Skribenter
87 027
redigeringer
Linje 95: | Linje 95: | ||
==== Kirkestriden ==== | ==== Kirkestriden ==== | ||
{{Utdypende artikkel|Den norske kirke under andre verdenskrig|Kirkekampen}} | {{Utdypende artikkel|Den norske kirke under andre verdenskrig|Kirkekampen}} | ||
[[Kristent Samråd]] ble stiftet allerede 25. oktober 1940 som et samlende organ for kirkelig motstand mot trusler om myndighetens inngripen og ensretting av de ulike kirkelige miljøene i Norge. Dette skjedde offentlig på et folkemøte i [[Calmeyergatens Misjonshus]]. Slik medførte den tyske okkupasjonen og [[Nasjonal Samling|NS]]-styret, gjennom [[De kommissariske statsråder|de kommissariske statsrådene]] at de ulike kirkelige miljøene ble umiddelbart samlet etter å ha vært i en opprivende | [[Kristent Samråd]] ble stiftet allerede 25. oktober 1940 som et samlende organ for kirkelig motstand mot trusler om myndighetens inngripen og ensretting av de ulike kirkelige miljøene i Norge. Dette skjedde offentlig på et folkemøte i [[Calmeyergatens Misjonshus]]. Slik medførte den tyske okkupasjonen og [[Nasjonal Samling|NS]]-styret, gjennom [[De kommissariske statsråder|de kommissariske statsrådene]] at de ulike kirkelige miljøene ble umiddelbart samlet etter å ha vært i en opprivende teologisk strid, kjent som [[kirkestriden i mellomkrigstida|kirkestriden]] siden rundt 1920. | ||
Biskopene i [[Den norske kirke]] utstedte et [[hyrdebrev]] som ble lest opp den 9. februar 1941 med protester mot [[Hirden]]s oppførsel, mot nedleggelsen av [[Høyesterett]] og mot forsøk på å begrense prestenes taushetsplikt for å gjøre dem til angivere. Senere samme sommer forlangte Terboven innsamling av alle kirkeklokker, slik at metallet kunne brukes i krigsindustrien. Dette ble effektivt trenert og sabotert, godt hjulpet av handelsminister i Quislings regjering, [[Eivind Stenersen Blehr|Eivind Blehr]], noe som ble en formidlende faktor mot ham i [[Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig|rettsoppgjøret etter krigen]]. | Biskopene i [[Den norske kirke]] utstedte et [[hyrdebrev]] som ble lest opp den 9. februar 1941 med protester mot [[Hirden]]s oppførsel, mot nedleggelsen av [[Høyesterett]] og mot forsøk på å begrense prestenes taushetsplikt for å gjøre dem til angivere. Senere samme sommer forlangte Terboven innsamling av alle kirkeklokker, slik at metallet kunne brukes i krigsindustrien. Dette ble effektivt trenert og sabotert, godt hjulpet av handelsminister i Quislings regjering, [[Eivind Stenersen Blehr|Eivind Blehr]], noe som ble en formidlende faktor mot ham i [[Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig|rettsoppgjøret etter krigen]]. | ||
Det endelige | Det endelige brudd mellom Den norske kirke, som på dette tidspunktet var en statskirke, kom etter statsakten på Akershus og NS-myndighetene bestemte at denne skulle feires med en festgudstjeneste i [[Nidarosdomen]] kl 11:00 hvor NS-medlem siden 1933 sogneprest [[Peder Blessing Dahle]] skulle forrette, mens den opprinnelig fastlagte høymessen med domprost [[Arne Fjellbu]] ble utsatt til kl 14:00. Nesten bare medlemmer av [[Hirden]] kom til Dahles gudstjeneste, mens rundt 1500 sto utenfor og ventet på Fjellbu. Dette ble tatt som en utålelig provokasjon, kirken ble stengt og politiet ble satt inn for å fjerne alle de oppmøte. Da Fjellbu ble ansatt, la de sju biskopene ned sine embeter og Kristent Samråd utarbeidet bekjennelsesskriftet ''[[Kirkens Grunn]]'', som ble lest opp i landets kirker 1. og 2. påskedag 1942, noen som medførte et stort flertall – rundt 92 % – av landets geistlige la ned sine embeter. | ||
Biskopene opprettet da [[Den midlertidige kirkeledelse]] for å styre Den norske kirke, og videreførte det tette samarbeidet med frikirkelige miljøer. | Biskopene opprettet da [[Den midlertidige kirkeledelse]] for å styre Den norske kirke, og videreførte det tette samarbeidet med frikirkelige miljøer. |