Harerug i Østfold
| Harerug | |
|---|---|
| Bistorta vivipara L. | |
| Slireknefamilien | |
| |
| Foto: Jörg Hempel | |
| Kart og graf oppdatert: | 2022-09-02 |
| |
| 96 av 228 5x5 km-ruter | |
| |
| 182 av 4680 km-ruter | |
| 202 av 445013 0,1 km-ruter | |
| Først funnet: | 1779 |
| Sist funnet: | 2022 |
| |
Harerug er i Østfold en spontan, mindre vanlig art knyttet hovedsakelig til åpent, småskalig kulturlandskap med østlig utbredelse. Arten har vært i tilbakegang gjennom mesteparten av 1900-tallet.
Hyppighet og utbredelse
Harerug er spontan og mindre vanlig i 5x5-km-skalen og ganske vanlig i 1x1-km-skalen med en østlig utbredelse i Østfold[1][2]. Den finnes mest hyppig i det marginale jordbrukslandskapet som småplasser i skoglandskapet.
Arten er lett å bestemme og har hatt oppmerksomhet de siste ti årene og har vært en yndet art å samle til herbarier etter år 2000 og rapportere til Artsobservasjoner fra 2008. Trolig vil en mer intensiv kartlegging vise at vi har mer av den spesielt innover i Østfold. Det vil trolig forsterke forskjeller i utbredelsen mellom ytre strøk, hvor den knapt nok finnes, og øst i Østfold.
Økologi
I Østfold er harerug knyttet til eldre kulturlandskap som ikke er for basefattig. Den står ofte igjen i gjengroingsområder, langs veier i skogslandskapet, i marginale ofte gjengroende kulturlandskapsområder.
Oppdagelseshistorikk
Harerug er først omtalt i 1779 fra Spydeberg av Jacob Nicolai Wilse som skriver «Polygonum viviparum, Raape-Græs, en Smuk urt og så liden som den er kand dog tiene meer end mangen stor»[3]. Arten ble også funnet av Christen Smith på Hvaler i 1807[4]. Det eldste daterte belegget er samlet av Nordal Wille i 1879 fra Hobøl[5]. Imidlertid kan Johan Fredrik Hochs (1840–1910) udaterte belegg fra Fredrikstad[6] [uten nærmere lokalisering] være eldre enn Willes innsamling[7].
Utviklingstrekk, endringer i tid og rom
Robert Collett omtaler i 1868 harerug som vanlig på Hvaler[8] med informasjon fra hhv. Mathias N. Blytt i 1827, Hans Christian Printz i 1842 og egne observasjoner i 1865. Kristian Andreassen skriver i 1964 at den er spredt med på alle kanter av Rakkestad[9] før sammenslåingen med Degernes. Øivind Johansen omtaler arten som sjelden i Onsøy uten å nevne lokaliteter[10]. Ole Jørgen Hanssen nevner ikke hareug fra Kråkerøy blant de 561 arter som listes i 1982[11]. I forbindelse med rødlisten av 2015 og 2021 ble harerug vurdert som livskraftig, men sier samtidig «Arten er i tilbakegang og har dels forsvunnet fra låglandsstrøk i Sørøst-Norge …»[12]. Hvis vi antar at Colletts observasjoner på Hvaler[8] kan overføres til andre kyststrøk av Østfold så må vi anta at den var langt vanligere tidligere og kanskje vidt utbredt på midten av 1800-tallet. Den samme trenden har man sett i nabolandskapet i sør, Bohuslän[13]. Kommer vi til 1950-tallet så var nok situasjonen en helt annen f.eks. i Onsøy[10]. Den har da gått sterkt tilbake i kystområdene og er i dag sjelden utenfor Raet, og de fleste funn her er av eldre dato. Den har nok også gått tilbake i det øvrige av fylket uten at vi kan tallfeste dette. Den betydelige tilbakegangen skyldes at småskalig og husdyrbasert landbruk er overtatt av åkerlandbruk med påfølgende gjengroing og/eller tilplanting av tidligere beiteareal, samt at areal av kantsoner som åker/skog, vei/åker, åkerholmer og andre restarealer blir mindre.
Forvaltningsstatus
Arten regnes som spontan og livskraftig (LC) i Norge pr. 2021[12]. Ut fra overstående bestandsutvikling i Østfold og i Bohuslän kan det være aktuelt å gi den en regional status som nær truet (NT) i Østfold pr. 2022. Men det kan godt hende at den største tilbakegangen allerede har skjedd, og har flatet ut på 2000-tallet.
Naturlig nok har ikke Østfold nasjonalt ansvar for en art som har sitt optimum i subalpine områder. Østfold har færre enn 2 % av km-rutene harerug er registrert i Norge.
Historisk bruk
Harerug regnes i store deler av landet som en spiselig plante. Yngleknopper og røtter ble da brukt. Men Ove Arbo Høeg har ingen dokumentasjon om bruk av planten i Østfold[14]. Det kan jo også tyde på at den ikke var vanlig nok til å være en nytteplante.
Kilder og litteratur
- ↑ Artsdatabanken. Harerug i Østfold (grense 2019), historisk utbredelse pr. dato. Nettsiden Artskart.
- ↑ Østfold botaniske forening. Kart, graf og nøkkeltall om harerug i Østfold. Nettsiden Østfoldbotanikk.
- ↑ Wilse, Jacob Nicolai 1779. Physisk, oeconomisk og statistisk Beskrivelse over Spydeberg Præstegjeld og Egn i Aggershuus-Stift udi Norge og i Anledn. deraf adskillelige Afhandlinger og Anmerkninger deels i Norge i Almindelighet, deels dens Østre Kant i Særdeleshet vedkommende. - Schwach, Christiania. [Nytrykk 1920]. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Dahl, Ove Christian 1895. Breve fra norske botanikere til J.W. Hornemann. - Kristiania og København, 99 s. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Wille, Nordal 1879. Herbarieark av harerug samlet i Hobøl. Digitalt på GBIF.
- ↑ Hoch, Fredrik, udatert. Herbarieark av harerug fra Fredrikstad. Digitalt på GBIF.
- ↑ Østfold-natur. 1981. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ 8,0 8,1 Collett, Robert 1868. Zoologiske botaniske Observationer fra Hvaløerne. - Nytt magasin for naturvidenskapene. no. 1868. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Andreassen, Kristian 1964. Planteliste fra Rakkestad. - Blyttia 22: 1-24.
- ↑ 10,0 10,1 Johansen, Øivind 1981. Onsøy’s flora. - Østfold-Natur 11: 1-103. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Hanssen, Ole Jørgen 1982. Kråkerøy’s natur – flora og fauna. - Østfold-Natur 14: 1-104. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ 12,0 12,1 Artsdatabankens ekspertkomité, rødlistede karplanter. Vurdering av harerug Bistorta vivipara for Norge. Rødlista, siste versjon. Nettside hos Artsdatabanken.
- ↑ Blomgren, Evastina, Eva Falk & Birgitta Herloff (red.) 2011. Bohusläns flora. - Föreningen Bohusläns flora. Uddevalla. 731 s.
- ↑ Høeg, Ove Arbo 1974. Planter og tradisjon : floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973. - Universitetsforlaget, Oslo - Bergen - Tromsø, 751 s. Digital versjon på Nettbiblioteket.