Ødegården Verk
Ødegården Verk eller Ødegården Apatittgruver i Bamble kommune i Telemark er et nedlagt gruvekompleks som utvant hovedsakelig apatitt fra 1872.
.jpeg)
.jpeg)
Gruvekomplekset var opprinnelig for utvinning av apatitt gjennom både sjaktgruver og dagbrudd. På sitt meste var Ødegården Verk en av de største apatittgruvene i landet, og utvant opp til 10 000 tonn av mineralet årlig, og noen kilder anslår at arbeidsstyrken på sitt meste var på mer enn 800 mann.[1][2]
Ødegården Verk ligger langs Valleveien rundt 1 km før for E18, ved Feset mellom Kragerø og Brevik.[2] Apatitt og de andre mineralene ble opprinnelig transportert ved hjelp av hest og kjerre av de lokale bøndene fra stedet til en av de tre utskipningshavnene: Åby øst i Åbyfjorden, Brevikstranda i Brevikstrandfjorden i sørøst, eller mot sør til Prestvika ved Isnes, 300 meter vest for Valle.[3] Senere ble det bygget en svevebane fra gruvene og ned til havnen i Prestvika ved Isnes, som kunne frakte både passasjerer, forsyninger og stein opp og ned fra gruvene. Blant de større kundene var Lysaker Kemiske Fabrik.
Den dominerende steinen som ble utvinnet var en rutil-bærende skapolitt-hornblendestein som ble beskrevet av den norske geologen Waldemar Christopher Brøgger i 1934 som ødegårditt.[4] Hovedsaklig ble det fra Ødegårdens Verk eksportert en særlig karbonat-rik hydroksylapatitt. Brøgger kalte dette mineralet dahllite etter brødrene Tellef og Johan Martin Dahll som ledet gruveoperasjonene her på denne tiden.[5]
Gruvedriften i området ble opprinnelig drevet som to adskilte virksomheter, Østgruven og Vestgruven.[6] Den østlige ble drevet av det franske gruveselskapet Compagnie Française des Mines de Bamble og startet virksomheten i 1872, den vestlige ble startet opp året etter av Johan Martin Dahll.
I 1910 ble virksomheten i Ødegården Verk slått sammen i en felles aktivitet, da et konsortium ledet av Håkon Mathiesen kjøpte opp begge selskapene og gjenopptok produksjonen. I 1915 dannet Mathiesen og de andre aksjonærene aksjeselskapet Bamble Apatitt A/S til å gjennomføre virksomheten.[4]
Gruvene ble gjenåpnet under andre verdenskrig. Adam Petterson kjøpte gruven i 1941 og gjenopptok produksjonen. Denne gjenopptakelsen var imidlertid ikke vellykket, og gruvene ble stengt da krigen tok slutt i 1945.[6]
Norges geologiske undersøkelse gjennomførte undersøkelser i området mellom 1989 og 1993. Det blant annet i en rapport fra 1990 konkludert med at det kunne være økonomisk drivverdige forekomster av ødegårditt.[7]
Det er lite som i dag kan sees av det tidligere Ødegården Verk, men det er visse spor i terrenget etter gruveaktivitetene. Noen gruvedumpene (fyllplasser) og dagbruddene er mulige å finne, men gruvesjaktene er avstengt og hele området er i dag overgrodd med skog. Alle bygninger og utstyr er revet eller fjernet. De store tremastene som kabelbanen brukte er revet ned, og kablene og vognene ble solgt til England. Rester av havneanlegget i Prestvika kan fortsatt sees. Noe av steinen fra gruvedumpene ble brukt som tilslag ved bygging og vedlikehold av veier i området.[6]
Referanser
- ↑ Gunnar Raade: Apatitt på Store norske leksikon, besøkt 29. mai 2016
- ↑ 2,0 2,1 Göran Axelsson: Ødegårdens verk, 2001, besøkt 29. mai 2016
- ↑ Wilhelm Cohn: Käuflichen Düngemittel, ihre Darstellung und Verwendung, kapittel III, Phosphorsäurehaltige Düngemittel, side 20, Friedrich Vieweg u. Sohn, Braunschweig 1883 besøkt 29. mai 2016
- ↑ 4,0 4,1 Norges geologiske undersøkelse: på forekomstområde : Ødegårdens Verk, 2010, besøkt 29. mai 2016
- ↑ Dahllite, Mindat, besøkt 29. mai 2016
- ↑ 6,0 6,1 6,2 Ødegården Apatite mines, Bamble (Bamle), Telemark, Norway, Mindat, besøkt 29. mai 2016
- ↑ Jens Hysingfjord (20. april 1990). Skapolitt-undersøkelser i Bamble-feltet (norsk). Norges geologiske undersøkelse. Besøkt 29. mai 2016.
Eksterne lenker
- Området med gruvene og utskipningshavene på Norgeskart.no fra Statens kartverk