Larvik grevskap
Laurvigen grevskap, eller Grevskapet Larvik, ble opprettet i 29. september 1671 da Brunla amt ble gjort om til grevskapet Laurvigen. Grevskapet omfattet nåværende Larvik, Sandefjord og Tjøme kommuner, i tillegg til deler av tidligere Andebu. Larvik grevskap er foruten Jarlsberg grevskap det eneste grevskapet vi har hatt i Norge.
Den skandaliserte Christian Conrad Danneskiold-Laurvig arvet grevskapet i 1762, og ble tilslutt så forgjeldet at dette ble satt under administrasjon i 1767, og i 1771 ble han umyndiggjort. Hans to etterkommere klarte ikke å få betjent den store gjelden og satt i stand de nedslitte anleggene og grevskapet ble i 1805 solgt tilbake til kongen.
I 1821 ble grevskapet slått sammen med Jarlsberg grevskap til Jarlsberg og Larvik amt.
Larvik grevskap
Kong Kristian 5. gjorde 29. september 1671 Brunla amt til «Grevskab Laurvigen», oppkalt etter ladestedet Larvik. Dette ble kunngjort i et lensbrev der Brunla amt ble overdratt som grevskap til Ulrik Frederik Gyldenløve. Grevskapet var et stamhus og skulle gå videre i udelt arv til den av Gyldenløves etterkommere som hadde førsterett til arven.
Grevskapet omfattet nåværende Larvik og Sandefjord kommune, tidligere Tjøme kommune og deler av tidligere Andebu kommune. Med den tids administrative enheter dreide det seg om Brunlanes, Tjølling, Sandar (Sandeherred) og Hedrum prestegjeld samt Tjøme, som var kirkeanneks til Nøtterøy prestegjeld og deler av Kodal som var kirkeanneks til Andebu prestegjeld. Nøtterøy og i tillegg deler av Andebu lå i Tønsberg len, som seinere ble Jarlsberg grevskap. Larvik og Jarlsberg grevskap var de eneste grevskapene i Norge.
Larvik og Sandefjord hadde inntil 1671 vært ladesteder under kjøpstaden Tønsberg. I lensbrevet til Gyldenløve gjorde kongen Larvik til kjøpstad med Sandefjord som ladested under Larvik. Larvik fikk ikke som andre kjøpsteder et eget privilegiebrev utstedt til byen og dens borgere.
Om omstendighetene ved grevskapsopprettelsen, se artikkel om Ulrik Frederik Gyldenløve.
Bestemmelsene i lensbrevet
En rekke bestemmelser var hentet fra dansk lovgivning om adelige gods:
Birkerett. Grevskapet ble en egen rettskrets, birk, der greven utnevnte dommerne i 1. og 2. instans: I 1. instans en sorenbirkeskriver i stedet for sorenskriveren. Han var også byfogd i Larvik. I 2. instans en overbirkedommer i stedet for lagmannen i Tønsberg.
Hals og håndsrett. Greven fikk påtalemakt i straffesaker og myndighet til å iverksette straffer. Bøter tilfalt greven.
Patronatsrett til kirkene i grevskapet, dvs. eiendomsretten til kirkene og kallsrett til de fire sokneprestembetene.
Greven fikk overdratt retten til å kreve inn og beholde en rekke mindre kongelige avgifter.
Greven fikk skattefrihet for en del av sitt gods.
Grevskapet omfattet hele Brunla amt, ikke bare grevens eget gods, slik som grevskapene i Danmark. Også Larvik og Sandefjord var en del av grevskapet.
Greven fikk rett til å innløse gods som tidligere hadde tilhørt adelsfamilien Lange eller hadde vært krongods.
Greven bygde opp et gods som fra 1750 omfattet over halvparten av matrikkelskylda i Larvik grevskap (55 prosent). Kjernen i godset var de store bedriftene, Fritsø jernverk og Fritsø sagbruk. Til dem var knyttet driftsprivilegier, mest omfattende til jernverket med en sirkumferens på fire norske mil og forrettigheter til skogen og til ytelser fra bøndene. Sagbruket hadde forkjøpsrett til tømmer i Numedal og Sandsvær, avgrenset av Kongsberg sølvverks rettigheter. Gyldenløve sikret seg dessuten rike jerngruver nær Arendal, som sammen med sikker tilførsel av trekull fra bøndene i Larvik grevskap gjorde Fritsø jernverk til Norges største jernverk. Sagbruket var også blant de største sagbrukene i landet.
Greven organiserte et byråkrati av betjenter som sørget for at befolkningen i Larvik grevskap ivaretok sine forpliktelser, særlig når det gjaldt leveransene av trekull til jernverket og restriksjonene på bruken av skogene til andre formål (særlig trelast). Greven hadde bare korte opphold i Herregården som han bygde i Larvik 1674-77. Han bodde i et stort palé i København. Der hadde han kontorpersonale ledet av en overinspektør. Lederen for betjentene i grevskapet hadde også tittelen overinspektør. Under overinspektøren rangerte en rekke sidestilte tjenestemenn: amtsforvalteren (fogden), jernverksforvalteren, sagbruksforvalteren, proviantforvalteren, prokuratoren og revisoren. Disse tjenestemennene hadde i sin tur underordnede tjenestemenn, særlig skrivere.
Det største korpset av betjenter fantes i skogforvaltningen. Sagbruket hadde tømmerfogder i Numedal og Sandsvær, jernverket hadde opp til et dusin skogridere og underordnede skogløpere som overvåket bøndenes skogbruk. Fram til midten av 1700-tallet var de fleste betjentene rekruttert fra Danmark. Etter 1750 økte innslaget av norskfødte sønner og svigersønner i betjentkorpset.
Larvik grevskap gav greven store inntekter, ca. 20.000 riksdaler på begynnelsen av 1700-tallet og 40.000 rd. i andre halvdel av 1700-tallet. De to første grevene, Gyldenløve og hans sønn Ferdinand Anton Danneskiold-Laurvig, var effektive og nøyeregnende sjefer fram til 1754. Grevene som fulgte etter dem hadde ikke samme grep på styret. Først kom de to sønnene til Ferdinand Anton, Frederik Ludvig og Christian Conrad, fram til 1783. I deres tid gled mer myndighet over til betjentene i Larvik som sikret seg lån fra kassene og bestikkelser fra befolkningen.
Christian Conrad Danneskiold Laurvig hadde et tøylesløst forbruk som førte til at grevskapet ble satt under administrasjon i 1767 og greven ble umyndiggjort i 1771. Da måtte han som eneste Larvik-greve bosette seg i grevskapet, på gården Roligheten i Hedrum. De to siste Larvik-grevene, far og sønn Christian og Frederik Ahlefeldt-Laurvig, markerte seg lite i styret. Grev Frederik gjorde situasjonen uholdbar for seg med et svimlende pengeforbruk som fikk Christian Conrads forbruk til å blekne. I 1805 kom hans gjeld opp i 2 millioner riksdaler, tilsvarende alle statsinntekter i Norge det året. Gjelden ble da halvert ved salg av Larvik grevskap til kongen, samtidig som grev Frederik beholdt sitt andre grevskap, den sørdanske øya Langeland.
1805-14 administrerte en amtmann i et naboamt Larvik grevskap. Etter 1814 beholdt den danske kongen, Frederik 6., eiendommene i Larvik grevskap. Han solgte dette godset først til en gruppe Larvik-borgere i 1817, og fra dem videre til Treschow i 1835. Distriktet Larvik grevskap ble i 1821 slått sammen med Jarlsberg grevskap til Jarlsberg og Larvik amt.
Birkeretten
Greven fikk utstrakte rettigheter, som skatte- og tiendefrihet. I tillegg fikk greven også birkerett. Birkeretten kalles den retten birkeherren, her greven, hadde fått tildelt ved kongelig privilegium. Greven hadde med birkeretten myndighet til å utnevne dommere og kreve inn bøter. Han hadde også kallsrett som gav han rett til å utnevne prester. Greven hadde også ansvar for å kreve inn skatter i grevskapet. Til daglig ble grevskapet styrt av en overinspektør.
Larvik grevskaps arkiv
Arkivet etter Larvik grevskap er svært godt bevart og er en viktig kilde til Vestfolds historie. Arkivet er ved Statsarkivet i Kongsberg og er på lista over Norges dokumentarv. Det omfatter hele perioden grevskapet eksisterte og dekker både administrasjon og drift av grevskapet og også industriell virksomhet.
Grever av Laurvig
- Ulrik Fredrik Gyldenløve (1671–1704) som ikke selv brukte grevetittelen.
- Ferdinand Anton Danneskiold-Laurvig (1704–1754)
- Frederik Ludvig Danneskiold-Laurvig (1754–1762)
- Christian Conrad Danneskiold-Laurvig (1762–1783)
- Arvetvist (1783–1785)
- Christian Ahlefeldt-Laurvig (1785–1791)
- Frederik Ahlefeldt-Laurvig (1791–1805)
- Kongen av Danmark (1805–1817)