Algerie

Algerie, formelt Den demokratiske folkerepublikk Algerie, er en stat i Nord-Afrika. Landet grenser til Marokko, Mauritania, Mali, Niger, Libya og Tunisia, og har i nord en kystlinje på nesten hundre mil mot Middelhavet. Med et areal på omkring 2,4 millioner km² er Algerie det største landet i Afrika, men ettersom omkring fire femtedeler av landet består av ørken er det aller meste av bosetninger og næringsliv konsentrert langs kysten i nord.

Historie

De eldste sporene av menneskelig aktivitet i området er fra omkring 1,8 millioner år siden. Kontinuerlig bosetning finner man fra steinalderen, da forfedrene til dagens berbere eller imazighen kom til området. I antikken inngikk Algerie i det grekerne omtalte som Libya, og romerne som provinsen Afrika. Det var utstrakt handel over Middelhavet, med blant annet romere, grekere og fønikere.

Dagens statsdannelse har sitt opphav i de selvstendige provinsene osmanerne oppretta i Nord-Afrika på 1500-tallet. I disse statene satt det selvstendige herskere, som blant annet ble berykta for piratvirksomhet. Hovedstaden Alger var et sentrum for dette, og i 1770 gikk Danmark-Norge til en kortvarig krig mot Alger som følge av at flere danske og norske skip var kapra. Flere nordmenn ble tatt under slike raid, og ble holdt som slaver. Algerie ble derfor kjent som en av barbareskstatene eller røverstatene.

I 1830 ble Algerie erobra av Frankrike. Dette førte til at piratvirksomheten opphørte. Franskmennene utvida det bebodde området og slo ned lokal motstand, og brukte Fremmedlegionen for å beholde kontrollen. Det ble oppretta en nybyggerkoloni, der europeere fra flere land bosatte seg sammen med lokalbefolkninga. Da Frankrike trakk seg ut av Mexico i 1867 ble Algerie enda viktigere som koloni, og det ble også Fremmedlegionens viktigste tjenestested i en periode. Vi vet om en nordmann, Søren Georg Bøbert, som gjorde tjeneste der i den perioden.

Gjennom 1800-tallet og utover på 1900-tallet vokste motsetningene mellom den muslimske lokalbefolkninga og europeerne. I 1954 begynte en frigjøringskrig som skulle vare til 1962. En rekke nordmenn deltok i denne krigen som fremmedlegionærer. Krigen var svært brutal, med en geriljastyrke som ofte angrep sivile fulgt av fransk gjengjeldelse. Etter at politikerne i Frankrike hadde bestemt at man skulle trekke seg ut, oppretta en del offiserer og legionærer organisasjonen OAS, en regelrett terrororganisasjon som blant annet forsøkte å ta livet av president de Gaulle.

Da krigen var over, og Algerie hadde blitt en selvstendig republikk, markerte den nye staten seg som en radikal aktør som støtta frigjøringsbevegelser i en rekke land.

I 1990-åra brøt det igjen ut krig, denne gang en borgerkrig mellom det sittende regimet, som var dominert av den militære ledelsen, og radikale islamister. Det antas at mellom 100 000 og 150 000 mennesker har blitt drept i denne krigen, svært mange av dem i terrorangrep og politiske drap.

Økonomi og næringsliv

I antikken var Algerie en viktig matprodusent for romerne. Slik var det også i den franske koloniperioden, og man oppretta da også store plantasjer som produserte vin.

Mot slutten av 1950-åra ble det starta opp oljeutvinning i Sahara. På grunn av frigjøringskrigen ble denne av begrensa omfang i første omgang, men fra 1965 vokste oljeeksporten, og landet begynte også å eksportere gass. På 2000-tallet er Algerie en av verdens ledende produsenter av olje og gass. Det finnes også rike mineralforekomster i landet.

Ettersom landets økonomi og infrastruktur var i en svært dårlig tilstand etter frigjøringskrigen, ble det satt i gang store prosjekter for å utbedre dette. Da oljeprisene økte i 1970-åra ble det virkelig fart på dette, og Algerie satte i gang et stort industrialiseringsprosjekt. Fra 1980-åra begynte en liberalisering i økonomien, slik at det ble åpna for private aktører og utenlandske investeringer i større grad enn tidligere. Tungindustrien har bidratt til å bedre økonomien, men landet sliter fortsatt med høy arbeidsledighet som gir både økonomiske og sosiale utfordringer.

Befolkning, språk og religion

Algerie har omkring 39 millioner innbyggere, med en befolkningstetthet på omkring 16 per km². Det er en ung befolkning, der nær en tredjedel er under 14 år. Forventa levealder har steget betydelig, og var i 2015 på 69 år for menn og 73 for kvinner. Flere millioner algeriere er bosatt i andre land som fremmedarbeidere eller flyktninger. Særlig mange finner man i Frankrike, der de på grunn av de gamle kolonibåndene dels har hatt lettere for å få oppholdstillatelse, og at de hadde franskkunnskaper.

Omkring 70 % av befolkninga er arabere, mens de resterende 30 % er berbere. Den europeiske minoriteten, som fram til 1962 var på omkring en million mennesker, forlot stort sett landet etter frigjøringa, og det er i dag svært få europeere som er fast bosatt der.

Det offisielle språket er arabisk, og forskjellige arabiske dialekter er morsmålet til omkring 80 % av befolkninga. Rundt 20 % har forskjellige berberspråk, tamazight, som morsmål. Av disse er kabylsk det største, med over 2,5 millioner brukere. Kolonispåket fransk er daglig talemål bare for en mindre, urban elite, men det fungerer fortsatt som et viktig sekundærspråk. Særlig i næringslivet, høyere utdanning, mediene og i deler av kulturlivet er fransk vanlig. Det er også mange franske gloser som er tatt inn i de lokale dialektene. Berberne har stilt krav om at deres språk må få offisiell status. I 1998 ble det innført forbud mot andre språk enn arabisk i det offentlige rom. De voldsomme protestene mot dette førte til at regjeringa allerede året etter måtte endre politikk, og etter dette har toleransen for berberspråk i skole og administrasjon i de berbiske områdene i høylandet økt. I 2004 fikk så berberspråkene status som offisielt språk.

Omkring 99 % av befolkninga identifiserer seg som sunni-muslimer. Det finnes noen små ibadittiske grupper i sør, og enkelte katolske menigheter som har overlevd siden kolonitida i byene. Islam ble statsreligion etter frigjøringa. Dette ble styrka i 1984, da islamsk familielovgivning ble innført.

Algerie og Norge

 
Algeries ambassade i Oslo.
Foto: Olve Utne (2008).

Som nevnt i historieseksjonen var den første kontakten mellom Norge og Algerie kapring av skip på Middelhavet. Mange steder i Norge arrangerte man innsamlinger for å frikjøpe slaver, og de nord-afrikanske piratene var frykta av alle som seilte på denne delen av Middelhavet.

I nyere tid har våre felles interesser i oljeproduksjonen ført til betydelig samkvem mellom Norge og Algerie. Equinor etablerte seg som deleier i to gassfelt i 2003. Et av disse, In Amenas, ble i 2013 utsatt for et terrorangrep der fem nordmenn og 34 andre ble drept.

Norge oppretta i 2007 ambassade i Alger. Algeries ambassade holder til i Inkognitogata 37 i Oslo.

Litteratur og kilder