:21:08Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 20. apr. 2023 kl. 21:21
Linje 103:		Linje 103:
	[[Kategori:Frakte- og handelsfartøy]]		[[Kategori:Frakte- og handelsfartøy]]
	[[Kategori:Brennevin]]		[[Kategori:Brennevin]]
			{{bm}}

Kallrustad: lenke

2020-07-24T12:51:09Z

lenke

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. jul. 2020 kl. 12:51
Linje 86:		Linje 86:
	== Kilder og litteratur ==		== Kilder og litteratur ==

	*Berg, Arne Julsrud: «Seiling av sprit på Mjøsa», i ''[[Årbok for Mjøsmuseet]]'', 2009, s. 195-207. Han bygger på:		*[[Berg, Arne Julsrud]]: «Seiling av sprit på Mjøsa», i ''[[Årbok for Mjøsmuseet]]'', 2009, s. 195-207. Han bygger på:
	**Alm, Jens M. 1979: ''Den norske dram''. Jaren.		**Alm, Jens M. 1979: ''Den norske dram''. Jaren.
	**Fladby, Imsen, Winge: ''Norsk historisk leksikon'', Oslo.		**Fladby, Imsen, Winge: ''Norsk historisk leksikon'', Oslo.

Kallrustad: /* De industrielle brenneriene og Mjøsjaktene kommer samtidig */

2018-11-06T11:52:37Z

De industrielle brenneriene og Mjøsjaktene kommer samtidig

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 6. nov. 2018 kl. 11:52
Linje 37:		Linje 37:
	Alt i 1830-40-åra ble det bygget flere større gardsbrennerier på Toten og Hedemarken. Disse baserte seg på poteter og ikke korn som råstoff. I 1845 vedtok Stortinget en lov som medførte at det ble slutt på husholdningsbrenningen i størhusene rundt på gardene. Dette var starten på byggingen av de industrielle andelsbrenneriene langs Mjøsa. En ytterligere begrensning av brennevinsproduksjonen ble vedtatt i lov av 1848. Med de nye brenneriene økte spritproduksjonen. Kvaliteten på spriten ble også bedre og vanligvis holdt spriten rundt 50 % styrke. Da dampskipet Jernbarden ble satt i rute høsten 1840, ble de gamle føringsbåtene utkonkurrert etter hvert. Fraktprisene holdt seg til å begynne med på samme nivå, men varene kom raskere fram; og de kom sikkert fram. Sprittønnene var imidlertid en bulkvare – ensartet vare – som skulle transporteres fra brenneriene og for det meste til Kristiania.		Alt i 1830-40-åra ble det bygget flere større gardsbrennerier på Toten og Hedemarken. Disse baserte seg på poteter og ikke korn som råstoff. I 1845 vedtok Stortinget en lov som medførte at det ble slutt på husholdningsbrenningen i størhusene rundt på gardene. Dette var starten på byggingen av de industrielle andelsbrenneriene langs Mjøsa. En ytterligere begrensning av brennevinsproduksjonen ble vedtatt i lov av 1848. Med de nye brenneriene økte spritproduksjonen. Kvaliteten på spriten ble også bedre og vanligvis holdt spriten rundt 50 % styrke. Da dampskipet Jernbarden ble satt i rute høsten 1840, ble de gamle føringsbåtene utkonkurrert etter hvert. Fraktprisene holdt seg til å begynne med på samme nivå, men varene kom raskere fram; og de kom sikkert fram. Sprittønnene var imidlertid en bulkvare – ensartet vare – som skulle transporteres fra brenneriene og for det meste til Kristiania.

	De fleste brenneriene låg ikke ved dampskipsbryggene. Dette gjorde det tungvind å bruke de rutegående dampskipene til denne transporten. Sjøl Strand Brænderi som ligger like ved brygga på [[[Moelv\|Moelven]], brukte i 1846-47 50 daler på dampskipsfrakt, men hele 100 daler på frakt med seilbåt. Representantskapet i [[Holmen Brænderi]] på Gjøvik besluttet alt i 1856 å anskaffe «3 Stkr. Fragtbaade drægtige 300 a 400 Tønder Poteter». De vedtok at hvis styret ikke fikk kjøpt slike båter til en rimelig pris, skulle de «besørge saavel Fragtemænd som Fragtebaade leiede for Brænderiets Regning». Etter hvert kommer det egne lastedampbåter som er bygget for slik transport. Spesielt dampskipet Viken fra 1873 fraktet en god del sprit bl.a. fra Holmen Brænderi på Gjøvik. Spriten ble da fraktet på store eiketønner/piper som kunne ta både 500 og 600 potter. I disse pipene var det boret et konisk tappehull som var tettet med en spons av tre. Under transporten var sponset sikret med en plombe for å forhindre tyveri av spriten.		De fleste brenneriene låg ikke ved dampskipsbryggene. Dette gjorde det tungvind å bruke de rutegående dampskipene til denne transporten. Sjøl Strand Brænderi som ligger like ved brygga på [[Moelv\|Moelven]], brukte i 1846-47 50 daler på dampskipsfrakt, men hele 100 daler på frakt med seilbåt. Representantskapet i [[Holmen Brænderi]] på Gjøvik besluttet alt i 1856 å anskaffe «3 Stkr. Fragtbaade drægtige 300 a 400 Tønder Poteter». De vedtok at hvis styret ikke fikk kjøpt slike båter til en rimelig pris, skulle de «besørge saavel Fragtemænd som Fragtebaade leiede for Brænderiets Regning». Etter hvert kommer det egne lastedampbåter som er bygget for slik transport. Spesielt dampskipet Viken fra 1873 fraktet en god del sprit bl.a. fra Holmen Brænderi på Gjøvik. Spriten ble da fraktet på store eiketønner/piper som kunne ta både 500 og 600 potter. I disse pipene var det boret et konisk tappehull som var tettet med en spons av tre. Under transporten var sponset sikret med en plombe for å forhindre tyveri av spriten.

	Dette utviklet et nytt marked for transport av sprit over Mjøsa som ble starten på bygging av og seiling med Mjøsjakter. Den første Mjøsjakta hette Haabet og ble bygget på Minnesund i 1859. Dette var en helt ny båttype. Jakta hadde rette stevner, dekk og en moderne rigg med både storseil, fokk og klyver. Disse nye jaktene var helt overlegne sammenlignet med de gamle føringsbåtene. De kunne krysse opp mot vinden, seile om natta og beskyttet lasta i et lukket lasterom. Haabet seilte mye sprit for Strand Brænderi på Moelven, som var det første andelsbrenneriet, etablert i 1843. Flere av brenneriene på Hedmarken eide egne jakter. Både Strand på Moelven, Nederkværn i [[Brumunddalen]], [[Sæli Brænderi\|Sæli]] i [[Vang kommune (Hedmark)\|Vang]] og [[Atlungstad Brænderi\|Atlungstad]] på Stange hadde egne jakter. På denne tida var jernbanen blitt bygget til Eidsvoll og det var slutt på førekjøring med hest inn til Kristiania. Spritseilinga med Mjøsjaktene hadde derfor Eidsvoll stasjon som mål for seilasen i denne perioden. Derfra gikk tønnene med tog inn til Kristiania. Den tekniske utviklinga og jernbaneutbygginga førte til at kommunikasjonsbehovet endret seg i denne perioden. I 1860- åra kom finspritapparatene også kaldt rektifikasjonsanlegg. Det ble etablert flere destillasjonsbedrifter i Kristiania og noen av Mjøsbrenneriene investerte også i slike. Det var først og fremst Sæli og Atlungstad brennerier på Hedemarken som kjøpet slikt utstyr. Løiten og Holmen etablerte egne destillasjonsfabrikker i Kristiania. I 1891 gikk 15 brennerier på Toten og Hedemarken sammen og dannet [[A/S Oplandske Spritfabrikk]] i Kristiania. De kunne nå gjøre mer enn bare å rense spriten. De brant den en gang til og ga grunnlaget for brennevinsmerker av høg kvalitet som har stor popularitet den dag i dag.		Dette utviklet et nytt marked for transport av sprit over Mjøsa som ble starten på bygging av og seiling med Mjøsjakter. Den første Mjøsjakta hette Haabet og ble bygget på Minnesund i 1859. Dette var en helt ny båttype. Jakta hadde rette stevner, dekk og en moderne rigg med både storseil, fokk og klyver. Disse nye jaktene var helt overlegne sammenlignet med de gamle føringsbåtene. De kunne krysse opp mot vinden, seile om natta og beskyttet lasta i et lukket lasterom. Haabet seilte mye sprit for Strand Brænderi på Moelven, som var det første andelsbrenneriet, etablert i 1843. Flere av brenneriene på Hedmarken eide egne jakter. Både Strand på Moelven, Nederkværn i [[Brumunddalen]], [[Sæli Brænderi\|Sæli]] i [[Vang kommune (Hedmark)\|Vang]] og [[Atlungstad Brænderi\|Atlungstad]] på Stange hadde egne jakter. På denne tida var jernbanen blitt bygget til Eidsvoll og det var slutt på førekjøring med hest inn til Kristiania. Spritseilinga med Mjøsjaktene hadde derfor Eidsvoll stasjon som mål for seilasen i denne perioden. Derfra gikk tønnene med tog inn til Kristiania. Den tekniske utviklinga og jernbaneutbygginga førte til at kommunikasjonsbehovet endret seg i denne perioden. I 1860- åra kom finspritapparatene også kaldt rektifikasjonsanlegg. Det ble etablert flere destillasjonsbedrifter i Kristiania og noen av Mjøsbrenneriene investerte også i slike. Det var først og fremst Sæli og Atlungstad brennerier på Hedemarken som kjøpet slikt utstyr. Løiten og Holmen etablerte egne destillasjonsfabrikker i Kristiania. I 1891 gikk 15 brennerier på Toten og Hedemarken sammen og dannet [[A/S Oplandske Spritfabrikk]] i Kristiania. De kunne nå gjøre mer enn bare å rense spriten. De brant den en gang til og ga grunnlaget for brennevinsmerker av høg kvalitet som har stor popularitet den dag i dag.

Kallrustad: bilder

2018-04-13T11:59:14Z

bilder

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. apr. 2018 kl. 11:59
Linje 1:		Linje 1:
	{{thumb\|Spritkjøring på Mjøsa 1941.jpg\|\|Haakon Aarsby/Mjøsmuseet}}		{{thumb\|Spritkjøring på Mjøsa 1941.jpg\|På hjemtur over mjøsisen fra [[Hamar]] til [[Kapp]]. Her er det andelshavere fra [[Hjell brenneri]] som kommer over isen.\|Haakon Aarsby/Mjøsmuseet}}
	'''[[Seiling av sprit på Mjøsa]]'''.		'''[[Seiling av sprit på Mjøsa]]'''.

Kallrustad på 13. apr. 2018 kl. 11:57

2018-04-13T11:57:44Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. apr. 2018 kl. 11:57
Linje 1:		Linje 1:
			{{thumb\|Spritkjøring på Mjøsa 1941.jpg\|\|Haakon Aarsby/Mjøsmuseet}}
	'''[[Seiling av sprit på Mjøsa]]'''.		'''[[Seiling av sprit på Mjøsa]]'''.

Kallrustad: /* «Ranging av tynner» */

2018-04-13T11:56:47Z

«Ranging av tynner»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. apr. 2018 kl. 11:56
Linje 51:		Linje 51:

	== «Ranging av tynner» ==		== «Ranging av tynner» ==
			{{thumb\|Ranging av tønner.jpg\|Ranging av tønna krevde kunnskap og god teknikk.\|Haakon Aarsby/Mjøsmuseet}}
	Oppfinnsomheten var stor for å skaffe seg sprit. Det måtte finnes nye måter å «range tynner» på. Med de nye jernpipene var det to metoder som ble tatt i bruk. Pipene var så store at de var vanskelige å få helt kjemisk tomme for sprit. Den vanligste metoden var at jaktemannskapene rullet pipene att og fram på brygga eller på dekket på jakta. På denne måten klarte de å mjølke tønna for de siste dråpene.		Oppfinnsomheten var stor for å skaffe seg sprit. Det måtte finnes nye måter å «range tynner» på. Med de nye jernpipene var det to metoder som ble tatt i bruk. Pipene var så store at de var vanskelige å få helt kjemisk tomme for sprit. Den vanligste metoden var at jaktemannskapene rullet pipene att og fram på brygga eller på dekket på jakta. På denne måten klarte de å mjølke tønna for de siste dråpene.

	En annen metode som båtmennene brukte, var mer innviklet. Sjøl de store Mjøsjaktene hadde to store årer som de brukte hvis det ble vindstille lenge eller for buksering inn til ei brygge. Ytterst på denne åra tredde de en ullvott. Denne redskapen tredde de inn i tønna og drog den att og fram slik at ullvotten trakk til seg spriten som var igjen. Så sugde de på ullvotten for å få i seg spriten!. Du skulle være rimelig tørst for å bruke denne metoden. Den råspriten som var igjen i tønna var ofte brun av rust fra tønna og lite appetittlig.		En annen metode som båtmennene brukte, var mer innviklet. Sjøl de store Mjøsjaktene hadde to store årer som de brukte hvis det ble vindstille lenge eller for buksering inn til ei brygge. Ytterst på denne åra tredde de en ullvott. Denne redskapen tredde de inn i tønna og drog den att og fram slik at ullvotten trakk til seg spriten som var igjen. Så sugde de på ullvotten for å få i seg spriten!. Du skulle være rimelig tørst for å bruke denne metoden. Den råspriten som var igjen i tønna var ofte brun av rust fra tønna og lite appetittlig.

	== Motorisering ==		== Motorisering ==

Kallrustad: /* Kilder og litteratur */

2018-04-12T12:42:56Z

Kilder og litteratur

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. apr. 2018 kl. 12:42
Linje 85:		Linje 85:
	== Kilder og litteratur ==		== Kilder og litteratur ==

	*Berg, Arne Julsrud: ~~Seiling~~ av sprit på ~~Mjøsa~~, i ''[[Årbok for Mjøsmuseet]]'', 2009, s. 195-207. Han bygger på:		*Berg, Arne Julsrud: «Seiling av sprit på Mjøsa», i ''[[Årbok for Mjøsmuseet]]'', 2009, s. 195-207. Han bygger på:
	**Alm, Jens M. 1979: ''Den norske dram''. Jaren.		**Alm, Jens M. 1979: ''Den norske dram''. Jaren.
	**Fladby, Imsen, Winge: ''Norsk historisk leksikon'', Oslo.		**Fladby, Imsen, Winge: ''Norsk historisk leksikon'', Oslo.

Kallrustad: /* Kilder og litteratur */

2018-04-12T12:42:36Z

Kilder og litteratur

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. apr. 2018 kl. 12:42
Linje 85:		Linje 85:
	== Kilder og litteratur ==		== Kilder og litteratur ==

	*Berg, Arne Julsrud: Han bygger på:		*Berg, Arne Julsrud: Seiling av sprit på Mjøsa, i ''[[Årbok for Mjøsmuseet]]'', 2009, s. 195-207. Han bygger på:
	**Alm, Jens M. 1979: ''Den norske dram''. Jaren.		**Alm, Jens M. 1979: ''Den norske dram''. Jaren.
	**Fladby, Imsen, Winge: ''Norsk historisk leksikon'', Oslo.		**Fladby, Imsen, Winge: ''Norsk historisk leksikon'', Oslo.

Kallrustad på 12. apr. 2018 kl. 11:19

2018-04-12T11:19:01Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. apr. 2018 kl. 11:19
Linje 1:		Linje 1:
	'''[[Seiling av sprit på Mjøsa]]'''.		'''[[Seiling av sprit på Mjøsa]]'''.

	Det var god butikk å produsere sprit. Det store korn- og potetoverskuddet i Mjøsdistriktet ble grunnlag for et århundrelangt økonomisk eventyr som også hadde sine utfordringer – store kvanta skulle ut til markedet og kundene. ~~Båten~~ og skipstrafikken på [[Mjøsa]] kom til å spille en sentral rolle i transportkjeden.		Det var god butikk å produsere sprit. Det store korn- og potetoverskuddet i Mjøsdistriktet ble grunnlag for et århundrelangt økonomisk eventyr som også hadde sine utfordringer – store kvanta skulle ut til markedet og kundene. Båt- og skipstrafikken på [[Mjøsa]] kom til å spille en sentral rolle i transportkjeden.

	==Seiling av sprit med føringsbåter==		==Seiling av sprit med føringsbåter==

Kallrustad på 12. apr. 2018 kl. 11:18

2018-04-12T11:18:25Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. apr. 2018 kl. 11:18
Linje 1:		Linje 1:
	~~{{under arbeid}}~~
	'''[[Seiling av sprit på Mjøsa]]'''.		'''[[Seiling av sprit på Mjøsa]]'''.