Rev

Reven, (latin: vulpes vulpes, nordsamisk: rieban) er et mellomstort pattedyr som tilhører hundefamilien. Den har alltid fantes vilt i norge, men har også vært brukt i fangenskap som del av pelsindustrien. Revens vane med å ta små husdyr og matvarer fra folks hus har gjort den til en forhatt skapning, og den er derfor blitt jakta på mange ulike måter, blant annet med feller og revesaks. I folketdikningen har den en rolle som smart, slu og samvittighetsløs.

Hunnreven kalles gjerne revtik eller revetispe. Hunnreven kan også bøyes som hokjønnsord: reva i motsetning til reven.

Reven i naturen

Den vanligste reven i norge er Rødreven, som finnes på hele fastlandsnorge. Fjellreven bor i innlandet fra midtnorge og nordover, mest i høyfjellet. Fjellreven er mindre enn rødreven og er tilpassa et kaldt klima. Rødreven er mer sky enn fjellreven.

Fjellrev og rødrev konkurrerer om det samme bytte, og der rødrevbestanden er livskraftig er fjellrevbestanden på fastlandsnorge trua. På slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet ble fjellreven nesten utrydda ved jakt. Årsaken var en at de var skuffpremie på alle rev, samt at fjellrevpels var på moten slik at jegerne fikk solgt skinna til høy pris. Fjellreven ble freda i 1930, men bestanden har ikke tatt seg opp. En av årsakene er at fjellrev og rødrev konkurrerer om de samme områdene og de samme byttedyra.

Reven er tilpasningsdyktig og levemåten dens varierer veldig fra sted til sted. Den lever i familiegrupper, men ikke så tett sammensveisa som for eksempel ulven.

Voksne rødrever veier vanligvis mellom fem og åtte kilo, men det er skutt hannrev på 18 kilo i Norge. Den er ganske sky og nattaktiv. Rødrevungene blir født i perioden mars-juni og veier 100 gram når de blir født. Valpene er blinde ved fødselm de dier en måned og får deretter oppgulp i ca to måneder før de ved tre måneders alder er i stand til å klare seg selv. Unge hunner hjelper ofte revemødrene med valpene. Fjellrevhvalper fødes noe senere - i perioden mai-juni.

Reven jakter selv, men tar også åtsel. I byer leter de gjerne mat i søpla, mens de i skogen kan spise det som er igjen etter at en ulveflokk har spist seg mett.

Reven har tykk vinterpels og tynnere sommerpels. Noen varianter skifter farge om vinteren. Vinterpelsen til fjellreven er for eksempel hvit, mens sommerpelsen er varierende brunaktig og hvit.

Mikkel Rev

Mikkel planlegger hevn på vei mot galgen.

Tilnavnet Mikkel er første gang nevnt i Herman Weigeres En Ræffue Bog fra 1555, en dansk versjon av den satiriske fortellinga Roman de Renart. Om navnet ble skapt for denne boka, eller om Weigerer valgte et noanavn som allerede var i bruk er ikke mulig å påvise. Selv om navnet Mikkel har opphav i erkeengelen Mikael som i på gammelnorsk ble kalt blant annet Mikil, har det historisk vært brukt nedsettende, blant annet i sammensetninger som "dustemikkel" og "lusemikkel". Reveboka er oversatt fra tysk, som alt på 1500-tallet brukte Mikkel nedsettende på samme måte. Reven har historisk også hatt andre noanavn som raudkar, litle-katten og rove-stackin.

En Ræffue Bog er en parodi på høvisk dikning og har et satirisk blikk på samtidas samfunn. I boka følger vi den slu Mickel ræff mens han snor seg ut av situasjon etter situasjon og lurer, beseirer og stjeler fra de andre dyra, blant andre hans venn grevlingen, ulven Isegrim, bjørnen Brun og kanina Lampe. Mellom kapitlene får leseren en leksjon i hva vi kan lære av de ulike historiene. I første kapitel holder kongen herredag. Mickel er stevna for den urett han har gjort de andre dyra. Han hadde blant annet voldtatt ulvens kone og gjort barna hans blinde ved å pisse i øynene deres. Han hadde prøvd å drepe kanina. Ulven sier til kongen at de andre dyra "Frycte merr Reffuen end edes naade", mens panteren forteller at:

Ufi Ræffuen er slet ingen ære/

Han er en tyff/forreder oc verre.

Han røffuer oc stjel alt som en tiw/

Han vaar og bliffuer aldrig sandru.

I folkedikninga har Mikkel også denne lurendreierrollen. Han utnytter og lurer de andre dyra, særlig bjørnen som framstilles som naiv og troskyldig og dermed er revens rake motsetning. Kjente reveeventyr er blant annet eventyret om da bjørnen, ulven og reven skulle ut på veiding, Bjørnen og reven vedder, Da reven snøt bjørnen for julekosten og reveenka. Men det finnes også ett og annet eventyr der reven selv blir lurt. Et eksempel på det er eventyret om reven som gjeter, der både gåsa, væren og hesten lurer reven tilbake slik at han ikke får spist dem.

Reven i pelsindustrien

Norsk reveavl begynte tidlig på 1900-tallet. Rundt 1930 ble det anlagt mange revegårder i norge, og det kom en rekke bøker som veileda de som ville etablere seg i pelsdyrnæringa. Bakgrunnen var både at pels på denne tida var veldig moderne, og at jakt på fjellrev var blitt forbudt siden den på grunn av overdreven jakt sto i fare for å bli utrydda. I tillegg hadde man gjennom avl på rev utvikla nye pelsfarger som ikke fantes i naturen. Sølvreven er en fargevariant av rødrev som fantes i USA, men og som etter mange forsøk var blitt temmet i 1887. De første sølvrevene ble innført til norge i 1914, men den egentlige reveavlen kom først i gang på 1920-tallet. Norsk sølvrevlag ble stifta i 1926. Blåreven er en variant av fjellrev som finnes vilt i norge. Den er sjeldnere enn den hvite varianten. På tidlig 1900-tall fanga man blårev og satte dem ut på en øy i håp om at det ville bli en bestand som var mulig å avle videre på. Det fungerte ikke. på 30-tallet innførte man utenlandsk blårev og brukte dem i pelsdyravlen. I 2004 kom 70% av reveskinna som ble produsert i Norge fra blårev.

En spesiell norsk variant som vakte oppsikt også internasjonalt var platinareven, en mutasjon som først skjedde på en sølvrevgård på Dyrøy i Troms. Genene som ga platinareven den spesielle fargen medførte økt sykdomsfare, derfor krevde denne avlen kunnskap og kontroll over revens stamtavle.

Revegårder har vært en viktig attåtnæring på mange gårder, men siden reven er et dyr som krever store territorier skal det mye til for at dyra skal ha det godt. Den tidlige reveavlen hadde ganske store luftegårder hvor revene gikk rett på bakken. På 1920-tallet ble det vanlig med mindre innlegninger, såkalte løpegårder på 1,5x6 meter. I disse innhegningene fikk revene problemer med infeksjoner og innvoldsorm. På 1930-tallet eksperimenterte man med bur med nettingbunn, slik at revenes avføring kunne falle gjennom nettingen heller enn å bli liggende på bakken. Dette ga dyra bedre helse, men også dårligere trivsel.

Kravene til revebur i pelsnæringa var at bura skull ha naturlig lys, og at det ikke skulle bo rev i flere etasjer over hverandre. Takhøyden i bura skulle være 75, mens gulvarealet skulle være 1,2m2 (eventuelt 2m2 for rev over 20 kilo). Normen var at bura var i netting og med nettinggulv. Det vanlige var at de hang ca en meter over bakken. Tidligere var minimumsarealet så lite som 80cm2. En offentlig utredning som ble gjort i 2014 viste at avlstispene levde på minimumsarealet store deler av året, og at revene som skulle slaktes gjerne bevisst var gjort overvektige slik at skinna deres skulle blir større. I tillegg til den manglende bevegelsesfriheten ble det slått fast at norske revegårder var for dårlige på å gi revene noe å drive med, slik som leker, kjøttbein og lignende. Dyra hadde dessuten for lite mulighet til privatliv og sosial kontakt. Konklusjonen var at norsk rev ikke hadde det godt nok i fangenskap.

I 2019 ble det vedtatt at pelsindustrien skulle fases ut fram mot 2025. I januar 2023 ble de to siste pelsgådene i Norge avvikla.