Erik Gunnes
Knut Erik Gunnes (født 30. august 1924 i Bodø, død 3. februar 1999 i Oslo) var middelalderhistoriker med bakgrunn i katolsk teologi og fransk kultur. Kirkelig og intellektuell historie, og forbindelsen mellom Norge og Europa, var hans hovedfelt innen forskningen. Mellom 1977 og 1991 var han dosent og senere professor i historie ved Universitetet i Oslo.
Familie
Erik Gunnes var sønn av disponent Lars Bjørnulf Røe Gunnæs (1897-191937) og Antonie Berg (1902-1969), og ble gift i 1984 med lærer Ingrid Harmens Langfeldt (1940-2012).
Liv og virke
Erik Gunnes tok eksamen artium i 1943. I 1946 gikk han inn i dominikanerordenen, og studerte filosofi og teologi ved dominikanernes universitet Le Saulchoir. Han ble presteviet i 1955, og var fra da av tilknytta St. Dominikus kloster i Oslo.
Gunnes virket som katolsk prest i Oslo fram til 1965, da tok avskjed for å vie seg til studiet av norsk middelalderhistorie. Avskjeden skjedde etter han eget ønske og i samforståelse med kirkelige myndigheter. Han var forskningsstipendiat 1966-1968 og ble dr.philos. i 1972. Mellom 1977 og 1991 var han dosent og senere professor i historie ved Universitetet i Oslo.
Gunnes tok doktorgraden på avhandlingen Kongens ære (1971), som er en undersøkelse av skriftet En tale mot biskopene fra kong Sverres tid. Han plasserte skriftet det i forhold til samtidig europeisk tenkning, og ga dermed et viktig bidrag til forståelsen av det norske middelalderkongedømmet i en europeisk sammenheng. Gunnes fulgte opp dette arbeidet med flere mindre arbeider om kirkelig og ideologisk utvikling på 1100-tallet. I 1996 utga han en biografien Erkebiskop Øystein (1996), som dannet en syntese av disse studiene.
Gunnes redigerte tre bind av Regesta Norvegica, med sammendrag av dokumentarkilder til norsk historie i periodene 822–1263 og 1320–50. Han bidro også til flere populærvitenskapelige arbeider, og sammen med John Willem Gran og Lars Roar Langslet redigerte han den historiske antologien Den katolske kirke i Norge (1993).
Erik Gunnes var i tillegg aktiv som oversetter. I 1968 utgav han en oversettelse av Det nye testamente. Denne utgaven er fremdeles den offisielle versjonen i Den katolske kirke i Norge, og brukes i de katolske messebøkene. [1] Mot slutten av livet var Erik Gunnes blant annet opptatt av klosterhistorie, men fikk ikke fullført et større planlagt verk.
Ettermæle
I en nekrolog over Erik Gunnes i Aftenposten 12. februar 1999 av Sverre Bagge, ble han beskrevet slik (utdrag):
| Med sin bakgrunn i katolsk teologi og fransk kultur representerte Gunnes noe nytt i det norske historikermiljøet, og i flere arbeider, særlig "Kongens ære" (1971) og "Erkebiskop Øystein" (1996), ga han originale og viktige bidrag til forståelsen av tro og tenkning og forholdet mellom Norge og Europa i middelalderen. Han nedla også et stort og uegennyttig arbeid i å tilrettelegge kildemateriale til bruk for forskere. Som stilist var Gunnes en mester. ... Gunnes var ingen imperiebygger. Likevel rakk hans innflytelse langt, og han kunne glede seg over at det han sto for, var i ferd med å bli en hovedinteresse blant norske middelalderforskere. | ||
Erik Gunnes er gravlagt sammen med sin mor og sin kone på Vestre gravlund i Oslo. Titlene Prof., Dr. Philos. er benyttet på gravminnet.
Referanser
- ↑ Gunnes' NT-oversettelse på St. Olav bokhandels nettside.
Kilder
- Aftenposten 12. februar 1999: nekrolog over Erik Gunnes av Sverre Bagge.
- Sverre Bagge om Erik Gunnes i Norsk biografisk leksikon
- Dag Juul Møller: Studentene fra 1943. Oslo : Bokkomiteen for studentene fra 1943, 1968