Dagmar Lahlum
Dagmar Lahlum (født 10. mars 1923 i Sørumsand, død 28. desember 1999 i Oslo) var en landssvikdømt norsk kvinne, som under andre verdenskrig arbeidet som dobbeltagent for den britiske etterretningen MI5.
Dagmar Lahlum var ei av flere motstandskvinner som aldri fortalte noen om innsatsen sin i motstandskampen under andre verdskrig. I tillegg til dette måtte Dagmar Lahlum leve resten av livet sitt med stempel som landssviker og tyskertøs, uten at hun noen gang gjorde forsøk på å rette opp dette inntrykket. Først i 2007 kom historien hennes fram da det ble skrevet to britiske biografier om Eddie Chapman der også Dagmar Lahlums rolle under krigen ble omtalt.
Bakgrunn
Dagmar Lahlum vokste opp i materielt enkle forhold som datter av en skomaker på Eidsvoll, og hadde en eldre søster samt to langt eldre halvbrødre. Hun skal ha flyttet hjemmefra og reist til Oslo allerede våren 1940, få uker før krigsutbruddet. I Oslo tok hun modellkurs, og livnærte seg med arbeidsoppdrag blant annet som syerske og hotellresepsjonist.
Agentvirksomhet
Det har vært antatt at Lahlum allerede var innrullert i motstandsbevegelsen da hun i april 1943 ble kontaktet av dobbeltagenten Eddie Chapman i mahognibaren på Hotel Ritz på Skillebekk. De to innledet raskt et intenst kjærlighetsforhold. Først senere ble det klart for dem at begge var i motstandskampen, den ene i norsk motstandsbevegelse og den andre som dobbeltagent for MI5. Paret bodde en tid i Kapellveien 15 på Grefsen. I huset var det også to menn fra tyske Abwehr som «passet på» dobbeltagenten Chapman. Tidligere var huset eid av det jødiske ekteparet Feldmann. Disse ble drept under en dramatisk flukt til Sverige, som er omtalt i boken Ekko fra Skriktjenn og filmatisert i filmen Over grensen.
Lahlum synes i 1943-44 å ha oppfattet seg som forlovet med Chapman, og britiske opplysninger kan tyde på at hun gjennomgikk en abort etter å ha blitt gravid med ham. Chapman forlot imidlertid Norge våren 1944, etter å ha lovet å komme tilbake til Lahlum etter krigen hvis han fortsatt var i live. Lahlum tok av uklare årsaker deretter jobb i den tyske brevsensuren i krigens siste måneder.
Straffen
Etter frigjøringen ble Lahlum 19. mai 1945 arrestert i Oslo av norsk politi. Hun satt senere 189 dager i varetekt på Bredtveit kvinnefengsel. Lahlum oppga i sin skriftlige politiforklaring 15. juni 1945 kontakten med Chapman, og hevdet at arbeidet i tysk tjeneste hadde skjedd etter hans forslag. Hun ble etter dette 19. juni 1945 kjørt til et møte med det britiske politiet på Akershus landsfengsel, men ble dagen etter returnert til Bredtvedt da man fra britisk side benektet kjennskap til både henne og saken.
Lahlum vedtok et tilsendt forelegg på 189 dagers ubetinget fengsel under landssvikoppgjøret i 1947. Hun var aldri medlem av Nasjonal Samling, og ble formelt straffet utelukkende for sitt arbeid i den tyske brevsensuren de siste krigsmånedene. Chapman ble oppfattet bare som tysk agent under sitt opphold i Norge, og Lahlum fikk etter dette et rykte som tyskertøs som ble hengende ved henne i mange år etter krigen.
Livet etter krigen
Lahlum levde med unntak av et kortvarig ekteskap tidlig på 1950-tallet senere alene hele livet, og forble barnløs. Hun var yrkesaktiv som kontordame helt til oppnådd pensjonsalder, men søkte aldri noen form for offentlig oppmerksomhet eller karriere. Av ukjente årsaker gjorde hun etter sin politiforklaring i 1945 aldri noe forsøk på å få frem sin krigshistorie, men unngikk tvert i mot alle tilløp til diskusjon om andre verdenskrig selv innenfor familien.
Så langt kjent omtalte hun heller aldri sine krigsopplevelser overfor familiemedlemmer eller venner. At Chapman hadde overlevd krigen, synes Lahlum først å ha blitt kjent med da han svært uventet kontaktet henne via telefon og brev nær 50 år senere. 53 år etter adskillelsen i 1944, synes de to å ha blitt gjenforent da Lahlum besøkte England i 1997. Chapman skal etter dette møtet ha planlagt å reise til Norge for å fremlegge historien om Lahlum, men ble syk og døde få måneder senere. Lahlum led på 1990-tallet av både Parkinsons sykdom og alkoholisme, og i sine siste leveår også av underernæring. Hun ble sist gang sett i live under en julemiddag med sin niese 25. desember 1999. Tre dager senere ble Dagmar Lahlum funnet død bak låste dører i sin leilighet, under noe uklare omstendigheter. Dødsdatoen hennes er noe usikker, men ble etter politietterforskning offisielt oppgitt som 28. desember 1999.
Historien rulles opp
Først i 2006 ble det gjennom arbeidet med to britiske biografier om Eddie Chapman kjent at Dagmar Lahlum jobbet for MI5 under krigen. Hennes historie har senere fått betydelig oppmerksomhet både i Norge og Storbritannia, blant annet gjennom to førstesideoppslag i Aftenposten skrevet av London-korrespondenten Hilde Harbo, og en utførlig omtale i boken Kvinner i hemmelige tjenester skrevet av historikeren Tore Pryser. Mye som følge av Lahlums eget strenge og livslange hemmelighold, forblir hennes historie imidlertid fortsatt gåtefull på flere viktige punkter.
Den norske historikeren Kristin Hatledal gjennomførte en omfattende kritisk drøfting av sakens så langt kjente fakta fra både norske og britiske kilder i sin masteroppgave ved Universitetet i Oslo våren 2009. Hva angår opplevelsene under krigen konkluderer Hatledal med at det finnes flere indisier, men ingen bevis, for at Lahlum var aktiv i norsk motstandsbevegelse før møtet med Chapman våren 1943, samt at Lahlum ble vervet til britiske etterretningsoppdrag av Chapman, men at det er usikkert hvorvidt MI5 formelt anerkjente henne som sin agent. Hva angår behandlingen av Lahlum etter krigen konkluderer Hatledal med at Lahlums arbeid i den tyske brevsensuren kunne gi grunnlag for straffeforfølgelse, gitt en forutsetning om at det ikke ble oppfattet som en kjent del av norsk motstandsarbeid eller britisk etterretning.
Den langvarige varetekten i 1945 gikk imidlertid ut over sitt rettslige grunnlag, og straffeutmålingen i 1947 var svært streng sammenlignet med lignende saker. Sammenlignet med andre etterretningskvinner i lignende situasjoner, skal den harde behandlingen av Lahlum ifølge Hatledal, i stor grad forstås ut fra Lahlums lave sosiale status og mangel på kontakter i Oslo. Også Lahlums rykte som tyskertøs kan ifølge Hatledal imidlertid ha spilt inn, selv om dette ikke er omtalt i forelegget.
Kilder og litteratur
- Booth, Nicholas: Zigzag. The Incredible Wartime Exploits of Double Agent Eddie Chapman. ISBN 0-7499-5156-7
- Harbo, Hilde: Han rakk aldri å renvaske Dagmar. Aftenposten, 22.01.2008, s. 16-17. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Hatledal, Kristin: Dagmar Lahlum i Store norske leksikon. snl.no. Besøkt 6. juli 2020.
- Hatledal, Kristin: Krigsheltinne eller tyskarjente? : historia om Dagmar Lahlum - i lys av andre etterretningskvinner. K. Hatledal, Masteroppgave i historie fra Universitetet i Oslo, 2009. Permanent lenke: http://urn.nb.no/URN:NBN:no-22324
- Harbo, Hilde: «Tyskertøsen» agent for britene. Lojal til døden mot spionkjæresten. Aftenposten, 14.01.2007, forsiden, s. 14-15. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Lahlum på wikipedia
- Macintyre, Ben: Agent Zigzag: The True Wartime Story of Eddie Chapman, Lover, Betrayer, Hero, Spy. ISBN 0-7475-8794-9
- Macintyre, Ben: Agent Zigzag. Den utrolige historien om Eddie Chapman: Forræder, helt og spion (Harbo, Hilde: Etterord i norsk oversettelse av Macintyres bok). Schibsted 2008. ISBN 9788251624848. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Pryser, Tore: Kvinner i hemmelige tjenester : etterretning i Norden under den annen verdenskrig. Cappelen, 2007. ISBN 978-82-02-27462-7. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Senje, Sigurd: Ekko fra Skriktjenn : en dokumentarroman basert på "Feldmann-saken" 1942-47. Pax, 1987. ISBN 8253014015. Digital versjon på Nettbiblioteket