lokalhistoriewiki.no

DNA i slektsforskning

DNA i slektsforskning har på 2000-tallet blitt svært populært. I denne artikkelen skal vi se på hvordan dette fungerer, og også gå gjennom noen andre sider ved DNA-testing, som forholdet mellom DNA-basert og kildebasert slektsforskning, fallgruver ved tolkning av resultater, personvern med mer.

Testtyper

Det er tre hovedtyper av tester: Autosomal, Y-DNA og mitokondriell DNA.

Den autosomale testen ser på hele DNA-materialet, og det regnes ut hvor nært slektskap man kan ha med andre som har latt seg teste. Alle får halvparten av sitt DNA fra far og halvparten fra sin mor. Men så snart man går én generasjon til bakover, blir det mer usikkert. Mor har fått halvparten av sitt DNA fra morfar og halvparten fra mormor, men det hun viderefører til sine barn vil variere. Konsekvensen av det er man vil få noe forskjellige slektskapsmål (se Tolkning av slektskap nedafor) på personer man er like nær i slekt med. Anslagene vil derfor ikke være absolutte, og krever videre arbeid.

En test for Y-DNA sjekker Y-kromosomet. Dette er ett av to kjønnskromosomer. Menn har YX, mens kvinner har XX, så denne testen kan kun avsløre farskap. Y-DNA kopieres i utgangspunktet direkte fra far til sønn. I en del tilfeller forekommer det mindre mutasjoner, slik at det er et lite avvik mellom far og sønn, og eventuelt mellom to eller flere sønner av samme far. En slik test kan vise at to personer har samme forfader langt tilbake i ren mannsrekke, men den kan ikke si noe om hvor langt tilbake dette går. Mutasjonene er en fordel når man ser på lange linjer, fordi det ellers ville vært et for lite utvalg av profiler.

Mitokondriell DNA arves kun fra mor, og kan dermed avsløre morslinjer bakover tilsvarende Y-SNA for farslinjer. Også her skal det kopieres direkte, men mutasjoner forekommer.

Tolkninger av slektskap

Når man utfører DNA-testing, får man svar basert på andres tester. Disse vil antyde hvor nært beslekta man er. Måleenheten for dette er centiMorgan (cM; merk stor M for å skille det fra centimeter). Dette er ikke en måling av fysisk avstand, men av den biologiske avstanden mellom genetiske markører. Hva de forskjellige verdiene betyr avhenger av hvilken test man har valgt, og det er derfor uheldig å gå inn på spesifikke tall her. Men som en hovedregel: Jo høyere tall, jo nærmere slektskap.

I målingene er det ikke mulig å skille mellom generasjoner. Det er derfor viktig å tenke i ledd - hvor mange ledd er det mellom de to i slektskap. Tremenninger er beslekta i tredje ledd – vi må telle foreldre, besteforeldre og oldeforeldre for å komme til deres felles ane. Men med generasjonsforskyvning kan man få like mange ledd for et annet slektskap. Far ellers mors søskenbarn vil dermed kunne slå ut med samme verdi som ens egen tremenning.

En annen ting som kan påvirke dette er anesammenfall. Man vil da få færre forfedre, noe som gir mindre variasjon i det genetiske materialet. Det kan føre til at to personer ser ut til å være nærmere i slekt enn de egentlig er.

Biologisk kontra juridisk slektsforskning

Den tradisjonelle, kildebaserte slektsforskninga kan beskrives som juridisk slektsforskning. De forholder seg til kildenes angivelse av slektskap, og disse kildene forholder seg til samtidas regelverk. Det som i aller størst grad påvirkes av dette er farskap, der det i århundrer har vært slik at farskapet er en juridisk størrelse, der koblinga til de faktiske biologiske forhold er sekundær. Gjennom pleiebarn og adopsjon får vi også tilfeller der morsbåndet blir juridisk. Og dette kompliseres selvsagt ytterligere dersom det er genetisk likhet mellom juridisk og biologisk forelder, for eksempel når barn adopteres av biologiske slektninger.

Dette medfører at DNA-basert slektsforskning, som er rent biologisk og naturvitenskapelig, ofte vil avvike fra den tradisjonelle slektsforskninga. Her dukker det opp en begrensning i DNA-basert forskning: Man kan si noe om slektskap til andre personer som har latt seg teste, men så fort dette kobles til et slektstre laget ut fra kildebasert forskning kan man ikke være sikker på at ting stemmer bakover i generasjonene.

Et tenkt eksempel kan forklare hvordan avvik forekommer: Ola tester sitt DNA, og får vite at han har treff hos Kari som har testa sitt DNA tidligere. Resultatene forteller at det er sannsynlig at de er søskenbarn. Det vil si at de skal ha ett felles besteforeldrepar. Men begge kjente sine besteforeldre, og de har ikke noe felles der. Et alternativ er at de er firmenninger, men at anesammenfall har ført til at de har genetisk materiale fra bare seks oldeforeldre, ikke åtte. Men begge har kommet fram til oldeforeldrene sine gjennom tradisjonell slektsforskning, og det er heller ikke tegn til noe ekteskap mellom søskenbarn eller tremenninger i generasjonene mellom. I dette eksempelet vil de forstå at noe ikke stemmer, og at det må dreie seg om at noen i slektstreet har ukjente biologiske foreldre. Med andre ord, det finnes en hemmelighet, sannsynligvis i form av adopsjon eller et utenomekteskapelig forhold. Dersom denne ikke er kjent hos noen nålevende personer kan det være umulig å finne ut av det direkte. Eneste mulige løsning vil være å vente på flere treff etter hvert som andre lar sitt DNA teste, slik at man får nok informasjon til å bygge opp en plausibel forklaring.

Denne problematikken fører til at man kan komme i etiske dilemmaer. Familiehemmeligheter som kan ligge nokså nær i tid kan bli avslørt. For noen vil dette være udramatisk, men for andre kan det være svært vanskelig å takle. Det blir da viktig at man gjør grundige overveielser før man offentliggjør slik, eller konfronterer slektninger med opplysningene.

Pater est

Pater est-prinsippet er et juridisk prinsipp som har stått seg gjennom mange århundrer. Regelen er enkel: Den som er gift med barnets mor er å regne som barnets far. Også i dag, når DNA kan avsløre de biologiske forholdene, er dette gjeldende lov i Norge.

En konsekvens av denne regelen er at når ei gift kvinne har fått barn, vil det i utgangspunktet ikke gå fram av kildene at det er noen tvil om farskapet. I noen tilfeller kan man utlede at det er noe galt, for eksempel dersom en sjømanns kone får barn elleve måneder etter at han dro ut eller fem måneder etter at han kom tilbake. Men i de fleste tilfeller vil man ikke ha så god oversikt over personer bevegelser, i hvert fall ikke på det tidspunktet hvor man finner dåpen og tar inn den oppgitte faren i slektstreet.

DNA tar selvsagt ikke hensyn til denne regelen, men angir kun de biologiske fakta. Ved sammenlikning mellom slektstrær kan man da få feilutslag. Et slikt avvik kan være mulig å se i DNA-resultater, men det avhenger av at nok personer med slektskap til hverandre har tatt en test. Da vil man kunne se at personer som på papiret skal være søskenbarn ikke er det, og man kan begynne å snevre inn mulighetene for hvor feilen ligger. Dersom feilen ligger nær i tid finnes det kanskje noen som kan forklare det, men det fordrer at noen er villige til å snakke om hemmeligheter som kan være ubehagelige.

Pleiebarn og adopsjon

Før adopsjon ble innført i 1917 hadde man den noe mer uformelle ordninga med pleiebarn. I kildene skilles det ofte mellom pleiebarn og biologiske/juridiske barn, men man ser også ofte at de omtales bare som datter eller sønn av noen. Etter at adopsjon ble innført ble det biologiske opphavet ofte enda mer skjult, og opplysningene er klausulert i opptil 100 år.

Ved bruk av DNA vil man derfor kunne få avvik to veier dersom man er etterkommer av en adoptert person: Man får et slektskap til personer man ikke kan knytte inn i slektstreet gjennom kildene, og man får ikke de forventa treffene på søskenbarn, tremenninger osv.

Igjen er det greit å lage et tenkt eksempel. Ola og Kari har vokst opp med at de er søskenbarn. Begge tester sitt DNA, og det viser seg at de ikke får treff på hverandre. Fedrene til Ola og Kari har vokst opp som brødre, og ingen i familien har antyda noe annet enn at de var det. Det ingen av dem visste var at Olas far var adoptert av sine foreldre, mens Karis far var biologisk sønn av samme foreldrepar. Her kunne vi også fått en noe annerledes situasjon, f.eks. dersom Ola var resultatet av et tidligere forhold og ble adoptert av Olas juridiske farfar. Da vil fedrene dele DNA fra sin felles mor, men ha forskjellig DNA fra far. Dette kan resultere i at Ola og Kari får treff, men at det virker som om de er fjernere i slekt.

Personvern

Det er flere sider ved personvernet som man må være oppmerksom på ved bruk av DNA i slektsforskning. De mest sentrale, som vi skal komme litt inn på her er: Eget og nære slektningers personvern ved selve testinga, utilsikta konsekvenser for slektninger og publisering av resultater.

Den som sender inn en test får gjerne en nokså omfattende oversikt over personvernreglene. Disse varierer mellom de ulike selskapene som tilbyr slike tester. DNA er en svært personlig ting, selve byggeklossene i kroppene våre. Vilkår for DNA-testing kan for eksempel inneholde regler om at selskapet kan selge resultatene videre til forskning, eller at de kan gjøre dem tilgjengelige for politiet eller andre myndigheter. Det er derfor viktig å sette seg inn i de mulige konsekvensene av dette. Enkelte selskaper tilbyr også analyse av mulige arvelige sykdommer. Her må man tenke gjennom både om man ønsker å vite om man har anlegg for alvorlige sykdommer, og om man er villig til å la andre sitte på denne informasjonen.

Når DNA brukes i slektsforskning, er det selvsagt fordi den har informasjon ikke bare om en selv, men om slektninger. Dette er åpenbart når man tenker på formålet med å sende inn en test, men det er viktig å være klar over at det også medfører at man sender inn andres DNA. I en del land er det tillatt for politiet å bruke DNA fra slektsforskningsselskaper, og å søke etter slektninger gjennom DNA. Med andre ord, dersom man finner en person med nært slektskap til en DNA-profil fra et åsted, vil man snevre inn antallet mistenkte betydelig. I Norge pågår i 2020 en debatt om hvorvidt slektssøk i DNA-registeret skal være tillatt. Det har åpenbare positive sider at man kan oppklare kriminalitet på denne måten, men det har også andre sider. Det ene er at nære slektninger kanskje ikke vet at deres DNA er indirekte registrert. Det kan altså være en tanke å snakke med de aller nærmeste, særlig søsken, foreldre og barn, om hva de synes om DNA-testing. En annen side ved det er at det ikke er alle land i verden som er demokratiske rettsstater. I verste fall vil DNA kunne bli brukt til å avsløre at man tilhører en spesiell etnisk gruppe. For å ta det mest ekstreme eksempelet: Hva om Nazi-Tyskland hadde hatt tilgang til å teste mennesker for jødiske markører? Det er viktig å være klar over at man her ikke bare tar et valg for seg selv, men også for sine nærmeste.

Med utilsikta konsekvenser for slektninger tenker vi særlig på at man gjennom DNA-testing kan avsløre sensitive opplysninger, som adopsjon og utroskap. Hvor alvorlig dette vil være, avhenger veldig av graden av åpenhet i familien. I verste fall kan det store slektstreffet man så for seg bli erstatta av uforsonlige familiekrangler. Det sentrale her er å dels være klar over at man kan få vite ubehagelige sannheter, og dels å tenke gjennom hvordan man håndterer disse.

Det siste punktet gjelder publisering av resultater. Mens tradisjonelle slektsforskning i stor grad baserer seg på åpne kilder, enten det er skriftlige kilder eller opplysninger fra familien, kan DNA omgå både familiehemmeligheter og klausulering. Det er derfor all grunn til å tenke seg om en ekstra gang før man publiserer slektsinformasjon basert på DNA - er dette noe man kunne fått fra åpne kilder, eller noe man i slekta er villige til å avsløre. Igjen kommer hensynet til andres personvern inn; ved å fortelle om seg selv forteller man også noe om sine nærmeste.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=DNA_i_slektsforskning&oldid=1708473»