Stattholderstriden - Sideversjonshistorikk

PaulVIF på 18. aug. 2019 kl. 08:53

2019-08-18T08:53:13Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. aug. 2019 kl. 08:53
Linje 4:		Linje 4:
	Regjeringa innstilte på kongelig veto, og [[Oscar I]] nekta å sanksjonere stortingsvedtaket. Da [[Severin Løvenskiold (1777–1856)\|Severin Løvenskiold]] døde i 1856 ble det ikke utnevnt noen ny stattholder; i stedet ble kronprins [[Karl IV\|Karl]] visekonge. Et nytt stortingsvedtak kom i 1859. Dette sa at stattholderstillinga skulle oppheves, og at statsministeren skulle lede den norske regjeringa. [[Karl IV]] hadde gitt signaler om at han ville sanksjonere dette, men etter press fra svensk hold trakk han seg og la ned veto. Motstanden i Sverige knyttes gjerne til at Stortinget i 1857 hadde avvist en ny mellomrikslov som ville ha økt samhandel i retning av en tollunion.		Regjeringa innstilte på kongelig veto, og [[Oscar I]] nekta å sanksjonere stortingsvedtaket. Da [[Severin Løvenskiold (1777–1856)\|Severin Løvenskiold]] døde i 1856 ble det ikke utnevnt noen ny stattholder; i stedet ble kronprins [[Karl IV\|Karl]] visekonge. Et nytt stortingsvedtak kom i 1859. Dette sa at stattholderstillinga skulle oppheves, og at statsministeren skulle lede den norske regjeringa. [[Karl IV]] hadde gitt signaler om at han ville sanksjonere dette, men etter press fra svensk hold trakk han seg og la ned veto. Motstanden i Sverige knyttes gjerne til at Stortinget i 1857 hadde avvist en ny mellomrikslov som ville ha økt samhandel i retning av en tollunion.

	Den svenske regjeringa kom med en protokolltilførsel der de sa at stattholderembetet var et fellesanliggende, og dermed kunne det ikke avskaffes ensidig fra norsk hold. De pressa utover 1860-åra på for et unionsparlament og dermed bedre svensk kontroll over Norge. Stortinget viste til likestillinga mellom rikene. Som svar på den svenske protokolltilførselen avviste Stortinget alle svenske revisjonskrav som ikke uttrykkelig var omtalt som fellesanliggender i Riksakten.		Den svenske regjeringa kom med en protokolltilførsel der de sa at stattholderembetet var et fellesanliggende, og dermed kunne det ikke avskaffes ensidig fra norsk hold. De pressa utover 1860-åra på for et unionsparlament og dermed bedre svensk kontroll over Norge. Stortinget viste til likestillinga mellom rikene. Som svar på den svenske protokolltilførselen avviste Stortinget alle svenske revisjonskrav som ikke uttrykkelig var omtalt som fellesanliggender i [[Riksakten]] av 6. august 1815.

	I 1861 gikk [[Christian Birch-Reichenwald]], [[Hans Christian Petersen]] og [[Ketil Motzfeldt]] ut av regjeringa som følge av striden. [[Frederik Stang]] kom inn igjen som førstestatsråd. Han ble den ledende i Kristianiaregjeringa.		I 1861 gikk [[Christian Birch-Reichenwald]], [[Hans Christian Petersen]] og [[Ketil Motzfeldt]] ut av regjeringa som følge av striden. [[Frederik Stang]] kom inn igjen som førstestatsråd. Han ble den ledende i Kristianiaregjeringa.

Roede: Stsministre både i Kristiania go Stockholm

2018-11-25T20:01:10Z

Stsministre både i Kristiania go Stockholm

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. nov. 2018 kl. 20:01
Linje 8:		Linje 8:
	I 1861 gikk [[Christian Birch-Reichenwald]], [[Hans Christian Petersen]] og [[Ketil Motzfeldt]] ut av regjeringa som følge av striden. [[Frederik Stang]] kom inn igjen som førstestatsråd. Han ble den ledende i Kristianiaregjeringa.		I 1861 gikk [[Christian Birch-Reichenwald]], [[Hans Christian Petersen]] og [[Ketil Motzfeldt]] ut av regjeringa som følge av striden. [[Frederik Stang]] kom inn igjen som førstestatsråd. Han ble den ledende i Kristianiaregjeringa.

	Det siste stortingsvedtaket i saken kom i 1873, da stattholderposten på nytt ble vedtatt avskaffa. Denne gang sanksjonerte [[Oscar II]] vedtaket. Frederik Stang fikk da tittelen [[statsminister]]. Stockholmsregjeringa ble redusert til et ekspedisjonskontor mellom Kristianaregjeringa og kongen.		Det siste stortingsvedtaket i saken kom i 1873, da stattholderposten på nytt ble vedtatt avskaffa. Denne gang sanksjonerte [[Oscar II]] vedtaket. Frederik Stang fikk da tittelen [[statsminister]]. Stockholmsregjeringa ble redusert til et ekspedisjonskontor mellom Kristianaregjeringa og kongen, men ble stadig ledet av en «statsminister i Stockholm».

	==Kilder==		==Kilder==

PaulVIF på 21. mai 2018 kl. 14:23

2018-05-21T14:23:54Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 21. mai 2018 kl. 14:23
Linje 16:		Linje 16:
	{{Stattholdere 1814-1873}}		{{Stattholdere 1814-1873}}
	[[Kategori:Politikk]]		[[Kategori:Politikk]]
			[[Kategori:Stattholdere\| ]]
	[[Kategori:1850-åra]]		[[Kategori:1850-åra]]
	[[Kategori:1860-åra]]		[[Kategori:1860-åra]]

PaulVIF på 21. mai 2018 kl. 14:03

2018-05-21T14:03:07Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 21. mai 2018 kl. 14:03
Linje 14:		Linje 14:
	* Pryser, Tore: ''Norsk historie 1800–1870''. Utg. Det norske samlaget. Oslo. 1990.		* Pryser, Tore: ''Norsk historie 1800–1870''. Utg. Det norske samlaget. Oslo. 1990.
	* [https://snl.no/stattholderstriden Stattholderstriden] i ''Store norske leksikon''.		* [https://snl.no/stattholderstriden Stattholderstriden] i ''Store norske leksikon''.
			{{Stattholdere 1814-1873}}
	[[Kategori:Politikk]]		[[Kategori:Politikk]]
	[[Kategori:1850-åra]]		[[Kategori:1850-åra]]
	[[Kategori:1860-åra]]		[[Kategori:1860-åra]]

Cnyborg på 16. jan. 2015 kl. 09:29

2015-01-16T09:29:28Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. jan. 2015 kl. 09:29
Linje 1:		Linje 1:
			{{thumb\|Oscar II of Sweden.jpg\|Oscar II gjorde slutt på stattholderstriden da han i 1873 sanksjonerte stortingsvedtaket om å avskaffe embetet. Men den første store unionsstriden var et faktum, og veien fram mot unionsoppløsninga i 1905 begynte å avtegne seg.}}
	'''[[Stattholderstriden]]''' var den første store unionsstriden i perioden 1814–1905, da Norge og [[Sverige]] var i personalunion. Kongen mente å ha rett til å ha en [[stattholder]] i Norge, noe som var nedfelt i [[Grunnloven]] av 4. november 1814. Fra norsk side ble dette oppfatta som at Norge ble behandla som et lydrike - de to landene skulle være jevnbyrdige med felles konge, så hvorfor skulle det være en stattholder i Norge? Rett nok hadde man fra 1836 en nordmann som stattholder, men dette var ikke nok. I 1850- og 1860-åra tilspissa striden seg, og i 1854 vedtok [[Stortinget]] å avskaffe stattholderposten.		'''[[Stattholderstriden]]''' var den første store unionsstriden i perioden 1814–1905, da Norge og [[Sverige]] var i personalunion. Kongen mente å ha rett til å ha en [[stattholder]] i Norge, noe som var nedfelt i [[Grunnloven]] av 4. november 1814. Fra norsk side ble dette oppfatta som at Norge ble behandla som et lydrike - de to landene skulle være jevnbyrdige med felles konge, så hvorfor skulle det være en stattholder i Norge? Rett nok hadde man fra 1836 en nordmann som stattholder, men dette var ikke nok. I 1850- og 1860-åra tilspissa striden seg, og i 1854 vedtok [[Stortinget]] å avskaffe stattholderposten.

Cnyborg: Ny side: '''Stattholderstriden''' var den første store unionsstriden i perioden 1814–1905, da Norge og Sverige var i personalunion. Kongen mente å ha rett til å ha en stattholder...

2015-01-16T09:25:23Z

Ny side: '''Stattholderstriden''' var den første store unionsstriden i perioden 1814–1905, da Norge og Sverige var i personalunion. Kongen mente å ha rett til å ha en stattholder...

Ny side

'''[[Stattholderstriden]]''' var den første store unionsstriden i perioden 1814–1905, da Norge og [[Sverige]] var i personalunion. Kongen mente å ha rett til å ha en [[stattholder]] i Norge, noe som var nedfelt i [[Grunnloven]] av 4. november 1814. Fra norsk side ble dette oppfatta som at Norge ble behandla som et lydrike - de to landene skulle være jevnbyrdige med felles konge, så hvorfor skulle det være en stattholder i Norge? Rett nok hadde man fra 1836 en nordmann som stattholder, men dette var ikke nok. I 1850- og 1860-åra tilspissa striden seg, og i 1854 vedtok [[Stortinget]] å avskaffe stattholderposten.

Regjeringa innstilte på kongelig veto, og [[Oscar I]] nekta å sanksjonere stortingsvedtaket. Da [[Severin Løvenskiold (1777–1856)|Severin Løvenskiold]] døde i 1856 ble det ikke utnevnt noen ny stattholder; i stedet ble kronprins [[Karl IV|Karl]] visekonge. Et nytt stortingsvedtak kom i 1859. Dette sa at stattholderstillinga skulle oppheves, og at statsministeren skulle lede den norske regjeringa. [[Karl IV]] hadde gitt signaler om at han ville sanksjonere dette, men etter press fra svensk hold trakk han seg og la ned veto. Motstanden i Sverige knyttes gjerne til at Stortinget i 1857 hadde avvist en ny mellomrikslov som ville ha økt samhandel i retning av en tollunion.

Den svenske regjeringa kom med en protokolltilførsel der de sa at stattholderembetet var et fellesanliggende, og dermed kunne det ikke avskaffes ensidig fra norsk hold. De pressa utover 1860-åra på for et unionsparlament og dermed bedre svensk kontroll over Norge. Stortinget viste til likestillinga mellom rikene. Som svar på den svenske protokolltilførselen avviste Stortinget alle svenske revisjonskrav som ikke uttrykkelig var omtalt som fellesanliggender i Riksakten.

I 1861 gikk [[Christian Birch-Reichenwald]], [[Hans Christian Petersen]] og [[Ketil Motzfeldt]] ut av regjeringa som følge av striden. [[Frederik Stang]] kom inn igjen som førstestatsråd. Han ble den ledende i Kristianiaregjeringa.

Det siste stortingsvedtaket i saken kom i 1873, da stattholderposten på nytt ble vedtatt avskaffa. Denne gang sanksjonerte [[Oscar II]] vedtaket. Frederik Stang fikk da tittelen [[statsminister]]. Stockholmsregjeringa ble redusert til et ekspedisjonskontor mellom Kristianaregjeringa og kongen.

==Kilder==

* Pryser, Tore: ''Norsk historie 1800–1870''. Utg. Det norske samlaget. Oslo. 1990.
* [https://snl.no/stattholderstriden Stattholderstriden] i ''Store norske leksikon''.

[[Kategori:Politikk]]
[[Kategori:1850-åra]]
[[Kategori:1860-åra]]