Bartholomæus Deichman
Bartholomæus Pedersen Deichman (født 5. februar 1671 i København, død 16. april 1731 i Christiania) var superintendent av Christiania fra 1712 til 1730. Han var sentral i kirkesalget i 1720-åra. Etter Frederik IVs død falt han i unåde og ble avsatt.
Han var sønn av vinhandler og byfogd Peder Deichman og Else Pedersdatter. I 1699 gifta han seg med Else Rosenmeyer, og de fikk sønnene Peder, Wilhelm og Carl, og datteren Margareta, gift Løvenskiold. Han mistet tidlig begge sine foreldre, først mora og så faren. Han arva en del midler, og hadde også gode evner til å studere. I 1688, bare få måneder etter at han var immatrikulert, tok han baccalaureatsgraden. Han reiste så til blant annet Leipzig og Jena. I 1690 tok han teologisk eksamen, og la igjen ut på utenlandsreise. Etter å ha vist interesser i forskjellige retninger ser det ut til at biskop Hans Bagger påvirket ham til å velge teologien. I 1693 ble Deichman ordinert. Han ble feltprest, og allerede i samme år ble han feltprost. I de neste tre åra gjorde han tjeneste blant danske hjelpetropper som var utlånt til den engelske kongen. Fra 1696 var han predikant og skriftefar under prins Carls tre år lange utenlandsreise.
I 1697 ble han lova et embete i København, og han ble så utnevnt til både sogneprest i Kolding og stiftsprost i Odense. Da han var tilbake fra utenlandsreisa med prinsen holdt han pinsedagen 1699 innsettingpreken i Kolding, og dagen etter holdt han sin avskjedspreken og dro videre til Odense. Der ble han etter noen måneder utnevnt til superintendent for Oldenborg og Delmenhorst. Planen var å ta doktorgraden før han ble innsatt. Dette rakk han ikke, for han ble i stedet innsatt som biskop i Viborg den 12. juni 1700. Der ble han inntil han ble utnevnt til biskop av Christiania 10. september 1712. Han ankom Christiania året etter.
Som teolog har han ikke satt spesielt sterke spor, men han var en bestemt administrator. Han sørga blant annet for å få registrert alt skriftlig materiale han kom over i stiftet. Han var også en ivrig boksamler, med et bibliotek på over 15 000 bind. Dette ble solgt på auksjon i 1732, og inngår derfor ikke i den boksamlinga sønnen Carl Deichman hadde, som ble grunnlaget for Deichmanske bibliotek,.
Ved hoffet var han vel ansett etter tiden med prins Carl, og det var mistanker om at han var involvert da Frederik IV i 1712 gifta seg til venstre hånd med Anna Sophie Reventlow. Han ble utnevnt til medlem av flere kommisjoner, og dette ble spesielt tydelig fra omkring 1720. Han klagde over at han hadde for mye å gjøre, men ser ut til å ha gjort en kompetent og samvittighetsfull jobb i alle sine verv. Ved salget av kirkene i 1720-åra deltok Deichman i arbeidet, også utafor sitt eget stift. Han forsøkte å utvide salget til også å gjelde husene på prestegårdene, men dette ble ikke gjennomført.
Deichman var en av drivkreftene bak matrikkelforarbeidet 1723, et forsøk på nymatrikulering av all jordeiendom i Norge. Dette kunne ha gitt en bedre fordeling av skattebyrden, og dermed åpning for skatteøkning uten at protestene ble for store. Dette arbeidet endte ikke opp i en ny matrikkel, men mange nyrydninger ble registrert og skattlagt. Han var også engasjert bergverkssaker, skogbruk og andre saker som dreide seg om viktige næringsveier. Kongen brukte ham mer og mer som rådgiver i norske saker. Dette må ha irritert stattholder Ditlev Vibe, som egentlig var kongens fremste mann i verdslige saker. På mange måter må Deichman sees som en av landets mest innflytelsesrike menn i denne perioden, i og med at han i så sterk grad hadde den eneveldige kongens øre.
Slik innflytelse kommer ikke uten at man også skaffer seg fiender. Allerede ved avreisa fra Viborg var meningene om ham delte, og man kunne finne både lovtaler og nidvers om ham. At matrikuleringsarbeidet i 1723 ikke endte opp i en fullstendig matrikkel kan delvis tilskrives fiendskapen mellom Deichman og overkrigssekretær Christian Gabel og hans likesinnede ved hoffet. Deichman ble allikevel fortsatt gitt viktige oppgaver av kongen. Ikke minst var han sentral i Geheimekommisjonen som 1725–1726 etterforska rykter om korrupsjon og svik i kongens nærmeste krets.
Da Frederik IV døde i oktober 1730 tok Christian VI over, og han suspenderte straks Deichman. Det ble satt i gang granskning av ham, blant annet på grunn av verdslige forretninger. At disse hadde skjedd etter kongens vilje spilte nå liten rolle. Det var ryktene om at Deichman hadde vært involvert i ekteskapet mellom Frederik og Anna Sophie Reventlow. Det kom reaksjoner mot henne og personer som hadde stått paret nær, og Deichman kom med i denne gruppa. Han fortsatte å oppholde seg i Christiania også etter avsettelsen. Saken kom ikke til noen konklusjon, ettersom han døde i april 1731, før etterforskninga var fullført. Det ble sagt at han skal ha framskyndet sin død ved å legge seg naken på et kaldt steingulv slik at han ble syk, men om dette medfører riktighet eller ikke er ikke klart.
Kilder
- Bartholomæus Deichman i Norsk historisk leksikon
- Daae, Ludvig: Det gamle Christiania: 1624–1814, Cappelen, Kristiania 1924