Marselienborg
Marselienborg løkkenummer 4 i 1697, kartnr. 61 i 1795
Marselienborg eller fru Grünings løkke i Bymarken
Nederlenderen [Selius Marselis] kom fra [Amsterdam] til [Christiania] i 1644. Han arbeidet som trelasthandler og våpenhandler og leverte kanoner til den nederlandske krigsflåten, men kunne også levere våpen til begge parter i en krig. ”Han handlet med alle, og svindlet alle. På nederlandsk skaffet han seg snart tilnavnet De Lorrendraier – Lurendreieren.” Han ble [postdirektør] i 1653 og [bergråd] i 1657. Sammen med broren Gabriel kjøpte han jernverk i Norge. På slutten av sitt liv flyttet han til København, der han døde i 1663.
Han skaffet seg en løkke på vel 40 mål rett utenfor bymuren, mellom [Ruseløkkveien], [Prestegaten], [Pipervika] og [Filosofgangen}. På hjørnet av dagens [Stortingsgata] og [Rosenkrantz’ gate] oppførte han en hovedbygning i to etasjer med en stor fløy på hver side, Marselienborg. Løkken strakte seg fra nåværende [Karl Johans gate] ned til stranden ved Pipervika, ”hvis huse den tildels skjulte bag sine trær. Hele dette strøg og den tilstødende grund, hvor nu Universitetet og Tullinløkken ligger, var i mer end 200 aar efter byens anlæg saagodtsom ubebygget. Den laa temmelig lavt og var noget fugtig, idet der gikk en vandrig bæk med flere tilløb gjennem det. Saavel nede ved stranden som i landeveien ovenfor Marselienborg maatte denne bæk (Bisletbækken) passeres på en bro.”
På Marselienborg var det fem fiskedammer, et mønster for borgerne. Hagen var anlagt i hollandsk stil med mange tulipan- og svibelbed og sirlig klippede hekker, som senere eiere holdt i hevd. Rester av ”Marcelii hauge” ser vi i dag på Eidsvolls plass. [Overkrigskommissær Ditlef Sverdfeger] eide løkken med ”derhos liggende pladser” i 1697. En bratt bakke, som nå er sprengt bort, opp til Vollgatene ble kalt [Sverdfegerbakken] etter ham. Han solgte løkken i 1741. [Slottsprest Bernt Sverdrup] skriver om Marselienborg: ”I 1773 kjøbte jeg en gaard som jeg nu beboer, i meget forfalden tilstand, som gav mig en hoben at bestille.” Kjøpmann og generalkonsul [Andreas Grüning] kjøpte løkken i 1818 og ga den navnet Grünings løkke eller have. Da var løkken atskillig større, på 52 mål. Siden byen ikke hadde noe festlokale, ble hovedhuset benyttet til offentlige fester for kongefamilien under dens opphold i Christiania.
Etter Grünings død i 1842 ble [Stortingsgata] anlagt tvers gjennom [Grünings løkke]. Enken solgte den nordlige delen til Karl Johans gates huseiere, som ville unngå å få hus på sørsiden av gaten, og utla den til park. Huseierne betalte 16 000 spesidaler, mens kongen av sin private kasse skjenket 4000 til kjøpet på betingelse av at ”dette jordstykke ene skal anvendes til forskjønnelse af Christiania by og til behagelighed for dets indvaanere”. I 1858 ble [Huseiertomten] solgt til staten, som ga den navnet Eidsvolls plass, siden den lå foran det nye Stortinget. Den sørlige delen av hagen ble utlagt til byggetomter.
=Kilde
Holden, Finn: Byløkker i Oslo, Oslo 2007.