Ferdsel på veiene i Skedsmo i tidligere tider
Ferdselen på veiene i Skedsmo i tidligere tider var langt mer variert enn dagens ensidige biltrafikk. Hver dag farer biler i tusentall gjennom romeriksbygda. Det vi kanskje ikke tenker på, er at gjennom Skedsmo har det vært ferdsel i uminnelige tider. Beliggenheten i forhold til Oslofjorden og mulighet for havn er slik at ferdsel fra sjøveien og inn til de produktive områdene nord på Østlandet har gått gjennom dette området.
Hestekjøretøyer i forskjellige varianter var nok i flertall, og i travle tider kunne det gå over hundre vogn-/sledelass og skysstransporter i døgnet gjennom bygda. Men mer «eksotiske» innslag som store fedrifter, hestehandlere, kremmere, personer som tilbød forskjellige tjenester eller søkte arbeid, omstreifere og lirekassemenn var slett ikke uvanlig. Ja, gjennom århundrer har fant og fut, konger og riksforsamlingsmenn ferdes på veiene gjennom Skedsmo.
Skysstellet
For å frakte de reisende i tidligere tider ble et system av skysstasjoner etablert langs de mest trafikkerte veiene. Reisen foregikk etappevis mellom disse stasjonene. I Skedsmo var det skysstasjon på Skrimstad gård som ligger like nord for Nitsund. Et bilde av trafikken på veien kan vi danne oss ut fra skyssregulativet for Skedsmo fra 1823. Her går det frem at det hver uke skulle skaffes 211 hester fra hele prestegjeldet, og i juni måned 1827 var det i alt 323 hester i skysstrafikk. Mange kategorier reisende hadde krav på fri skyss og et relativt stort antall hester. Rikets stattholder kunne kreve så mange hester han ønsket for sitt følge: statsråd fem hester, biskop og prest fire, fogd og sorenskriver tre, lensmann og skarpretter en m.v. Flere av utsendingene til Riksforsamlingen i 1814 ble skysset med hest og vogn fra Christiania og gjennom Skedsmo på sin vei til Eidsvoll.
Varetransport på veien (lasskjørere)
Et regnskap fra året 1700 viser at allmuen i Skedsmo har kjørt 570 hestelass for forsvaret vesentlig til Ullensaker og Blaker med krigsredskaper, materialer, brød og mel. Varene ble for det meste hentet på brygga i Christiania. Mye varer ble også kjørt mellom Christiania og Minnesund. Dette var varer som ble produsert på Hedemarken. Varene ble fraktet med båt til Minnesund og videre med hest på landeveien til havna i Christiania. På de store verkene, Eidsvoll verk, Odals verk, Hurdals verk og Gullverket i Eidsvoll ble det også produsert masse varer som ble fraktet landeveien til havna. Produksjonen ved Odals verk i 1792 utgjorde 789 hestelass. Det ble også kjørt mye trelast fra sagene på Øvre Romerike. Materialene skulle til Christiania for derfra å skipes til utlandet. Denne trafikken foregikk til å begynne med på vinterføre med slede, men etter hvert som veiene ble bedre, ble mye trelast også kjørt med vogn på sommertid. I sesongen 1846 – 1847 ble det fra Øvre Romerike på Trondheimsveien kjørt 12 700 tospente vognlass og 27 900 enspente sledelass med trelast til Christiania.
Pudretten og møkkakjøring
I en periode på nesten 50 år, fra 1898 til 1947, foregikk en ganske så spesiell transport på veiene her i distriktet. På vinterstid ble det kjørt møkk i stort monn fra Pudretten i Lillestrøm. På Vestre Sørum hadde Kristiania Renholdsverk et stort lager med gjødsel (menneskeekskrementer) som ble fraktet fra byen med jernbanen og lagt i store sementkummer. Bønder fra bygdene Skedsmo, Nittedal, Gjerdrum, Nannestad, Sørum, Ullensaker, Fet, Rælingen og Lørenskog hentet gjødsel her. Lange rekker med sledelass gikk fra Pudretten og ut på bygdene.
I hvilestedet Korset, var Marthe Isingrud vertinne. Hun drev kafevirksomhet, og det var godt for frosne kjørekarer å komme inn i den varme hvilestuen. Det fortelles at det kunne bli trangt om plassen, men karene stuet seg sammen så godt det lot seg gjøre. De kunne ha mye fastfrossen møkk på støvlene, og den fulgte med inn. Når denne tinte opp, sies det at det ble en sterk atmosfære der inne. Det var heller ikke så lite som ble liggende igjen på gulvet etter at karene hadde reist.
Fedrifter
I august og september kom det kudrifter etter veiene. De ble drevet av driftekarer som kom fra fjellbygder som Hallingdal, Valdres og Gudbrandsdalen. De solgte kalvekuer som skulle kalve utover høsten og vinteren. Noen hadde også okser og småfe som sauer og gjeter som de solgte på markedene i Kristiania og omegnen. Til og med griser kunne det være i slike drifter som kunne bestå av opp imot 50 dyr. Høsten 1899 kom Henrik Rønneid med en fedrift til Lillestrøm. Dyrene var innkjøpt i Sogn og hadde gått på sommerbeite ved Tyin. Turen til Lillestrøm ble tilbakelagt på 15 dager.
Hestedrifter
Det kom også hestedrifter etter veiene. Noen av disse kom helt fra Vestlandet. Det fortelles om en som het Berge fra Sogn som hvert år kom til Skedsmo med hester. En annen var Anders Wadheim som hver høst i begynnelsen av 1900-tallet kom med følger på 10-20 hester. Disse hestedriftene kunne bli meget lange. Driftekaren kjørte i en stolkjerre og hadde alle hestene bundet etter hverandre i halene til grimene. Det var et syn å se disse lange hestetrekkene som vakte oppsikt, og ryktene gikk utover bygdene om at nå var det anledning til å få kjøpt eller byttet hester.
Kremmere
Kremmeren hadde sine faste ruter og bar sine varer i en sekk over skulderen. Sekken kunne være todelt slik at den ene delen av sekken var på ryggen og den andre foran på brystet. Det var også noen som syklet og hadde kofferter med saker i, alt fra garn og klesvarer til isenkram og skrivesaker. Til og med skillingsviser kunne man få kjøpt av kremmeren.
Skjærslipere
Russiske skjærslipere var spreke karer og ganske unge folk. De kom bærende med sine slipekrakker på ryggen. De filte sager, slipte barberkniver og sakser. Alfred Høgslund forteller at hans far spurte flere av dem hvorfra de kom. De svarte at de kom fra Novgorod i Russland. ”Dere er vel sendt hit som spioner?” spurte han, men de ristet på hodet og svarte ikke på det.
Arbeidssøkende
Om våren kom det følger med folk fra Sverige innom gårdene og søkte etter arbeid. Det var for det meste jordarbeidere som tilbød arbeid som å grave grøfter, bryte opp ny jord og hugge tømmer. Det var også jenter som søkte etter arbeid på gårdene. På gården Høgslund hadde de i 1905 to svenske tjenestejenter fra Värmland.
Omstreifere
Langs hovedveiene fôr også løsgjengere og gamle originaler som spurte etter mat og nattlosji. Sommerstid lå de i uthusene, men når det ble kaldt, fikk de ligge i kjøkkenet. Det kunne nok noen ganger bli ganske uhyggelig for de var både urenslige og lusete. Om morgenen fikk de som regel kaffe og mat før de gikk videre. Det fortelles om gamle fattige koner som hadde sine faste turer. De bar med seg en kurv og spurte etter matvarer. Det var alminnelig at de fikk et brød og noe flesk. Mange av dem kom langsveis fra. Slike koner hadde mye å fortelle. Det var nyheter fra flere prestegjeld. En slik gammel kone var Klu Maria. Hun solgte sopelimer hun selv hadde laget. Klu Maria var stor og kraftig, røkte skråtobakk og var glad i kaffe. Lirekassemenn fôr også gjennom bygda. De stilte seg på gårdstunene og sveivet sin lirekasse som laget uvante toner for tilhørerne. De hadde ofte med seg både papegøyer og apekatter for å trekke oppmerksomhet for derved å få noen mynter i hatten.
Kongeferder
At kongen fòr gjennom Skedsmo, skjedde nok mer sjelden, men vi vet at den dansk/norske konge Christian 6. reiste gjennom bygda den 6. juli 1733 med et følge på om lag 200 personer. Svenskekongene Karl III Johan og Oscar I reiste her henholdsvis i 1839 og 1845. Dronning Desirée var så sjenerøs at hun kastet mynter til de fattige langs veien da hun på sin vei fra Christiania til Stockholm reiste gjennom Skedsmo i 1848.
Kilder og litteratur
- Den norske turistforening. Årbok 1980. Ferdsel i fjellet I. Oslo 1980.
- Høgslund, Alfred: Optegnelser fra Skedsmo og omegn. Håndskrevet bok fra omkring 1970.
- Haavelmo, Halvor: Skedsmo. Bygdens historie. Bind I. Oslo 1929. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Haavelmo, Halvor: Skedsmo. Bygdens historie. Bind II. Oslo 1950-1952. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Rogan, Bjarne: Det gamle skysstellet. Reiseliv i Noreg frå mellomalderen til førre hundreåret. Oslo 1986.
- Thorstenson, Inge: Fra nattmann til renholdsverk. Avfall og renovasjon i Oslo gjennom tusen år. Oslo 1979.