Hvilesteder

Hvilesteder var steder lands vegen der kjørekarer kunne stoppe for å få seg en rast, en matbit og ofte en dram, og hvor hestene kunne hvile før det tok fatt på neste etappe. Vi kjenner igjen fenomenet i dagens rasteplasser, men der vi i dag har benker, toalett og eventuelt et gatekjøkken, var det før i tida ofte et enkelt skjenkested. I motsetning til skysstasjonene og gjestgiveriene var det ikke overnattingsmuligheter på hvilestedene, ut over det å legge seg under vogna eller under et tre for å ta en blund.

Et hint om tilstandene på hvilesteder finner man i en uttalelse fra Skedsmo formannskap i 1840:

Det av Eidsvoll almue ansøkte hvilested i Lersundstuen hos Berthe Halvorsdatter vil man anbefale. En frihandel her vil være nyttig for lasskjørere fra Ullensaker, Nannestad, Nes og Sørum. Man må dog bemerke at etablering av sådanne hvilesteder vil bevirke at lov av 19. Jan 1837 om brennevinsutsalg hyppigere vil overtredes, især der hvor det selges kokt kaffe, idet brennevin forlanges i kaffe under benevnelse «sterk kaffe».

Hvilestedene var gjerne ikke tilfeldig plassert. Vi finner dem særlig på steder hvor man kommer til en bratt bakke, der det er fornuftig å hvile hester, og ved sundsteder der man uansett ofte måtte vente litt på transport over.

En del steder kan vi finne spor etter hvilestedene i stedsnavn. Bislett i Oslo er et eksempel; den eldre formen Bisaalit ('bi (vent) så litt') viste til at dette var et naturlig sted stoppe før man tok fatt på bakkene ut av byen på vei nordover. Et liknende navn finner vi på Toten, Bilitt. Stedsnavnet Rykkinn, som finnes flere steder i landet, er også et navn på tyder på slike hvilesteder med skjenkestuer.

Litteratur og kilder

• Ribsskog, Øyvin: Bønder i byvegen. 1949. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket..