Bonde

Bonde eller gårdbruker betegner en person som driver et gårdsbruk. Tidligere var et stort antall bønder leilendinger, men fra 1700-tallet og utover ble stadig flere bønder selveiere. På 1900-tallet har de aller fleste norske bønder eid gårdsbrukene sine. I den grad noen har drevet leid jord, har betegnelsen forpakter blitt brukt snarere enn leilending. Om bønder som driver små bruk, benyttes gjerne betegnelsen småbruker. Mange småbruk var opprinnelig husmannsplasser, men mange er også resultat av sterk oppdeling av eldre gårdsbruk.

I vår tid er effektivitet og stordrift nødvendig for å skape fortjeneste i landbruket. Andelen forpaktet jord er derfor stigende, ettersom mange gårdeiere velger å satse på andre yrker og lar andre bønder forpakte jordene sine som tilleggsjord. Det forholdet at mange gårdeiere og -beboere er sysselsatt utenfor gården og kanskje ikke selv driver gårdene sine, har gitt opphav til skjemtord som solskinnsbonde, helgebonde og hobbybonde.

Begrepet storbonde oppsto muligens på 1800-tallet og har et noe uklart innhold. Som regel betegner det en velstående bonde på et stort gårdsbruk, kanskje med mange i arbeidsstokken. Som oftest tenker man seg storbønder som selveiere, eventuelt også som eier av andre gårdsbruk som han satte leilendinger på, men en leilending på et stort gårdsbruk kan også kvalifisere til å bli betegnet som storbonde.

Ordet bonde het i norrønt búandi og bóndi. Grunnbetydningen er «boende» og viser til at bønder var noe annet enn jegere, fangstfolk og samlere som flyttet fra sted til sted. Da jordbruket er noen tusen år gammelt, kan ordet være svært gammelt.

Det eldste norske lovmaterialet, som Gulatingsloven og Frostatingsloven, viser at bondesamfunnet var svært lagdelt og at forskjellige kategorier av bønder hadde ulike juridiske rettigheter. Aller øverst regnet man hauldene, som var selveiere på odelsjord. Under hauldene sorterte selveiere på kjøpt jord (kauplendinger) og leilendinger, og lenger ned kom løysinger, de som nedstammet fra treller, men som ennå ikke hadde oppnådd fulle rettigheter i samfunnet. I lovene blir ordet bonde delvis brukt bare om kauplendinger og leilendinger — ordet er da brukt juridisk og koblet til rettigheter som kauplendingene og leilendingene hadde. I betydningen gårdbruker var også hauldene og løysingene bønder.

I Landsloven fra 1274 nevnes bare haulder og bønder (i betydningen kauplendinger og leilendinger). Trelleholdet var for lengst avskaffet, slik at løysing-begrepet ikke lenger var i bruk. Siden gikk også hauld-betegnelsen ut av bruk. Bonde sto da igjen som betegnelse på alle gårdbrukere, og de juridiske rettighetene var de samme for hele bondestanden. Innen bondestanden var det imidlertid fremdeles forskjeller i velstand.