Amandus Schibsted
Amandus Schibsted (født i Christiania 5. mai 1849, død i Kristiania 7. mai 1913) var mangeårig journalist, eier og redaktør i Aftenposten, avisen hans far grunnla, og som under hans ledelse ble landets største. Som journalist var han en pioner innen nyhetsformidling og reportasjeskriving.
Familie
Amandus Schibsted var sønn av boktrykker og Aftenposten-grunnlegger Christian Schibsted (1812–78) og Elise Thomasine (“Thomine”) Halvorsen (1818–57). Amandus Schibsted ble gift i 1878 med Susanne Cathrine (“Thrine”) Munthe (1850–1933). Han var Adolph Fredrik Munthe (1817–84); svoger til Holm Hansen Munthe (1848–98), svigerfar til Einar Fredrik Lindboe (1876–1953) og mormors far til Tinius Nagell-Erichsen (1934–2007).
Liv og virke
Amandus Schibsted vokste opp Han i Dronningens gate 10 i Kristiania, der familien hadde både redaksjon, trykkeri og hjem (først i 1876 flyttet avisen til sin mangeårige adresse i Akersgata 51). Interessen for avisdrift fortrengte skolegang, og han fullførte ikke sin påbegynte artium ved Nissens skole.
Fra 1871 gikk Amandus Schibsted på heltid inn i farens bedrift. Da faren døde i 1878, ble han selv Aftenpostens eier, og han var avisens sjefredaktør fra 1879 til sin død. Som redaktør knyttet han til seg en rekke kunnskapsrike medarbeidere, som Yngvar Nielsen, Sigurd Ibsen, Bredo Morgenstierne, Gustav Storm, Kristian Winterhjelm og Herman Bang, han skaffet seg korrespondenter både i utlandet (i blant annet Stockholm, København, St. Petersburg, Wien og Paris), og knyttet også til seg korrespondenter i norske byer og i landdistrikter. Under Amandus Schibsteds ledelse ble Aftenposten landets største avis.
Schibsted var aktivt med i Den Norske Turistforening. han var med i flere innsamlingskomiteer for finansiering av blant annet Abel-monumentet og Universitetets festsal (Aulaen). Han var en av stifterne av Den norske Journalistforening i 1882 og av Den konservative Presses Forening i 1892.
Ettermæle
Amandus Schibsted sørget som redaktør for grundige nekrologer og store, beskrivende reportasjer om kjente mennesker når de gikk bort. Han ønsket imidlertid at hans egen død kun skulle omtales i Aftenposten med en kort nekrolog med biografiske data og uten karakteristikker. Dette ønsket ble bare delvis oppfylt, da avisen 7. mai 1913 omtalte dødsfallet over hele forsiden, selv om omtalen av Schibsted i seg selv var nokså kortfattet (utdrag):
| I det Aftenpostens redation respekterer den afdødes ønske om at fritage for nogen karakteriserende omtale af hans offentlige personlighed, maa vi dog i faa ord give udtryk for den følelse, som idag behersker bladets store personale. Redaktør Schibsted har i en menneskealder forstaaet at skabe frugtbringende virksomhed og personlig lykke omkring sig i store kredse. Han arbeidede selv med utrættelig flid i sit blads redaktion og stillede store fordringer til sine underordnedes arbeide; han satte journalistenes samfundsstilling høit, og han vilde, at hans medarbeidere skulde præstere det dygtigste og sætte seg store maal for sit arbeide. | ||
Til gjengjeld hadde Aftenposten en meget bred omtale av Amandus Schibsted 5. mai 1949, på 100-årsdagen for hans fødsel. Sjefredaktør Einar Diesen skrev da blant annet om ham:
| Han kunne si sin mening i utvetydige ordelag, hvis han var misfornøyd med et eller annet - men så kunne han også i ord og gjerninger gi uttrykk for sin tilfredshet når han fant grunn til det, og da skapte han høytidsstunder for den som ble hedret. Det kunne hende, som en av hans medarbeidere, Aksel Skagen, har skrevet at man var lettet når han reiste på ferie - men så var det også stor glede når han brun og frisk vendte tilbake igjen. Det var et voldsomt tempo og et eneste sammenhengende arbeidspress omkring redaktør Schibsted. Men så hadde også hver eneste medarbeider en høyst tilfredstillende følelse av å leve midt i brennpunktet når sjefen selv sto for initiativet. | ||
Amandus Schibsted ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1902, og han var også han var også ridder av den franske Æreslegion. I 1911 ble han hedret med Den Norske Turistforenings høyeste utmerkelse, turistknappen i gull.
Schibsted er gravlagt på Vår Frelsers gravlund, i en grav med portrettrelieff, nær sine foreldre. Tittelen «redaktør» er benyttet.
Kilder og referanser
- Aftenposten 7. mai 1913, omtale av Amandus Schibsteds død.
- Aftenposten 5. mai 1949, omtale av Amandus Schibsted i anledning 100-årsdagen for hans fødsel.
- Om Amandus Schibsted hos Norsk biografisk leksikon.
- Om Amandus Schibsted hos Hvem er Hvem 1912.