Sparbu Socialdemokratiske Ungdomslag - Sideversjonshistorikk

PaulVIF på 23. mai 2023 kl. 19:34

2023-05-23T19:34:13Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. mai 2023 kl. 19:34
Linje 1:		Linje 1:
	<onlyinclude>{{thumb ~~høyre~~\|Klassekampen 27. juni 1912.jpg\|[[Klassekampen]],organ for Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund fra 1909.\|[[Gunnar E. Kristiansen]]}}		<onlyinclude>{{thumb\|Klassekampen 27. juni 1912.jpg\|[[Klassekampen]], organ for Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund fra 1909.\|[[Gunnar E. Kristiansen]]}}
	'''[[Sparbu Socialdemokratiske Ungdomslag]]''' var [[Sparbu\|sparbyggenes]] eget arbeiderungdomslag i tiden [[1915]]–[[1924]]. Vi ser laget gå tidvis i takt med og stundom på tvers av hva forbundets ledelse i [[Kristiania]]/Oslo hadde som uttalt politikk. Slik sett er det ikke så ulikt et hvilket som helst politisk ungdomslag i Norge. Likevel er det en distinkt skilnad, en differanse vi ikke særlig ofte støter på: Forholdet til Komintern; Den kommunistiske internasjonale. Dette skal vi la bli noe av essensen i denne historien, men først må vi få med oss noen grunnleggende omstendigheter. Vi skal gå fra [[Sparbu]] i det som i dag er en del av [[Steinkjer kommune]], via [[Kristiania]] og Moskva, [[Henning]], [[Verdal]], [[Steinkjer]], [[Trondheim]] og Halle i [[Tyskland]].</onlyinclude> Da først kan vi si at vi har fått med oss utviklingen fra Sparbu socialdemokratiske ungdomslag til det som seinere fikk betegnelsen [[Ungdomslaget Marcus Thrane]]. Imidlertid tar dette avsnittet oss kun fram til lørdag 6. april [[1918]].		'''[[Sparbu Socialdemokratiske Ungdomslag]]''' var [[Sparbu\|sparbyggenes]] eget arbeiderungdomslag i tiden [[1915]]–[[1924]]. Vi ser laget gå tidvis i takt med og stundom på tvers av hva forbundets ledelse i [[Kristiania]]/Oslo hadde som uttalt politikk. Slik sett er det ikke så ulikt et hvilket som helst politisk ungdomslag i Norge. Likevel er det en distinkt skilnad, en differanse vi ikke særlig ofte støter på: Forholdet til Komintern; Den kommunistiske internasjonale. Dette skal vi la bli noe av essensen i denne historien, men først må vi få med oss noen grunnleggende omstendigheter. Vi skal gå fra [[Sparbu]] i det som i dag er en del av [[Steinkjer kommune]], via [[Kristiania]] og Moskva, [[Henning]], [[Verdal]], [[Steinkjer]], [[Trondheim]] og Halle i [[Tyskland]].</onlyinclude> Da først kan vi si at vi har fått med oss utviklingen fra Sparbu socialdemokratiske ungdomslag til det som seinere fikk betegnelsen [[Ungdomslaget Marcus Thrane]]. Imidlertid tar dette avsnittet oss kun fram til lørdag 6. april [[1918]].

Gunnar E. Kristiansen: /* Kilder */ lenker

2022-08-04T19:11:03Z

Kilder: lenker

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. aug. 2022 kl. 19:11
Linje 236:		Linje 236:
	== Kilder ==		== Kilder ==

	* ''Forhandlings Protokoll for Strømsgodsets Arbeiderraad'' i hende hos Nils Johan Rønniksen, Drammen		* ''Forhandlings Protokoll for Strømsgodsets Arbeiderraad'' i hende hos [[Nils Johan Rønniksen]], Drammen
	* ''Protokoll Sparbu Socialdemokratiske Ungdomslag 1916 1920''i hende hos Bjørn Røstum, Sparbu i Steinkjer		* ''Protokoll Sparbu Socialdemokratiske Ungdomslag 1916 1920'' i hende hos [[Bjørn Røstum]], Sparbu i Steinkjer
	* ''Protokoll Sparbu herreds arbeiderparti 1916 – 1925'' i hende hos Bjørn Røstum, Sparbu i Steinkjer		* ''Protokoll Sparbu herreds arbeiderparti 1916 – 1925'' i hende hos Bjørn Røstum, Sparbu i Steinkjer
	* ''Protokoll Spellaget Kvik, Sparbu 1924 – 1939'' i hende hos Bjørn Røstum, Sparbu i Steinkjer		* ''Protokoll [[Spellaget Kvik]], Sparbu 1924 – 1939'' i hende hos Bjørn Røstum, Sparbu i Steinkjer

	[[Kategori:Steinkjer kommune]]		[[Kategori:Steinkjer kommune]]

Marthe Glad: f2

2022-05-19T12:11:44Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. mai 2022 kl. 12:11
Linje 248:		Linje 248:
	[[Kategori:Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund]]		[[Kategori:Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund]]
	[[Kategori:Etableringer i 1915]]		[[Kategori:Etableringer i 1915]]
	{{F1}}		{{F2}}
	{{bm}}		{{bm}}

Olve Utne: {{bm}}

2021-07-14T11:23:59Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. jul. 2021 kl. 11:23
Linje 249:		Linje 249:
	[[Kategori:Etableringer i 1915]]		[[Kategori:Etableringer i 1915]]
	{{F1}}		{{F1}}
			{{bm}}

PaulVIF: /* Rådstid */

2020-11-01T13:40:35Z

Rådstid

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. nov. 2020 kl. 13:40
Linje 185:		Linje 185:
	== Rådstid ==		== Rådstid ==

	[[Arbeiderrådsbevegelsen i Norge]] var smått startet allerede i 1916/17 av jernarbeider Sigurd Simensen. Han arbeidet ved Thunes mekaniske i Kristiania fra 1907 og hadde der opparbeidet seg tillit fra sine arbeidskamerater. I 1915 var han fagforeningens utsending til Det Norske Arbeiderpartis landsmøte i Trondhjem. Under de store dyrtidsaksjoner i Kristiania i 1917 sto Simensen fram som den store lederen han seinere skulle vise seg å være. I sine memoarer skriver han om dette: «Jern og Metallarbeiderne gikk i spissen. Den ene verkstedklubb etter den andre sluttet seg til dyrtidskravene og organisasjonene krevet utenomparlamentariske aksjoner for å tvinge kravene igjennom. De høyresosialistiske elementer prøvde med alle midler å slå bevegelsen ned, og det ble i den anledning skrevet lange artikler i deres presse: ”Om de eventyrere som sto i spissen for bevegelsen, hvilke farlig følger det ville ha for arbeiderne om de fulgte parolene”. Den russiske revolusjonsbevegelse og den store revolusjonære bevegelse og uro ute i Europa, smittet over på den norske arbeiderklassen, og de holdt linjen, selv mot ledernes trusler. Den 23. mai 1917 ble det sammenkalt til fellesmøte i «Folkets Hus» store sal av samtlige klubbstyrer i Oslo. Det møtte 300/400. Demonstrasjonen var anlagt med avmarsj direkte fra arbeidsplassen, og i arbeidsklær. Alle bedriftene skulle stoppe en time før arbeidstidens slutt, altså kl 4, og alle kolonner skulle marsjere opp foran Stortinget. På det fastsatte klokkeslettet begynte arbeiderkolonnene å marsjere. Fra [[Schøyen Bilcentraler\|Schøyen]], [[Thunes mekaniske verksted\|Thunes Mek. Verksted]], [[NEBB\|Brown Boweri]], [[Skabo Jernbanevognfabrikk]] og [[Eureka mekaniske verksted]] kom det 3000 mann marsjerende oppover Bygdø Allé. De hadde store demonstrasjonsmerker som markerte kravene. Bl a var en plakat hvor provianteringskontoret var avmerket med en halvåpen dør, og i luften utenfor svevet Oddmund Vik. Denne plakat vant stor gjenklang hos borgerfruene i Bygdø Allé, som sto på verandaene og applauderte etter hvert som vi marsjerte forbi. Fra Akers verksted og opp Munkedamsveien kom 1000 mann, som sluttet seg til oss. Et lignende antall kom fra Nylands verksted. Ellers marsjerte større og mindre kolonner fra hele byen: Kampen Vålerengen, Grynerløkken, Sagene. Syklister holdt rede på fremmarsjen, så når vi rykket inn på Stortingsplassen, virket demonstrasjonen nesten militær i sin presisjon. Det var en alvorlig og særpreget forsamling, de 9000 arbeidskledte menn som sto foran Stortinget for å forelegge sine krav. Jeg holdt en kort tale fra den underjordiske på Eidsvolls Plass, og sammen med Sverre Johansen og Nils Hoppstad, gikk vi inn i Stortinget oppover den «Historiske trapp». Da vi kom inn i Stortingsbygningen var det intet møte, og deputasjonen var ikke anmeldt, men tross dette ble det i løpet av noen minutter samlet noen statsråder. Det var statsminister Gunnar Knudsen, justisminister Blehr, sosialminister Castberg og stortingspresident Johan Ludwig Mowinckel.» (I stille og storm).		[[Arbeiderrådsbevegelsen i Norge]] var smått startet allerede i 1916/17 av jernarbeider Sigurd Simensen. Han arbeidet ved [[Thunes mekaniske verksted\|Thunes mekaniske]] i Kristiania fra 1907 og hadde der opparbeidet seg tillit fra sine arbeidskamerater. I 1915 var han fagforeningens utsending til Det Norske Arbeiderpartis landsmøte i Trondhjem. Under de store dyrtidsaksjoner i Kristiania i 1917 sto Simensen fram som den store lederen han seinere skulle vise seg å være. I sine memoarer skriver han om dette: «Jern og Metallarbeiderne gikk i spissen. Den ene verkstedklubb etter den andre sluttet seg til dyrtidskravene og organisasjonene krevet utenomparlamentariske aksjoner for å tvinge kravene igjennom. De høyresosialistiske elementer prøvde med alle midler å slå bevegelsen ned, og det ble i den anledning skrevet lange artikler i deres presse: ”Om de eventyrere som sto i spissen for bevegelsen, hvilke farlig følger det ville ha for arbeiderne om de fulgte parolene”. Den russiske revolusjonsbevegelse og den store revolusjonære bevegelse og uro ute i Europa, smittet over på den norske arbeiderklassen, og de holdt linjen, selv mot ledernes trusler. Den 23. mai 1917 ble det sammenkalt til fellesmøte i «Folkets Hus» store sal av samtlige klubbstyrer i Oslo. Det møtte 300/400. Demonstrasjonen var anlagt med avmarsj direkte fra arbeidsplassen, og i arbeidsklær. Alle bedriftene skulle stoppe en time før arbeidstidens slutt, altså kl 4, og alle kolonner skulle marsjere opp foran Stortinget. På det fastsatte klokkeslettet begynte arbeiderkolonnene å marsjere. Fra [[Schøyen Bilcentraler\|Schøyen]], [[Thunes mekaniske verksted\|Thunes Mek. Verksted]], [[NEBB\|Brown Boweri]], [[Skabo Jernbanevognfabrikk]] og [[Eureka mekaniske verksted]] kom det 3000 mann marsjerende oppover Bygdø Allé. De hadde store demonstrasjonsmerker som markerte kravene. Bl a var en plakat hvor provianteringskontoret var avmerket med en halvåpen dør, og i luften utenfor svevet Oddmund Vik. Denne plakat vant stor gjenklang hos borgerfruene i Bygdø Allé, som sto på verandaene og applauderte etter hvert som vi marsjerte forbi. Fra Akers verksted og opp Munkedamsveien kom 1000 mann, som sluttet seg til oss. Et lignende antall kom fra Nylands verksted. Ellers marsjerte større og mindre kolonner fra hele byen: Kampen Vålerengen, Grynerløkken, Sagene. Syklister holdt rede på fremmarsjen, så når vi rykket inn på Stortingsplassen, virket demonstrasjonen nesten militær i sin presisjon. Det var en alvorlig og særpreget forsamling, de 9000 arbeidskledte menn som sto foran Stortinget for å forelegge sine krav. Jeg holdt en kort tale fra den underjordiske på Eidsvolls Plass, og sammen med Sverre Johansen og Nils Hoppstad, gikk vi inn i Stortinget oppover den «Historiske trapp». Da vi kom inn i Stortingsbygningen var det intet møte, og deputasjonen var ikke anmeldt, men tross dette ble det i løpet av noen minutter samlet noen statsråder. Det var statsminister Gunnar Knudsen, justisminister Blehr, sosialminister Castberg og stortingspresident Johan Ludwig Mowinckel.» (I stille og storm).

	Aksjonene mønstret opptil 25.000 mennesker i demonstrasjonstog i Kristianias gater. Dette var en aldeles uhørt ting i de dager, så det vakte oppsikt og en betydelig age blant borgerskapet ut over det ganske land. Seinere, ut over i 1917 – parallelt med at revolusjonen i Russland skred fram, ble det dannet arbeiderråd flere steder i Norge. Initiativtager på landsbasis var Ungdomsforbundets sentrale ledelse med Sigurd Simensen i spissen og god bistand fra det revolusjonære miljøet i Trondheim med røtter i Fagopposisjonen av 1911. Rådsbevegelsen samlet omtrent 70.000 medlemmer på landsbasis. I Nord-Trøndelag vet vi at det ble dannet arbeiderråd i Levanger, Bangsund, [[Meråker]], Steinkjer, på [[Frosta]] og i Verdal. (Nordvik 1974:91f)		Aksjonene mønstret opptil 25.000 mennesker i demonstrasjonstog i Kristianias gater. Dette var en aldeles uhørt ting i de dager, så det vakte oppsikt og en betydelig age blant borgerskapet ut over det ganske land. Seinere, ut over i 1917 – parallelt med at revolusjonen i Russland skred fram, ble det dannet arbeiderråd flere steder i Norge. Initiativtager på landsbasis var Ungdomsforbundets sentrale ledelse med Sigurd Simensen i spissen og god bistand fra det revolusjonære miljøet i Trondheim med røtter i Fagopposisjonen av 1911. Rådsbevegelsen samlet omtrent 70.000 medlemmer på landsbasis. I Nord-Trøndelag vet vi at det ble dannet arbeiderråd i Levanger, Bangsund, [[Meråker]], Steinkjer, på [[Frosta]] og i Verdal. (Nordvik 1974:91f)

PaulVIF på 8. aug. 2019 kl. 18:49

2019-08-08T18:49:21Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. aug. 2019 kl. 18:49
Linje 185:		Linje 185:
	== Rådstid ==		== Rådstid ==

	[[Arbeiderrådsbevegelsen i Norge]] var smått startet allerede i 1916/17 av jernarbeider Sigurd Simensen. Han arbeidet ved Thunes mekaniske i Kristiania fra 1907 og hadde der opparbeidet seg tillit fra sine arbeidskamerater. I 1915 var han fagforeningens utsending til Det Norske Arbeiderpartis landsmøte i Trondhjem. Under de store dyrtidsaksjoner i Kristiania i 1917 sto Simensen fram som den store lederen han seinere skulle vise seg å være. I sine memoarer skriver han om dette: «Jern og Metallarbeiderne gikk i spissen. Den ene verkstedklubb etter den andre sluttet seg til dyrtidskravene og organisasjonene krevet utenomparlamentariske aksjoner for å tvinge kravene igjennom. De høyresosialistiske elementer prøvde med alle midler å slå bevegelsen ned, og det ble i den anledning skrevet lange artikler i deres presse: ”Om de eventyrere som sto i spissen for bevegelsen, hvilke farlig følger det ville ha for arbeiderne om de fulgte parolene”. Den russiske revolusjonsbevegelse og den store revolusjonære bevegelse og uro ute i Europa, smittet over på den norske arbeiderklassen, og de holdt linjen, selv mot ledernes trusler. Den 23. mai 1917 ble det sammenkalt til fellesmøte i «Folkets Hus» store sal av samtlige klubbstyrer i Oslo. Det møtte 300/400. Demonstrasjonen var anlagt med avmarsj direkte fra arbeidsplassen, og i arbeidsklær. Alle bedriftene skulle stoppe en time før arbeidstidens slutt, altså kl 4, og alle kolonner skulle marsjere opp foran Stortinget. På det fastsatte klokkeslettet begynte arbeiderkolonnene å marsjere. Fra [[Schøyen Bilcentraler\|Schøyen]], [[Thunes mekaniske verksted\|Thunes Mek. Verksted]], [[NEBB\|Brown Boweri]], [[Skabo Jernbanevognfabrikk]] og [[Eureka ~~Mek. Verksted~~]] kom det 3000 mann marsjerende oppover Bygdø Allé. De hadde store demonstrasjonsmerker som markerte kravene. Bl a var en plakat hvor provianteringskontoret var avmerket med en halvåpen dør, og i luften utenfor svevet Oddmund Vik. Denne plakat vant stor gjenklang hos borgerfruene i Bygdø Allé, som sto på verandaene og applauderte etter hvert som vi marsjerte forbi. Fra Akers verksted og opp Munkedamsveien kom 1000 mann, som sluttet seg til oss. Et lignende antall kom fra Nylands verksted. Ellers marsjerte større og mindre kolonner fra hele byen: Kampen Vålerengen, Grynerløkken, Sagene. Syklister holdt rede på fremmarsjen, så når vi rykket inn på Stortingsplassen, virket demonstrasjonen nesten militær i sin presisjon. Det var en alvorlig og særpreget forsamling, de 9000 arbeidskledte menn som sto foran Stortinget for å forelegge sine krav. Jeg holdt en kort tale fra den underjordiske på Eidsvolls Plass, og sammen med Sverre Johansen og Nils Hoppstad, gikk vi inn i Stortinget oppover den «Historiske trapp». Da vi kom inn i Stortingsbygningen var det intet møte, og deputasjonen var ikke anmeldt, men tross dette ble det i løpet av noen minutter samlet noen statsråder. Det var statsminister Gunnar Knudsen, justisminister Blehr, sosialminister Castberg og stortingspresident Johan Ludwig Mowinckel.» (I stille og storm).		[[Arbeiderrådsbevegelsen i Norge]] var smått startet allerede i 1916/17 av jernarbeider Sigurd Simensen. Han arbeidet ved Thunes mekaniske i Kristiania fra 1907 og hadde der opparbeidet seg tillit fra sine arbeidskamerater. I 1915 var han fagforeningens utsending til Det Norske Arbeiderpartis landsmøte i Trondhjem. Under de store dyrtidsaksjoner i Kristiania i 1917 sto Simensen fram som den store lederen han seinere skulle vise seg å være. I sine memoarer skriver han om dette: «Jern og Metallarbeiderne gikk i spissen. Den ene verkstedklubb etter den andre sluttet seg til dyrtidskravene og organisasjonene krevet utenomparlamentariske aksjoner for å tvinge kravene igjennom. De høyresosialistiske elementer prøvde med alle midler å slå bevegelsen ned, og det ble i den anledning skrevet lange artikler i deres presse: ”Om de eventyrere som sto i spissen for bevegelsen, hvilke farlig følger det ville ha for arbeiderne om de fulgte parolene”. Den russiske revolusjonsbevegelse og den store revolusjonære bevegelse og uro ute i Europa, smittet over på den norske arbeiderklassen, og de holdt linjen, selv mot ledernes trusler. Den 23. mai 1917 ble det sammenkalt til fellesmøte i «Folkets Hus» store sal av samtlige klubbstyrer i Oslo. Det møtte 300/400. Demonstrasjonen var anlagt med avmarsj direkte fra arbeidsplassen, og i arbeidsklær. Alle bedriftene skulle stoppe en time før arbeidstidens slutt, altså kl 4, og alle kolonner skulle marsjere opp foran Stortinget. På det fastsatte klokkeslettet begynte arbeiderkolonnene å marsjere. Fra [[Schøyen Bilcentraler\|Schøyen]], [[Thunes mekaniske verksted\|Thunes Mek. Verksted]], [[NEBB\|Brown Boweri]], [[Skabo Jernbanevognfabrikk]] og [[Eureka mekaniske verksted]] kom det 3000 mann marsjerende oppover Bygdø Allé. De hadde store demonstrasjonsmerker som markerte kravene. Bl a var en plakat hvor provianteringskontoret var avmerket med en halvåpen dør, og i luften utenfor svevet Oddmund Vik. Denne plakat vant stor gjenklang hos borgerfruene i Bygdø Allé, som sto på verandaene og applauderte etter hvert som vi marsjerte forbi. Fra Akers verksted og opp Munkedamsveien kom 1000 mann, som sluttet seg til oss. Et lignende antall kom fra Nylands verksted. Ellers marsjerte større og mindre kolonner fra hele byen: Kampen Vålerengen, Grynerløkken, Sagene. Syklister holdt rede på fremmarsjen, så når vi rykket inn på Stortingsplassen, virket demonstrasjonen nesten militær i sin presisjon. Det var en alvorlig og særpreget forsamling, de 9000 arbeidskledte menn som sto foran Stortinget for å forelegge sine krav. Jeg holdt en kort tale fra den underjordiske på Eidsvolls Plass, og sammen med Sverre Johansen og Nils Hoppstad, gikk vi inn i Stortinget oppover den «Historiske trapp». Da vi kom inn i Stortingsbygningen var det intet møte, og deputasjonen var ikke anmeldt, men tross dette ble det i løpet av noen minutter samlet noen statsråder. Det var statsminister Gunnar Knudsen, justisminister Blehr, sosialminister Castberg og stortingspresident Johan Ludwig Mowinckel.» (I stille og storm).

	Aksjonene mønstret opptil 25.000 mennesker i demonstrasjonstog i Kristianias gater. Dette var en aldeles uhørt ting i de dager, så det vakte oppsikt og en betydelig age blant borgerskapet ut over det ganske land. Seinere, ut over i 1917 – parallelt med at revolusjonen i Russland skred fram, ble det dannet arbeiderråd flere steder i Norge. Initiativtager på landsbasis var Ungdomsforbundets sentrale ledelse med Sigurd Simensen i spissen og god bistand fra det revolusjonære miljøet i Trondheim med røtter i Fagopposisjonen av 1911. Rådsbevegelsen samlet omtrent 70.000 medlemmer på landsbasis. I Nord-Trøndelag vet vi at det ble dannet arbeiderråd i Levanger, Bangsund, [[Meråker]], Steinkjer, på [[Frosta]] og i Verdal. (Nordvik 1974:91f)		Aksjonene mønstret opptil 25.000 mennesker i demonstrasjonstog i Kristianias gater. Dette var en aldeles uhørt ting i de dager, så det vakte oppsikt og en betydelig age blant borgerskapet ut over det ganske land. Seinere, ut over i 1917 – parallelt med at revolusjonen i Russland skred fram, ble det dannet arbeiderråd flere steder i Norge. Initiativtager på landsbasis var Ungdomsforbundets sentrale ledelse med Sigurd Simensen i spissen og god bistand fra det revolusjonære miljøet i Trondheim med røtter i Fagopposisjonen av 1911. Rådsbevegelsen samlet omtrent 70.000 medlemmer på landsbasis. I Nord-Trøndelag vet vi at det ble dannet arbeiderråd i Levanger, Bangsund, [[Meråker]], Steinkjer, på [[Frosta]] og i Verdal. (Nordvik 1974:91f)

PaulVIF: /* Rådstid */

2019-08-05T20:43:18Z

Rådstid

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. aug. 2019 kl. 20:43
Linje 185:		Linje 185:
	== Rådstid ==		== Rådstid ==

	[[Arbeiderrådsbevegelsen i Norge]] var smått startet allerede i 1916/17 av jernarbeider Sigurd Simensen. Han arbeidet ved Thunes mekaniske i Kristiania fra 1907 og hadde der opparbeidet seg tillit fra sine arbeidskamerater. I 1915 var han fagforeningens utsending til Det Norske Arbeiderpartis landsmøte i Trondhjem. Under de store dyrtidsaksjoner i Kristiania i 1917 sto Simensen fram som den store lederen han seinere skulle vise seg å være. I sine memoarer skriver han om dette: «Jern og Metallarbeiderne gikk i spissen. Den ene verkstedklubb etter den andre sluttet seg til dyrtidskravene og organisasjonene krevet utenomparlamentariske aksjoner for å tvinge kravene igjennom. De høyresosialistiske elementer prøvde med alle midler å slå bevegelsen ned, og det ble i den anledning skrevet lange artikler i deres presse: ”Om de eventyrere som sto i spissen for bevegelsen, hvilke farlig følger det ville ha for arbeiderne om de fulgte parolene”. Den russiske revolusjonsbevegelse og den store revolusjonære bevegelse og uro ute i Europa, smittet over på den norske arbeiderklassen, og de holdt linjen, selv mot ledernes trusler. Den 23. mai 1917 ble det sammenkalt til fellesmøte i «Folkets Hus» store sal av samtlige klubbstyrer i Oslo. Det møtte 300/400. Demonstrasjonen var anlagt med avmarsj direkte fra arbeidsplassen, og i arbeidsklær. Alle bedriftene skulle stoppe en time før arbeidstidens slutt, altså kl 4, og alle kolonner skulle marsjere opp foran Stortinget. På det fastsatte klokkeslettet begynte arbeiderkolonnene å marsjere. Fra Schøyen, Thunes Mek. Verksted, Brown Boweri, Skabo ~~jernbanevognfabrikk~~ og Eureka Mek. Verksted kom det 3000 mann marsjerende oppover Bygdø Allé. De hadde store demonstrasjonsmerker som markerte kravene. Bl a var en plakat hvor provianteringskontoret var avmerket med en halvåpen dør, og i luften utenfor svevet Oddmund Vik. Denne plakat vant stor gjenklang hos borgerfruene i Bygdø Allé, som sto på verandaene og applauderte etter hvert som vi marsjerte forbi. Fra Akers verksted og opp Munkedamsveien kom 1000 mann, som sluttet seg til oss. Et lignende antall kom fra Nylands verksted. Ellers marsjerte større og mindre kolonner fra hele byen: Kampen Vålerengen, Grynerløkken, Sagene. Syklister holdt rede på fremmarsjen, så når vi rykket inn på Stortingsplassen, virket demonstrasjonen nesten militær i sin presisjon. Det var en alvorlig og særpreget forsamling, de 9000 arbeidskledte menn som sto foran Stortinget for å forelegge sine krav. Jeg holdt en kort tale fra den underjordiske på Eidsvolls Plass, og sammen med Sverre Johansen og Nils Hoppstad, gikk vi inn i Stortinget oppover den «Historiske trapp». Da vi kom inn i Stortingsbygningen var det intet møte, og deputasjonen var ikke anmeldt, men tross dette ble det i løpet av noen minutter samlet noen statsråder. Det var statsminister Gunnar Knudsen, justisminister Blehr, sosialminister Castberg og stortingspresident Johan Ludwig Mowinckel.» (I stille og storm).		[[Arbeiderrådsbevegelsen i Norge]] var smått startet allerede i 1916/17 av jernarbeider Sigurd Simensen. Han arbeidet ved Thunes mekaniske i Kristiania fra 1907 og hadde der opparbeidet seg tillit fra sine arbeidskamerater. I 1915 var han fagforeningens utsending til Det Norske Arbeiderpartis landsmøte i Trondhjem. Under de store dyrtidsaksjoner i Kristiania i 1917 sto Simensen fram som den store lederen han seinere skulle vise seg å være. I sine memoarer skriver han om dette: «Jern og Metallarbeiderne gikk i spissen. Den ene verkstedklubb etter den andre sluttet seg til dyrtidskravene og organisasjonene krevet utenomparlamentariske aksjoner for å tvinge kravene igjennom. De høyresosialistiske elementer prøvde med alle midler å slå bevegelsen ned, og det ble i den anledning skrevet lange artikler i deres presse: ”Om de eventyrere som sto i spissen for bevegelsen, hvilke farlig følger det ville ha for arbeiderne om de fulgte parolene”. Den russiske revolusjonsbevegelse og den store revolusjonære bevegelse og uro ute i Europa, smittet over på den norske arbeiderklassen, og de holdt linjen, selv mot ledernes trusler. Den 23. mai 1917 ble det sammenkalt til fellesmøte i «Folkets Hus» store sal av samtlige klubbstyrer i Oslo. Det møtte 300/400. Demonstrasjonen var anlagt med avmarsj direkte fra arbeidsplassen, og i arbeidsklær. Alle bedriftene skulle stoppe en time før arbeidstidens slutt, altså kl 4, og alle kolonner skulle marsjere opp foran Stortinget. På det fastsatte klokkeslettet begynte arbeiderkolonnene å marsjere. Fra [[Schøyen Bilcentraler\|Schøyen]], [[Thunes mekaniske verksted\|Thunes Mek. Verksted]], [[NEBB\|Brown Boweri]], [[Skabo Jernbanevognfabrikk]] og [[Eureka Mek. Verksted]] kom det 3000 mann marsjerende oppover Bygdø Allé. De hadde store demonstrasjonsmerker som markerte kravene. Bl a var en plakat hvor provianteringskontoret var avmerket med en halvåpen dør, og i luften utenfor svevet Oddmund Vik. Denne plakat vant stor gjenklang hos borgerfruene i Bygdø Allé, som sto på verandaene og applauderte etter hvert som vi marsjerte forbi. Fra Akers verksted og opp Munkedamsveien kom 1000 mann, som sluttet seg til oss. Et lignende antall kom fra Nylands verksted. Ellers marsjerte større og mindre kolonner fra hele byen: Kampen Vålerengen, Grynerløkken, Sagene. Syklister holdt rede på fremmarsjen, så når vi rykket inn på Stortingsplassen, virket demonstrasjonen nesten militær i sin presisjon. Det var en alvorlig og særpreget forsamling, de 9000 arbeidskledte menn som sto foran Stortinget for å forelegge sine krav. Jeg holdt en kort tale fra den underjordiske på Eidsvolls Plass, og sammen med Sverre Johansen og Nils Hoppstad, gikk vi inn i Stortinget oppover den «Historiske trapp». Da vi kom inn i Stortingsbygningen var det intet møte, og deputasjonen var ikke anmeldt, men tross dette ble det i løpet av noen minutter samlet noen statsråder. Det var statsminister Gunnar Knudsen, justisminister Blehr, sosialminister Castberg og stortingspresident Johan Ludwig Mowinckel.» (I stille og storm).

	Aksjonene mønstret opptil 25.000 mennesker i demonstrasjonstog i Kristianias gater. Dette var en aldeles uhørt ting i de dager, så det vakte oppsikt og en betydelig age blant borgerskapet ut over det ganske land. Seinere, ut over i 1917 – parallelt med at revolusjonen i Russland skred fram, ble det dannet arbeiderråd flere steder i Norge. Initiativtager på landsbasis var Ungdomsforbundets sentrale ledelse med Sigurd Simensen i spissen og god bistand fra det revolusjonære miljøet i Trondheim med røtter i Fagopposisjonen av 1911. Rådsbevegelsen samlet omtrent 70.000 medlemmer på landsbasis. I Nord-Trøndelag vet vi at det ble dannet arbeiderråd i Levanger, Bangsund, [[Meråker]], Steinkjer, på [[Frosta]] og i Verdal. (Nordvik 1974:91f)		Aksjonene mønstret opptil 25.000 mennesker i demonstrasjonstog i Kristianias gater. Dette var en aldeles uhørt ting i de dager, så det vakte oppsikt og en betydelig age blant borgerskapet ut over det ganske land. Seinere, ut over i 1917 – parallelt med at revolusjonen i Russland skred fram, ble det dannet arbeiderråd flere steder i Norge. Initiativtager på landsbasis var Ungdomsforbundets sentrale ledelse med Sigurd Simensen i spissen og god bistand fra det revolusjonære miljøet i Trondheim med røtter i Fagopposisjonen av 1911. Rådsbevegelsen samlet omtrent 70.000 medlemmer på landsbasis. I Nord-Trøndelag vet vi at det ble dannet arbeiderråd i Levanger, Bangsund, [[Meråker]], Steinkjer, på [[Frosta]] og i Verdal. (Nordvik 1974:91f)
Linje 208:		Linje 208:

	Her sies det – på protokollspråket – ganske entydig og klart at man skulle ikke bry seg så meget med Arbeiderraad – men derimot det man oppfattet som soldaterforening. Det kunne være noe å satse på. Imidlertid, det kom også her inn et forstyrrende element vi skal se på konsekvensene av noe seinere: Under sak 14: Eventuelt «fremkastet H. Gjermstad tanken om at lade herredspartiet indmelde i Indtrøndelagens amtsparti. Efter lidt diskusion vedtoges følgende forslag: av Bjarne Austheim: partiets love besluttedes forandret. Videre fremsatte Moen følgende forslag: Møtet vælger en komite paa 5 mand som har at utarbeide forslag til lovforandring av partiets love tilsigtende at herredspartiet kan bli indmeldt i Indtrøndelagens arbeiderparti. Til komite valgtes: K. Nordgaard. H. Gjermstad. A. Buen. E. Krogshus og Kr. Hoset. A. Buan oply spørsmaalet om at det kan gaa an at der avgives forslag paa den eller de mænd som Indtrøndelagen arbeiderparti har ret til sende til landsmøtet. Tanken henlegdes da den ikke fik den ønskede tilslutning. Alb. Moen - Konrad B. Røtte sekretær»		Her sies det – på protokollspråket – ganske entydig og klart at man skulle ikke bry seg så meget med Arbeiderraad – men derimot det man oppfattet som soldaterforening. Det kunne være noe å satse på. Imidlertid, det kom også her inn et forstyrrende element vi skal se på konsekvensene av noe seinere: Under sak 14: Eventuelt «fremkastet H. Gjermstad tanken om at lade herredspartiet indmelde i Indtrøndelagens amtsparti. Efter lidt diskusion vedtoges følgende forslag: av Bjarne Austheim: partiets love besluttedes forandret. Videre fremsatte Moen følgende forslag: Møtet vælger en komite paa 5 mand som har at utarbeide forslag til lovforandring av partiets love tilsigtende at herredspartiet kan bli indmeldt i Indtrøndelagens arbeiderparti. Til komite valgtes: K. Nordgaard. H. Gjermstad. A. Buen. E. Krogshus og Kr. Hoset. A. Buan oply spørsmaalet om at det kan gaa an at der avgives forslag paa den eller de mænd som Indtrøndelagen arbeiderparti har ret til sende til landsmøtet. Tanken henlegdes da den ikke fik den ønskede tilslutning. Alb. Moen - Konrad B. Røtte sekretær»


	== Litteraturliste ==		== Litteraturliste ==

Kallrustad: Utdrag, F1

2016-07-11T07:56:42Z

Utdrag, F1

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. jul. 2016 kl. 07:56
Linje 1:		Linje 1:
	{{thumb høyre\|Klassekampen 27. juni 1912.jpg\|[[Klassekampen]],organ for Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund fra 1909.\|[[Gunnar E. Kristiansen]].}}		<onlyinclude>{{thumb høyre\|Klassekampen 27. juni 1912.jpg\|[[Klassekampen]],organ for Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund fra 1909.\|[[Gunnar E. Kristiansen]]}}
	'''[[Sparbu Socialdemokratiske Ungdomslag]]''' var [[Sparbu\|sparbyggenes]] eget arbeiderungdomslag i tiden [[1915]]–[[1924]]. Vi ser laget gå tidvis i takt med og stundom på tvers av hva forbundets ledelse i [[Kristiania]]/Oslo hadde som uttalt politikk. Slik sett er det ikke så ulikt et hvilket som helst politisk ungdomslag i Norge. Likevel er det en distinkt skilnad, en differanse vi ikke særlig ofte støter på: Forholdet til Komintern; Den kommunistiske internasjonale. Dette skal vi la bli noe av essensen i denne historien, men først må vi få med oss noen grunnleggende omstendigheter. Vi skal gå fra [[Sparbu]] i det som i dag er en del av [[Steinkjer kommune]], via [[Kristiania]] og Moskva, [[Henning]], [[Verdal]], [[Steinkjer]], [[Trondheim]] og Halle i [[Tyskland]]. Da først kan vi si at vi har fått med oss utviklingen fra Sparbu socialdemokratiske ungdomslag til det som seinere fikk betegnelsen [[Ungdomslaget Marcus Thrane]]. Imidlertid tar dette avsnittet oss kun fram til lørdag 6. april [[1918]].		'''[[Sparbu Socialdemokratiske Ungdomslag]]''' var [[Sparbu\|sparbyggenes]] eget arbeiderungdomslag i tiden [[1915]]–[[1924]]. Vi ser laget gå tidvis i takt med og stundom på tvers av hva forbundets ledelse i [[Kristiania]]/Oslo hadde som uttalt politikk. Slik sett er det ikke så ulikt et hvilket som helst politisk ungdomslag i Norge. Likevel er det en distinkt skilnad, en differanse vi ikke særlig ofte støter på: Forholdet til Komintern; Den kommunistiske internasjonale. Dette skal vi la bli noe av essensen i denne historien, men først må vi få med oss noen grunnleggende omstendigheter. Vi skal gå fra [[Sparbu]] i det som i dag er en del av [[Steinkjer kommune]], via [[Kristiania]] og Moskva, [[Henning]], [[Verdal]], [[Steinkjer]], [[Trondheim]] og Halle i [[Tyskland]].</onlyinclude> Da først kan vi si at vi har fått med oss utviklingen fra Sparbu socialdemokratiske ungdomslag til det som seinere fikk betegnelsen [[Ungdomslaget Marcus Thrane]]. Imidlertid tar dette avsnittet oss kun fram til lørdag 6. april [[1918]].

	[[Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund]] ble stiftet i [[Drammen]] 20. juni [[1903]]. De 15 delegatene som møtte representerte sju ungdomslag, hvorav fire fra hovedstaden. Det var kun en mann «nordfra»; Alfred Bruaas fra Trondhjem. Alle bekjente seg til kampen mot kapitalisttyranniet.		[[Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund]] ble stiftet i [[Drammen]] 20. juni [[1903]]. De 15 delegatene som møtte representerte sju ungdomslag, hvorav fire fra hovedstaden. Det var kun en mann «nordfra»; Alfred Bruaas fra Trondhjem. Alle bekjente seg til kampen mot kapitalisttyranniet.
Linje 249:		Linje 249:
	[[Kategori:Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund]]		[[Kategori:Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund]]
	[[Kategori:Etableringer i 1915]]		[[Kategori:Etableringer i 1915]]
			{{F1}}

Gunnar E. Kristiansen: Satt inn bilde

2016-06-23T20:21:09Z

Satt inn bilde

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. jun. 2016 kl. 20:21
Linje 1:		Linje 1:
			{{thumb høyre\|Klassekampen 27. juni 1912.jpg\|[[Klassekampen]],organ for Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund fra 1909.\|[[Gunnar E. Kristiansen]].}}
	'''[[Sparbu Socialdemokratiske Ungdomslag]]''' var [[Sparbu\|sparbyggenes]] eget arbeiderungdomslag i tiden [[1915]]–[[1924]]. Vi ser laget gå tidvis i takt med og stundom på tvers av hva forbundets ledelse i [[Kristiania]]/Oslo hadde som uttalt politikk. Slik sett er det ikke så ulikt et hvilket som helst politisk ungdomslag i Norge. Likevel er det en distinkt skilnad, en differanse vi ikke særlig ofte støter på: Forholdet til Komintern; Den kommunistiske internasjonale. Dette skal vi la bli noe av essensen i denne historien, men først må vi få med oss noen grunnleggende omstendigheter. Vi skal gå fra [[Sparbu]] i det som i dag er en del av [[Steinkjer kommune]], via [[Kristiania]] og Moskva, [[Henning]], [[Verdal]], [[Steinkjer]], [[Trondheim]] og Halle i [[Tyskland]]. Da først kan vi si at vi har fått med oss utviklingen fra Sparbu socialdemokratiske ungdomslag til det som seinere fikk betegnelsen [[Ungdomslaget Marcus Thrane]]. Imidlertid tar dette avsnittet oss kun fram til lørdag 6. april [[1918]].		'''[[Sparbu Socialdemokratiske Ungdomslag]]''' var [[Sparbu\|sparbyggenes]] eget arbeiderungdomslag i tiden [[1915]]–[[1924]]. Vi ser laget gå tidvis i takt med og stundom på tvers av hva forbundets ledelse i [[Kristiania]]/Oslo hadde som uttalt politikk. Slik sett er det ikke så ulikt et hvilket som helst politisk ungdomslag i Norge. Likevel er det en distinkt skilnad, en differanse vi ikke særlig ofte støter på: Forholdet til Komintern; Den kommunistiske internasjonale. Dette skal vi la bli noe av essensen i denne historien, men først må vi få med oss noen grunnleggende omstendigheter. Vi skal gå fra [[Sparbu]] i det som i dag er en del av [[Steinkjer kommune]], via [[Kristiania]] og Moskva, [[Henning]], [[Verdal]], [[Steinkjer]], [[Trondheim]] og Halle i [[Tyskland]]. Da først kan vi si at vi har fått med oss utviklingen fra Sparbu socialdemokratiske ungdomslag til det som seinere fikk betegnelsen [[Ungdomslaget Marcus Thrane]]. Imidlertid tar dette avsnittet oss kun fram til lørdag 6. april [[1918]].

Gunnar E. Kristiansen: Satt inn bilde

2016-06-23T20:16:48Z

Satt inn bilde

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. jun. 2016 kl. 20:16
Linje 98:		Linje 98:
	*1 Rive 1,10 Chr L. Jenssen		*1 Rive 1,10 Chr L. Jenssen
	*Tilsam 8:93		*Tilsam 8:93
	Som overlevertes Kassereren H.Gjermstad		Som overlevertes Kassereren H.Gjermstad
			{{thumb høyre\|Mære Samvirkelag Styremedlem i lagets første styre O. K. Nordgård.jpg\|[[O. K. Nordgaard]], en av ungdomslagets enere, som gikk inn i Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti, ble også ordfører i Sparbu.\|Skannet fra ''[[Sparbu Handelslag]]s historie'' av [[Gunnar E. Kristiansen]].}}
	8. A. Buan optok derefter en sak behandlet i tidligere møte, nemlig dannelse av en avholdsforening. Herom utspant sig en livlig diskussion, som mindet meget om ”Sivert og hans betænkeligheter”. Da enkelte foretrak Verdandi mens at andre, grundet Kontingentspørsmaalet, holdt paa totalavholdsforening opnaaddes ingen samstemmighet. En liste blev sendt rundt og endel tegnede sig paa denne for dannelse av avholdsforening eventuelt Verdandiloge. O. K. Nordgaard fremsatte derpaa forslag om ved avstemming at faa rede paa, om det var et almindeligt ønske av møtets deltagere at der i nærmeste fremtid blev dannet en avholdsforening, som muligens senere kunde gaa over til Verdandiloge. Efter stemmegivningen at dømme viste det sig trods alt; at ønsket ialfald var enstemmig. Møtet slut.»		8. A. Buan optok derefter en sak behandlet i tidligere møte, nemlig dannelse av en avholdsforening. Herom utspant sig en livlig diskussion, som mindet meget om ”Sivert og hans betænkeligheter”. Da enkelte foretrak Verdandi mens at andre, grundet Kontingentspørsmaalet, holdt paa totalavholdsforening opnaaddes ingen samstemmighet. En liste blev sendt rundt og endel tegnede sig paa denne for dannelse av avholdsforening eventuelt Verdandiloge. O. K. Nordgaard fremsatte derpaa forslag om ved avstemming at faa rede paa, om det var et almindeligt ønske av møtets deltagere at der i nærmeste fremtid blev dannet en avholdsforening, som muligens senere kunde gaa over til Verdandiloge. Efter stemmegivningen at dømme viste det sig trods alt; at ønsket ialfald var enstemmig. Møtet slut.»