Feilkilder

Feilkilder fører til feilslutninger, og når man jobber med historieskriving er det derfor viktig å være klar over en del vanlige feilkilder slik at man i størst mulig grad kan korrigere opplysningene. Det følgende er på ingen måte noen komplett liste over feilkilder, men man vil finne en del av de problemer en lokalhistoriker kan regne med å støte på nokså regelmessig.

For mer informasjon om behandling av kildemateriale, se artikkelen om kildekritikk.

Datering

Datoer

Datoer var tidligere et uklart begrep for mange. Man angav gjerne datoer i forhold til en merkedag på primstaven. For eksempel ville man heller si «dagen før jakobsmesse» enn å si 24. juli. For de fleste var det heller ikke så viktig nøyaktig hvilken dag man var født; det er første i nyere tid at fødselsdatoen har fått en spesiell betydning. Dette betyr blant annet at når man leser kirkebøker er det rimelig trygt å gå ut fra at datoene presten selv kjente til stemmer (med vanlige forbehold om skrivefeil og dårlige notater), mens datoer oppgitt av de som kom til presten kan være langt mer usikre.

Vanskene med datoer forverres av overgangen fra juliansk til gregoriansk kalender i 1700. Vanlig skikk er å ikke gjøre om datoer fra før kalenderreformen, men man finner tilfeller hvor de har blitt tilpasset den nye kalenderen. Referanser til merkedager, slik det er nevnt over, kunne også skape forvirring fordi man mange steder flyttet en merkedag for vær eller landbruk til ny dato mens den kirkelige helligdagen den var knyttet til ble liggende på samme dato.

Årstall

Blant allmuen var det i tidligere tider ikke noe stort behov for å merke seg nøyaktig hvilket år man var født. Det som betydde noe var hvor gammel man var i forhold til søsken. Først når alder begynte å spille en rolle i forhold til obligatorisk skolegang ble det en mye sterkere fokus på fødselsåret. I den grad man hadde noe begrep om fødeåret var det ofte i form av at man visste (omtrent) hvor gammel man var. Men å regne seg bakover til fødeåret er avhengig av fødselsdato, og visste man ikke året visste man sjelden datoen. Dermed kan en og samme person opptre med forskjellige fødselsår i kildene.

Navn

Navn er en evig kilde til forvirring, spesielt fordi man tidligere ikke har noen standardform på skrivemåten. Vi er vant til å være nøye med hvordan vi staver navn. Bruk K der det skulle vært Ch, og du risikerer å fornærme noen på det groveste. Dette er et resultat av at vi siden den første navneloven kom i 1923 har vært vant til at et navn defineres ut fra en spesiell skrivemåte. Når vi tar med oss det synet og leser i eldre kilder blir det lett forvirring.

Fornavn

Mens vi i dag ser på John, Jon, Johan, Jens og Jan som fem forskjellige navn ble de tidligere regnet for å være fem former av samme navn, basert på det bibelske navnet Johannes. Dette betyr at man i eldre kilder ikke finner noen standardisert form for navn. Man brukte den formen som var vanlig i området hvor man bodde eller i det sosiale skikt man tilhørte. I kirkebøkene var det presten som førte boka som bestemte hvordan det skulle skrives. Noen valgte å skrive alle navn på «finest» mulig måte, mens andre valgte å sånn noenlunde gjengi det som ble sagt. Hvis en mann kom til presten og sa han het «Krestafer» kunne det ende opp som Krestafer, Krestaffer, Kristoffer, Kristopher, Christoffer, Christopher osv.

I bygdebøker er navnene ofte standardisert, i noen tilfeller til den mest vanlige formen på landsbasis, i andre til den mest vanlige lokale formen. Dette kan i noen tilfeller gi rare utslag, siden man kun standardiserer eldre navn.

Patronym

Norske patronymer består av fars fornavn med en endelse som viser navnebærerens kjønn. Den første delen er dermed avhengig av hvordan man skrev fornavnet, og kan derfor være stavet på en rekke måter.

Den andre delen kan også variere. En mann kunne få formene -son, -søn, -sønn eller -sen, mens en kvinne kunne få -dotter eller -datter. Det var gjerne den som skrev som avgjorde hvilken form som ble brukt, så man finner for eksempel at når det dukker opp en ny sogneprest et sted går man over fra en form til en annen. Ser man på vanlige slektsnavn i Norge i dag ser man at det på det tidspunkt hvor man gikk over fra patronym til slektsnavn var vanlig å standardisere navnene til -sen – det er langt flere som heter Hansen, Johansen eller Olsen enn Hanson, Johanson eller Olson.

Genitivs-s'en kan også være med eller forsvinne alt etter hva den som skrev foretrakk. Man kan altså finne Johansen og Johansson om hverandre; de ble tidligere oppfattet som samme patronym mens vi nå tenker på dem som to forskjellige slektsnavn. I eksempelet Hansen og ved andre patronymer hvor fornavnet slutter på -s, som Trulsen, Jensen og Nilsen, er ikke bare genitivs-s'en utelatt, man har slått sammen s'en i fornavnet med s'en i -sen.

Slektsnavn

Slektsnavn er til mindre forvirring enn andre fornavn og patronymer, fordi de fleste norske slektsnavn ble tatt i bruk etter at navneloven kom. Før den tid var det bare noen få slekter, spesielt i samfunnets øvre skikt, som hadde slektsnavn. Men også her må man gå varsomt frem.

Gårdsnavn

Gårdsnavnene er en spesiell side ved norsk navneskikk. De fleste nordmenn brukte tidligere et gårdsnavn som en del av sitt personnavn. Dette var et resultat av at det var et begrenset antall navn i bruk, og man kunne få mange som het det samme i ei bygd. Den viktigste feilkilden her er ikke stavemåten, men mobiliteten i befolkningen. Særlig i de lavere skikt på landsbygda ser man at de ofte flyttet fra en plass til en annen, og dermed endret navnet seg. For å gjøre forvirringen komplett kunne noen beholde et eldre navn, fordi de hadde blitt kjent under det og folk sluttet rett og slett ikke å kalle dem ved det navnet. En husmann kunne også opptre under flere navn på samme tid. Det var nemlig vanlig å sette navnet på gården med -eie bak for husmenn, men samtidig kunne plassen ha et eget navn som ble brukt.

Skrivefeil

Skrivefeil vil alltid være en feilkilde det er viktig å ta hensyn til. I datamaskinens tidsalder får vi stadig nye mekanismer som skal forhindre skrivefeil, men borte blir de ikke. Før datamaskinene gjorde sitt inntog var faren for skrivefeil langt større, og vi møter stadig på dette i kildene. Her finnes det ingen sikre måter å beskytte seg mot å ta med feil videre, men det er noen ting man kan gjøre.

Datoer, årstall og beløp er noe av det vanskeligste å kvalitetssikre, spesielt dersom det bare finnes én primærkilde som oppgir tallene. Noen metoder man kan bruke er:

• Dersom det er mange skrivefeil ellers i teksten er det større grunn til å tro at det også er feil i datoer – slurver man et sted slurver man antagelig andre steder også.
• I kilder skrevet før man fikk en standardisert rettskriving er det vanskelig å bedømme om det er skrivefeil i resten av teksten. Man kan da se på andre ting, som mengden overstrykinger (tyder på at det ofte ble skrevet feil; hvor mange feil ble ikke oppdaget underveis?) og hvor sirlig det er skrevet ned (slurvete skrift kan tyde på hastverksarbeid).
• Avstand fra datoen til nedtegning. Dette er ofte ikke tydelig, men i noen tilfeller vet man eller har grunn til å tro at det som er notert er basert på notater tatt over lengre tid. Notater på løse ark fungerte antagelig like dårlig på 1700-tallet som post-it-lapper gjør i dag; det blir ofte feil når man skal samle sammen og skrive det ned i et skjema.
• Annen historisk kunnskap kan være til hjelp, selv når det ikke finnes noen kilde som dekker nøyaktig det samme. Står det at noen ble døpt i Strømbråten kapell i 1923 er det feil, da kapellet ble reist i 1924.
• Feildatering kan også avsløres av kilden selv, dersom to datoer åpenbart ikke stemmer med hverandre. I en kirkebok fra et prestegjeld i Akershus finner man en person som ble gravlagt 9. juli og døde 13. juli samme år. Det er åpenbart at noe er galt. I dette tilfellet skjedde det i nyere tid, og andre kilder kan bekrefte at de to datoene er byttet om i kirkeboken. Allikevel ble de feilaktige opplysningene sirlig skrevet ned og sendt ut fra menighetskontoret; avskrifter vi gjør på autopilot tar ofte med seg feil selv når de er temmelig absurde og burde blitt oppdaget.

Lakuner

Lakuner, hull i kildematerialet, er ofte å regne som mangel på kilde mer enn en feilkilde. De er nemlig ofte enkle å identifisere, fordi det er tydelig markert at noen mangler eller fordi man rett og slett ikke finner boken opplysningene skulle stått i. Men lakuner kan også være skjult. Som et tenkt eksempel kan man se for seg en sogneprest som noterer ned dåp han utfører rundt om i sognet, og fører det inn i kirkenboken når han kommer tilbake til hovedkirken. Underveis mister han deler av notatene, og når han skriver det ned i kirkeboken legger han ikke merke til at det mangler noe. En historiker som senere bruker denne kilden kan lett komme til å trekke feil slutning. Man kan vanskelig beskytte seg mot dette, men det er viktig å huske at fravær av informasjon ikke beviser noe som helst, det er bare en indikasjon på noe.

Grenser

Grenser mellom administrative områder, både kirkelige og verdslige, har endret seg mange ganger gjennom tiden. Dette kan for eksempel føre til at man trekker feil slutninger om hvilken kommune en person ble født, noe som kan føre helt galt av sted i lokalhistorien. Den beste sikringen mot å ta med seg slike feil inn i arbeidet er rett og slett å sette seg grundig inn i grenseendringer i det området man jobber med.