Husleieretten

Husleieretten

Etter at Oslo husleierett ble bestemt nedlagt i 1988, hører husleiesakene i dag overalt inn under de ordinære domstoler. De få særskilte husleierettene som har eksistert tilhører således rettshistorien. Arkivene de har skapt er av ubetinget kommunal proveniens - på den annen side bør det på bakgrunn av domstolslovgivningen sees som et overordnet statlig ansvar å kunne dokumentere deres virksomhet. Arkivverket kan her bidra med ikke bare å rette søkelyset mot arkivenes depotsituasjon. Ikke minst er det viktig - fordi Arkivverket oppbevarer arkiver etter ankeinstansene - å forvalte kunnskap om husleierettens innplassering i domstolsordningen. En kompetanseutvidelse på dette området vil være av betydning for Arkivverkets egen saksbehandling, dessuten for rettssikkerhetsspørsmål, forskning mv. Såvidt det kan sees er denne særdomstolens virksomhet ikke tidligere behandlet i arkivfaglig litteratur.

HISTORIKK

Før husleieloven av 16.06.1939, som trådte i kraft fra 01.07.så., fantes det ikke noen alminnelig lov på dette området. Hovedregelen i husleieretten var som på formuesrettens område at det i kontraktsforhold om husleie rådet avtalefrihet. I lovgivningen eksisterte bare spredte bestemmelser om husleieforhold. Nevnes kan kanselliplakat av 20.04.1813 som ga fravikelige regler om oppsigelses- og flyttetid. Bestemmelser om at alle husleiekontrakter på minst ett år var stempelpliktige var gitt i lov av 09.08.1839 om stemplet papir. Forordning av 04.12.1795 som ga husleieavtaler uten tinglysing rettsbeskyttelse til lovens faredag for så vidt leien var tiltrådt, tidligere NL 5-8-16, var blitt opphevet ved tinglysingsloven av 07.06.1935 som inneholdet bl.a. regler om tinglysing av leieavtaler. Endelig gjaldt de generelle begrensninger som fulgte av avtaleloven av 31.05.1918.

Særlig gjorde det vanskelige boligmarkedet under og etter første verdenskrig det nødvendig å foreta inngrep i kontraktsfriheten i husleieforhold. Det skjedde gjennom provisoriske anordninger, husleiereguleringslov, boliglov og endelig en midlertidig lov av 25.06.1935 om innskrenkning til å kaste ut leietagere i Oslo m.v. som ble gitt forlenget gyldighet til 01.07.1939. Loven gikk i hovedtrekk ut på at det i Oslo skulle opprettes en kommunal meglingsnemnd, som fra byfogden skulle motta alle utkastelsesbegjæringer og forsøke å få ordnet forholdene.

HUSLEIERETTENS OPPRETTELSE OG SAMMENSETNING

I husleieloven av 16.06.1939 ble det inntatt et eget kapittel som inneholdt prosessuelle bestemmelser for tvistemål om leieforhold som var omfattet av loven. Hovedregelen var at disse hørte inn under de alminnelige domstoler medmindre sakene skulle behandles av bygningsrådet/forliksrådet - eller av en særskilt husleierett/overskjønnsrett. En slik særskilt husleierett med en overskjønnsrett som ankeinstans som skulle behandle husleiesaker innen kommunen, kunne vedtas opprettet av Kongen bare etter søknad fra det enkelte kommunestyre. Rettskretsen ble da sammenfallende med kommunen eller med to eller flere tilstøtende kommuner dersom disse gikk sammen om en felles husleierett.

Husleieretten fikk en annen sammensetning enn de ordinære domstoler. Den skulle ha tre medlemmer med varamenn. Rettsformannen/dommeren skulle oppnevnes av Kongen blant de fast utnevnte embetsdommere; etter 1947 måtte denne bare fylle vilkårene for å være by- eller herredsdommer. De to andre var faste meddommere som ble oppnevnt av departementet etter innstilling fra kommunestyret. Funksjonstiden ble satt til tre år. Av meddommerne skulle en være eier av hus som ble leid bort; den annen leier av bolig. For å tiltre retten i stedet for sistnevnte i tvister om forretningslokale, skulle det oppnevnes en forretningsdrivende som hadde virksomhet i leid lokale. Fra 1969 ble rettsformannen fast ansatt embetsmann og meddommerne oppnevnt av kommunestyret/bystyret.

MOTIVER FOR OPPRETTELSEN

Et av de viktigste motivene for å innføre særskilte husleieretter og overskjønnsretter som sakkyndige spesialdomstoler for å behandle tvistemål om leieforhold, var ønsket om å sikre mest mulig ensartede bedømmelser i skjønnsavgjørelsene. En garanti mot ensidige avgjørelser var ment varetatt gjennom rettenes paritetiske sammensetning. Reformen var mest myntet på behovet i de større byer og kommuner hvor forholdene lå til rette. Mot opprettelsen hadde Justisdepartementet kommet med vektige prinsippielle innvendinger. Det fremholdt at det alltid måtte kreves særdeles sterke grunner for å rettferdiggjøre slike avvik i domstolslovgivningen. Det var fx ikke blitt opprettet særskilte domstoler for familiesaker og trafikksaker, enda de samme hensyn med minst like stor vekt kunne gjøres gjeldende for disse. En særdomstol med spesialisert fagområde ville lett kunne få mindre autoritet enn en ordinær domstol.

NOEN FÅ HUSLEIERETTER

Det er bare et fåtall kommuner utenom Oslo, sammen med den tidligere nabokommunen Aker, som har benyttet seg av adgangen til å opprette særskilt husleierett. I Kristiansund ble det etter søknad fra bystyret 27.02.1940 opprettet egen husleierett ved kgl.res. 29.03.s.å. Den ble opphevet allerede ved kgl.res. 05.10.1945. I Trondheim ble husleierett opprettet ved kgl.res. 13.10.1939 etter vedtak i bystyret 21.09.1939. Den trådte i virksomhet 15.01.1940 og besto frem til 15.07.1952. Opphevelsen av husleierettene i disse byene var bl.a. forårsaket av den store arbeidsbyrden som landssviksakene medførte for de fast ansatte embetsdommerne. Bergen kommune fikk aldri innført egen husleierett, selvom bystyret 12.12.1952 med 41 mot 35 stemmer vedtok opprettelsen. Det sto stor politisk strid om saken, som av mindretallet ble innanket til Kommunaldepartementet hvor den imidlertid ble lagt på is. Justisdepartementets senere uttalelse og formentlig konklusjon av 07.02.1955, var at innføringen av en egen husleierett ville medføre betydelig større utgifter enn kommunen hadde forutsatt. I Stavanger fant borgermesteren at det ikke var behov for en husleielov for byens vedkommende. Ved behandlingen av boligstyrets flertallsuttalelse i finansutvalget het det at "Stavanger er en by med utpreget småhusbebyggelse. De fleste er to-leiligheters hus. Det gjør forholdet mellom eier og leier mer intimt hvor det er kassernebebyggelse - boligkomplekser. I Stavanger er det ingen boligmangel og neppe behov for noen husleielov".

HUSLEIERETTENS TILHØRIGHET

Utgiftene til husleierettens og overskjønnsrettens arbeid, herunder funksjonærlønninger og kontorutgifter m.v., skulle utredes av kommunen. Overordnet administrativ myndighet var ikke Justisdepartementet, men tvert imot Sosialdepartementet som skulle oppnevne dommere, fastsette lønnsvilkår, fordele utgifter mellom flere kommuner m.v. Saksområdet ble i 1948 overført til arbeidsavdelingen, senere boligavdelingen, i det nyopprettede Kommunal- og arbeidsdepartementet.

Husleiekomitèen hadde i sin innstilling funnet det riktig at den enkelte kommune selv måtte utrede omkostningene ved en spesialdomstol som ble opprettet i kommunens interesse og etter dens anmodning. Lignende ordning hadde vært gjennomført for husleienemnder, ankenemnder og meglingsnemnder, men også ved en så betydningsfull domstol som skjønnskommisjonen i ekspropriasjonssaker. Komitèens mindretall hadde derimot hevdet at opprettelse av husleierett ikke burde være avhengig av en kommunes egen økonomi. Det hele var en statsoppgave. Det forekom urimelig at utgifter til rettstvister i husleieforhold dels skulle bæres av staten dels av kommunene.

Husleierettens tiltenkte kommunale tilhørighet ble imøtegått bl.a. av borgermesteren i Trondheim i brev av 01.05.1938 til formannskapet, hvor forøvrig resonnementet i et av avsnittene må sies å ha krav på en viss gyldighet: "Komiteen knesetter her et nytt prinsipp som kan få farlige konsekvenser. Det har hittil vært så, at utgiftene til rettspleien har vært kommunene uvedkommende og således bør være det. At den domstol det her er tale om er en spesialdomstol og at den oprettes efter kommunens anmodning antas ikke å være tilstrekkelig grunn til å bryte med det hevdvunne prinsipp, at det er statens sak å sørge for at retten skjer fyldest. Det er ikke riktig når komiteflertallet anfører, at husleieretten oprettes i kommunens interesse. Der knytter sig ingen kommunal interesse i egentlig forstand til denne rett. Den oprettes i tilfelle i kommunens innvåneres interesse ganske på samme måte som de øvrige domstoler. Man kan med like god grunn si, at byretten er oprettet i kommunens interesse og at derfor kommunen bør lønne rettens medlemmer".

SAKSBEHANDLING OG ANKEORDNING

For behandlingsmåten ved rettene gjaldt reglene i i tvistemålsloven og domstolsloven så langt det passet og ikke annet fulgte av husleieloven. Blant særreglene var at saksbehandlingen i husleieretten skulle påskyndes mest mulig. Megling i forliksrådet fant ikke sted. Saksforberedelsen skulle være muntlig og foregå for husleierettens formann, som skulle forsøke og megle mellom partene i første møte under saksforberedelsen. Det gjaldt også spesielle regler om adgangen til å bruke prosessfullmektiger oppnevnt av interesseorganisasjonene. Ankefristen til overskjønnsretten var 14 dager etter at avgjørelsen var forkynt, men lagmannsretten kunne også i endel tilfelle være ankeinstans.

OVERSKJØNNSRETTEN

Overskjønnsrettens saklige virkeområde var utgjort av de skjønnsmessige avgjørelser som ble påanket fra husleieretten i forhold som vedrørte mangler ved utleid leilighet, utleierens vedlikeholdsplikt m.v., nedsettelse av husleie, endring av leievilkår, tilsidesettelse av oppsigelse av leiere og leierens rett til å utbedre leilighet m.v. Husleierettens avgjørelser av formaljuridisk karakter (utelukkende rettslig karakter) kunne derimot påankes til lagmannsretten.

Overskjønnsretten skulle bestå av en formann og fire sakkyndige meddommere. Om oppnevning, innstilling m.v. gjaldt de samme regler som for husleieretten. Saksbehandlingen for overskjønnsretten skulle også påskyndes mest mulig. Begjæring om overskjønn skulle fremsettes for husleierettens formann som snarest mulig sendte den til overskjønnsretten med de nødvendige dokumenter og opplysninger. Megling var ikke nødvendig. Domsavgjørelsene var endelige. Bare ved feil i saksbehandlingen eller i rettsanvendelsen kunne avgjørelser med en frist på 14 dager påankes til Høyesterett.

OPPHEVELSE AV OVERSKJØNNSRETTEN

Overskjønnsretten ble opphevet ved lov av 21.06.1956. Ankeinstans for husleierettens avgjørelser ble derved alene lagmannsretten. Den deling av ankesakene som ved husleieloven var etablert for overprøving av husleierettens avgjørelser, hadde vist seg å føre til vanskeligheter i praksis. Det hadde oppstått stadig tvil om en anke skulle gå til lagmannsretten eller overskjønnsretten. I overskjønnsretten i Oslo var fx i 1953/1954 mer enn hver fjerde sak blitt stilt i bero fordi den samtidig var bragt inn for lagmannsretten. I mange tilfelle hadde en part måttet bringe saken inn for begge rettene med det resultat at det oppsto tvilsomme kompetansespørsmål mellom de to domstolene. Reglene om overpøving av husleierettens dommer førte til en lite rasjonell dobbeltbehandling for domstolene, forsinkelser og unødige omkostninger.

Kommunal- og arbeidsdepartementet hadde forsvart kommunenes adgang til å opprette egne husleieretter i første instans, bl.a. på grunnlag av saksmengden i de største kommuner og forliksfunksjonen, men mente at de samme omsyn ikke i samme grad kunne sies å gjelde for ankeinstansen. For Justisdepartementet, som betraktet særskilte husleieretter som en anomali, var det de store restansene ved Eidsivating lagmannsrett på grunn av landssvikoppgjøret som tidligere hadde gjort det vanskelig å kunne fremme forslag om å oppheve Oslo overskjønnsrett. Situasjonen var imidlertid blitt avklart ved at arbeidsmengden ved Oslo husleierett hadde gått betydelig ned, og at det derfor etterhvert kunne påregnes en tilsvarende nedgang i ankesakene.

OSLO HUSLEIERETT

Oslo husleierett og Oslo overskjønnsrett ble etter søknad fra Oslo bystyre av 14.09.1939 opprettet ved kgl. res. 29.ds. og trådte i virksomhet fra 01.12.så. Administrativt var rettene først underlagt lønnsrådmannen i kommunen, senere administrasjonsrådmannen, etter 1959 finansrådmannen og i årene like før nedleggelsen sentraladministrasjonen. Fra 15.05.1941 ble rettenes område utvidet til å gjelde nabokommunen Aker. En sammenslåing av Oslo og Aker kommuner skjedde forøvrig fra 01.01.1948. Husleieretten ble på grunn av det høye saksantallet delt i to avdelinger ved Administrasjonsrådets vedtak av 09.08.1940.

Allerede ved ministerpresidentens beslutning av 25.02.1943 ble Oslo og Aker husleierett og Oslo og Aker overskjønnsrett opphevet fra 01.03.1943. Husleierettene i Kristiansund og Trondhjem var på sin side ikke berørt. Saker som var bragt inn for Oslo-rettene skulle ferdigbehandles, funskjonstiden til formenn og domsmenn forlenges. Frem til husleieretten opphørte å fungere 01.04.1944 hadde retten ikke tatt imot nye saker. Oslo byrett var imidlertid blitt bebyrdet med overtagelsen av omlag 800 nye husleiesaker.

Umiddelbart etter okkupasjonen tok leierboerforeningen i Oslo ved brev av 31.05.1945 til ordføreren opp spørsmålet om å gjenopprette husleie- og skjønnsretten. Rådmennene ga sin tilslutning til initiativet; faglig støtte fant senere lønnsrådmannen hos justitiarius i Oslo byrett som antok at det av hensyn til en rask saksbehandling var ønskelig å få gjennopprettet en særskilt husleierett snarest mulig. Justitiarius pekte også på at ordningen med en særskilt husleierett med noen få dommere som utelukkende behandlet husleiesaker, trolig betød en større sikkerhet for ensartethet i avgjørelsene enn den bestående ordning. Den gikk ut på at husleiesakene ble fordelt på dommerne i byrettens avdeling for alminnelige tvistemål. Fra formannen i Oslo og Aker husleierett, dommer Debes, fulgte i brev juni 1945 et utspill om at opphevelsen både var ulovlig på grunn av fremgangsmåten - den var ikke blitt forelagt ordføreren på forhånd - og fordi den ikke var blitt foretatt av noen lovlig norsk myndighet. Debes tok samtidig opp det viktige dommerspørsmålet, og mente det kunne bli vanskelig å få faste dommere til å overta stillingen som rettsformann. Sosialdepartementet ble ved Oslo kommunes brev av 28.11.1945 bedt om å uttale seg. Det svarte at spørsmålet om gjenopprettelse av husleieretten for Oslo og Aker hadde vært stilt i bero fordi Justisdepartementet på grunn av det ressurskrevende landssvikoppgjøret ikke kunne stille dommere til rådighet. Inntil videre måtte husleiesakene fortsatt behandles ved de ordinære domstoler.

Et av virkemidlene for å få gjenopprettet husleieretten i Oslo var å foreta en endring i kravet om at det bare var fast utnevnte embetsdommere som kunne oppnevnes som formenn i husleieretten. Ved kgl. res. 13.12.1946 ble det bestemt at også andre enn disse kunne være formenn - forutsatt de fylte vilkårene for å være by- eller herredsdommer.

Formann og varaformann for husleieretten og overskjønnsretten i Oslo ble - på bakgrunn av et enstemmig formannskap og anmodning fra kommunen - oppnevnt ved kgl. res. 27.02.1948. Ved Sosialdepartementets bestemmelse av 22.09.1948, trådte retten i virksomhet igjen fra 01.10.1948. Den ble ved kgl. res. 10.12.så. delt i to avdelinger.

HUSLEIERETTEN OPPRETTHOLDES

Husleielovkomitèen av 1956 gikk i sin innstilling av 27.06.1964 om revisjon av husleieloven, inn for fortsatt adgang for kommunene til å opprette særskilte husleieretter. Dette til tross for at det innebar et avvik i bestrebelsene på å fremskaffe ensartede regler for hele landet. Dessuten ble det innrømmet at den tidligere opphevelse av overskjønnsretten, og derved muligheten til å sikre ensartet praksis i annen instans, på en måte hadde vært egnet til å redusere betydningen av gjennom særdomstolen å sikre ensartethet i første instans. Justisdepartementet, som den prinsippielle motstander av særskilte husleieretter, gikk med mindretallet inn for å sikre en hurtig saksbehandling ved å innføre særlige prosessregler for husleiesaker ved de ordinære domstoler. Sakkyndig rettledning kunne partene få ved de vanlige dommerkontorene eller ved kommunale rettshjelpkontor. Husleielovkomitèen kom likevel til å legge avgjørende vekt på de fordeler som en egen husleierett gjennom årene hadde medført for Oslo. Siden opprettelsen hadde det tilsammen bare vært fem faste dommere i funksjon i to avdelinger, hvilket måtte sies å ha bidratt til å sikre kontinuitet. Retten hadde garantert såvel hurtig som enkel og elastisk saksbehandling. Ordningen med muntlig saksforberedelse var gunstig; et betydelig antall saker var blitt forlikt. Husleieretten hadde eget kontor adskilt fra byretten med personale som ga råd og hjelp til publikum, og kontoret måtte sies av brukerne å ha blitt oppfattet som en viktig del av den rettsbeskyttelsen som man ventet å finne på et slikt viktig område.

NEDLEGGELSE AV OSLO HUSLEIERETT

Den særskilte husleieretten for Oslo kommune, landets eneste og formodentlig siste, ble nedlagt ved kgl. res. 25.11.1988 og inkorporert i Oslo byrett våren 1989. Til grunn lå bystyrevedtak av 10.05.1988, foranlediget av et forslag fra finansrådmannen under budsjettforhandlingen i 1984 om å nedlegge husleieretten og overføre sakene til byretten. Det ble derfor ikke tatt med noen bevilgning i budsjettforslaget - men bystyret forutsatte at staten skulle refundere alle utgifter. Da Justisdepartementet på det tidspunkt ikke kunne si noe om når byretten kunne overta husleierettens oppgaver, ble det gitt uttrykk for at husleieretten inntil videre skulle opprettholdes i den form den hadde som kommunal institusjon med staten som budsjettmessig ansvarlig. Mot slutten av 1987 ble spørsmålet om nedleggelse aktualisert av Justisdepartementet ved å peke på at det ikke var truffet noe formelt vedtak om dette. Departementet inntok det klare standpunkt at refusjon ikke lenger ville bli gitt dersom Oslo kommune fortsatt ønsket å ha egen husleierett - eller så måtte kommunen ta initiativ overfor Kommunal- og arbeidsdepartementet for å få iverksatt en formell nedleggelse. De avgjørende presiseringer kom i Justisdepartementets brev av 19.01.1988 til Oslo kommune; det var da på det rene at det ikke ville bli gitt statlig tilskudd til husleieretten i årene som kom.

EXIT HUSLEIERETT

Et utvalg som ble oppnevnt i 1990 med mandat til å gjennomgå husleielovgivningen og finne ordninger som kan sikre en rask og betryggende konfliktløsning i husleieforhold, avga sin innstilling i februar 1993. Det blir her foreslått å innføre en oppmannsordning i stedet for kommunenes adgang til å opprette en egen husleierett, hvor oppmannens avgjørelse får virkning som rettskraftig dom, dersom husleiesaken ikke bringes inn for by- eller herredsretten innen 30 dager.

ARKIVET ETTER OSLO HUSLEIERETT/OVERSKJØNNSRETT

Oslo husleierett og den tidligere overskjønnsretten hadde felles kontor; etter alt å dømme også felles arkiv. Arkivet, hvis proveniens er kommunal og hvis omfang er anslagsvis 200 hyllemeter, ble ved avviklingen avlevert til Oslo byarkiv. Et unntak er serien med domsprotokoller for tidsrommet 19.10.1948 til desember 1990 som ble overført til Oslo byrett, men som også vil bli avlevert til byarkivet når byretten ikke lenger har behov for dem. Husleierettens dommer og kjennelser samt overskjønnsrettens avgjørelser ligger forøvrig arkivert sammen med bilagsdokumentene i saksmapper som er blitt opprettet for hver enkelt sak. Her vil også være lagt eksemplarer av dommer i saker som er blitt pådømt i lagmannsretten. Serien med ensartede saksmapper, som utgjør den overveiende del av arkivet, er ordnet etter gatenavn i kronologisk rekkefølge. Saklister for husleieretten finnes fra 08.08.1941, og er avsluttet 27.02.1943 i h.h.t. ministerpresidentens opphevelse. Den eldste saklista synes imidlertid å ha gått tapt. I forbindelse med gjenopprettelsen av husleieretten er ny sakliste påbegynt 01.10.1948, og deretter ført kontinuerlig frem til nedleggelsen. Saklista for overskjønnsretten er komplett for de årene den virket i tiden 1939 til 1956. Egne saklister for ankesaker til Eidsivating lagmannsrett og Høyesterett er ført fra november 1948 til 1989.

HUSLEIESAKER BEHANDLET VED OSLO BYRETT OG EIDSIVATING LAGMANNSRETT

Det kan fastslås at før medio 1939, for tidsrommet 1943 - 1948 og etter 1990, vil husleiesaker i Oslo være innført i Oslo byretts saklister for vanlige tvistemålssaker. De saker som er påanket, uaktet det er fra husleieretten eller byretten, vil dessuten for hele den aktuelle perioden være å finne i saklistene til Eidsivating lagmannsrett. Et unntak gjelder for de skjønsmessige avgjørelser som ble anket til overskjønnsretten inntil 1956. De innførsler som er foretatt i byrettens og lagmannsrettens saklister og domsprotokoller samsvarer med tidspunktene for Oslo husleieretts opprettelse, nedleggelse og gjenopprettelse. Her kan nevnes at den første husleiesak er innført i byrettens sakliste 04.03.1943, mens saker som var innkommet til husleieretten før opphevelsen 01.ds., imidlertid skulle ferdigbehandles av denne. I det andre ytterpunktet vises at saker som er innkommet før gjenopprettelsen også pådømmes i byretten; fx innkommet 30.09.1948, dom av 07.02.1950. I slike tilfeller går også anker til lagmannsretten gjennom byretten. Hva angår ankesakene, er den siste påankete dom av 01.06.1943 i Oslo og Aker husleierett mottatt av Eidsivating lagmannsrett 28.09.så. Etter gjenopprettelsen er den første påankete husleierettsdom av 01.12.1948 mottatt 27.01.1949.

ARKIVENE ETTER HUSLEIERETTENE I KRISTIANSUND OG TRONDHEIM

Arkivet etter husleieretten og overskjønnsretten i Kristiansund (1940 - 1945), størrelsesestimat maximum 0,5 hyllemeter, later ingen til å ha oversikt over hvor befinner seg. Byens kommunearkiv har i sine bestrebelser så langt ikke lyktes i oppsporingsarbeidet. Eventuelt kan arkivmaterialet i forbindelse med husleierettens nedleggelse ha blitt overlevert til byretten i Kristiansund, samtidig med at denne også overtok behandlingen av husleiesakene som vanlige tvistemålssaker. Den videre avleveringsvei fra Kristiansund byfogdembete, sorenskriveri fra 1952, til Statsarkivet i Trondheim er ikke uantakelig - men såvidt det kan forstås gir avleveringslister og kataloger ingen konkrete holdepunkter for dette. Arkivet etter Trondheim husleierett og overskjønnsrett (1939 - 1952), som trolig utgjør 3 - 4 hyllemeter, er ikke avlevert til byarkivet. Statsarkivet i Trondheim har i sin varetekt flere saklister etter husleieretten som dekker årene cirka 1943 - 1952, og som er innkommet sammen med saker fra byretten. I uke 13, 1998, melder imidlertid byretten fra til statsarkivet, at husleierettens arkiv er funnet/gjenfunnet i et nedstøvet lite rom i byrettens kjeller, hvor det visstnok ble plassert i forbindelse med en ombygging for omkring 15 år siden.

Litteratur

Rolf Knudsen. Lov om husleie av 16.06.1939. Oslo 1939 Carl J. Sørensen. Lov om husleie av 16.06.1939. Oslo 1939 Arne Kobbe. Husleieloven. 3 utg. Oslo 1969. 6.utg. 1989 Beretning om Oslo kommune for årene 1912 - 1947 bd.II 1952 Kommunal håndbok for Oslo 1953 - 1988 Stortingsforhandlinger: Ot.prp. nr.61 1936, Ot.prp.nr.59 1937, Ot.prp.nr.1 1939, Ot.prp.nr.68 1950, Ot.prp.nr.48 1956, Ot.prp.35 1967 - 1968 Innstillinger og betenkninger 1964 I. Innstilling om revisjon av husleieloven, avgitt 27.06.1964 NOU 1993: 4. Lov om husleieavtaler

Kilder

Bystyrets sekretariat: Bystyrets sak nr.425/1988, protokollutskrift Oslo byarkiv: Bystyrets sak nr.425/1988 Oslo byarkiv: Husleierettens arkiv Sosialdepartementet, 3.sos.ktr.B, husleielovgivningen, nr.187, 1939 - 1943 og nr.188, 1939 - 1946 Justisdepartementet, siv. ktr. C, diverse pakkesaker 1856 - 1968, husleieretten 1943 - 1956 Oslo byrett, saklister, domsprotokoller Eidsivating lagmannsrett, saklister, domsprotokoller

Lokalhistoriewiki-artikkelen «Husleieretten» er skrevet av Sigurd Rødsten og tidligere publisert i Arkivposten 2/1998.