Magerøysundet
Nesten all skipstrafikk til Honningsvåg, og til steder øst for Honningsvåg, gikk gjennom Magerøysundet. Det hadde naturligvis sammenheng med at skipene var mindre enn i dag og dårligere tekninsk utstyrt. Det var også viktig å kunne seile i smult farvann. Hurtigrutene både på sør og på nord,og de mange godsbåtene, fiskefartøyene, de utenlandske trålerne på vei til og fra fiskefeltene utenfor Finnmarkskysten og i Barentshavet, gjennom Magerøysundet gikk de. Det samme gjorde de mange trelastbåtene som i sommerhalvåret var på vei til og fra Kvitsjøen og til Igarka langt forbi Novaja Semlia, de la turen gjennom Magerøysundet. I øst-enden av sundet ligger Honningsvåg, og her ble begge losene de hadde fått om bord lenger, sør satt i land. På vei tilbake, sørover gjennom det samme sundet, kom måtte de først innom Honningsvåg for å få los om bord.
Et par-tre ti-år etter krigen, ble det slutt på den store trålertrafikken gjennom Magerøysundet. Tolvmislgrensen ble utviet til 200 nautiske mil, og over natten var de borte, alle som en. Det mange trelastbåtene forsvant også, de ble større, hadde blitt bedre utstyrt, og effektiviteten kom i tillegg. Så nå går de utre lei, langt til havs.
Over Magerøysundet hadde karasjoksamenes reinflokker svømt sommer som høst, år etter år, helt fra reindriftsamene gikk over til å bli nomader på 1600-tallet, og frem til et par tre ti-år etter krigen. Da ble det slutt. Fra da av begynte forsvarets landgangsfartøyer å frakte reinflokken over.