Simon Vimalarajan Foto: Tamilenes liv og historie i Norge Simon Vimalarajan (født ca. 1962 på Jaffna, Sri Lanka), kjent som Thamayanthi, er fotograf, regissør og dikter. Siden begynnelsen av 2000-tallet har Thamayanthi arbeidet som frilansfotograf i Sunnmørsposten.I sitt virke som regissør har Thamayanthi vunnet flere priser.Thamayanthi debuterte i 1985 litterært med diktsamlingen Saampal Poottha Meddil.Thamayanthi har også arbeidet som journalist for bladet «Suvadukal». Les mer …
Mariya Banu Vimalarajan (født 1. desember 1965 på Sri Lanka), også kjent under navnet Banubharathi, er forfatter og oversetter. Hun har skrevet og oversatt skjønnlitteratur, særlig lyrikk, og også skrevet faglitteratur. Vimalarajan har markert seg både i Norge og internasjonalt.Interessen hennes for litteratur fikk en ekstra dimensjon da hun kom til Norge. Norske venner anbefalte henne å lese Marie Takvam, Camilla Collett, Amalie Skram og Sigrid Undset, og litteraturen deres åpnet en port for henne til norske kvinner. Hun skjønte at de hadde noe felles med tamilske kvinner, som hun ønsket om å formidle videre. Det ga støtet til at hun begynte å oversette lyrikk og skrive artikler om disse og andre norske, kvinnelige forfattere for litteraturtidsskrifter rettet mot tamiler.
Les mer …
Khuong Viet tempel på Kurland i Lørenskog Foto: André Clemetsen Innvandring til Lørenskog kommune er et viktig tema i kommunens historie, da den er Norges tredje største innvandrerkommune (2008). Til innvandrerbefolkningen regnes gjerne personer som selv har innvandret til Norge (førstegenerasjonsinnvandrere), eller personer der begge foreldrene er født i utlandet, og der alle besteforeldrene også er utenlandsfødte (etterkommere). Det har alltid vært innvandrere i Lørenskog. Men innvandrerbefolkningens størrelse og sammensetning har variert: Omkring 1910 – altså et par år etter at Lørenskog ble egen kommune – var omtrent 2 prosent av befolkningen utenlandske statsborgere. Ti år senere var tallet økt til ca. 7 prosent. Langt de fleste var svensker. Les mer …
Innvandring til Oslo på 1970-tallet er en kompleks historie. Oslo har alltid vært et sted som har tiltrukket seg mennesker fra alle kanter av landet. Her er mulighetene for arbeid og utdanning store, så det har vært naturlig å dra inn til hovedstaden for kortere eller lengre perioder. Mange innflyttere ble værende i byen, og begrepet «Oslo-folk» omfatter minst like mange mennesker med røtter andre steder i landet som det omfatter folk som er født og oppvokst i Oslo. Mot slutten av 1960-åra startet det vi kan kalle « den nye innvandringen» til Oslo. Den kan kalles ny først og fremst fordi denne innvandringen omfattet folk fra andre land enn tidligere. I Norge ble ord som fremmedarbeidere, arbeidsinnvandrere og gjestearbeidere ble brukt om de som kom til landet på 1970-tallet. Med «den nye innvandringen» kom utlendinger fra ikke-vestlige land som kom til Oslo først og fremst for å arbeide. I Oslo var behovet for arbeidskraft stort på slutten av 60-tallet og utover i 70-åra. Det var åpne grenser, og det bød seg mange muligheter for de som var villige til å jobbe. Det var ingen organisert rekruttering av utenlandsk arbeidskraft til Norge, men de fleste europeiske land opplevde en økt innvandring på denne tiden. Les mer …
Tekstilbutikken «Asian Cloth House» i Tøyengata 13 i Oslo. Foto: Olve Utne, 2009. Ordet migrasjon kommer av det latinske migratio, som betyr ‘flytting’ eller ‘vandring’. På norsk betyr ordet vanligvis ‘flytting over landegrenser’ og er et ord som dekker både emigrasjon (altså utvandring) og immigrasjon (innvandring) Migrasjon i Norge har dreid seg om høyst ulike fenomener. Kolonisering av fremmede territorier i vikingtiden, ekspertmigrasjon i middelalderen, embetsmannsstatens elitemigrasjon, arbeidsinnvandring i den moderne industrialiserte periode - og flukt i dag. Nomadisk befolkning som samer og romfolks flytting over landegrenser - innad i Norden eller tvers over Europa, må kanskje også i enkelte tilfeller inngå i begrepet. Les mer …
|