Bjørn Bjørnson
Bjørn Bjørnson (født i Christiania 15. november 1859, død i Oslo 14. april 1942), var skuespiller og teatersjef, sønn av dikteren Bjørnstjerne Bjørnson. Han hadde en betydelig teaterutdanning og teatererfaring fra utlandet, og ble Nationaltheatrets første sjef.
Familie
Bjørn Bjørnson var sønn av Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) og Karoline, født Reimers (1835–1934). Han var gift tre ganger, sist med Eileen f. Cohn (1883–1944).
.
Liv og virke
Bjørn Bjørnson ble i 1876 opptatt som elev ved Julius Sterns musikk-konservatorium i Berlin, og året etter ved det kongelig-keiserlige konservatorium i Wien, der han etter et par måneder på musikklinja søkte seg over til skuespillerskolen samme sted. Han debuterte som skuespiller i i Wien i 1880, senere var han ved St. Gallen Stadttheater i Sveits, og i sesongen 1883–84 fungerte han som både skuespiller og instruktør ved Hamburg Stadttheater.
I 1884 tiltrådte Bjørn Bjørnson som skuespiller og assisterende instruktør ved Kristiania Theater. Her var han til 1893. Fra 1895 til 1896 virket han som skuespiller og instruktør ved Dagmarteatret i København. Deretter ble han første sjef for Nationaltheatret, som åpnet 1. september 1899 med både faren Bjørnstjerne, og Henrik Ibsen, blant de tilstedeværende.
Bjørnson satt som sjef for Nationaltheatret til 1907. Da bosatte han seg i Berlin, hvor han ledet Hebbel-teateret sesongen 1908–09. De følgende år hadde han flere gjesteroller i de nordiske land. I 1923 ble han sjef for Nationaltheatret for andre gang, denne gang satt han til 1927.
Etter nye utenlandsopphold flyttet Bjørnson og hans tredje kone Eileen hjem til Norge for godt i 1939. Han døde 14. april 1942 i sitt hjem i Madserud allé i Oslo.
Ettermæle
Bjørn Bjørnson er gravlagt i æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo sammen med sin siste kone Eileen. Han ligger nær sine foreldre. Begravelsen fant sted på Nationaltheatrets bekostning.
Aftenposten omtalte Bjørnson i sin utgave 15. april 1942 (utdrag):
| Sikkerheten og selvtilliten, kampmotet og kampgleden, kunstnerblodet og meget mer var en arv fra faren. Men ellers er det vel et spørsmål om han tjente eller tapte på at han var Bjørnstjerne Bjørnsons sønn. I hvert fall vilde han med slike evner ha nådd fram selv om han hadde hett og været Hans Jensen eller Jens Hansen. Han levet lenge i «Stjernen»s skygge, og måtte døye hans ofte hårde kritikk. Og når faren i sine kampår til tider var meget upopulær måtte sønnen dele denne upopulæriteten med ham. I alt hva den unge Bjørn foretok seg måtte han regne med å bli stillet for en slags overhøyesterett. … Han var herlig norsk også i det at han var skippertakenes mann. Utholdenhet til det lange løp lå ikke for ham. Nationaltheatret bygget han i grunn også opp i et veldig skippertak. | ||
I forbindelse med Bjørn Bjørnsons 80-årsdag 15. november 1939 ble han omtalt i humoristiske ordelag i Aftenposten (utdrag):
| I dag fyller Bjørn Bjørnsom åtti år, og vi feirer naturligvis igjen hans jubileum. Det blir forresten ikke lenge til neste gang heller – til våren er det seksti år siden hans debut. Men Bjørn har nu engang like mange jubileer som alle de andre skuespillerne til sammen. Først minnedagene i hans kunst og så minnedagene i hans liv. Dessuten er det jo bestandig ham vi feirer og hylder når hans far eller hans teater passerer en milepæl. For Bjørn Bjørnson elsker publisitet. Og har han ikke jubileum, skjer det alltid noget annet med ham. | ||
Kilder og referanser
- Aftenposten 15. november 1939.
- Aftenposten 15.april 1942.
- Om Bjørn Bjørnson hos Norsk biografisk leksikon.