Tysklandsbrigaden og feltpresttjenesten - Sideversjonshistorikk

PaulVIF: /* Tysklandsbrigadene */

2023-06-07T08:16:54Z

Tysklandsbrigadene

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 7. jun. 2023 kl. 08:16
Linje 22:		Linje 22:
	Ved etableringen av Tysklandskommandoen primo september 1946, med kontorplass anvist i Forsvarsdepartementet i Storgata 33, besto ledelsen av general Hansteen og hans lille stab på seks mann, som høsten 1946 utarbeidet en oppsetnings- og bemanningsplan. Allerede i stortingsmeldingen av 6. september 1946 om norsk deltakelse i okkupasjonen av Tyskland, hadde Forsvarsdepartementet fremsatt forslag om at Tyskandskommandoen bare skulle ha en oppsetning på 200 personer. Inkludert i forslaget fra Forsvarsdepartementet var også et kvinnekorps på cirka 100 kvinner, som senere ble frafalt. Den endelige oppsetning av TK ble fastsatt til 63 offiserer, 36 sersjanter og 101 korporaler/menige, med blant annet følgende større ledd: stab 19, velferd 46, sanitet 28, samband 57 og ingen, altså ingen kvinnesoldater.		Ved etableringen av Tysklandskommandoen primo september 1946, med kontorplass anvist i Forsvarsdepartementet i Storgata 33, besto ledelsen av general Hansteen og hans lille stab på seks mann, som høsten 1946 utarbeidet en oppsetnings- og bemanningsplan. Allerede i stortingsmeldingen av 6. september 1946 om norsk deltakelse i okkupasjonen av Tyskland, hadde Forsvarsdepartementet fremsatt forslag om at Tyskandskommandoen bare skulle ha en oppsetning på 200 personer. Inkludert i forslaget fra Forsvarsdepartementet var også et kvinnekorps på cirka 100 kvinner, som senere ble frafalt. Den endelige oppsetning av TK ble fastsatt til 63 offiserer, 36 sersjanter og 101 korporaler/menige, med blant annet følgende større ledd: stab 19, velferd 46, sanitet 28, samband 57 og ingen, altså ingen kvinnesoldater.

	TK-sjefen skulle være HOK’s representant i Tyskland, både overfor de britiske myndigheter og overfor de norske land militære styrker der. Når det gjaldt brigaden, ønsket man etter forhandlinger i Stortinget at brigadens størrelse ikke måtte overstige 4200 mann. Tysklandsbrigaden begynte sin tjeneste i Harz, et fjellområde i delstatene Niedersachsen, Sachsen-Anhalt og Thüringen, men flyttet etter forhandlinger med britene i 1948 til Schleswig-Holstein.		TK-sjefen skulle være HOK’s representant i Tyskland, både overfor de britiske myndigheter og overfor de norske land militære styrker der. Når det gjaldt brigaden, ønsket man etter forhandlinger i Stortinget at brigadens størrelse ikke måtte overstige 4200 mann. Tysklandsbrigaden begynte sin tjeneste i Harz, et fjellområde i delstatene [[Niedersachsen]], [[Sachsen-Anhalt]] og [[Thüringen]], men flyttet etter forhandlinger med britene i 1948 til Schleswig-Holstein.

	Benevnelsen på den første brigaden som kom ned allerede i januar 1947, var Brigade 471. De to første tallene markerte det året brigaden kom til Tyskland, og det siste hvilken kontingent det dreide seg om i vedkommende år. Mannskapene til den første Tysklandskontingenten var utskrevet fra hele landet, og besto i hovedsaken av 1946 årsklassen, født 1925. Tjenestetiden skulle inklusiv rekruttskole være 12 måneder – 6 i Norge og 6 i Tyskland. Tjenestetiden ble nedsatt til 10 måneder for den neste brigaden – Brigade 472.		Benevnelsen på den første brigaden som kom ned allerede i januar 1947, var Brigade 471. De to første tallene markerte det året brigaden kom til Tyskland, og det siste hvilken kontingent det dreide seg om i vedkommende år. Mannskapene til den første Tysklandskontingenten var utskrevet fra hele landet, og besto i hovedsaken av 1946 årsklassen, født 1925. Tjenestetiden skulle inklusiv rekruttskole være 12 måneder – 6 i Norge og 6 i Tyskland. Tjenestetiden ble nedsatt til 10 måneder for den neste brigaden – Brigade 472.

PaulVIF: /* Oppgaver */

2021-08-31T07:36:20Z

Oppgaver

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 31. aug. 2021 kl. 07:36
Linje 92:		Linje 92:
	Fraterniseringen hadde ikke blitt mindre i Brigade 481. I Brigade 482s rapporter ble samarbeidet med britiske og tyske prester karakterisert som utmerket. Det ble dessuten arrangert 10 fester for tyske barn. Brigade 491 hadde ikke noe spesielt å anføre i sin ekserserrapport. Brigadeledelsen var enig med brigadepresten i Brigade 492, som hevdet at alkoholen spilte en meget stor rolle når det gjaldt forseelser og forbrytelser. Etter hvert som den ene brigade avløste den annen, syntes feltpresttjenesten å ha glidd inn som et fast element i oppsetningen med foruten brigadepresten de tre feltprester.		Fraterniseringen hadde ikke blitt mindre i Brigade 481. I Brigade 482s rapporter ble samarbeidet med britiske og tyske prester karakterisert som utmerket. Det ble dessuten arrangert 10 fester for tyske barn. Brigade 491 hadde ikke noe spesielt å anføre i sin ekserserrapport. Brigadeledelsen var enig med brigadepresten i Brigade 492, som hevdet at alkoholen spilte en meget stor rolle når det gjaldt forseelser og forbrytelser. Etter hvert som den ene brigade avløste den annen, syntes feltpresttjenesten å ha glidd inn som et fast element i oppsetningen med foruten brigadepresten de tre feltprester.

	Etter Brigade 501s mening fylte brigadens feltprester sin oppgave på en særdeles tilfredsstillende måte. I Brigade 502 økte antall farskapssaker, og det var feltprest Erling Fagerheims domene. Brigadepresten i Brigade 511 opplyste i sin rapport at han hadde vært lenge i Tyskland. Han sa seg enig med Brigade 492, som mente at det burde innskjerpes ved de militære skoler at befalet har ansvaret for soldatene 24 timer i døgnet. Erling Fagerheim, som fortsatte som brigadeprest i Brigade 512, fremholdt i sin rapport til feltprosten at arbeidsvilkårene i Brigade 512 hadde vært svært gode, og samarbeidet mellom avdelingssjefene og feltprestene det aller beste. Han kom også med, grunnet sin erfaring, forslag til hva han mente kunne bedre brigaden i sin helhet. I Brigade 521 fikk brigadepresten sin etterspurte assistent som kunne avlaste noe, spesielt i farskapssaker. Foruten brigadepresten i Schleswig var det på den tid stasjonert feltprester i garnisonsbyene, Kiel, Flensburg og Rendsburg. Om Brigade 522, uttalte feltartilleribataljonen at den måte feltpresttjenesten hadde vært lagt opp på og drevet, hadde vært meget formålstjenlig og en verdifull støtte i det daglige arbeid for å nå bataljonens øvelsesmål.		Etter Brigade 501s mening fylte brigadens feltprester sin oppgave på en særdeles tilfredsstillende måte. I Brigade 502 økte antall farskapssaker, og det var feltprest Erling Fagerheims domene. Brigadepresten i Brigade 511 opplyste i sin rapport at han hadde vært lenge i Tyskland. Han sa seg enig med Brigade 492, som mente at det burde innskjerpes ved de militære skoler at befalet har ansvaret for soldatene 24 timer i døgnet. Erling Fagerheim, som fortsatte som brigadeprest i Brigade 512, fremholdt i sin rapport til feltprosten at arbeidsvilkårene i Brigade 512 hadde vært svært gode, og samarbeidet mellom avdelingssjefene og feltprestene det aller beste. Han kom også med, grunnet sin erfaring, forslag til hva han mente kunne bedre brigaden i sin helhet. I Brigade 521 fikk brigadepresten sin etterspurte assistent som kunne avlaste noe, spesielt i farskapssaker. Foruten brigadepresten i Schleswig var det på den tid stasjonert feltprester i garnisonsbyene, [[Kiel]], [[Flensburg]] og [[Rendsburg]]. Om Brigade 522, uttalte feltartilleribataljonen at den måte feltpresttjenesten hadde vært lagt opp på og drevet, hadde vært meget formålstjenlig og en verdifull støtte i det daglige arbeid for å nå bataljonens øvelsesmål.

	== Farskapssaker ==		== Farskapssaker ==

Marianne Wiig: mellomtitler, lenker, korr.

2021-03-16T15:25:35Z

mellomtitler, lenker, korr.

Vis endringer

PaulVIF på 23. apr. 2019 kl. 06:04

2019-04-23T06:04:54Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. apr. 2019 kl. 06:04
Linje 1:		Linje 1:
			{{Opprydding}}
	'''[[Tysklandsbrigaden og feltpresttjenesten]]'''		'''[[Tysklandsbrigaden og feltpresttjenesten]]'''
			{{Utdypende artikkel\|Tysklandsbrigaden}}
	Etter [[Tyskland]]s nederlag under [[andre verdenskrig]] deltok norske styrker i okkupasjonen av Tyskland. Det var en internasjonal militær forpliktelse i fredens tjeneste. Når kirkens egen ungdom av det folkevalgte Storting gjennom loven ble kommandert til samfunnsgagnlig forsvarstjeneste, var det både rett og gagnlig at kirkens egne tjenere utførte en tilsvarende tjeneste på sitt område som forkynnere og sjelesørgere for kirkens mannlige ungdom.		Etter [[Tyskland]]s nederlag under [[andre verdenskrig]] deltok norske styrker i okkupasjonen av Tyskland. Det var en internasjonal militær forpliktelse i fredens tjeneste. Når kirkens egen ungdom av det folkevalgte Storting gjennom loven ble kommandert til samfunnsgagnlig forsvarstjeneste, var det både rett og gagnlig at kirkens egne tjenere utførte en tilsvarende tjeneste på sitt område som forkynnere og sjelesørgere for kirkens mannlige ungdom.

Linje 41:		Linje 42:
	'''Brigade 471 og Brigade 472'''		'''Brigade 471 og Brigade 472'''

	Forsvaret hadde på den tid en egen feltprost, men ikke noe eget beordringssystem for feltprester. I forbindelse med etablering av den første Tysklandsbrigade ble det gjennom feltprosten, Laurentius Koren, av Forsvarsdepartementet søkt etter prester som var villige til å delta som feltprester i okkupasjonen av Tyskland. Som tjenestegjørende til Brigade 471 ble følgende fire tatt ut, og som fulgte med sine avdelinger til Tyskland. Erling Ulltveit som brigadeprest med kapteins grad. Eirik Guldvog som feltprest med løytnants grad, senere som kaptein. Dette som følge av at han hadde hatt denne grad ved styrkene i Sverige under krigen. Leif Flørenes som feltprest med løytnants grad. Halvor Moxnes Landsem som feltprest med løytnants grad. Brigadeprest Ulltveit ble tildelt området Northeim, Südheim og Gøttingen. Feltprest Flørenes underlagt Bn 1 i Seesen, og med tilsyn til sykehuset i Braunschweig og eskadronen i Gandersheim. Feltprest Landsem underlagt Bn 2 i Høxter. Feltprest Guldvog underlagt Bn 3 i Einbeck, samtidig som han betjente artilleriregimentet og ingeniørkompaniet i Holzminden.		Forsvaret hadde på den tid en egen feltprost, men ikke noe eget beordringssystem for feltprester. I forbindelse med etablering av den første Tysklandsbrigade ble det gjennom feltprosten, Laurentius Koren, av Forsvarsdepartementet søkt etter prester som var villige til å delta som feltprester i okkupasjonen av Tyskland. Som tjenestegjørende til Brigade 471 ble følgende fire tatt ut, og som fulgte med sine avdelinger til Tyskland. Erling Ulltveit som brigadeprest med kapteins grad. Eirik Guldvog som feltprest med løytnants grad, senere som kaptein. Dette som følge av at han hadde hatt denne grad ved styrkene i Sverige under krigen. Leif Flørenes som feltprest med løytnants grad. Halvor Moxnes Landsem som feltprest med løytnants grad. Brigadeprest Ulltveit ble tildelt området Northeim, Südheim og Gøttingen. Feltprest Flørenes underlagt Bn 1 i Seesen, og med tilsyn til sykehuset i [[Braunschweig]] og eskadronen i Gandersheim. Feltprest Landsem underlagt Bn 2 i Høxter. Feltprest Guldvog underlagt Bn 3 i Einbeck, samtidig som han betjente artilleriregimentet og ingeniørkompaniet i Holzminden.

	Det viste seg at det var få søkere til stillingene i Brigade 472, som skulle besettes fra 1.september 1947. Når det gjaldt avløsning og fortsatt tjeneste, var det et spørsmål om de i Brigade 471 kunne tenkes å fortsette i Brigade 472. Men, i brev fra Oslo biskop til Kirkedepartementet 23.august 1947 anbefalte biskopen, og som ble tilsatt, som brigadeprest ordinert prest Ragnar Heiret, som bataljonsprester. Han tjenestegjorde som feltprest for de norske polititropper i Sverige, deretter som feltprest i Norge. De andre var cand.theol. Halvor Moxnes Landsem, og ordinerte prester Gunnar Wold og Christian Myhre-Nielsen.		Det viste seg at det var få søkere til stillingene i Brigade 472, som skulle besettes fra 1.september 1947. Når det gjaldt avløsning og fortsatt tjeneste, var det et spørsmål om de i Brigade 471 kunne tenkes å fortsette i Brigade 472. Men, i brev fra Oslo biskop til Kirkedepartementet 23.august 1947 anbefalte biskopen, og som ble tilsatt, som brigadeprest ordinert prest Ragnar Heiret, som bataljonsprester. Han tjenestegjorde som feltprest for de norske polititropper i Sverige, deretter som feltprest i Norge. De andre var cand.theol. Halvor Moxnes Landsem, og ordinerte prester Gunnar Wold og Christian Myhre-Nielsen.

Kallrustad på 12. apr. 2019 kl. 06:36

2019-04-12T06:36:03Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. apr. 2019 kl. 06:36
Linje 1:		Linje 1:
	'''''[[Tysklandsbrigaden og feltpresttjenesten]]'''		'''[[Tysklandsbrigaden og feltpresttjenesten]]'''

	Etter [[Tyskland]]s nederlag under [[andre verdenskrig]] deltok norske styrker i okkupasjonen av Tyskland. Det var en internasjonal militær forpliktelse i fredens tjeneste. Når kirkens egen ungdom av det folkevalgte Storting gjennom loven ble kommandert til samfunnsgagnlig forsvarstjeneste, var det både rett og gagnlig at kirkens egne tjenere utførte en tilsvarende tjeneste på sitt område som forkynnere og sjelesørgere for kirkens mannlige ungdom.		Etter [[Tyskland]]s nederlag under [[andre verdenskrig]] deltok norske styrker i okkupasjonen av Tyskland. Det var en internasjonal militær forpliktelse i fredens tjeneste. Når kirkens egen ungdom av det folkevalgte Storting gjennom loven ble kommandert til samfunnsgagnlig forsvarstjeneste, var det både rett og gagnlig at kirkens egne tjenere utførte en tilsvarende tjeneste på sitt område som forkynnere og sjelesørgere for kirkens mannlige ungdom.

Kallrustad: litt formatering

2019-04-12T06:35:52Z

litt formatering

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. apr. 2019 kl. 06:35
Linje 1:		Linje 1:
	'''''[[Tysklandsbrigaden og feltpresttjenesten]]'''		'''''[[Tysklandsbrigaden og feltpresttjenesten]]'''

	Etter ~~Tysklands~~ nederlag under andre verdenskrig, deltok norske styrker i okkupasjonen av Tyskland. Det var en internasjonal militær forpliktelse i fredens tjeneste. Når kirkens egen ungdom av det folkevalgte Storting gjennom loven ble kommandert til samfunnsgagnlig forsvarstjeneste, var det både rett og gagnlig at kirkens egne tjenere utførte en tilsvarende tjeneste på sitt område som forkynnere og sjelesørgere for kirkens mannlige ungdom.		Etter [[Tyskland]]s nederlag under [[andre verdenskrig]] deltok norske styrker i okkupasjonen av Tyskland. Det var en internasjonal militær forpliktelse i fredens tjeneste. Når kirkens egen ungdom av det folkevalgte Storting gjennom loven ble kommandert til samfunnsgagnlig forsvarstjeneste, var det både rett og gagnlig at kirkens egne tjenere utførte en tilsvarende tjeneste på sitt område som forkynnere og sjelesørgere for kirkens mannlige ungdom.

	'''Forberedelser'''		'''Forberedelser'''
Linje 138:		Linje 138:

	Tysklandsbrigadane: slik vi hugsar dei. Molde. Tysklandsbrigadens veteranforening Møre og Romsdal, 1994.		Tysklandsbrigadane: slik vi hugsar dei. Molde. Tysklandsbrigadens veteranforening Møre og Romsdal, 1994.

			[[Kategori:Tyskland]]
			[[Kategori:Prester]]

Sigurd Rødsten på 10. apr. 2019 kl. 09:53

2019-04-10T09:53:38Z

Sigurd Rødsten på 10. apr. 2019 kl. 09:48

2019-04-10T09:48:16Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. apr. 2019 kl. 09:48
Linje 90:		Linje 90:

	Noe av det vanskeligste var den kontakt som oppsto mellom en del norsk personell og unge tyske kvinner, og de forviklinger det skapte. For de aller fleste var det bare uskyldige møter hvor det ble med en prat, eller kan hende en dans på steder som var tillatt å besøke. Andre innlot seg også seksuelt, noe som førte til en rekke farskapssaker. De var ofte vanskelig å hanskes med. Brigadene fikk normalt henvendelse om slike saker fra «Herrn Standesbeamten der Stadt Flensburg» eller «Jugendamt der Stadt...». Som saksbehandler ble brigadeprest benyttet. Etter hvert økte saksmengden slik i omfang at presten ba om å få fast tilsatt en assistent. Det var ikke alltid lett å finne frem til den påståtte barnefar. For de tyske kvinner som påsto at norsk personell var barnefar, var det meget vanskelig å få ført sine saker frem. Først støtte de på en omstendelig prosess i tysk administrasjon, deretter langvarig behandling hos norske myndigheter. Dersom norsk personell ble utpekt, og hadde forlatt Tyskland, ble det gjennom Forsvarsdepartementet tatt opp forklaring av vedkommende. Nektet denne kjennskap til forholdet gikk saken tilbake til brigaden for videresendelse til tysk myndighet. Svaret innløp fra Forsvarsdepartementet 3 uker senere med spørsmål om blodprøve som i sin tur ble oversendt Jugendamt i vedkommende by. Disse kjedelige sakene for norske myndigheter førte til at sosialministeren, statsråd Aaslaug Aasland under sitt besøk hos de norske avdelinger i juli 1951 ba om en nærmere redegjørelse om omfanget av farskapssakene. Brigadeprest Erling Fagerheim sendte på bakgrunn av dette et brev til Det kgl. Sosialdepartement 27.juli 1951, og som viste at det var blitt behandlet i alt 41 saker i de siste brigader. Sakene fordelte seg slik: Brigade 482: 12 saker, Brigade 491: 8 saker, Brigade 492: 9 saker, Brigade 501: 10 saker, Brigade 501: 2 saker.		Noe av det vanskeligste var den kontakt som oppsto mellom en del norsk personell og unge tyske kvinner, og de forviklinger det skapte. For de aller fleste var det bare uskyldige møter hvor det ble med en prat, eller kan hende en dans på steder som var tillatt å besøke. Andre innlot seg også seksuelt, noe som førte til en rekke farskapssaker. De var ofte vanskelig å hanskes med. Brigadene fikk normalt henvendelse om slike saker fra «Herrn Standesbeamten der Stadt Flensburg» eller «Jugendamt der Stadt...». Som saksbehandler ble brigadeprest benyttet. Etter hvert økte saksmengden slik i omfang at presten ba om å få fast tilsatt en assistent. Det var ikke alltid lett å finne frem til den påståtte barnefar. For de tyske kvinner som påsto at norsk personell var barnefar, var det meget vanskelig å få ført sine saker frem. Først støtte de på en omstendelig prosess i tysk administrasjon, deretter langvarig behandling hos norske myndigheter. Dersom norsk personell ble utpekt, og hadde forlatt Tyskland, ble det gjennom Forsvarsdepartementet tatt opp forklaring av vedkommende. Nektet denne kjennskap til forholdet gikk saken tilbake til brigaden for videresendelse til tysk myndighet. Svaret innløp fra Forsvarsdepartementet 3 uker senere med spørsmål om blodprøve som i sin tur ble oversendt Jugendamt i vedkommende by. Disse kjedelige sakene for norske myndigheter førte til at sosialministeren, statsråd Aaslaug Aasland under sitt besøk hos de norske avdelinger i juli 1951 ba om en nærmere redegjørelse om omfanget av farskapssakene. Brigadeprest Erling Fagerheim sendte på bakgrunn av dette et brev til Det kgl. Sosialdepartement 27.juli 1951, og som viste at det var blitt behandlet i alt 41 saker i de siste brigader. Sakene fordelte seg slik: Brigade 482: 12 saker, Brigade 491: 8 saker, Brigade 492: 9 saker, Brigade 501: 10 saker, Brigade 501: 2 saker.

			'''Kilder'''

			Artikkel av Sigurd Rødsten, som bygger på:
			Statsarkivet i Oslo. Oslo bispedømme, De, sakarkiv 23, 143 Feltpresttjenesten – Tysklandsbrigaden.
			Statsarkivet i Oslo. Bispemøtet, Aa, forhandlingsprotokoll 3 1944 – 1949, s. 319 ff. 6. – 16.november 1946. sak nr. 24..
			St.prp. nr. 34 (1945 – 46) Tysklandsbrigaden.
			St.meld. nr. 31 (1945 – 46) Norsk deltakelse i okkupasjonen av Tyskland. Tilråding 6.september 1946
			Forhandlinger i Stortinget nr, 280/46, sak nr. 2. Innstilling fra militærkomiteen om norsk deltakelse i okkupasjonen av Tyskland (tillegg til budsjett-inst. S. nr. 481), s. 2239.
			St.meld. nr. 32 (1945 - 46) Plan for en første reising av norsk forsvar. Tilråding 13.september 1946.
			St.prp. 61 (1948) Tysklandsbrigaden.
			St.prp. 139 (1948) Tysklandsbrigaden.
			St.meld. nr. 53 (1948) Fortsatt norsk deltagelse i okkupasjonen av Tyskland.
			Bachrach, David. Religion and the Conduct of War c.300 – c.1215. Woodbridge: The Boydell Press 2003.
			Berggrav-Jensen, Eivind. Krigerliv og religiøsitet. Erfaringer og dokumenter fra fronten. Kristiania: Steen` bogtrykkeri og forlag 1916.
			Borchgrevink, Nils. Den Norske brigade i Tyskland 1947 – 1953. Utg. av Forsvarets krigshistoriske avdeling 1963.
			Breidlid, Olav og Bjørkevik, Ernst Olav: De norske styrker i Tyskland 1947 – 1953, Elanders Forlag, Oslo 1997.
			Brynildsen, Harald. Slik var det: glimt fra Tysklandsbrigaden. Dreyer, Oslo 1950.
			Hovde, Kjell. Historiske bildeminner fra Tysklandsbrigadene: en bildeberetning om nordnorske soldater i tjeneste for freden 1947 – 1952. Bardu. Tysklandsbrigadenes veteranforbund Nord-Norge, 1999.
			Lunde, Nils Terje. Fra Forsvaret i kirken til kirken i Forsvaret. Kirkelig-militære relasjoner i Norge gjennom 1000 år. Bergen: Eide forlag 2003.
			Molland, Einar. (1959). «De kristne og militærtjenesten i den gamle kirke». Særtrykk fra Norsk teologisk Tidsskrift, nr. 2, 1969.
			PACEM 2014, s. 5 – 14.
			Rolstad, Leif C. Tysklandsbrigaden. Aschehoug 1983.
			Tamnes, Rolf. Kamp mot russerne på tysk jord?: Tysklandsbrigaden og den kalde krigen 1947 – 1953. Oslo, 1985.
			Til Tyskland for freden. Utgitt av Forsvarsdepartementet, Oslo 1947.
			Tysklandsbrigadane: slik vi hugsar dei. Molde. Tysklandsbrigadens veteranforening Møre og Romsdal, 1994.

Sigurd Rødsten på 10. apr. 2019 kl. 09:44

2019-04-10T09:44:50Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. apr. 2019 kl. 09:44
Linje 87:		Linje 87:
	Etter Brigade 501s mening fylte brigadens feltprester sin oppgave på en særdeles tilfredsstillende måte. I Brigade 502 økte antall farskapssaker, og det var feltprest Erling Fagerheims domene. Brigadepresten i Brigade 511 opplyste i sin rapport at han hadde vært lenge i Tyskland. Han sa seg enig med Brigade 492, som mente at det burde innskjerpes ved de militære skoler at befalet har ansvaret for soldatene 24 timer i døgnet. Erling Fagerheim, som fortsatte som brigadeprest i Brigade 512, fremholdt i sin rapport til feltprosten at arbeidsvilkårene i Brigade 512 hadde vært svært gode, og at samarbeidet mellom avdelingssjefene og feltprestene vært det aller beste. Han kom også med, grunnet sin erfaring, forslag til hva han mente kunne bedre brigaden i sin helhet. I Brigade 521 fikk brigadepresten sin etterspurte assistent som kunne avlaste noe, spesielt i farskapssaker. Foruten brigadepresten i Schleswig var det på den tid stasjonert feltprester i garnisonsbyene, Kiel, Flensburg og Rendsburg. Om Brigade 522, uttalte feltartilleribataljonen at den måte feltpresttjenesten hadde vært lagt opp på og drevet, hadde vært meget formålstjenlig og en verdifull støtte i det daglige arbeid for å nå bataljonens øvelsesmål.		Etter Brigade 501s mening fylte brigadens feltprester sin oppgave på en særdeles tilfredsstillende måte. I Brigade 502 økte antall farskapssaker, og det var feltprest Erling Fagerheims domene. Brigadepresten i Brigade 511 opplyste i sin rapport at han hadde vært lenge i Tyskland. Han sa seg enig med Brigade 492, som mente at det burde innskjerpes ved de militære skoler at befalet har ansvaret for soldatene 24 timer i døgnet. Erling Fagerheim, som fortsatte som brigadeprest i Brigade 512, fremholdt i sin rapport til feltprosten at arbeidsvilkårene i Brigade 512 hadde vært svært gode, og at samarbeidet mellom avdelingssjefene og feltprestene vært det aller beste. Han kom også med, grunnet sin erfaring, forslag til hva han mente kunne bedre brigaden i sin helhet. I Brigade 521 fikk brigadepresten sin etterspurte assistent som kunne avlaste noe, spesielt i farskapssaker. Foruten brigadepresten i Schleswig var det på den tid stasjonert feltprester i garnisonsbyene, Kiel, Flensburg og Rendsburg. Om Brigade 522, uttalte feltartilleribataljonen at den måte feltpresttjenesten hadde vært lagt opp på og drevet, hadde vært meget formålstjenlig og en verdifull støtte i det daglige arbeid for å nå bataljonens øvelsesmål.

	Farskapssaker		'''Farskapssaker'''

	Noe av det vanskeligste var den kontakt som oppsto mellom en del norsk personell og unge tyske kvinner, og de forviklinger det skapte. For de aller fleste var det bare uskyldige møter hvor det ble med en prat, eller kan hende en dans på steder som var tillatt å besøke. Andre innlot seg også seksuelt, noe som førte til en rekke farskapssaker. De var ofte vanskelig å hanskes med. Brigadene fikk normalt henvendelse om slike saker fra «Herrn Standesbeamten der Stadt Flensburg» eller «Jugendamt der Stadt...». Som saksbehandler ble brigadeprest benyttet. Etter hvert økte saksmengden slik i omfang at presten ba om å få fast tilsatt en assistent. Det var ikke alltid lett å finne frem til den påståtte barnefar. For de tyske kvinner som påsto at norsk personell var barnefar, var det meget vanskelig å få ført sine saker frem. Først støtte de på en omstendelig prosess i tysk administrasjon, deretter langvarig behandling hos norske myndigheter. Dersom norsk personell ble utpekt, og hadde forlatt Tyskland, ble det gjennom Forsvarsdepartementet tatt opp forklaring av vedkommende. Nektet denne kjennskap til forholdet gikk saken tilbake til brigaden for videresendelse til tysk myndighet. Svaret innløp fra Forsvarsdepartementet 3 uker senere med spørsmål om blodprøve som i sin tur ble oversendt Jugendamt i vedkommende by. Disse kjedelige sakene for norske myndigheter førte til at sosialministeren, statsråd Aaslaug Aasland under sitt besøk hos de norske avdelinger i juli 1951 ba om en nærmere redegjørelse om omfanget av farskapssakene. Brigadeprest Erling Fagerheim sendte på bakgrunn av dette et brev til Det kgl. Sosialdepartement 27.juli 1951, og som viste at det var blitt behandlet i alt 41 saker i de siste brigader. Sakene fordelte seg slik: Brigade 482: 12 saker, Brigade 491: 8 saker, Brigade 492: 9 saker, Brigade 501: 10 saker, Brigade 501: 2 saker.		Noe av det vanskeligste var den kontakt som oppsto mellom en del norsk personell og unge tyske kvinner, og de forviklinger det skapte. For de aller fleste var det bare uskyldige møter hvor det ble med en prat, eller kan hende en dans på steder som var tillatt å besøke. Andre innlot seg også seksuelt, noe som førte til en rekke farskapssaker. De var ofte vanskelig å hanskes med. Brigadene fikk normalt henvendelse om slike saker fra «Herrn Standesbeamten der Stadt Flensburg» eller «Jugendamt der Stadt...». Som saksbehandler ble brigadeprest benyttet. Etter hvert økte saksmengden slik i omfang at presten ba om å få fast tilsatt en assistent. Det var ikke alltid lett å finne frem til den påståtte barnefar. For de tyske kvinner som påsto at norsk personell var barnefar, var det meget vanskelig å få ført sine saker frem. Først støtte de på en omstendelig prosess i tysk administrasjon, deretter langvarig behandling hos norske myndigheter. Dersom norsk personell ble utpekt, og hadde forlatt Tyskland, ble det gjennom Forsvarsdepartementet tatt opp forklaring av vedkommende. Nektet denne kjennskap til forholdet gikk saken tilbake til brigaden for videresendelse til tysk myndighet. Svaret innløp fra Forsvarsdepartementet 3 uker senere med spørsmål om blodprøve som i sin tur ble oversendt Jugendamt i vedkommende by. Disse kjedelige sakene for norske myndigheter førte til at sosialministeren, statsråd Aaslaug Aasland under sitt besøk hos de norske avdelinger i juli 1951 ba om en nærmere redegjørelse om omfanget av farskapssakene. Brigadeprest Erling Fagerheim sendte på bakgrunn av dette et brev til Det kgl. Sosialdepartement 27.juli 1951, og som viste at det var blitt behandlet i alt 41 saker i de siste brigader. Sakene fordelte seg slik: Brigade 482: 12 saker, Brigade 491: 8 saker, Brigade 492: 9 saker, Brigade 501: 10 saker, Brigade 501: 2 saker.

Sigurd Rødsten på 10. apr. 2019 kl. 09:43

2019-04-10T09:43:26Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. apr. 2019 kl. 09:43
Linje 79:		Linje 79:
	Prestene kom sammen et par ganger i måneden for å dele erfaringer og orientere hverandre. Det var meget nødvendig. Det skilte seg ut enkelte spørsmål og problemer i forbindelse med alkohol, det annet kjønn, og brigadens forhold til den tyske befolkning. Fraterniseringen gjaldt også det danske mindretall i Schleswig-Holstein og den amerikanske sone. Fram til avslutningen i 1953, skjedde det en gradvis oppmykning til dette spørsmålet. Formålet med feltpresttjenesten var å fremme det kristelige, moralske og nasjonale liv blant soldatene. For å løse sin oppgave gjorde feltpresttjenesten seg bruk av: kirkeparader, feltandakter, frivillige gudstjenester, andakter, bibeltimer, møter i de kristelige soldatlag, syke- og arrestbesøk, prestens timer, personlig sjelesorg og weekendstevner i Preetz Church House. Kirkeparader var stort sett blitt holdt i samsvar med «Reglement for den indre tjeneste». Frammøte til de frivillige gudstjenester var jevnt, men lite. Blant de ting som ble behandlet i prestens timer, kan nevnes: fraterniseringen, militær disiplin, samvittigheten, alkoholproblemet, mindreverdsfølelsen, kristendom og krig, arbeidsløsheten, ekteskapet, det juridiske og rituelle.		Prestene kom sammen et par ganger i måneden for å dele erfaringer og orientere hverandre. Det var meget nødvendig. Det skilte seg ut enkelte spørsmål og problemer i forbindelse med alkohol, det annet kjønn, og brigadens forhold til den tyske befolkning. Fraterniseringen gjaldt også det danske mindretall i Schleswig-Holstein og den amerikanske sone. Fram til avslutningen i 1953, skjedde det en gradvis oppmykning til dette spørsmålet. Formålet med feltpresttjenesten var å fremme det kristelige, moralske og nasjonale liv blant soldatene. For å løse sin oppgave gjorde feltpresttjenesten seg bruk av: kirkeparader, feltandakter, frivillige gudstjenester, andakter, bibeltimer, møter i de kristelige soldatlag, syke- og arrestbesøk, prestens timer, personlig sjelesorg og weekendstevner i Preetz Church House. Kirkeparader var stort sett blitt holdt i samsvar med «Reglement for den indre tjeneste». Frammøte til de frivillige gudstjenester var jevnt, men lite. Blant de ting som ble behandlet i prestens timer, kan nevnes: fraterniseringen, militær disiplin, samvittigheten, alkoholproblemet, mindreverdsfølelsen, kristendom og krig, arbeidsløsheten, ekteskapet, det juridiske og rituelle.

	Oppgaver		'''Oppgaver'''

	På mange måter ble arbeidet i Brigade 471 et nybrott; tjenesten i den første brigade i Tyskland ble derfor på mange måter å finne tjenlig vei å gå, stake opp retningslinjer og gi prestetjenesten en naturlig plass i brigadens bevissthet. Det ble en del praktiske vansker som måtte overvinnes. Et stort problem var den store spredningen det var på brigadens avdelinger, og dermed å nå frem til alle. Særlig gjaldt det feltprest Guldvogs tjenesteområde. Ofte var det betydelige vansker å få tak i transport ut til tjenestestedene. Det ble av brigadepresten foreslått å øke antallet feltprester, slik at garnisonssteder på 800 mann kunne få sin egen feltprest. Dette forslag ble senere ikke tatt tilfølge, i det det ved alle etterfølgende brigader kun var til disposisjon fire prester. En annen vanskelighet var uoppvarmete kirker, Brigadens prester hadde på den tid ikke rett til å foreta vigsling. Justisdepartementet hadde ennå ikke tatt noen avgjørelse om dette. Brigadepresten var meget imot utdelingen av preventiver til mannskapene. Han hevdet at dette skapte brist i den moralske appell, og var til hinder for prestene i deres arbeid. Når det gjaldt kirkeparader og feltgudstjenester, mente brigadepresten at disse var meget effektive for forkynnelsens breddevirkning. Brigadepresten sa selv etter endt tjeneste at resultatene var usynlige. De synlige resultater kom frem av statistikken med gjennomførte 130 kirkeparader og gudstjenester, over 100 møter og bibeltimer, om lag 100 andakter, bortimot 330 nattverdsgjester, om lag 120 tilfeller av spesiell sjelesorg. Videre hadde feltprestene vært på bortimot 200 sykebesøk. De var på over 70 arrestbesøk, «Kakebu». Om forholdet til den tyske befolkning tilkjennega brigadepresten at fraterniseringsspørsmålet hadde inntatt en dominerende plass. Som kjent skjedde det en gradvis oppmykning til dette spørsmålet frem til avslutningen i 1953. I Brigade 472 var det også spørsmålet oppe om antall feltprester ved brigaden. Avdelingssjefenes forslag varierte fra en prest for hele brigaden til en pr. 800 mann.		På mange måter ble arbeidet i Brigade 471 et nybrott; tjenesten i den første brigade i Tyskland ble derfor på mange måter å finne tjenlig vei å gå, stake opp retningslinjer og gi prestetjenesten en naturlig plass i brigadens bevissthet. Det ble en del praktiske vansker som måtte overvinnes. Et stort problem var den store spredningen det var på brigadens avdelinger, og dermed å nå frem til alle. Særlig gjaldt det feltprest Guldvogs tjenesteområde. Ofte var det betydelige vansker å få tak i transport ut til tjenestestedene. Det ble av brigadepresten foreslått å øke antallet feltprester, slik at garnisonssteder på 800 mann kunne få sin egen feltprest. Dette forslag ble senere ikke tatt tilfølge, i det det ved alle etterfølgende brigader kun var til disposisjon fire prester. En annen vanskelighet var uoppvarmete kirker, Brigadens prester hadde på den tid ikke rett til å foreta vigsling. Justisdepartementet hadde ennå ikke tatt noen avgjørelse om dette. Brigadepresten var meget imot utdelingen av preventiver til mannskapene. Han hevdet at dette skapte brist i den moralske appell, og var til hinder for prestene i deres arbeid. Når det gjaldt kirkeparader og feltgudstjenester, mente brigadepresten at disse var meget effektive for forkynnelsens breddevirkning. Brigadepresten sa selv etter endt tjeneste at resultatene var usynlige. De synlige resultater kom frem av statistikken med gjennomførte 130 kirkeparader og gudstjenester, over 100 møter og bibeltimer, om lag 100 andakter, bortimot 330 nattverdsgjester, om lag 120 tilfeller av spesiell sjelesorg. Videre hadde feltprestene vært på bortimot 200 sykebesøk. De var på over 70 arrestbesøk, «Kakebu». Om forholdet til den tyske befolkning tilkjennega brigadepresten at fraterniseringsspørsmålet hadde inntatt en dominerende plass. Som kjent skjedde det en gradvis oppmykning til dette spørsmålet frem til avslutningen i 1953. I Brigade 472 var det også spørsmålet oppe om antall feltprester ved brigaden. Avdelingssjefenes forslag varierte fra en prest for hele brigaden til en pr. 800 mann.

	I Brigade 481 var feltpresttjenesten blitt drevet i de samme spor som var lagt av tidligere brigader. Det ble avholdt stevner på Church House i Uelsen. Et problem som brigadepresten påpekte, og som det ikke hadde vært mulig å finne noen løsning på, var at tyske piker kom og fortalte at det var en norsk soldat eller befalingsmann som var far til barnet de skulle føde. Brigaden kunne etter de bestemmelser som da gjaldt, ifølge brigadepresten, ikke hjelpe vedkommende pike verken økonomisk eller materielt. Pikene var bare henvist til å anlegge sak på vedkommendes hjemsted i Norge. Ikke å foreta seg noe i disse sakene anså brigadepresten moralsk forkastelig og uverdig. Fraterniseringen hadde ikke blitt mindre i Brigade 481. I Brigade 482s rapporter ble det opplyst at samarbeidet med britiske og tyske prester karakterisert som utmerket. Det ble dessuten arrangert 10 fester for tyske barn. Brigade 491 hadde ikke noe spesielt å anføre i sin ekserserrapport. Brigadeledelsen var enig med brigadepresten i Brigade 492, som hevdet at alkoholen spilte en meget stor rolle når det gjaldt forseelser og forbrytelser. Etter hvert som den ene brigade avløste den annen, syntes feltpresttjenesten å ha glidd inn som et fast element i oppsetningen med foruten brigadepresten de tre feltprester.		I Brigade 481 var feltpresttjenesten blitt drevet i de samme spor som var lagt av tidligere brigader. Det ble avholdt stevner på Church House i Uelsen. Et problem som brigadepresten påpekte, og som det ikke hadde vært mulig å finne noen løsning på, var at tyske piker kom og fortalte at det var en norsk soldat eller befalingsmann som var far til barnet de skulle føde. Brigaden kunne etter de bestemmelser som da gjaldt, ifølge brigadepresten, ikke hjelpe vedkommende pike verken økonomisk eller materielt. Pikene var bare henvist til å anlegge sak på vedkommendes hjemsted i Norge. Ikke å foreta seg noe i disse sakene anså brigadepresten moralsk forkastelig og uverdig. Fraterniseringen hadde ikke blitt mindre i Brigade 481. I Brigade 482s rapporter ble det opplyst at samarbeidet med britiske og tyske prester karakterisert som utmerket. Det ble dessuten arrangert 10 fester for tyske barn. Brigade 491 hadde ikke noe spesielt å anføre i sin ekserserrapport. Brigadeledelsen var enig med brigadepresten i Brigade 492, som hevdet at alkoholen spilte en meget stor rolle når det gjaldt forseelser og forbrytelser. Etter hvert som den ene brigade avløste den annen, syntes feltpresttjenesten å ha glidd inn som et fast element i oppsetningen med foruten brigadepresten de tre feltprester.

	Etter Brigade 501s mening fylte brigadens feltprester sin oppgave på en særdeles tilfredsstillende måte. I Brigade 502 økte antall farskapssaker, og det var feltprest Erling Fagerheims domene. Brigadepresten i Brigade 511 opplyste i sin rapport at han hadde vært lenge i Tyskland. Han sa seg enig med Brigade 492, som mente at det burde innskjerpes ved de militære skoler at befalet har ansvaret for soldatene 24 timer i døgnet. Erling Fagerheim, som fortsatte som brigadeprest i Brigade 512, fremholdt i sin rapport til feltprosten at arbeidsvilkårene i Brigade 512 hadde vært svært gode, og at samarbeidet mellom avdelingssjefene og feltprestene vært det aller beste. Han kom også med, grunnet sin erfaring, forslag til hva han mente kunne bedre brigaden i sin helhet. I Brigade 521 fikk brigadepresten sin etterspurte assistent som kunne avlaste noe, spesielt i farskapssaker. Foruten brigadepresten i Schleswig var det på den tid stasjonert feltprester i garnisonsbyene, Kiel, Flensburg og Rendsburg. Om Brigade 522, uttalte feltartilleribataljonen at den måte feltpresttjenesten hadde vært lagt opp på og drevet, hadde vært meget formålstjenlig og en verdifull støtte i det daglige arbeid for å nå bataljonens øvelsesmål.		Etter Brigade 501s mening fylte brigadens feltprester sin oppgave på en særdeles tilfredsstillende måte. I Brigade 502 økte antall farskapssaker, og det var feltprest Erling Fagerheims domene. Brigadepresten i Brigade 511 opplyste i sin rapport at han hadde vært lenge i Tyskland. Han sa seg enig med Brigade 492, som mente at det burde innskjerpes ved de militære skoler at befalet har ansvaret for soldatene 24 timer i døgnet. Erling Fagerheim, som fortsatte som brigadeprest i Brigade 512, fremholdt i sin rapport til feltprosten at arbeidsvilkårene i Brigade 512 hadde vært svært gode, og at samarbeidet mellom avdelingssjefene og feltprestene vært det aller beste. Han kom også med, grunnet sin erfaring, forslag til hva han mente kunne bedre brigaden i sin helhet. I Brigade 521 fikk brigadepresten sin etterspurte assistent som kunne avlaste noe, spesielt i farskapssaker. Foruten brigadepresten i Schleswig var det på den tid stasjonert feltprester i garnisonsbyene, Kiel, Flensburg og Rendsburg. Om Brigade 522, uttalte feltartilleribataljonen at den måte feltpresttjenesten hadde vært lagt opp på og drevet, hadde vært meget formålstjenlig og en verdifull støtte i det daglige arbeid for å nå bataljonens øvelsesmål.

	Farskapssaker		Farskapssaker

	Noe av det vanskeligste var den kontakt som oppsto mellom en del norsk personell og unge tyske kvinner, og de forviklinger det skapte. For de aller fleste var det bare uskyldige møter hvor det ble med en prat, eller kan hende en dans på steder som var tillatt å besøke. Andre innlot seg også seksuelt, noe som førte til en rekke farskapssaker. De var ofte vanskelig å hanskes med. Brigadene fikk normalt henvendelse om slike saker fra «Herrn Standesbeamten der Stadt Flensburg» eller «Jugendamt der Stadt...». Som saksbehandler ble brigadeprest benyttet. Etter hvert økte saksmengden slik i omfang at presten ba om å få fast tilsatt en assistent. Det var ikke alltid lett å finne frem til den påståtte barnefar. For de tyske kvinner som påsto at norsk personell var barnefar, var det meget vanskelig å få ført sine saker frem. Først støtte de på en omstendelig prosess i tysk administrasjon, deretter langvarig behandling hos norske myndigheter. Dersom norsk personell ble utpekt, og hadde forlatt Tyskland, ble det gjennom Forsvarsdepartementet tatt opp forklaring av vedkommende. Nektet denne kjennskap til forholdet gikk saken tilbake til brigaden for videresendelse til tysk myndighet. Svaret innløp fra Forsvarsdepartementet 3 uker senere med spørsmål om blodprøve som i sin tur ble oversendt Jugendamt i vedkommende by. Disse kjedelige sakene for norske myndigheter førte til at sosialministeren, statsråd Aaslaug Aasland under sitt besøk hos de norske avdelinger i juli 1951 ba om en nærmere redegjørelse om omfanget av farskapssakene. Brigadeprest Erling Fagerheim sendte på bakgrunn av dette et brev til Det kgl. Sosialdepartement 27.juli 1951, og som viste at det var blitt behandlet i alt 41 saker i de siste brigader. Sakene fordelte seg slik: Brigade 482: 12 saker, Brigade 491: 8 saker, Brigade 492: 9 saker, Brigade 501: 10 saker, Brigade 501: 2 saker.		Noe av det vanskeligste var den kontakt som oppsto mellom en del norsk personell og unge tyske kvinner, og de forviklinger det skapte. For de aller fleste var det bare uskyldige møter hvor det ble med en prat, eller kan hende en dans på steder som var tillatt å besøke. Andre innlot seg også seksuelt, noe som førte til en rekke farskapssaker. De var ofte vanskelig å hanskes med. Brigadene fikk normalt henvendelse om slike saker fra «Herrn Standesbeamten der Stadt Flensburg» eller «Jugendamt der Stadt...». Som saksbehandler ble brigadeprest benyttet. Etter hvert økte saksmengden slik i omfang at presten ba om å få fast tilsatt en assistent. Det var ikke alltid lett å finne frem til den påståtte barnefar. For de tyske kvinner som påsto at norsk personell var barnefar, var det meget vanskelig å få ført sine saker frem. Først støtte de på en omstendelig prosess i tysk administrasjon, deretter langvarig behandling hos norske myndigheter. Dersom norsk personell ble utpekt, og hadde forlatt Tyskland, ble det gjennom Forsvarsdepartementet tatt opp forklaring av vedkommende. Nektet denne kjennskap til forholdet gikk saken tilbake til brigaden for videresendelse til tysk myndighet. Svaret innløp fra Forsvarsdepartementet 3 uker senere med spørsmål om blodprøve som i sin tur ble oversendt Jugendamt i vedkommende by. Disse kjedelige sakene for norske myndigheter førte til at sosialministeren, statsråd Aaslaug Aasland under sitt besøk hos de norske avdelinger i juli 1951 ba om en nærmere redegjørelse om omfanget av farskapssakene. Brigadeprest Erling Fagerheim sendte på bakgrunn av dette et brev til Det kgl. Sosialdepartement 27.juli 1951, og som viste at det var blitt behandlet i alt 41 saker i de siste brigader. Sakene fordelte seg slik: Brigade 482: 12 saker, Brigade 491: 8 saker, Brigade 492: 9 saker, Brigade 501: 10 saker, Brigade 501: 2 saker.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. apr. 2019 kl. 09:53
Linje 94:		Linje 94:

	Artikkel av Sigurd Rødsten, som bygger på:		Artikkel av Sigurd Rødsten, som bygger på:

	Statsarkivet i Oslo. Oslo bispedømme, De, sakarkiv 23, 143 Feltpresttjenesten – Tysklandsbrigaden.		Statsarkivet i Oslo. Oslo bispedømme, De, sakarkiv 23, 143 Feltpresttjenesten – Tysklandsbrigaden.

	Statsarkivet i Oslo. Bispemøtet, Aa, forhandlingsprotokoll 3 1944 – 1949, s. 319 ff. 6. – 16.november 1946. sak nr. 24..		Statsarkivet i Oslo. Bispemøtet, Aa, forhandlingsprotokoll 3 1944 – 1949, s. 319 ff. 6. – 16.november 1946. sak nr. 24..

	St.prp. nr. 34 (1945 – 46) Tysklandsbrigaden.		St.prp. nr. 34 (1945 – 46) Tysklandsbrigaden.

	St.meld. nr. 31 (1945 – 46) Norsk deltakelse i okkupasjonen av Tyskland. Tilråding 6.september 1946		St.meld. nr. 31 (1945 – 46) Norsk deltakelse i okkupasjonen av Tyskland. Tilråding 6.september 1946

	Forhandlinger i Stortinget nr, 280/46, sak nr. 2. Innstilling fra militærkomiteen om norsk deltakelse i okkupasjonen av Tyskland (tillegg til budsjett-inst. S. nr. 481), s. 2239.		Forhandlinger i Stortinget nr, 280/46, sak nr. 2. Innstilling fra militærkomiteen om norsk deltakelse i okkupasjonen av Tyskland (tillegg til budsjett-inst. S. nr. 481), s. 2239.

	St.meld. nr. 32 (1945 - 46) Plan for en første reising av norsk forsvar. Tilråding 13.september 1946.		St.meld. nr. 32 (1945 - 46) Plan for en første reising av norsk forsvar. Tilråding 13.september 1946.

	St.prp. 61 (1948) Tysklandsbrigaden.		St.prp. 61 (1948) Tysklandsbrigaden.

	St.prp. 139 (1948) Tysklandsbrigaden.		St.prp. 139 (1948) Tysklandsbrigaden.

	St.meld. nr. 53 (1948) Fortsatt norsk deltagelse i okkupasjonen av Tyskland.		St.meld. nr. 53 (1948) Fortsatt norsk deltagelse i okkupasjonen av Tyskland.

	Bachrach, David. Religion and the Conduct of War c.300 – c.1215. Woodbridge: The Boydell Press 2003.		Bachrach, David. Religion and the Conduct of War c.300 – c.1215. Woodbridge: The Boydell Press 2003.

	Berggrav-Jensen, Eivind. Krigerliv og religiøsitet. Erfaringer og dokumenter fra fronten. Kristiania: Steen` bogtrykkeri og forlag 1916.		Berggrav-Jensen, Eivind. Krigerliv og religiøsitet. Erfaringer og dokumenter fra fronten. Kristiania: Steen` bogtrykkeri og forlag 1916.

	Borchgrevink, Nils. Den Norske brigade i Tyskland 1947 – 1953. Utg. av Forsvarets krigshistoriske avdeling 1963.		Borchgrevink, Nils. Den Norske brigade i Tyskland 1947 – 1953. Utg. av Forsvarets krigshistoriske avdeling 1963.

	Breidlid, Olav og Bjørkevik, Ernst Olav: De norske styrker i Tyskland 1947 – 1953, Elanders Forlag, Oslo 1997.		Breidlid, Olav og Bjørkevik, Ernst Olav: De norske styrker i Tyskland 1947 – 1953, Elanders Forlag, Oslo 1997.

	Brynildsen, Harald. Slik var det: glimt fra Tysklandsbrigaden. Dreyer, Oslo 1950.		Brynildsen, Harald. Slik var det: glimt fra Tysklandsbrigaden. Dreyer, Oslo 1950.

	Hovde, Kjell. Historiske bildeminner fra Tysklandsbrigadene: en bildeberetning om nordnorske soldater i tjeneste for freden 1947 – 1952. Bardu. Tysklandsbrigadenes veteranforbund Nord-Norge, 1999.		Hovde, Kjell. Historiske bildeminner fra Tysklandsbrigadene: en bildeberetning om nordnorske soldater i tjeneste for freden 1947 – 1952. Bardu. Tysklandsbrigadenes veteranforbund Nord-Norge, 1999.

	Lunde, Nils Terje. Fra Forsvaret i kirken til kirken i Forsvaret. Kirkelig-militære relasjoner i Norge gjennom 1000 år. Bergen: Eide forlag 2003.		Lunde, Nils Terje. Fra Forsvaret i kirken til kirken i Forsvaret. Kirkelig-militære relasjoner i Norge gjennom 1000 år. Bergen: Eide forlag 2003.

	Molland, Einar. (1959). «De kristne og militærtjenesten i den gamle kirke». Særtrykk fra Norsk teologisk Tidsskrift, nr. 2, 1969.		Molland, Einar. (1959). «De kristne og militærtjenesten i den gamle kirke». Særtrykk fra Norsk teologisk Tidsskrift, nr. 2, 1969.

	PACEM 2014, s. 5 – 14.		PACEM 2014, s. 5 – 14.

	Rolstad, Leif C. Tysklandsbrigaden. Aschehoug 1983.		Rolstad, Leif C. Tysklandsbrigaden. Aschehoug 1983.

	Tamnes, Rolf. Kamp mot russerne på tysk jord?: Tysklandsbrigaden og den kalde krigen 1947 – 1953. Oslo, 1985.		Tamnes, Rolf. Kamp mot russerne på tysk jord?: Tysklandsbrigaden og den kalde krigen 1947 – 1953. Oslo, 1985.

	Til Tyskland for freden. Utgitt av Forsvarsdepartementet, Oslo 1947.		Til Tyskland for freden. Utgitt av Forsvarsdepartementet, Oslo 1947.

	Tysklandsbrigadane: slik vi hugsar dei. Molde. Tysklandsbrigadens veteranforening Møre og Romsdal, 1994.		Tysklandsbrigadane: slik vi hugsar dei. Molde. Tysklandsbrigadens veteranforening Møre og Romsdal, 1994.