Blomsterpiken

«Blomsterpiken» er en skillingsvise, som ble laget i 1870 og kommer fra Christiania, ifølge boken Frem fra Glemselen av Per Johan Skjærstad. På den tiden var det vanlig at unge piker fra fattige hjem, gikk rundt i byens gater og solgte blomster for å tjene til livets opphold. Handlingen i denne visa forteller om en slik jente, og hva som skjer når hun blir med ham hjem for å få penger for blomstene han har kjøpt. Visa er godt kjent over hele landet.

Teksten

1. Så yndig og ren som en lilje hun var, så barnslig så mild og så from,
   en kurv full av roser på armen hun bar, og bønnlig hun ba hvor hun kom.
   Kjøp denne rose I selv skal få velge, kjøp bare en jeg skal billig den selge.
   Kjøp thi jeg lider stor hunger og nød, min moder er blind og min fader er død.
2. Nok mange de kjøpte da på hennes ord, men mange gikk også forbi,
   at selv som en rose så yndig og blid, gikk herrene sakte forbi.
   Men om de da ba om et kyss at få kjøpe da var hun ei sen om i fra dem å løpe,
   med rødmende kinn og med bankende sinn, og ingen av denne et kyss dog de fikk.
3. Så var det en dag da hun vandrede om og hadde kun Nei fått til svar,
   en staselig herre forbi henne kom, så flott og så vennlig han var.
   Hun bød ham en rose med bønn og med klage, han svarte: Min pike jeg skal alle dem tage,
   jeg kjøper dem alle kom følg med meg hjem,så skal du min pike få penger for dem.
4. Da hun så opp på hans værelse kom, en stue så flott og så fin,
   så spurte han henned med vennlighet om hun ville ha kaker og vin,
   hun takket og spiste og glasset hun tømte, til slutt var det som om det hele hun drømte,
   han klinket med henne og skjenkte igjen, og sagde: Drikk bare min elskede venn.,
5. Så viste ham henne en penge av gull og lagde en annen derpå,
   han sa med en stemme av kjærlighet full: Ta disse hvis bare du vil.
   Hun rødmende ante kun halvt hva han mente, hun tenkte min moder jeg derved jo tjente,
   han tigget og ba: Og jeg glemmer det ei, og du skal så ofte få hjelp ut av meg.
6. Da hun så atter i mørket kom ut så lenge så sårt som hun gråt,
   hun visste at syndet hun hadde mot Gud, og mistet sin uskyld dertil.
   Som glødende ild henne pengene brente at hun dem med og med skjendsel hun tjente,
   at hun for de usalig pengenes skyld, hun solgte sin ære, sin eneste skatt.
7. Uskyldige pike lytt aldri til dem som lokker med gull eller sølv,
   følg aldri en herre om aftenen hjem, thi av falskhet og svik han er full.
   Men vent til han kommer som deg vil beklede, et hjem ja i lykke i fremtidens glede,
   så følger du med ham hen til en prest, det er for en pike sikrest og best.

Innspilling

• Rita Engebretsen. Utgitt på LP-platen Frem fra Glemselen kap. 3.

---