Riksmålsforbundet

Riksmålsforbundet ble grunnlagt 7. april 1907 for å styrke riksmålets posisjon i Norge. Bjørnstjere Bjørnson sto i spissen for etableringen, etter at man siden 1889 hadde drevet lokalt arbeid for å motvirke organiseringen av landsmålets støttespillere, blant annet gjennom Bjørnsons Norsk Rigsmaalsforening. Etter at bokmål og nynorsk ble sidestilt som språknormer, har riksmål vært brukt som betegnelse på den tradisjonelle skriftnormen basert på dansk-norsk språktradisjon. I dag er de fleste riksmålsformer godtatt i bokmålsnormen, noe som skyldes en tilnærming fra begge sider – bokmålet har fått flere valgfrie former, mens riksmålet har endret en del former. Viktige kampsaker for Riksmålsforbundet har vært motstand mot samnorsk og mot obligatorisk sidemålsundervisning i skolen.

Det Norske Akademi for Språk og Litteratur ble grunnlagt i 1953 på initiativ fra blant annet daværende formann i Riksmålsforbundet Arnulf Øverland og dets neste leder Sigurd Hoel. Formålet er blant annet å verne om riksmålet og dets litteratur. Akademiet har gitt ut Norsk riksmålsordbok, Riksmålsordboken og Det Norske Akademis ordbok, samt litteratur på riksmål, og samarbeider tett med Riksmålsforbundet.

Formenn

• Bjørnstjerne Bjørnson, 1907–1910.
• Ragna Nielsen, 1910–1911.
• Alfred Eriksen, 1911–1916.
• Johan M. Platou, 1916–1918.
• Jens Jørgen Mørland, 1918–1919.
• Gerhard Holm, 1919–1929.
• Ragnar Ullmann, 1929–1936.
• Alf Harbitz, 1936–1937.
• Gerhard Holm, 1937–1939.
• Harald Bakke, 1939–1945.
• Jonas Hestnes, 1945–1947.
• Arnulf Øverland, 1947–1956.
• Sigurd Hoel, 1956–1959.
• Ernst Sørensen, 1959–1961.
• Johan Bernhard Hjort, 1961–1969.
• Aksel Lydersen, 1969–1974.
• Knut Wigert, 1974–1983.
• Jan Willoch, 1983–1988.
• Erling Granholt, 1988–1990.
• Trond Vernegg, 1990–

Litteratur og kilder

• Riksmålsforbundet på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Riksmålsforbundet i Store norske leksikon.