Beret Pedersdatter (1852–1933)

Beret Pedersdatter (1852–1933) kom fra Skjervøy kommune. Hun ble født på StorsletUløya i 1852 og døde på GeitvikArnøya i 1930. Hun hadde ti barn. Seks av disse overlevde. På sine eldre dager tjente hun penger på å strikke for fremmede.

Oppvekst

Beret vokste opp på Storsletta på Uløya. Foreldrene var Peder Andreas Eriksen (f. 1829) og Andrea Johanna Olsdatter (f. 1827). Det var en stor familie. Hun hadde minst ti søsken født mellom 1849 og 1873.

I 1871, da hun var 19 år gammel, gifta hun seg med fiskeren Mikkel Isaksen (1847-1895), som var fem år eldre enn henne. Beret og Mikkel hadde begge vokst opp på Storsletta, og begge hadde familier som hadde bodd der i mange generasjoner og drevet som fiskere og småbrukere. De ble også boende på Storslet etter at de gifta seg.

Både Beret og Mikkel kom fra samisktalende hjem. Alle familiene på Storsletta snakka samisk i 1875, og når de selv fikk barn snakka de fortsatt samisk hjemme. Uløya Kågen og Arnøya var sommerbeite for rein fra innlandet, og felles språk må ha vært en fordel i møtet med tilreisende samer.

Etter litt over et år kom den første sønnen, Isak Olai (1872-1941), og etter dette fortsatte barna å komme med omtrent to års mellomrom: Ole (f. 1874), Bergitte Andrea Marie (1876-1883), Johan Mikael (1879-1895) og Peder Enok (1881-1882). På et tidspunkt tok de også inn pleiesønnen Johan Pedersen (f. 1865).

1882-83 - tunge år

Ved inngangen til 1882 hadde Mikkel og Beret fem barn og en pleiesønn. Men så snudde lykken. I 1882 fikk lille Peder Enok blodforgiftning og døde. Han ble bare ett år og fem måneder.

Året som fulgte, 1883, var Skjervøy herja av en difteriepidemi som krevde mange liv. I oktober kom det også tyfoidfeber. Bare to døde av tyfus, men en av dem var Beret og Mikkels seks år gamle datter, Bergitte Andrea Marie.

At de var prega av situasjonen ser vi også ved at de for første gang tok en pause fra å få barm. Det gikk hele fire år fra Peder Enok ble født og til de fikk dattera Ovedie Ingeborg (1885-1957) i 1885. Deretter fulgte Anna Petronelle (1887-1943) i 1887 og Hansine Emilie (1890-1927) i 1890.

Geitvika

I 1891 eller 1892 flytta familien til Geitvika, sørvest på Arnøya. Arnøya er en mye større øy enn Uløya, den er norges 15. største. Til gjengjeld var den spredt befolka. I 1891 bodde det 223 personer på hele øya, litt færre enn på den mye mindre Uløya. I Geitvika fikk de jord til et småbruk og de bodde nær til fiskefeltet.[1] Nærmeste handelssted for mat og post var Akkarvik, omtrent fire kilometer unna.[2] Her ble deres niende barn, Oskar Abraham, født i 1892. Beret var da 40 år gammel.

Etter noen år i Geitvika fulgte nok en ulykkelig tid. I 1894 ble Beret gravid igjen. Da sønnen Mikal Bernhard ble født i februar 1895 hadde hun fylt 44. Mikal Bernhard var nok svak fra fødselen, for de valgte å døpe ham etter bare to uker. Han døde 8. mai, og rakk bare å bli to og en halv måned gammel.

23. november 1895 fulgte ei ny ulykke. Mikkel og Johan Mikael hade vært ute og trukket liner. Det var uvær, og familien sto på land og venta på båten med far og sønn. De red inn på ei stor båre. Folk grep tak i båten, men den kantra og far og sønn havna i sjøen. Det var sånt uvær at de ikke klarte å berge dem, og resten av familien stod og så på at de drukna.[3] Mikkel var 48 år gammel. Johan Mikael var 16, og hadde stått til konfirmasjon året før. Begge drukna.

Begynner å snakke norsk hjemme

I 1900 bodde Beret sammen med sønnen Oskar. I huset bodde også to til av barna hennes: Hansine og Ovidia. Ovidia var allerede gift og de bodde med hennes mann og barn.

I 1913 gifta Oskar seg, og Hansine og Beret ser ut til å ha blitt med ham inn i hans nye husholdning.

Hansine hadde en fysisk funksjonshemming som gjorde henne ufør, og selv om hun fikk understøttelse fra fattigvesenet var hun nok i likhet med Beret avhengig av å kunne bo med familie. Beret selv spedde på økonomien ved å strikke for fremmede.

At Oskar gifta seg må ha vært en overgang rent språklig, for kona til Oskar kom fra et norskspråklig hjem. I folketellinga for 1920 skrev hele familien at de nå hadde norsk som hjemmespråk.

Overgang fra samisk til norsk var et tegn i tiden. Skjervøy og Nordreisa kommuner kjørte ei hard fornorskningslinje hvor det ble en ulempe å ha samisk som hovedspråk. Fra 1880 hadde det vært slik at barn under 12

i alle skolekommunens kredse udelukkende undervises efter norske bøger og på det norske sprog. Følgen af denne skolekommisions beslutning er, at barn som i aaret 1880 var 12 år eller derunder, ikke her i prestegjeldet vil blive konfirmerede, med mindre de have sine lærebøger på norsk og forstår det norske sprog.[4]

Alle Berets barn hadde altså norsk som eneste språk på skolen under hele oppveksten.

Ingen av Berets barn brukte samisk som hjemmespråk i 1920. Delvis skyldtes nok dette at ektefellene kom fra norsktalende familier, men det var også del av et generelt språkskifte. Dattera Ovidia Ingeborg gifta seg med en mann fra et samisktalende hjem, og også hennes familie oppga under folketellinga at de snakka norsk hjemme.

Beret døde i 1933, da hun var 80 år gammel.

Referanser

  1. Ernst Isaksen og Per Bjørkestøl: Fiskeflåten i Skjervøy 1900-1972. Nord-Troms museum, 2013. Digital versjonNettbiblioteket
  2. Odd Haugstad, Melkebåten. Pedagogisk forslag 2014. Digital versjonNettbiblioteket
  3. Muntlig opplysning fra Berets oldebarn, Tor Hansen.
  4. Lnr 2, 6.7.1882. Kopibok 1875-1889. Skjervøy sogneprestembetes arkiv. Statsarkivet i Tromsø. Referert i "Arkivdokumentene forteller. To kommuner – to typer minoritetspolitikk" s 88

Kilder

Beret Pedersdatter i Historisk befolkningsregister