Barndom

Barndommen er den første fasen i livet. Biologisk sett er den gjerne definert som tida fra fødsel til pubertet (12 til 14 år), og den etterfølges da av ungdomstida. Juridisk er det svært vanlig at barndommen defineres som tida fra fødsel til myndighetsalder. Selv om disse to definisjonene gir forskjellige tidsrom, bygger de på en felles tankegang: Barndommen er en fase der man er et uselvstendig menneske. Biologisk er man avhengig av foreldre og andre for beskyttelse, næring og andre basisbehov; juridisk er man avhengig av foresatte. Forståelsen av barndommen har også endra seg over tid, og forskjellige kulturer har og har hatt forskjellige syn. Dette kan gi utslag på flere måter, både i form av at barndommen ender tidligere fordi man forventes å bidra til å forsørge seg selv i ung alder, og i form av at barne- og ungdomsårene strekkes lenger på grunn av høyere myndighetsalder.

Noen juridiske og biologiske definisjoner

Norsk lov definerer, i tråd med FNs barnekonvensjon og internasjonal rett, alle mennesker som er under 18 år som barn i juridisk sammenheng. Dette medfører særskilt beskyttelse på en del områder, men også begrensninger på andre. For eksempel er man fritatt fra å gjøre militærtjeneste før man har fylt 18, men samtidig har man ikke stemmerett.

Samtidig er det noen andre avgrensninger på særområder. Blant disse er:

• Kriminell lavalder, som i dag er 15 år i Norge. Tidligere har den vært 14, og før det enda lavere. Personer under 18 år skal så langt det er mulig skjermes mot fengselsstraff.
• Seksuell lavalder, som i dag er 16 år i Norge. Straffeloven har også en bestemmelse om strengere straff dersom barnet er under 14.
• Myndighetsalderen er i dag 18 år i Norge. Tidligere har den vært høyere. Stemmeretten følger myndighetsgrensa.
• Tobakk og alkohol har aldersgrense på 18 år (20 år for alkohol over 22 %). Tidligere var grensene lavere.
• Førerkort for motorkjøretøy har aldersgrense på 18 år (16 år for de letteste kjøretøyene og traktor).

Et mønster man kan se i disse avgrensningene er at lover som skal beskytte barn har fått høyere aldersgrenser over tid, mens myndighetsalderen har blitt senka slik at den treffer overgangen mellom barn og unge voksne.

Historisk forståelse av barndom

Historisk har barndommen i stor grad vært definert av barnets evne til å klare seg selv og å kunne utføre arbeid. Mens barnearbeid i dag er forbudt, ut over oppgaver i hjemmet som er en naturlig del av oppdragelsen og læringsprosessen, var det tidligere slik at de fleste barn måtte trå til i arbeidet på gården eller i verkstedet så fort de var store nok til det. Før allmenn skolegang ble innført på 1700-tallet var det ikke noe hinder for barn helt ned i 6-7-årsalderen å begynne å arbeid. Og selv etter at man fikk allmenn skolegang ble det forventa at også skolebarna bidro på gården, ofte med forholdsvis tungt arbeid. Skolegangen var også av kortere varighet enn i senere tid, så man måtte tidlig ut i tjeneste eller annet arbeid. Hvor tidlig man måtte flytte hjemmefra for å arbeide varierte blant annet med grunnlag i familiens økonomi - barn på en større gård kunne bo hjemme til de gifta seg, mens barn på mindre bruk og plasser ofte måtte ut rundt konfirmasjonsalderen. Konfirmasjonen omtales fortsatt ofte som overgangen til voksenlivet, selv om den juridisk sett ligger et stykke unna for de aller fleste.

Litteratur og kilder

• Barndom i Store norske leksikon.