Erling Grønland
Erling Grønland (født 17. juli 1860 i Enebakk, død 21. august 1930 i Oslo) var sogneprest og billedhugger. Han var en kirkepolitisk aktør og inntok et formidlende standpunkt i kirkestriden i mellomkrigstiden mellom konservative og liberale teologer om den liberale teologi.
Bakgrunn
Grønland kom fra svært enkle kår i Enebakk som sønn av lærer og legpredikant Thomas Grønland og Petrine Hansdatter Teien. Faren ga ham boklige interesser, men som den eldste av ti søsken måtte han tidlig ut i arbeid, blant annet i hardt akkordarbeid på Holm Jølsens fyrstikkfabrikk i Enebakk, forfallende håndverksarbeid i bygda og bar rundt på mindre søsken.
Som 16 årlig fikk han muligheter til å ta videre utdannelse og kom inn på en av hovedstadens såkalte «studentfabrikker» (privatsskoler som ga undervisning som kvalifiserte til immatrikulering) og han tok examen artium fra Maribogadens Latin- og Realskole i 1879. Han studerte deretter teologi ved Det kgl. Frederiks Universitet i Kristiania, hvor han ble cand.theol. i 1884 og tok praktikum året etter. Dette til tross for at studietiden ble brukt mer på å tjene til livsopphold enn til å studere.
Virke som prest
Prestetjeneste
- personellkapellan i Hol i 1885
- personellkapellan i Ullensaker i 1886–1896
- konstituert sogneprest samme sted i 1897
- bestyrer Holmestrand sognekall våren 1898
- kallskapellan i Ås 1898–1899
- «lasaronprest» i nyopprettede Vaterland småkirke 1899–1904
- residerende kapellan i Ullensaker 1904–1908
- prestetjenesten avbrudt av fem år som lærer ved Eidsvoll folkehøgskole 1908–1913
- sogneprest i Ullensaker 1913–1919
- sogneprest ved Trefoldighetskirken i Kristiania 1919–1925
Politisk aktør
Tiden som «lasaronprest» på Vaterland viste at han var godt egnet til slikt virke og han ivret her for både kristen vekkelse og sosial velferd. I 1901 holdt han et foredrag i Norges Kristelige Studenterforbund om «kristelig socialisme», og han oppfordret studentene til å støtte småkirkesaken. Studentene ble oppfordret til å hjelpe til med både søndagsskole og ungdomsforening, og ta turen hver søndag morgen for å dele ut Søndagshilsen, landets første menighetsblad, til de mange trange og fattige hjem i Vaterland. Blant studentene var Eivind Berggrav, som ble satt til å være søndagsskolelærer.
I tiden som lærer ved Eidsvoll folkehøgskole ble han en aktør i den samnorskorienterte språkpolitiske organisasjonen Østlandsk reisning og videreutviklet han det nære samarbeid med den senere biskop Eivind Berggrav som han kjente fra tiden i Vaterland hvor Berggrav som ung student hadde vært søndagsskolelærer. Grønland bidro med en rekke små artikler og bokmeldinger til tidsskriftet Kirke og Kultur den lange tiden Berggrav var redaktør. Berggravs ektefelle Kathrine beskrev Erling Grønland som allsidig og frisinnet, en som kunne svinge seg i dansen på ballet og etterpå avslutte med andakt.
Han var en aktiv deltaker og markerte seg sterkt under en større teologisk debatt om konfirmasjonen i de første år av 1900-tallet. Problemet var både konfirmasjonstvangen og den nære kobling mellom konfirmasjon og nattverd. Grønland hevdet at konfirmasjonen ikke var et løfte, men dåpsundervisning og en velsignelse som gis de unge i menighetens forsamling. Han møtte mye motstand, men hans syn vant frem.
Som sogneprest i Trefoldighetskirken i Kristiania ble han et samlingspunkt for de sentrumsvennlige prestene. Han mislikte kirkestriden, og søkte å skape et møtested for broderlig samtale mellom de radikale og de konservative prestene. Han stfitet i 1920 Norske Presters Kirkelige Samling som et organ for dette arbeidet, men det tok etter hvert på helsen. Sterkt preget av sykdom holdt han sin avskjedspeken i 1925.
Virke som billedhugger
Hans kunstfaglige utdannelse begrenset seg til en kort periode i atelieret til Mathias Skeibrok, hvor han hadde arbeidet jevnlig og hadde blitt godt kjent med den unge Gustav Vigeland.
I 1897 reiste han til Danmark, hvor hans første store skulptur, «Længsel – over de høie fjelle» ble til. Denne framstilte en ung gutt som skuet lengselsfullt utover og fikk svært god mottakelse i Danmark. Denne ble imidlertid knust året etter da bryggesjauerne mistet den i bakken fra stor høyde da den kom til Norge året etter, og dette ødela også hans mulige satsing på en kunstnerisk karriere.
I 1903 var han medlem av juryen for skulptur ved Statens høstutstilling.
Grønland modellerte byster av kirkemenn, hans mest kjente verk er portrettrelieff av Hans Nielsen Hauge. Grønland var av haugiansk slekt og Hans Nielsen Hauge var hans store forbilde som en troens og en handlingens mann. Grønland har formet ettertidens bilde av Hauge, gjennom sitt relieff av ham og den teksten han risset under portrettet: «Jeg har svoret Guds Aand Lydighed og Han har hjulpet mig til at blive mit Forsæt tro.»
Av offentlige utsmykninger og verk er:
- bronsebyste av biskop Hans Paludan Smith Schreuder (1817–1882) fra 1916, på hans grav i Untunjambili, Sør-Afrika,
- gravminner på Vår Frelsers gravlund:
- stiftprost Johan M. Brun
- biskop F. W. K. Bugge
- sogneprest Jakob Walnum portrettbyste i bronse fra 1926
- gravminne over foreldrene på Enebakk kirkegård portrettbyste i bronse av faren fra 1918 og portrettrelieff i bronse av moren 1919
- portrettrelieff i bronse av Hans Nielsen Hauge fra 1904:
- på Bredtvet gård, i dag utenfor Bredtvet kirke/St. Johannes kirke
- på Norsk Folkemuseum, tidligere felt inn i muren på Rådhusgatens politistasjon hvor Hauge hadde sittet arrestert,
- Hauge i Rolvsøy i Tune.
Han utgav essaysamlingen Livslinjer i 1924.
Kilder
- Erling Grønland i Store norske leksikon
- Erling Grønland i Norsk biografisk leksikon
- Erling Grønland i Norsk kunstnerleksikon
- Erling Grønland i Historisk befolkningsregister.