Leilending

En leilending Mal:Nb eller leiglending, også kalt bygselsmann, var en person som leide matrikulert (skyldsatt jord av en jordeier. Motstykket var selveiere, som selv eide jorda de brukte. Leilendinger skilte seg fra husmenn ved at de sistnevnte satt på utmatrikulert (ikke skyldsatt) jord. Inntil 1700-tallet var flertallet av norske bønder leilendinger, men de regionale var forskjellene var store. I noen dalstrøk i indre deler av landet, har selveierne trolig alltid vært i flertall.

På 1100-tallet ble det bestemt at man ikke kunne bli leilending før i fjerde generasjon som fri mann. Leilendingene hadde også rett til å tåle mannebot i stedet for fysisk straff for enkelte forseelser.

Leilendingsforholdet var som regel kontraktsfestet i en såkalt bygselskontrakt som ble inngått med gårdseieren. Etter Landsloven var leietida tre år, men fra senmiddelalderen ble det vanlig at kontraktene var for livstid, og den kunne ofte gå i arv mot at det ble satt opp ny kontrakt med arvingen. En enke etter en leilending kunne overta kontrakten, men giftet hun seg på nytt, måtte ny kontrakt skrives med hennes nye ektemann. Kontrakten inneholdt en del plikter for leilendingen, som at bygninger skulle vedlikeholdes og i noen tilfeller arbeidsplikt på eiergården.

Leilendinger kunne eie jord samtidig som de bygslet, og dermed være både selveier og leilending på samme tid. I 1710 ble det innført forkjøpsrett for leilendinger dersom eieren bestemte seg for å selge.

Husene tilhørte ofte gårdeieren, i motsetning til på en husmannsplass, der det ofte var husmannen som eide bygningene.

---