Allemannsretten

Allemannsretten er den rett man i Norge har til blant annet å ferdes fritt i utmark og på vann og til å overnatte i utmark. Regelverket for dette er i dag hjemla i friluftsloven av 1957, og er basert på en balanse mellom grunneiers og friluftsfolks rettigheter og på å sikre en trygg bruk av naturen. Prinsippene i allemannsretten går hundrevis av år tilbake, til ei tid da det først og fremst gjaldt retten til å krysse annen manns eiendom for å kunne sikre seg et levebrød gjennom landbruk, skogbruk eller fiske. I dag handler allemannsretten først og fremst om rekreasjon, men også om både fysisk og mental folkehelse.

Allemannsretten er et viktig grunnlag for det aktive friluftslivet vi har i Norge. Her ei gruppe på tur i Aurlandsdalen i 1961.

Foto: Frode Inge Helland

Formålet med denne loven er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre almenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes.

– Friluftsloven § 1.

Innmark / utmark

Allemannsretten gjelder i utmark, og den enkleste definisjonen på dette er at det er alt som ikke er innmark. Friluftsloven definerer innmark som gårdsplass, hustomt, dyrka mark, engslått, kulturbeite og liknende områder hvor allmenn ferdsel vil være «til utilbørlig fortrengsel» for eier, bruker eller andre.

Lovens definisjon er nokså klar, men dette forhindrer ikke at det jevnlig er konflikter. Særlig vanskelig er det i strandsona, der naturtomter og gjerder skaper stengsler som hindre allmenn ferdsel. Kommunene er gjennom friluftsloven pålagt å bistå dersom det er tvil om grensene mellom innmark og utmark. I mange tilfeller vil det fungere godt dersom begge parter forsøker å ta hensyn, men det er også mange saker som har endt i rettsvesenet. Høyesterett slo i 1998 fast i Furumodommen fra Sandefjord at allmennheten hadde ferdselsrett i det tilfellet, der det var 65 meter mellom bebodd hus og strandlinje, at det ikke var rimelig at hele eiendommen på drøyt tretten dekar skulle regnes som hustomt og at det å anlegge plen ikke førte til at tomta kunne regnes som dyrka mark. I senere dommer har også Høyesterett i stor grad falt ned på at den allmenne ferdselsrett må vernes.

Oppholdsrett

Man kan bade hvor man vil så lenge det er i rimelig avstand fra bebodd hus. Loven krever ikke at det er varmt i vannet, noe som ikke hindrer badedamene i Ula i å ta seg en dukkert.

Foto: Annie Eikenes (2014).

Friluftsloven gir alle rett til å bade i sjøen eller i vassdrag i rimelig avstand fra bebodd hus (dette inkluderer også hytter), og uten utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker. Det gis ingen metergrenser her, og det er opp til den enkelte å vurdere hva som er rimelig avstand. Der det er etablerte strender går dette stort sett greit, men enkelte steder oppstår det konflikter. I saker som har vært i rettsvesenet har innsyn vært en viktig faktor; der det er kupert terreng som hindrer direkte innsyn kan en bade vesentlig nærmere hus eller hytte enn om man får direkte innsyn. Begrepet «utilbørlig fortrengsel» har også blitt tolka nokså strengt; når man har bolig eller hytte tett på strand må en regne med en viss aktivitet, og det skal en del til for at det kan regnes som utilbørlig overfor eier eller bruker.

Regelverket for telting er også nedfelt i loven. Som hovedregel kan en telte inntil to døgn på samme sted så lenge en er i utmark og minst 150 meter fra bebodd hus eller hytte. I høyfjellet og i områder med lite ferdsel kan en telte mer enn to døgn på samme sted, så lenge det ikke fører til nevneverdig skade. Det har vært diskutert om en gjennom forskrift skal myke opp 150-metersgrensa, ettersom den langs deler av kysten hvor det er mange hytter ofte forhindrer telting. Tanken er da at innsynet skal være hovedbegrensning, slik at en i kupert terreng eller tett skog eller buskas kan ligge nærmere. Så lenge denne endringa ikke har skjedd er en mulighet i slike områder er å spørre grunneier eller bruker om lov til å telte. Den som telter har ansvar for å ikke skade naturen, og må selvsagt ta med seg alt av søppel. Under villreinjakta kan det være lokale begrensninger i retten til å telte i høyfjellet.

I enkelte kommuner er det vedtatt forbud mot telting på offentlig eide områder. Hensikten med dette var først og fremst å hindre for mye bobilturisme i friluftsområder, men reglene er gjerne utforma slik at de også rammer telt. Mens bobilførere nokså enkelt kan flytte seg lenger inn i landet, har dette skapt vansker for padlere og vandrere, som må bruke urimelig mye tid og krefter på å komme seg til et sted hvor de kan telte.

Bruk av åpen ild (bål) er mange steder forbudt i sommerhalvåret, normalt mellom 14. april og 14. september. Mange steder finnes det godkjente bålplasser som kan benyttes også på sommeren. Årsaken til forbudet er først og fremst faren for skogbrann. På svaberg skal en ikke tenne bål, da berget kan sprekke opp. Stormkjøkken og gassbrenner kan brukes også når det er bålforbud, men det er et strengt krav om aktsomhet.

Ferdselsrett

Allemannsretten gir oss rett til å ro eller padle både på sjøen og på innlandsvann.

Foto: Morgan Nilsson

En har rett til å ferdes til fots i utmark. På sykkel kan en også stort sett ferdes fritt, men kravet om å ikke skade naturen kan noen ganger sette begrensninger, for eksempel dersom det er vått på stier slik at sykling fører til store skader. Syklister har også plikt til å ta spesielt hensyn til både gående og andre syklister. Alle har en plikt til å opptre hensynfullt og å unngå å skade naturen. Dersom man forårsaker skade eller betydelig ulempe kan grunneier bortvise personer.

Det er også lov å ferdes i innmark, men der er det strengere begrensninger. På dyrka mark og eng kan en ferdes dersom jorda er frossen, men ikke mellom 30. april og 14. oktober. På hustomt, i hage eller på gårdstun er det i utgangspunktet ikke tillatt å ferdes, så fremt det ikke går vei eller sti beregna på allmenn ferdsel gjennom området eller man har grunneiers tillatelse.

På sjøen, innsjøer og elver er det tillatt å ro, padle eller seile over alt (en må naturligvis ta hensyn til egen og andre sikkerhet i nærheten av strender, kraftverk, lenser, oppdrattsanlegg og liknende). På sjøen kan en ferdes i motorbåt. På vann som er under to kvadratkilometer er det i utgangspunktet ikke tillatt med motorbåt. Vannskuter kan kun kjøres minst 400 meter fra land på sjøen og 500 meter fra land på innlandsvann.

På strandstrekning i utmark kan alle dra i land båten for kortere tid. Dersom en vil bruke brygge eller kai må dette klareres med eier, såfremt brygga ikke er merka med at den er til allmenn bruk (gjestebrygge). Fortøyningsringer eller liknende kan brukes for kortere tid dersom eieren ikke har forbudt det, og det ikke er til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker.

Rett til å fiske og høste

Du kan fritt plukke bær og sopp i utmark, med unntak av molter i de nordligste fylkene.

Foto: Olve Utne (2009).

Alle har rett til å plukke bær og sopp på annen manns eiendom. Et unntak er molter i Nordland, Troms og Finnmark. De kan bare plukkes dersom grunneier ikke uttrykkelig har nedlagt forbud mot plukking; en kan uavhengig av om det er forbud plukke multer som spises på stedet.

Retten til å fiske er ikke nedfelt i friluftsloven, men er regulert av andre lover. Det er tillatt å fiske med stang eller annet håndredskap i sjøen, fra land eller fra båt. Enkelte fiskearter er freda, og minstemålet må respekteres. Fiske med fast redskap er strengere regulert. Det er også egne regler for laks, sjøørret og sjørøye hundre mete rfra elver og vassdrag, og for hummerfiske med teiner. I ferskvann har grunneier fiskerett, og de fleste steder må en derfor løse fiskekort, som ofte vil gjelde for flere vann i et område.

Kilder

• Lov om filuftslivet (Friluftsloven), LOV-1957-06-28-16 på Lovdata.
• Dåsnes, Morten: «Allemannsretten i strandsonen» i KYSTEN 4/2015.