Anarkisme

Anarkisme er en politisk ideologi som setter individets rett til uinnskrenket selvstendighet først, i den grad dette ikke rammer andre individers tilsvarende krav på selvstendighet. Som en konsekvens av dette ønsker den å avskaffe staten og andre offentlige maktorganer, og i stedet organisere samfunnet gjennom frivillige sammenslutninger, desentraliserte strukturer og lokalt sjølstyre. Anarkismen kan opptre i mange former, fra den ekstreme individualisme til kooperativ anarkisme. Anarkistenes virkemidler kan også variere terrorisme til pasifisme. Det er således ikke mulig å gi en enkel definisjon på hva som utgjør en anarkistisk gruppering. I stedet brukes ofte tydeliggjørende betegnelser. Et par eksempler på dette er anarko-syndikalisme, en form for anarkisme som vektlegger fagbevegelsen som en sentral brikke både i arbeidet for å endre samfunnet og i å organisere et anarkistisk samfunn, og anarko-pasifismen som hevder at voldsbruk er den sterkeste krenkelse av individets rett og dermed uforenlig med anarkisme. Mange anarkister vil plassere seg i flere av disse gruppene.

Kristofer Hansteen grunnla Anarkistisk-kommunistisk gruppe - Libertas. 1. mai 1893 slo han en politiinspektør i ansiktet da de rykka inn for å beslaglegge fanen, og han fikk for dette sju måneders straffarbeid. Her tegning fra tilsvarende demonstrasjon året før, fra Vikingen 18/1892.

I Norge regner man Kristofer Hansteen som den som introduserte anarkismen i landet i 1880-åra. Han hadde blitt kjent med læren gjennom å lese Pjotr Kropotkin, og dette påvirka retningen anarkismen tok i Norge. Kropotkin var en talsmann for pasifisme og samarbeid, i en tid hvor andre anarkister som Bakunin fremmet bruk av bombeattentater. Anarkismen i Norge har unngått terrorisme, selv om mange er tilhengere av å møte vold med vold for eksempel under demonstrasjoner. Under Den spanske borgerkrig valgte en del anarkister og syndikalister å melde seg som frivillige i de internasjonale brigader på republikanske side.

På samme tid som Hansteen var aktiv i arbeidermiljøer, oppstod det markante anarkistiske strømninger i radikale landsmålsmiljøer, spesielt knytta til tidsskriftet Fedraheimen (1877-1891) med navn som Arne Garborg, Ivar Mortensson Egnund og Rasmus Steinsvik i spissen. Også den radikale målmannen og sosialisten Olaus Fjørtoft (1847-1878) og hans tidsskrift Fram blir assosiert med den tidlige anarkismen i Norge. Det er dessuten klare ideologiske berøringspunkter mellom disse anarkistmiljøene og den radikale bondekommunalistiske opposisjonen, i særlig grad representert ved politikeren Søren Jaabæk og hans bondevennforeninger.

Blant senere anarkistiske grupperinger finner man Anorg (Anarkistenes Organisasjon), miljøet på Hjelms gate 3 i Oslo (herunder Gateavisa og Kampanjen mot verneplikt og andre grupper) og løse sammenslutninger i husokkupasjonsmiljøet. Innen arbeiderbevegelen har man Norsk Syndikalistisk Føderasjon og dens etterfølger Norsk Syndikalistisk Forbund. Også Norsk Ungsocialistisk Forbund var påvirket av anarkisme og syndikalisme. Med unntak av fagorganisasjonen har anarkistene i Norge ikke organisert seg i spesielt faste rammer, det har heller vært nokså løse sammenslutninger.

Kilder