Hans Rustad (1759–1832)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Hans Olsen Rustad (født 11. april 1759 i Vinger prestegjeld, død 16. mai 1832 i København) var offiser i Hæren, og deltok som dansk-norsk observatør i den franske hæren under Napoleonskrigene. Han var blant annet med på Napoleons felttog over Alpene, og han deltok i slaget ved Marengo i juni 1800.

Slekt og familie

Han var sønn av gårdbruker Ole Torkildsen Rustad (1726–1804) og Inger Hansdatter Rolstad (1724–1811). Hans Rustad ble ikke gift, og etterlot seg ikke barn.

Han var onkel til sin navnebror generalløytnant Hans Rustad (1786–1863).

Liv og virke

Han vokste opp på slektsgården Nordre Raustad, som hadde blitt utskilt for hans far. Faren var velstående, og eide både denne gården og parter i andre bruk. Som ung gutt viste Hans Rustad store talenter for å tilegne seg kunnskap. Mora lærte ham å lese og skrive, og han leste alt han kunne komme over. Samtidig var han også i god fysisk form, og vant som elleveåring premie i et lokalt skiløp. Rustad var også en dyktig jeger og fjellklatrer.

På Kongsvinger var det begrensa muligheter for å få utdanning, og tidlig i tenåra reiste han til Christiania for å begynne på offisersutdanning. Den gang var det vanlig at man begynte som kadett som mindreårig, og han kom inn på Den frie matematiske skole, det som i dag heter Krigsskolen. Han var ikke så verst forberedt, for han hadde blant annet fått låne lærebøker i høyere matematikk av oberstløytnant Johan Ludvig Maximilian Biellart, kommandaten på Kongsvinger festning. Her viste han også at han var flink til å tegne, noe som var viktig for offiserer i en tid der man ble forventa å lage egne kart som del av den strategiske og taktiske planlegginga. Som 19-åring ble han sendt til København for å gå på artilleriskolen, og etter et år der tok han offiserseksamen og ble sekondløytnant i artilleriet. Han fortsatte å utmerke seg, og fikk flere stabsposter. I 1787 ble han premierløytnant, og fra 1790 hadde han kapteins karakter – han var ikke egentlig kaptein ennå, men skulle behandles som sådan. Rustad underviste også i tegning på artilleriskolen, og han vant premier for arkitektoniske utkast ved kunstakademiet i København. I 1795 ble han stabskaptein.

Men alt var ikke bra. Han sleit med en kronisk øyebetennelse, som plaget ham veldig. Han hadde også vanskelig for å takle sosiale situasjoner, noe som trolig er grunnen til at i motsetning til de fleste av sine offiserskolleger aldri ble gift. Han forsøkte i 1798 å få hjelp for øyesykdommen i Berlin. Mens han var der fikk han en gullmedalje fra Fredrik Wilhelm III for et utkast til et minnesmerke over Fredrik den store. Men det ble også den eneste suksessen; øyet hans klarte de ikke å gjøre noe med. Dermed la han i vei til Paris, i håp om at legene der kunne hjelpe ham. I Frankrike var det kaotiske tilstander, et tiår etter en store revolusjonen. Rustad ble derfor bedt om å rapportere om militære forhold til kronprinsregenten, den senere Frederik VI av Danmark-Norge. Dette var noe han var svært interessert i, for den unge republikken tenkte nytt på så mange områder, også omkring hvordan militærvesenet skulle organiseres. Han var også fascinert av revolusjonens frihetsidealer. Det skulle vise seg at oppholdet i Paris sammenfalt med en svært viktig historisk hendelse. Rustad var i byen da Napoleon Bonaparte i november 1799 gjennomførte et statskupp og tok makta under tittelen førstekonsul.

Rustad søkte våren 1800 om audiens hos Napoleon, og fikk dette. Han ba da om å få være med som frivillig kaptein under felttoget mot østerrikerne i Italia. Det ble innvilga – han ble kronprins Frederiks observatør. Dermed fikk han være med da «Napoleon med sin hær over Alpene dro». Rustad hadde ikke kommando over noen egen avdeling, men fungerte ellers som en regulær stabsoffiser.

Ved Fort Bard, som beskytta overgangen over Alpene, ble de beskutt. Det ble bestemt at fortet skulle angripes, og den 26. mai 1800 sto han sammen med Napoleon og en rekke stabsoffiserer og observerte dette angrepet. Det var mislykka, og etter å mista omkring 20 mann slo franskmennene retrett og valgte i stedet å sette igjen en mindre styrke for å beleire fortet mens hovedstyrken marsjerte videre. Flere byer ble inntatt uten kamp, ettersom østerrikernes hoverstyrke var langt unna. 6. juni kunne de krysse elva Po, og Rustad ble plassert ut med et kanonbatteri for å dekke overgangen. Det viste seg å være vanskelig å komme over, og batteriet kom under fiendtli ild, uten at man hadde mulighet til å skyte tilbake. Flere ble alvorlig såra like i nærheten av Rustad. Den 14. juni 1800 deltok han i slaget ved Marengo i Piemonte. Det var et blodig slag, med sammenlagt over 10 000 drepte og skadde, som endte med fransk seier. Det østerrikske angrepet kom brått og overraskende, etter at det i dagene før bare hadde vært mindre sammenstøt.

På høsten 1800 ble han overført til general Macdonalds Armée de Grisons, og vinteren 1800/1801 var han med på en ny kryssing av Alpene. Selve overgangen var en enda større bedrift enn den forrige, siden den ble foretatt på vinteren. Men dette felttoget førte ikke til noen større slag, og er derfor langt mindre omtalt. Rustad gjorde senere rede for at han mente det var urettferdig at den ble glemt av de fleste, for som feltoperasjon var den svært interessant og lærerik for ham.

Rustad reiste tilbake til Danmark våren 1801, men da sommeren var over bar til igjen til Paris. De neste drøye femten årene bodde han for det meste i Frankrike, med unntak av noen kortere opphold i Danmark. Han reiste blant annet tilbake i 1805 og ble forfremma til major, i 1810 da han ble oberstløytnant og i 1814 da han ble oberst. Først i 1817, et par år etter Napoleons endelige nederlag ved Waterloo, flytta han til Danmark for godt. Han ble boende i København resten av sitt liv, og ble kjent som en mild velgjører som ofte hjalp byens fattige.

Det ser ikke ut til at han noen gang besøkte Norge igjen. Gården, som han som eldste sønn arva en del av, hadde han allerede i 1794 sagt fra seg retten til, så den overtok brødrene. Han satt også så godt i det at han kunne låne en bror og to nevøer 2000 speciedaler hver så de kunne sitte gjeldsfrie på sine eiendommer. Han fikk pant i eiendommene, og retten til en livrente på 200 daler i året fra hver av de tre dersom han skulle trenge det. Denne livrenta krevde han aldri inn, så det var en stor tjeneste han gjorde sine slektninger.

Hans Rustad er gravlagt på Garnisons kirkegård i København, samme sted som blant annet nordmannen Olaf Rye (1791–1849).

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Hans_Rustad_(1759–1832)&oldid=1603748»