Odelsrett

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 2. apr. 2020 kl. 06:30 av Cnyborg (samtale | bidrag)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk

Odelsrett er en ordning som gir en særskilt rett til å eie en jordeiendom fordi den selv eller foreldrene har eid den. Mens vanlig arverett sørger for at en eiendom går fra en generasjon til en annen, har odelsretten noen spesielle bestemmelser. De viktigste av disse er at den gjennom prioritering av eldste barn – tidligere eldste sønn – bidrar til mindre deling av eiendommer, og at den gir en rett til å løse inn eiendommen fra en annen eier til en spesielt fordelaktig takst.

Den eldste lovgivninga

Hvor langt tilbake odelsretten går er usikkert. Da Magnus Lagabøtes landslov kom i 1274 er det tydelig at den ble regna som en selvsagt rettighet, men den ser ut til å ha vært styrt vel så mye ut fra sedvane som lovtekst. Etter denne loven var odelshevd den viktigste måten å sikre odelsrett på, og dette var definert som at gården hadde tilhørt samme slekt i minst 60 år. Det ble også nedfelt i loven at odelsretten kunne overføres til en annen eiendom ved makeskifte. Trolig er dette også et uttrykk for eldre praksis; det ville skapt uholdbare situasjoner dersom man ved makeskifte ikke også overførte odelsretten. Det ville nemlig betydd at dersom man på den ene gården hadde sittet på eiendommen i over 60 år, mens man på den andre hadde overtatt gården for mindre enn 60 år siden, kunne den ene parten ha krevd tilbake jorda uten å måtte gi noe av samme verdi til gjengjeld. Det ble også fastslått at alle etterkommere etter en odelsberettiga eier hadde en prinspirell odelsrett, mens den faktiske muligheten til å løse inn eiendommen fulgte noen faste regler. Selv om odelsretten tidligere var klart orientert mot sønner, omfatta den allerede på 1200-tallet også kvinner. Forskjellen er at dersom de to var i like nær slekt var det mannen som hadde fortrinn; en yngre sønn gikk foran ei eldre søster. Dersom det fantes en kvinnelig og en mannlig slektning som var beslekta i ulike ledd som begge ønska eiendommen, var det imidlertid nærheten i slekt og ikke kjønn som avgjorde.

Ville man selge en odelsgård, måtte man først tilby den til andre som hadde odelsrett. Dette ble omtalt som å lagby eller lovby gården, altså å tilby den slik loven krevde. Fristen for å innløse var på seks måneder, så de som hadde odelsrett hadde også tid til å områ seg. I løpet av den perioden kunne de lyse pengemangel, i dagligspråket ofte omtalt som å «mangle på odelen». Dette utsatte fristen med hele ti år, og det kunne gjøres ti ganger. Da kunne eieren selge gården, men de som hadde odelsrett kunne kreve den innløst i løpet av perioden. Som vi ser stemmer seks ganger ti år med eierskap i 60 år. Da alle utsettelsesmuligheter var brukt ville den nye slekta på gården kunne ta over, dersom de hadde beholdt den gjennom hele denne prosessen. Det hendte at gårder ble solgt uten lovbyding, og da gjaldt retten til å innløse helt til en ny slekt hadde odelsrett, uten at man måtte lyse pengemangel.

I dansketida

Danmark hadde ikke samme regelverk som Norge, selv om de hadde elementer av en noe svakere form for odelsrett. Men i både Christian IVs Norske Lov fra 1604 og Christian Vs Norske Lov fra 1687 ble hovedprinsippene beholdt. Den viktigste endringa var at hevdstid og løsningsfrist ble satt ned til 30 år i 1604, og i 1687 ble de redusert ytterligere til 20 år. Dette kunne forårsake et problem, nemlig at barn med odelsrett kunne få veldig kort tid på seg etter oppnådd myndighetsalder. Dermed ble det lagt inn et tillegg i Christian Vs lov om at de alltid beholdt løsningsretten i ti år etter at de ble myndige, uavhengig av hvor gamle de var da den de hadde odelsrett etter døde. Den første fristen for innløsning og eventuelt lysing av pengemangel ble forlenga fra seks måneder til år og dag, hvilket i Christian Vs lov var definert som ett år og seks uker. I utgangspunktet skulle løsningsprisen settes ved takst som før, men dersom den tidligere eieren hadde et skjøte der kjøpesummen var nevnt, skulle den legges til grunn, og det skulle legges til for påkostninger.

Senere ble det gjort noen andre endringer. Ved en forordning av 14. januar 1771 ble hevdstiden satt ned til ti år. Løsningsretten ble satt til 15 år, og når den fristen gikk ut mista man all odelsrett.

En forordning av 5. mars 1811 gjorde ytterligere endringer, og det var klart uttrykt at hensikten var å avvikle odelsretten. Ved salg og arv bortfalt odelsretten dersom ikke selger eller arvelater uttrykkelig bestemte at den skulle bevares. Løsningsfristen ble satt helt ned til fem år. Fordi det var sterk inflasjon ble det også bestemt at det alltid måtte innløses etter takst, fordi innløsing etter kjøpesum ble galt selv etter en såpass kort frist.

Fra 1814

Mens planen var å fjerne odelsretten i tvillingmonarkiets siste år, kom ikke det på tale i 1814. Det dansk-norske embetsverket, og særlig de som satt i sentraladministrasjonen, hadde vært opptatt av at eiendomsretten skulle være fri. For den norske bondestanden, som både var direkte involvert i å forfatte Grunnloven og som var en sentral del av den norske nasjonsbygginga, var odelsretten hellig. Det ble derfor nedfelt i Grunnlovens § 107 at odelsretten ikke skulle oppheves. Det var motstand mot dette blant handelsborgere og embetsmenn, men bøndenes sak hadde så sterkt støtte på Stortinget at senere forsøk på å fjerne odelsretten ble nedstemt.

En ny odelslov kom i 1821. Den endra ikke vesentlig på reglene fra 1811, for hevdstida ble satt til ti år og løsningsfristen til fem år. Prisen skulle også fortsatt settes ved takst. Det var ikke noe krav om lysing av pengemangel; det holdt å fremme krav innafor femårsfristen. I 1857 ble så hevdstida økt til tjue år, mens løsningsfristen ble satt ned til tre år.

Reglene fra 1857 ble stående helt til 1974. Gjeldende lov er Lov om odelsretten og åsetesretten av 28. juni 1974 med senere endringer. I den ble løsningsfristen satt ned til to år. I 1996 ble den så redusert til ett år, og i 2009 til seks måneder. I loven fra 1974 ble også kvinner og menn likestilt. Dette ble spesifisert til personer født etter 1. januar 1965 som ellers var likestilt som odelsberettigede. Det ble også gjort en begrensning av hvem som hadde odelsrett, slik at den gjelder til og med søskens barn, altså nieser og nevøer. Tidligere hadde også deres barn odelsrett. Det ble også innført boplikt ved eiendomsoverdragelse etter odelslova.

Litteratur og kilder