Davidsstjerne

Davidsstjerne er et gammelt symbol med tilknytning til flere kulturer, og gjennom flere århundrer først og fremst et jødisk symbol. Det er utforma som ei sekstagga stjerne som dannes av tro likesida trekanter. Det kalles også magen David, davidsskjold og heksagram.

Davidsstjerne i vinduet på synagogen i Bergstien i Oslo.
Foto: Olve Utne (2009).
Davidsstjerne på gravminnet over Paula og Herman Sachnowitz, Østre gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012).

Forklaringa på symbolet er gjerne at de seks taggene symboliserer skapelsen, som skjedde over seks dager fulgt av sabbaten som representeres av midten av stjerna. De seks taggene har til sammen tolv sider, som symboliserer Israels tolv stammer. I India vet vi for øvrig at symbolet ble brukt som tegn på samhørighet mellom gud og mennesker i form av to overlappende trekanter.

Navnet davidsstjerne er knytta til kong David. Denne forbindelsen er svært gammel, og det er usikkert hva som er opphavet. En mulighet er at den kan ha blitt brukt som et monogram for David. Noen mener at det kan ha skjedd allerede i hans egen tid, men det er også mulig at den ble brukt som symbol for David senere. Årsaken til at den fungerer som monogram er at på hebraisk skrives ikke vokaler, og David blir dermed D-V-D. I og med at tegnet dalet er en likesida trekant kan altså stjerna tolkes som to slike bokstaver, altså første og siste bokstav i hans navn.

De eldste eksemplene på symbolet finnes spredd i Egypt, Iran, India og Kina, og allerede i antikken kom symbolet også til Europa. Som jødisk symbol finne det noen eksempler på bruk på gravsteiner og i synagoger i tidlig rabbinsk tid, det vil si tidsrommet omkring 70 f.Kr. til omkring 500 e.Kr. På 900-tallet begynte man å sette davidsstjerner som på mezuzaen som settes på dørkarmer i jødiske hjem. Bruken ble mer omfattende i jødiske miljøer i Europa i løpet av 1600-tallet, da symbolet særlig ble populært blant kabbalister. Det ser ut til at det begynte å bli vanlig blant jøder å oppfatte stjerna som et jødisk symbol i løpet av 1500- og 1600-tallet.

Fra 1800-tallet ble davidsstjerna oppfatta som et spesifikt jødisk symbol også blant ikke-jøder, og det ble universelt anerkjent som et viktig symbol blant jøder. Det var europeiske jøder som sto bak dette, og årsaken ser ut til å være en ønske om å ha et egen symbol som en parallell til det kristne korset. For mange jøder er det å bære en davidsstjerne i halskjede et viktig uttrykk for identitet. Fra Europa spredde dette seg så til jøder i andre land. Statusen som jødisk symbol ble fastslått av den første sionistkongress i Basel i 1897, da det ble fatta vedtak om at davidsstjerna skulle være et nasjonal emblem. Dette ble i 1948 realisert gjennom at stjerna ble plassert i Israels flagg, en blå stjerne på hvit bunn med blå stripe over og under. Den israelske førstehjelps- og ambulansetjenesten Magen David Adom bruker en rød davidssjerne på hvit bunn som symbol, en klar paralell til rødt kors eller halvmåne i henholdsvis kristne og muslimske land. I 2006 ble Magen David Adom tatt opp i det internasjonale Røde Kors.

Før og under andre verdenskrig ble davidsstjerna brukt av nazistene, som krevde at alle jøder skulle bære en gul davidsstjerne på klærne, normalt med ordet Jude eller bokstaven J påskrevet. Dette ble innført i flere tyskokkuperte land, men ikke i Norge.

I likhet med enkelte andre jødiske symboler har også davidssjerna en viss utbredelse i kristen sammenheng – mange kan sikkert huske å ha laget davidssjerner av piperensere på skolen. De er ikke uvanlige i julepynt, og forekommer også i kirkelige sammenhenger. Stjerna er da et symbol på forbindelsen mellom den gamle og den nye pakt, uttrykt gjennom Det gamle testamente og Det nye testamente i Bibelen.

Det finnes også eksempler på davidsstjerner brukt som dekorativt element, uten at det er noen åpenbar religiøs betydning som ligger bak. Det kan i slike tilfeller ha blitt brukt rett og slett fordi geometriske symboler ofte er egna som dekor.

Litteratur