Stormingen av Lørenskog kommunestyre - Sideversjonshistorikk

PaulVIF: /* Tiltalen og rettssaken */

2021-02-13T22:58:33Z

Tiltalen og rettssaken

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. feb. 2021 kl. 22:58
Linje 40:		Linje 40:

	[[Fil:Rettstegning Arbeiderbladet 10.04.1930.png\|miniatyr\|Noen av hovedaktørene i rettssaken: Fra venstre - forsvareren Viggo Hansteen, aktoratets hovedvitne lensmannsbetjent Olaf Aas, domsmann Niels Berg Larsen og ordfører Ingvald Kristiansen. Kilde: ''Arbeiderbladet''. Tegner: Ukjent.]]		[[Fil:Rettstegning Arbeiderbladet 10.04.1930.png\|miniatyr\|Noen av hovedaktørene i rettssaken: Fra venstre - forsvareren Viggo Hansteen, aktoratets hovedvitne lensmannsbetjent Olaf Aas, domsmann Niels Berg Larsen og ordfører Ingvald Kristiansen. Kilde: ''Arbeiderbladet''. Tegner: Ukjent.]]
	Rettssaken begynte den 9. april 1930 i [[Nedre Romerike herredsrett]], og forhandlingene ble holdt i kommunelokalet i Lillestrøm. [[Sorenskriveren i Nedre Romerike]] – Jens Munthe – var rettens administrator, aktor var overrettssakfører Olaf Christoffersen fra Lillestrøm og overrettssakfører [[Viggo Hansteen]] var forsvarer. Hovedstadspressen forventet uro og demonstrasjoner, men måtte skrive hjem om en nesten kjedelig stillhet: «Lillestrøm gir i det hele et meget fredelig inntrykk i formiddag, i gatene er det omtrent folketomt, ikke antydning til nogens slags demonstrasjoner», rapporterte Aftenpostens utsendte.<ref>Aftenposten 09.04.1930</ref> Dagbladet meldte nesten skuffet: «Demonstrasjonen innskrenket sig til at politimester Røe fulgte en dame på toget og viftet farvel. På byens torv befant sig ved rettsmøtets åpning kl. 10 en hund og tre unge menn, som røkte pipe. Ellers bestod folkemassen vesentlig av konstabler, som er utkommandert i rikelig mengde for alle tilfelle skyld.»<ref>Dagbladet 09.04.1930</ref>		Rettssaken begynte den 9. april 1930 i [[Nedre Romerike herredsrett]], og forhandlingene ble holdt i kommunelokalet i Lillestrøm. [[Nedre_Romerike_sorenskriverembete\|Sorenskriveren i Nedre Romerike]] – [[Jens Munthe (1870–1936)\|Jens Munthe]] – var rettens administrator, aktor var overrettssakfører Olaf Christoffersen fra Lillestrøm og overrettssakfører [[Viggo Hansteen]] var forsvarer. Hovedstadspressen forventet uro og demonstrasjoner, men måtte skrive hjem om en nesten kjedelig stillhet: «Lillestrøm gir i det hele et meget fredelig inntrykk i formiddag, i gatene er det omtrent folketomt, ikke antydning til nogens slags demonstrasjoner», rapporterte Aftenpostens utsendte.<ref>Aftenposten 09.04.1930</ref> Dagbladet meldte nesten skuffet: «Demonstrasjonen innskrenket sig til at politimester Røe fulgte en dame på toget og viftet farvel. På byens torv befant sig ved rettsmøtets åpning kl. 10 en hund og tre unge menn, som røkte pipe. Ellers bestod folkemassen vesentlig av konstabler, som er utkommandert i rikelig mengde for alle tilfelle skyld.»<ref>Dagbladet 09.04.1930</ref>

	== Aktoratet og forsvaret – to ulike strategier ==		== Aktoratet og forsvaret – to ulike strategier ==

Ola Alsvik: Korrektur

2021-02-04T08:53:01Z

Korrektur

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. feb. 2021 kl. 08:53
Linje 66:		Linje 66:

	== Dommen faller ==		== Dommen faller ==
	Retten trengte ikke lang betenkningstid. Klokka halv tre den 12. april trakk den seg tilbake. Allerede en time før dommen ble avsagt, ble dørene åpnet og folk stimlet sammen inne i lokalet, «og de sto som sild i en tønne», rapporterte Arbeideren.<ref>Arbeideren 12.04.1930</ref> Et kvarter over seks innfant retten seg og avsa en enstemmig dom når det gjaldt skyldspørsmål og straffeutmåling: Magnus Hakkim og Bjarne Dalland fikk 120 dager, Harald og Frantz Karlsen 100, Bjarne Karlsen og Johan Dahl 90 dager. Eugen Pedersen fikk 5 måneders fengsel. Retten delte seg imidlertid når det gjaldt fullbyrdelsen av straffen. Flertallet – som besto av de to legdommerne – stemte for å gjøre straffen betinget, rettens administrator ville ha en ubetinget dom. Verken aviser på venstre eller høyre side av opinionen var fornøyd. Arbeideren slo til med at dommen var «uhyrlig» og kritiserte «den borgerlig-socialfascistiske» rett for at den hadde frikjent Lørenskog ~~arbeiderparti~~, men dømt kommunens arbeidsløse.<ref>Arbeideren 12.04.1930</ref> Aftenposten mente også at dommen var grunnleggende feil, men på helt andre premisser. Avisa skrev på nyhetsplass at betinget straff var en «meningsløs avgjørelse», og i en lederkommentar argumenterte redaktøren for at hele saken reflekterte en tid preget av krise og oppløsning av normer:		Retten trengte ikke lang betenkningstid. Klokka halv tre den 12. april trakk den seg tilbake. Allerede en time før dommen ble avsagt, ble dørene åpnet og folk stimlet sammen inne i lokalet, «og de sto som sild i en tønne», rapporterte Arbeideren.<ref>Arbeideren 12.04.1930</ref> Et kvarter over seks innfant retten seg og avsa en enstemmig dom når det gjaldt skyldspørsmål og straffeutmåling: Magnus Hakkim og Bjarne Dalland fikk 120 dager, Harald og Frantz Karlsen 100, Bjarne Karlsen og Johan Dahl 90 dager. Eugen Pedersen fikk 5 måneders fengsel. Retten delte seg imidlertid når det gjaldt fullbyrdelsen av straffen. Flertallet – som besto av de to legdommerne – stemte for å gjøre straffen betinget, rettens administrator ville ha en ubetinget dom. Verken aviser på venstre eller høyre side av opinionen var fornøyd. Arbeideren slo til med at dommen var «uhyrlig» og kritiserte «den borgerlig-socialfascistiske» rett for at den hadde frikjent Lørenskog Arbeiderparti, men dømt kommunens arbeidsløse.<ref>Arbeideren 12.04.1930</ref> Aftenposten mente også at dommen var grunnleggende feil, men på helt andre premisser. Avisa skrev på nyhetsplass at betinget straff var en «meningsløs avgjørelse», og i en lederkommentar argumenterte redaktøren for at hele saken reflekterte en tid preget av krise og oppløsning av normer:

	{{Sitat\|Vi har sett en del ungdom som på grund av arbeidsledighet og lediggang i forbindelse med kommunistisk opvigling har tatt alvorlig skade på sin moral, så de nærmest må betegnes som utilregnelige [...] Vi har dessuten sett et bedrøvelig billede av norsk rettspleie. Ved en kommunistisk forsvarers hjelp har det lykkes de tiltalte ikkke bare å holde privat leven med og i retten, men også på den mest kyniske måte å holde landets ærede justis for narr.<ref>Aftenposten 12.04.1930</ref>}}		{{Sitat\|Vi har sett en del ungdom som på grund av arbeidsledighet og lediggang i forbindelse med kommunistisk opvigling har tatt alvorlig skade på sin moral, så de nærmest må betegnes som utilregnelige [...] Vi har dessuten sett et bedrøvelig billede av norsk rettspleie. Ved en kommunistisk forsvarers hjelp har det lykkes de tiltalte ikkke bare å holde privat leven med og i retten, men også på den mest kyniske måte å holde landets ærede justis for narr.<ref>Aftenposten 12.04.1930</ref>}}

Ola Alsvik: Korrektur

2021-02-04T08:49:55Z

Korrektur

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. feb. 2021 kl. 08:49
Linje 3:		Linje 3:

	== Demonstrasjonen ==		== Demonstrasjonen ==
	Det hele startet som en lovlig og fredelig demonstrasjon, organisert av de arbeidsløses forening i Lørenskog. Demonstrantene samlet seg i [[Haneborglia]], ei åsside nord for [[Fjellhamar]], som var det gamle sentrum i Lørenskog kommune. Her lå kommunens administrasjonsbygg og kommunestyrets lokaler i den gamle hovedbygningen til Fjellhamar gård. Arrangørene hadde på forhånd avtalt med ordføreren og formannskapet at en delagasjon fra de arbeidsløses forening skulle få legge fram en anmodning om støtte til bygdas arbeidsledige. Møtet med delegasjonen var en egen sak på herredsstyrets dagsorden. Alt var tilsynelatende preget av disiplin og forutsigbarhet.		Det hele startet som en lovlig og fredelig demonstrasjon, organisert av De arbeidsløses forening i Lørenskog. Demonstrantene samlet seg i [[Haneborglia]], ei åsside nord for [[Fjellhamar]], som var det gamle sentrum i Lørenskog kommune. Her lå kommunens administrasjonsbygg og kommunestyrets lokaler i den gamle hovedbygningen til Fjellhamar gård. Arrangørene hadde på forhånd avtalt med ordføreren og formannskapet at en delagasjon fra de arbeidsløses forening skulle få legge fram en anmodning om støtte til bygdas arbeidsledige. Møtet med delegasjonen var en egen sak på herredsstyrets dagsorden. Alt var tilsynelatende preget av disiplin og forutsigbarhet.

	== Bakgrunnen – politiske spenninger og sosial krise ==		== Bakgrunnen – politiske spenninger og sosial krise ==

Ola Alsvik: Korr.

2021-02-04T08:48:33Z

Korr.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. feb. 2021 kl. 08:48
Linje 6:		Linje 6:

	== Bakgrunnen – politiske spenninger og sosial krise ==		== Bakgrunnen – politiske spenninger og sosial krise ==
	Men det var bare på overflaten. Mellom de arbeidsløses forening og flertallet i kommunestyret var det sterke politiske og sosiale spenninger som var bygget opp over lang tid. Foreningens ledelse var dominert av kommunister. Flere var aktive i [[Norges Kommunistiske Parti]] (NKP). I kommunestyret hadde [[Lørenskog Arbeiderparti]] rent flertall med 11 av 20 representanter, de borgerlige partiene hadde 7 og [[Lørenskog ~~kommunistparti~~]] 2. På flere områder gikk hovedmotsetningen i kommunestyret mellom Arbeiderpartiet og kommunistene. Sosialpolitikken var ett felt der de to partiene på venstresiden i kommunestyret presenterte svært forskjellige tanker og tiltak. Grovt forenklet kan vi si at Lørenskog kommunistparti ville gi bygdas mange arbeidsløse – kanskje så mye som 150 personer, mange av dem familieforsørgere – enda høyere prioritering i kommunens budsjetter. Kommunistene ville for eksempel slanke kommunens administrasjon, ikke prioritere renter og avdrag på banklån, gi arbeidsløse støtte til å emigrere (for eksempel til Canada, som hadde vært en konkret forespørsel), lønne kommunalt nødsarbeid for arbeidsløse på samme nivå som vanlig lønnsarbeid, sørge for andre boliger til de aller fattigste i kommunen enn de svært forfalne fattiggårdene der kommunen plasserte sine aller mest nødstilte.		Men det var bare på overflaten. Mellom De arbeidsløses forening og flertallet i kommunestyret var det sterke politiske og sosiale spenninger som var bygget opp over lang tid. Foreningens ledelse var dominert av kommunister. Flere var aktive i [[Norges Kommunistiske Parti]] (NKP). I kommunestyret hadde [[Lørenskog Arbeiderparti]] rent flertall med 11 av 20 representanter, de borgerlige partiene hadde 7 og [[Lørenskog Kommunistparti]] 2. På flere områder gikk hovedmotsetningen i kommunestyret mellom Arbeiderpartiet og kommunistene. Sosialpolitikken var ett felt der de to partiene på venstresiden i kommunestyret presenterte svært forskjellige tanker og tiltak. Grovt forenklet kan vi si at Lørenskog kommunistparti ville gi bygdas mange arbeidsløse – kanskje så mye som 150 personer, mange av dem familieforsørgere – enda høyere prioritering i kommunens budsjetter. Kommunistene ville for eksempel slanke kommunens administrasjon, ikke prioritere renter og avdrag på banklån, gi arbeidsløse støtte til å emigrere (for eksempel til Canada, som hadde vært en konkret forespørsel), lønne kommunalt nødsarbeid for arbeidsløse på samme nivå som vanlig lønnsarbeid, sørge for andre boliger til de aller fattigste i kommunen enn de svært forfalne fattiggårdene der kommunen plasserte sine aller mest nødstilte.

	For kommunistene representerte sosialpolitikk i grunnleggende forstand et forsøk på å lappe på et system – det kapitalistiske – som måtte og skulle endres drastisk gjennom revolusjon. Selv om det sosialistiske samfunn også for Lørenskog ~~arbeiderparti~~ var et framtidig mål, var lokalpartiet i løpet av 1920-tallet – som styrende flertallsparti i kommunen – blitt stadig mer «ansvarliggjort» og integrert i de regulære politiske prosessene og systemene. Partiet hadde på begynnelsen av 1920-tallet en tydelig «munisipalsosialistisk» strategi, det vil si en plan om å reformere lokalsamfunnet Lørenskog i sosialistisk retning, skritt for skritt og på det etablerte lokaldemokratiets grunnlag. Flere viktige reformer ble innført, blant annet et pensjonssystem som dekket gamle, uføre, enker og foreldreløse. Denne ambisjonen ble fullstendig forlatt som et resultat av de økonomiske og sosiale krisene lokalsamfunnet gjennomlevde, både på grunn av de generelle konjunkturene i samfunnet og som en følge av den svære folkeveksten. Mellom 1920 og 1930 ble folketallet i Lørenskog mer enn fordoblet, og i 1930 var over 80 prosent av lørenskogingene født i en annen kommune. For å opprettholde det offentlige forbruket og samtidig betjene lån på en forsvarlig måte, økte kommunen skattene. Skattøren var hevet fra 9 til 17 prosent i løpet av 20-åra. Det var ikke mer å hente langs denne linjen. Kommunen måtte stramme inn på alle kanter, også overfor de arbeidsløse.		For kommunistene representerte sosialpolitikk i grunnleggende forstand et forsøk på å lappe på et system – det kapitalistiske – som måtte og skulle endres drastisk gjennom revolusjon. Selv om det sosialistiske samfunn også for Lørenskog Arbeiderparti var et framtidig mål, var lokalpartiet i løpet av 1920-tallet – som styrende flertallsparti i kommunen – blitt stadig mer «ansvarliggjort» og integrert i de regulære politiske prosessene og systemene. Partiet hadde på begynnelsen av 1920-tallet en tydelig «munisipalsosialistisk» strategi, det vil si en plan om å reformere lokalsamfunnet Lørenskog i sosialistisk retning, skritt for skritt og på det etablerte lokaldemokratiets grunnlag. Flere viktige reformer ble innført, blant annet et pensjonssystem som dekket gamle, uføre, enker og foreldreløse. Denne ambisjonen ble fullstendig forlatt som et resultat av de økonomiske og sosiale krisene lokalsamfunnet gjennomlevde, både på grunn av de generelle konjunkturene i samfunnet og som en følge av den svære folkeveksten. Mellom 1920 og 1930 ble folketallet i Lørenskog mer enn fordoblet, og i 1930 var over 80 prosent av lørenskogingene født i en annen kommune. For å opprettholde det offentlige forbruket og samtidig betjene lån på en forsvarlig måte, økte kommunen skattene. Skattøren var hevet fra 9 til 17 prosent i løpet av 20-åra. Det var ikke mer å hente langs denne linjen. Kommunen måtte stramme inn på alle kanter, også overfor de arbeidsløse.

	== Fra fredelig demonstrasjon til storming av herredsstyresalen ==		== Fra fredelig demonstrasjon til storming av herredsstyresalen ==

Kallrustad: /* Aktoratet og forsvaret – to ulike strategier */

2021-01-29T12:30:58Z

Aktoratet og forsvaret – to ulike strategier

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. jan. 2021 kl. 12:30
Linje 49:		Linje 49:
	{{Sitat\|Eugen Pedersen er den siste som forklarer seg. Han begynner meget pompøst. Vi kommunister som står her for en borgerlig domstol anerkjenner ikke disse borgerlige lover.		{{Sitat\|Eugen Pedersen er den siste som forklarer seg. Han begynner meget pompøst. Vi kommunister som står her for en borgerlig domstol anerkjenner ikke disse borgerlige lover.

	Adm.: Dette er utilbørlig. Jeg tillater ikke å si slikt.		Adm.: Dette er utilbørlig. Jeg tillater ikke å si slikt.<br>
			- Det angår mig ikke hvad De tillater.<br>
	- Det angår mig ikke hvad De tillater.		- Det er ingen som spør hvad de gjør!<br>
			- Sosialdemokratene har tatt klassejustisen i sin tjeneste. Denne rett med borgerlig domstol --<br>
	- Det er ingen som spør hvad de gjør!		Adm.: Hold op! Vi bryr os ikke om å høre på dette!<br>
			- Jeg fremholder mitt syn. jeg er tiltalt som kommunist.<br>
	- Sosialdemokratene har tatt klassejustisen i sin tjeneste. Denne rett med borgerlig domstol --

	Adm.: Hold op! Vi bryr os ikke om å høre på dette!

	- Jeg fremholder mitt syn. jeg er tiltalt som kommunist.

	- De er tiltalt som urostifter.<ref>Dagbladet 09.04.1930 (Aftenutgaven)</ref>}}		- De er tiltalt som urostifter.<ref>Dagbladet 09.04.1930 (Aftenutgaven)</ref>}}

Ola Alsvik: Redigering, referanser og ny tekst

2021-01-29T09:50:05Z

Redigering, referanser og ny tekst

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. jan. 2021 kl. 09:50
Linje 72:		Linje 72:

	== Dommen faller ==		== Dommen faller ==
	Retten trengte ikke lang betenkningstid. Klokka halv tre den 12. april trakk den seg tilbake. Allerede en time før dommen ble avsagt, ble dørene åpnet og folk stimlet sammen inne i lokalet, «og de sto som sild i en tønne», rapporterte Arbeideren.<ref>Arbeideren 12.04.1930</ref> Et kvarter over seks innfant retten seg og avsa en enstemmig dom når det gjaldt skyldspørsmål og straffeutmåling: Magnus Hakkim og Bjarne Dalland fikk 120 dager, Harald og Frantz Karlsen 100, Bjarne Karlsen og Johan Dahl 90 dager. Eugen Pedersen fikk 5 måneders fengsel. Retten delte seg imidlertid når det gjaldt fullbyrdelsen av straffen. Flertallet – som besto av de to legdommerne – stemte for å gjøre straffen betinget, rettens administrator ville ha en ubetinget dom. Dommen ble anket til lagmannsretten, som dømte tre av de tiltalte – Hakkim, Dalland og Pedersen – til ubetinget fengsel, men reduserte straffene til 60 dager for Hakkim, 120 dager for de to andre. Brødrene Karlsen ble frikjent.		Retten trengte ikke lang betenkningstid. Klokka halv tre den 12. april trakk den seg tilbake. Allerede en time før dommen ble avsagt, ble dørene åpnet og folk stimlet sammen inne i lokalet, «og de sto som sild i en tønne», rapporterte Arbeideren.<ref>Arbeideren 12.04.1930</ref> Et kvarter over seks innfant retten seg og avsa en enstemmig dom når det gjaldt skyldspørsmål og straffeutmåling: Magnus Hakkim og Bjarne Dalland fikk 120 dager, Harald og Frantz Karlsen 100, Bjarne Karlsen og Johan Dahl 90 dager. Eugen Pedersen fikk 5 måneders fengsel. Retten delte seg imidlertid når det gjaldt fullbyrdelsen av straffen. Flertallet – som besto av de to legdommerne – stemte for å gjøre straffen betinget, rettens administrator ville ha en ubetinget dom. Verken aviser på venstre eller høyre side av opinionen var fornøyd. Arbeideren slo til med at dommen var «uhyrlig» og kritiserte «den borgerlig-socialfascistiske» rett for at den hadde frikjent Lørenskog arbeiderparti, men dømt kommunens arbeidsløse.<ref>Arbeideren 12.04.1930</ref> Aftenposten mente også at dommen var grunnleggende feil, men på helt andre premisser. Avisa skrev på nyhetsplass at betinget straff var en «meningsløs avgjørelse», og i en lederkommentar argumenterte redaktøren for at hele saken reflekterte en tid preget av krise og oppløsning av normer:

			{{Sitat\|Vi har sett en del ungdom som på grund av arbeidsledighet og lediggang i forbindelse med kommunistisk opvigling har tatt alvorlig skade på sin moral, så de nærmest må betegnes som utilregnelige [...] Vi har dessuten sett et bedrøvelig billede av norsk rettspleie. Ved en kommunistisk forsvarers hjelp har det lykkes de tiltalte ikkke bare å holde privat leven med og i retten, men også på den mest kyniske måte å holde landets ærede justis for narr.<ref>Aftenposten 12.04.1930</ref>}}

			Dommen ble anket til lagmannsretten, som dømte tre av de tiltalte – Hakkim, Dalland og Pedersen – til ubetinget fengsel, men reduserte straffene til 60 dager for Hakkim, 120 dager for de to andre. Brødrene Karlsen ble frikjent.

	== Litteratur og kilder ==		== Litteratur og kilder ==

Ola Alsvik: Redigering, ny tekst

2021-01-29T08:30:25Z

Redigering, ny tekst

@@ Linje 43: / Linje 43: @@
 == Aktoratet og forsvaret – to ulike strategier ==
-Desto mer livlig, kaotisk og intens ble det i rettsalen de fire dagene rettssaken varte. Aktor hadde gode kort på hånden, for alle var i utgangspunktet enige om hovedtrekkene i det som hadde skjedd: En fredelig og lovlig demonstrasjon hadde endt i basketak mellom politifolk og demonstranter, inntrenging i herredsstyresalen og ulovlig hindring av et herredsstyremøte. Vitnene hadde riktignok noe ulike forståelse av begivenhetene – og hadde energiske meningsutvekslinger om hvem som hadde gjort hva, om politiet hadde provosert demonstrantene eller vært unødvendig hardhendte, om truslene om voldsbruk fra demonstrantenes side var alvorlig ment eller bare uttrykk for øyeblikkets frustrasjon og sinne. Men grunntrekkene lå fast. Denne enigheten ga lite spillerom for forsvareren, og Viggo Hansteen valgte derfor ikke så mye å bestride fakta, som å sette dem inn i en større sammenheng. Hansteens strategi var å gjøre rettssaken til et oppgjør med den politiske kulturen han hevdet Lørenskog Arbeiderparti representerte. En kultur preget av kameraderi, eksklusjon av politiske motstandere og – verst av alt – systematisk neglisjering av de arbeidsløse og fattige, som han prøvde å vise gjennom vitneførselen. Særlig ett av vitnene gjorde inntrykk, legen Arne Halvorsen, som hadde fått i oppdrag å undersøke boligforholdene til de arbeidsløse i Lørenskog. Halvorsen ga en «drastisk og saklig skildring», ifølge Dagbladet, av situasjonen på Sørli gård, der kommunen hadde plassert noen av de verst stilte:
+Desto mer livlig, kaotisk og intens ble det i rettsalen de fire dagene rettssaken varte. Aktor hadde gode kort på hånden, for alle var i utgangspunktet enige om hovedtrekkene i det som hadde skjedd: En fredelig og lovlig demonstrasjon hadde endt i basketak mellom politifolk og demonstranter, inntrenging i herredsstyresalen og ulovlig hindring av et herredsstyremøte. Vitnene hadde riktignok noe ulike forståelse av begivenhetene – og hadde energiske meningsutvekslinger om hvem som hadde gjort hva, om politiet hadde provosert demonstrantene eller vært unødvendig hardhendte, om truslene om voldsbruk fra demonstrantenes side var alvorlig ment eller bare uttrykk for øyeblikkets frustrasjon og sinne. Men grunntrekkene lå fast, noe som tilsynelatende begrenset forvarerens handlingsrom.
 {{sitat|Sørli gård består av hovedbygning og drengestue. I hovedbygningens første etasje bor der to familier. Den ene familie har et værelse uten kjøkken. Familien består av 2 voksne og 5 barn (et over ti år). I alt 7 mennesker i et rum og dette ene rum blir benyttet som soveværelse, kjøkken, opholdsrum og bryggerhus. Beboerne klager over fuktighet og trekk og gisne vegger. Fuktigheten medfører at sko og tøi mugner. Voksne og barn klager over hodepine om morgenen. I gulvet er der ikke stubloft, men fem kvarttoms planker og som følge derav alltid koldt på gulvet. Barna var bleke og blodfattige. – Værelset er 65 kubikkmeter. Det er usundt og overbefolket. Mannen oplyser at han hadde på hånden en leilighet på 2 rum som var meget større, men det blev avslått da leien var 5 kroner dyrere enn denne som forsorgsvæsenet betaler 20 kroner for.<ref>Arbeideren 11.04.1930</ref>}}

Ola Alsvik: Korr. og referanse

2021-01-28T08:52:17Z

Korr. og referanse

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. jan. 2021 kl. 08:52
Linje 49:		Linje 49:
	Legens rapport beveget seg sakte, men sikkert fra bolig til bolig på Lørenskog, der kommunen hadde anbrakt arbeidsløse, og tegnet et nøkternt, men dystert helhetsbilde av situasjonen. Forsvarerens hovedpoeng lå i forlengelsen av dette, «at aksjonen hadde sitt utspring i de forhold som arbeiderklassen og spesielt de arbeidsløse har befunnet seg i på Lørenskog […] Det er arbeiderpartiet på Lørenskog som her i virkeligheten befinder sig på tiltalebenken og som er dømt likegyldig hvad dommen over de tiltalte måtte gå ut på.» Viggo Hansteen nedla påstand om frifinnelse av samtlige tiltalte.		Legens rapport beveget seg sakte, men sikkert fra bolig til bolig på Lørenskog, der kommunen hadde anbrakt arbeidsløse, og tegnet et nøkternt, men dystert helhetsbilde av situasjonen. Forsvarerens hovedpoeng lå i forlengelsen av dette, «at aksjonen hadde sitt utspring i de forhold som arbeiderklassen og spesielt de arbeidsløse har befunnet seg i på Lørenskog […] Det er arbeiderpartiet på Lørenskog som her i virkeligheten befinder sig på tiltalebenken og som er dømt likegyldig hvad dommen over de tiltalte måtte gå ut på.» Viggo Hansteen nedla påstand om frifinnelse av samtlige tiltalte.

	Aktor – overrettssakfører Christoffersen, var selvfølgelig av en annen oppfatning og argumenterte i tråd med tiltalen for at sakens kjerne ikke var politisk, slik Hansteen hevdet, men dreide seg om åpenbare brudd på straffeloven. Verken tillatelsen til å demonstrere eller deputasjonen som var avtalt med herredsstyret satt på tiltalebenken, «men derimot den måte hvorpå tillatelsen var brukt. Der var brukt fysisk makt og likefram terror.» Aktor nedla påstand om 9 måneders fengsel for Hakkim og Pedersen, som hadde vært den mest pågående og voldelige, ifølge aktors nøkkelvitne lensmannsbetjent Olaf Aas. For de øvrige fem påsto han 5 måneders fengsel.		Aktor – overrettssakfører Christoffersen - var selvfølgelig av en annen oppfatning og argumenterte i tråd med tiltalen for at sakens kjerne ikke var politisk, slik Hansteen hevdet, men dreide seg om åpenbare brudd på straffeloven. Verken tillatelsen til å demonstrere eller deputasjonen som var avtalt med herredsstyret satt på tiltalebenken, «men derimot den måte hvorpå tillatelsen var brukt. Der var brukt fysisk makt og likefram terror.» Aktor nedla påstand om 9 måneders fengsel for Hakkim og Pedersen, som hadde vært den mest pågående og voldelige, ifølge aktors nøkkelvitne lensmannsbetjent Olaf Aas. For de øvrige fem påsto han 5 måneders fengsel.

	== Dommen faller ==		== Dommen faller ==
	Retten trengte ikke lang betenkningstid. Klokka halv tre den 12. april trakk den seg tilbake. Allerede en time før dommen ble avsagt, ble dørene åpnet og folk stimlet sammen inne i lokalet, «og de sto som sild i tønne», rapporterte Arbeideren. Et kvarter over seks innfant retten seg og avsa en enstemmig dom når det gjaldt skyldspørsmål og straffeutmåling: Magnus Hakkim og Bjarne Dalland fikk 120 dager, Harald og Frantz Karlsen 100, Bjarne Karlsen og Johan Dahl 90 dager. Eugen Pedersen fikk 5 måneders fengsel. Retten delte seg imidlertid når det gjaldt fullbyrdelsen av straffen. Flertallet – som besto av de to legdommerne – stemte for å gjøre straffen betinget, rettens administrator ville ha en ubetinget dom. Dommen ble anket til lagmannsretten, som dømte tre av de tiltalte – Hakkim, Dalland og Pedersen – til ubetinget fengsel, men reduserte straffene til 60 dager for Hakkim, 120 dager for de to andre. Brødrene Karlsen ble frikjent.		Retten trengte ikke lang betenkningstid. Klokka halv tre den 12. april trakk den seg tilbake. Allerede en time før dommen ble avsagt, ble dørene åpnet og folk stimlet sammen inne i lokalet, «og de sto som sild i en tønne», rapporterte Arbeideren.<ref>Arbeideren 12.04.1930</ref> Et kvarter over seks innfant retten seg og avsa en enstemmig dom når det gjaldt skyldspørsmål og straffeutmåling: Magnus Hakkim og Bjarne Dalland fikk 120 dager, Harald og Frantz Karlsen 100, Bjarne Karlsen og Johan Dahl 90 dager. Eugen Pedersen fikk 5 måneders fengsel. Retten delte seg imidlertid når det gjaldt fullbyrdelsen av straffen. Flertallet – som besto av de to legdommerne – stemte for å gjøre straffen betinget, rettens administrator ville ha en ubetinget dom. Dommen ble anket til lagmannsretten, som dømte tre av de tiltalte – Hakkim, Dalland og Pedersen – til ubetinget fengsel, men reduserte straffene til 60 dager for Hakkim, 120 dager for de to andre. Brødrene Karlsen ble frikjent.

	== Litteratur og kilder ==		== Litteratur og kilder ==

Kallrustad: Utdrag, F2

2021-01-27T08:36:23Z

Utdrag, F2

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 27. jan. 2021 kl. 08:36
Linje 1:		Linje 1:
	{{~~under arbeid}}~~		<onlyinclude>{{thumb\|Tumulter i Lørenskog. Ola Alsvik.png\|Demonstrasjonen utenfor Lørenskog kommunestyre 10. februar 1930. Selv om billedkvaliteten er dårlig, ser det ut som om to politikonstabler står på trappa til kommunelokalet, noe som kan tyde på at bildet er tatt etter at politistyrken fra Lillestrøm er ankommet. Foto: ''Historien om Lørenskog'' (1998). Fotograf: Ukjent.}}
	~~[[Fil:~~Tumulter i Lørenskog. Ola Alsvik.png~~\|miniatyr~~\|Demonstrasjonen utenfor Lørenskog kommunestyre 10. februar 1930. Selv om billedkvaliteten er dårlig, ser det ut som om to politikonstabler står på trappa til kommunelokalet, noe som kan tyde på at bildet er tatt etter at politistyrken fra Lillestrøm er ankommet. Foto: ''Historien om Lørenskog'' (1998). Fotograf: Ukjent.]]		'''[[Stormingen av Lørenskog kommunestyre]]'''. Den 10. februar 1930 ble kommunestyresalen i [[Lørenskog kommune\|Lørenskog]] stormet av folk som demonstrerte mot kommunens politikk overfor de arbeidsløse i bygda. Det skjedde på kveldstid, midt under et møte, og like etter at kommunestyret med stort flertall hadde vedtatt å utsette behandlingen av en rekke krav fra de arbeidsløses forening på vegne av de arbeidsledige i bygda. Tre politimenn og andre personer på innsiden av salen forsøkte å holde demonstrantene ute, men måtte etter noen minutter gi etter for trykket fra utsiden – der et sted mellom 50 og 100 personer presset på for å få adgang. Etter mye skrik og skrål og håndgemeng mellom politifolk og demonstranter roet situasjonen seg. Etter en tid ankom også et større oppbud av politifolk – først fra [[Lillestrøm]], og så fra [[Oslo]]. Det viste seg seinere at Lørenskogs ordfører – [[Ingvald Kristiansen]] – hadde ringt etter assistanse fra politiet, som fikk roet gemyttene, oppløst demonstrasjonen og lagt forholdene til rette for at herredsstyret kunne gjenoppta sin dagsorden. Hendelsen vakte stor oppsikt i samtiden. Og den fikk et rettslig etterspill. Sju personer ble tiltalt for brudd på ulike bestemmelser i straffeloven. Alle ble dømt til fengselsstraffer fra 3 måneder til 5 måneder. Tingretten gjorde dommene betinget, men påtalemyndigheten anket til lagmannsretten, som reduserte straffeutmålingen, men omgjorde til ubetinget straff for tre av de tiltalte.</onlyinclude>
	'''Stormingen av Lørenskog kommunestyre'''. Den 10. februar 1930 ble kommunestyresalen i [[Lørenskog kommune\|Lørenskog]] stormet av folk som demonstrerte mot kommunens politikk overfor de arbeidsløse i bygda. Det skjedde på kveldstid, midt under et møte, og like etter at kommunestyret med stort flertall hadde vedtatt å utsette behandlingen av en rekke krav fra de arbeidsløses forening på vegne av de arbeidsledige i bygda. Tre politimenn og andre personer på innsiden av salen forsøkte å holde demonstrantene ute, men måtte etter noen minutter gi etter for trykket fra utsiden – der et sted mellom 50 og 100 personer presset på for å få adgang. Etter mye skrik og skrål og håndgemeng mellom politifolk og demonstranter roet situasjonen seg. Etter en tid ankom også et større oppbud av politifolk – først fra [[Lillestrøm]], og så fra [[Oslo]]. Det viste seg seinere at Lørenskogs ordfører – [[Ingvald Kristiansen]] – hadde ringt etter assistanse fra politiet, som fikk roet gemyttene, oppløst demonstrasjonen og lagt forholdene til rette for at herredsstyret kunne gjenoppta sin dagsorden. Hendelsen vakte stor oppsikt i samtiden. Og den fikk et rettslig etterspill. Sju personer ble tiltalt for brudd på ulike bestemmelser i straffeloven. Alle ble dømt til fengselsstraffer fra 3 måneder til 5 måneder. Tingretten gjorde dommene betinget, men påtalemyndigheten anket til lagmannsretten, som reduserte straffeutmålingen, men omgjorde til ubetinget straff for tre av de tiltalte.

	== Demonstrasjonen ==		== Demonstrasjonen ==
Linje 73:		Linje 72:
	[[Kategori:Lokalpolitikk]]		[[Kategori:Lokalpolitikk]]
	[[Kategori:1930]]		[[Kategori:1930]]
	~~[[Kategori:F-merkingsforslag]]~~		{{F2}}
	{{bm}}		{{bm}}

Ola Alsvik: Redigert. Satt inn lenke

2021-01-27T08:34:27Z

Redigert. Satt inn lenke

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 27. jan. 2021 kl. 08:34
Linje 15:		Linje 15:

	=== «Skal dette være en trusel?» ===		=== «Skal dette være en trusel?» ===
	Men selv om Olaf Aas var i sivil og angivelig til stede i en helt annen saks anledning, ba ordføreren ham ta stilling foran døra til herredsstyresalen. For sikkerhets skyld. Aas hang også opp en plakat på døra med det ene og tydelige budskapet «Fullt».<ref>Aftenposten 10.04.1930</ref> Og det var ikke for tidlig, sett fra herredsstyrets perspektiv. For inn i gamle Fjellhamar gårds hovedbygning toget demonstrantene og lot Internasjonalen runge i salige grosserer Wincentz Thurmann ~~Ihlens~~ tidligere hjem. Men betjent Aas sto fast på sin post og gjorde nokså bryskt, ifølge noen vitner, oppmerksom på at alle tilhørerplassene i salen var opptatt. Det var bare å snu. Stemningen ble amper. Det ble skumlet om at Lørenskog Arbeiderparti hadde mobilisert sine partifeller på tilhørerbenken. Men situasjonen roet seg da en av lederne for demonstrasjonen, Magnus Hakkim, fikk møte formannskapet for å legge fram de arbeidsløses krav, slik det var lovet. Møtet ble imidlertid kort, og endte med at herredsstyret – mot kommunistenes to stemmer – vedtok å utsette behandlingen av kravene; det viktigste kravet var å sette i gang nødsarbeid. Hakkim var ikke fornøyd: «Jeg skal bringe ordførerens svar til de arbeidsløse», sa han, «men jeg tror ikke det nytter. Jeg kjenner de arbeidsløses forbitrelse og tror ikke det vil bli behandlet annet enn denne sak her i kveld.» Ordfører Kristiansen reagerte med forskrekkelse: «Skal dette være en trusel?», spurte han. Hakkims svar var tvetydig: «De får ta det som de vil».<ref>Dagbladet 09.04.1930</ref>		Men selv om Olaf Aas var i sivil og angivelig til stede i en helt annen saks anledning, ba ordføreren ham ta stilling foran døra til herredsstyresalen. For sikkerhets skyld. Aas hang også opp en plakat på døra med det ene og tydelige budskapet «Fullt».<ref>Aftenposten 10.04.1930</ref> Og det var ikke for tidlig, sett fra herredsstyrets perspektiv. For inn i gamle Fjellhamar gårds hovedbygning toget demonstrantene og lot Internasjonalen runge i salige grosserer [[Wincentz Thurmann Ihlen]]s tidligere hjem. Men betjent Aas sto fast på sin post og gjorde nokså bryskt, ifølge noen vitner, oppmerksom på at alle tilhørerplassene i salen var opptatt. Det var bare å snu. Stemningen ble amper. Det ble skumlet om at Lørenskog Arbeiderparti hadde mobilisert sine partifeller på tilhørerbenken. Men situasjonen roet seg da en av lederne for demonstrasjonen, Magnus Hakkim, fikk møte formannskapet for å legge fram de arbeidsløses krav, slik det var lovet. Møtet ble imidlertid kort, og endte med at herredsstyret – mot kommunistenes to stemmer – vedtok å utsette behandlingen av kravene; det viktigste kravet var å sette i gang nødsarbeid. Hakkim var ikke fornøyd: «Jeg skal bringe ordførerens svar til de arbeidsløse», sa han, «men jeg tror ikke det nytter. Jeg kjenner de arbeidsløses forbitrelse og tror ikke det vil bli behandlet annet enn denne sak her i kveld.» Ordfører Kristiansen reagerte med forskrekkelse: «Skal dette være en trusel?», spurte han. Hakkims svar var tvetydig: «De får ta det som de vil».<ref>Dagbladet 09.04.1930</ref>

	=== «Slå’n i hjel!» ===		=== «Slå’n i hjel!» ===