Fillerye

Filleryas historie i det norske hjem er slett ikke gammel, bare litt over hundre år. Dessverre er det slik at mye av kunnskapen om fillerya, både tilvirkning og bruk, er gått i graven uten å være dokumentert verken i skrift eller på annen måte.

Fillerye av bomullsfiller.
Foto: Anne Guri Gunnerød

Det var først rundt 1860-tallet at filleryer kom i bruk. Bedre økonomi og høyere boligstandard gjorde at folk fikk mer enn ett rom, og fillerya kunne legges i finstua eller kammerset. Overgangen fra peis til ovn og fra tranlampe til fotogenlampe gjorde at rommene ikke lenger ble like nedsotet og man kunne i det minste begynne å tenke på å pynte i noen rom.

Papirindustrien var i mange år avtaker av klesrester og filler av bomull og lin. Fram til 1860-årene hadde papirfabrikkene betalt godt for fillene. Etter hvert som behovet for avispapir økte, tvang det fram nye fremstillingsmetoder for papir, der tremasse ble benyttet. Dette førte til at hjemmene begynte å finne andre anvendelsesområder for rester av klær og andre av hjemmets tekstiler. Samtidig førte den blomstrende industrialismen til at fabrikkvevd bomullstøy ble billigere og folk flest fikk råd til å handle "kjøpetøy".

De første filleryene ble ikke lagt på gulvet, men ble brukt som grove underlaken over halmmadrassen i senga. De ble gjerne vevd av blekede og ublekede lin- og bomullsfiller med renning av fiskegarntråd eller lingarn, og av og til mønstret med striper av fargede filler. Ryene kunne også brukes som sengeteppe over sengeklærne, men da var de oftest mer forseggjort og rikere mønstret. Det vanligste var å veve to lengder som ble sydd sammen på langs, for å få tilstrekkelig bredde. Slike sengeoverkast var vanlige der det ikke var råd og anledning til å bruke de staslige åklefellene eller også der det var enklere stell, slik som på setra.

Kilder og litteratur?