Fimbul nr 2 - 1976
Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd.
Fra nemnda
ved Turid Leiros
Bygdeboknemnda har nå vært i funksjon en tid og vi begynner å få en del erfaringer.
Det har vært stor interesse for dette småskriftet fra nemnda, selv om den dialogen vi håpte på mellom folk i kommunen og oss ikke ennå er kommet så godt i gang. Det virker som om vår oppfordring til dere om å komme i kontakt med oss ikke har vært sterk nok. Vi har blitt vist stor imøtekommenhet hos de vi har besøkt, og det er vi glade for, men jeg vil samtidig oppfordre dere til å skrive til oss, snakke med oss, fortelle om ting, vise oss bilder etc som dere mener er interessante. Nå som julen nærmer seg, vil jeg benytte anledningen til å be dere skrive ned eller fortelle oss om juleskikker, julemat, tro og tradisjoner osv.
Vi er takknemlige for alt stoff om julen dere kan skaffe oss. Jeg håper på et bedre samarbeide etter hvert. Det er nemlig viktig at en lokalhistorie inneholder stoff om hele folkelivet i bygda, ikke bare en del. Til slutt vil jeg gjenta det jeg skrev i prøvenummer av Fimbul:
Hva skal dere være oppmerksomme på?
Fortellinger fra eldre som husker, bilder, skrifter av forskjellige slag, rester av gamle bygninger, navn fra innmark og utmark, ordtak, rim og regler, gamle gjenstander.
TA KONTAKT MED OSS!
Lokalhistorie
av Einar Sørensen
Interessen for lokalhistorie er meget stor i Nord-Norge. Av de 87 kommunene i de tre fylkene her nord er det hele 77 som enten har satt i gang eller har under planlegging egne historiske fremstillinger, og dette gjelder både by og bygdehistoriske skrifter. En oversikt innhentet i 1972 viser da også at det i Nord-Norge på daværende tidspunkt var 52 forfattere og formenn i lokalhistorisk arbeid, og tallet har utvilsomt økt de siste årene.
Disse opplysningene ble lagt fram under kurset i lokalhistorie som Historieseksjonen ved Universitetet i Tromsø var arrangør av siste helg på Gratangen Turiststasjon.
Universitetslektor Einar Niemi, som har arbeidet mye med nord-norsk historie sier til "Tromsø" at når det gjelder de 52 registrerte forfattere og formenn for lokalhistoriebøker i 1972 så viser det seg at historisk arbeid på lokalplanet så langt fra bare er forbeholdt bestemte yrkesgrupper. Av de 52 i 1972 var det 13 som var akademikere, 13 lærere, 16 hadde andre yrker og 10 har ikke oppgitt yrkesbakgrunn. Når det gjelder dagens situasjon for lokalhistorisk arbeid er det som nevnt 77 kommuner som har opprettet historieutvalg. En oversikt pr 31. desember 1975 viser således at av Nordlands 43 kommuner, har 39 engasjert seg i lokalhistorie, mens de tilsvarende tall for Troms er 23 av 24 og i Finnmark 15 av 20.
Arbeidet med for det første å samle inn de nødvendige data til en bygdehistorisk framstilling og deretter utgi det i bokform, krever betydelige ressurser, både når det gjelder midler og arbeidskraft. Det var blant annet for å diskutere slike vesentlige sider ved lokalhistorikernes situasjon at man kom sammen i Gratangen.
Som et ledd i kurset avviklet man også en paneldebatt der en satte søkelyset på "lokalhistoriker i lokalsamfunnet" der viktige spørsmål var, hvem skal skrive lokalhistorie? Hvordan skal den skrives? For hvem skal lokalhistorien skrives?
Dette er spørsmål som det neppe finnes fyllestgjørende svar på - man må alltid inngå kompromisser.
Det ble endel debatt om de nord-norske by- og bygdehistoriske framstillingene er gode nok, spesielt om det var nødvendig å gjøre dem så lange og omfattende som svært mange gjerne har blitt.
Dette gjør dem noe vanskelig tilgjengelig for allmennheten, og det kan nok være ønskelig å kutte ned på lengden samt skrive på et så godt språk at folk flest blir aktive lesere av lokalhistorien.
Et annet problem er anvendelse av ressursene. I Lofoten og Vesterålenområdet har de 10 kommunene i regionen gått sammen om et fellesprosjekt der man samarbeider og skriver en felles historie fram til året 1837 da formannskapslovene kom. For tidsrommet deretter står de aktuelle kommunene fritt til å fortsette sin egen historie.
Slike distriktshistoriske arbeider innebærer besparelser og effektivisering - men på den annen side risikerer man at en del trekk ved den rene bygdehistorien lett går tapt når man skal samarbeide og inngå kompromisser om hva som skal tas med og hva som skal utelates. Det synes å være plass til både slike samarbeidsprosjekter såvel som den tradisjonelle bygdehistorie.
Et annet spørsmål er hvor gode våre by- og bygdehistorier egentlig er - rent kvalitetsmessig og da vurdert fra en fagmanns side. Universitetslektor Einar Niemi mener personlig at kvaliteten nok er ujevn - og det hadde neppe vært noen ulempe om det kvalitative hadde kommet mer i forgrunnen.
På den annen side har man mange eksempler på at nord-norske lokalhistorier virkelig ruver i landssammenheng også kvalitetsmessig, sier Niemi og nevner i farten Trondenes-boka, bygdeboka for Berg og Torsken, Vefsn-bøkene og Rana-verket som alle viser at lokalhistorie ikke nødvendigvis forutsetter at man må være akademisk skolert historiker.
Hvordan skal man skrive bygdebok? Hvem skal skrive bygdebok?
av Turid S. Leiros
Tanker etter et lokalhistoriekurs på Gratangen Turiststasjon 22-24. oktober 1976.
Historieseksjonen ved Universitetet inviterte aktive lokalhistorikere, historielag og bygdeboknemnder til kurs i lokalhistorie. Evenes bygdeboknemnd var representert ved formannen. Det var stor søkning til kurset og langt fra alle som var interessert fikk være med. Det møtte folk fra hele Nord-Norge, og det ble et interessant og givende kurs.
Det ble skissert opp to måter å skrive en bygdebok på. Den ene typen er den emnedisponerte, tematiske typen (eks Kvæfjordboka). Denne typen blir ofte populær lesning, men kan skifte meget i kvalitet.
Den andre typen er det kronologisk oppbygde historieverk som skildrer utviklingen og som trekker tråder bakover i tiden. Denne typen krever fagfolk for å kunne leite fram og behandle det kildemateriale som trenges. Den skal også, samtidig med at den er populær, være vitenskapelig uangripelig, (Trondenes og Vefsn bøkene).
Den kurs som vi i nemnda nå staker ut er følgende:
Den prosessen vi har nevnt tidligere i prøvenummer av "Fimbul", nemlig samarbeid mellom folk i kommunen og nemnda er veldig viktig. Vi vil prøve å samarbeide med dere gjennom Fimbul og også gjennom bygdemøter vi har planlagt.
I den lokalhistoriske samlingen skal vi ta sikte på å skaffe oss gardshistorier, slektshistorier, tradisjonshistorier. Vi skal også fortsette med Fimbul. Men det blir ingen bygdebok av dette som er god nok, det ville i tilfelle ta alt for mange år. Vi må, ved siden av det lokalhistoriske arbeide som foregår i kommunen, engasjere fagfolk som kan skrive den kronologisk oppbygde bygdeboken. Dette kan nok bli dyrt for de enkelte kommuner, men en løsning kan det være å skrive om hele distrikt, slik at flere kommuner kan dele utgiftene. Det ble understreket på kurset at distriktshistorien var den naturlige bygdebokmodell her nord. Jeg vil her foreslå at man skriver denne vitenskapelige oppbygde bygdeboka om Ofoten, og så fortsetter vi med det andre lokalhistoriske arbeidet innen kommunen.
Til slutt vil jeg opplyse om den velvilje og interesse det lokalhistoriske arbeid møter hos Norsk lokalhistorisk Institutt, Tromsø Universitet, Statsarkivet i Tromsø, og at det drives en utstrakt service fra disse institusjoner til det lokalhistoriske arbeid. Dette er verdifulle kontakter man bør benytte seg av.
Kraftstasjonen
av Siw Monsen & Åse Elvemo
En svensk ingeniør bygget og planla stasjonen og rørgata i begynnelsen av 1900-tallet. Vi etterlyser herved ingeniørens navn. Den ble kalt for Ofoten Kraftstasjon fordi det var så få stasjoner rundt om i distriktet. Bygginga pågikk med lite maskinell hjelp, og ved bygginga av rørgata, var hesten eneste hjelpemiddelet. Under bygginga og senere i drift inntraff det ingen betydelige ulykker. Stasjonen ble bygd pga gruvedrifta, ettersom den var så og si den eneste strømforbrukeren i bygda, så da gruvedrifta seinere ble nedlagt, ble også stasjonen det. Stasjonen var bemannet av 4 maskinister som bodde på stasjonen om vinteren. Arbeidsdagen var på 8 timer, med skift fra 6 til 14 fra 14 til 22 og fra 22 til 6.
I 1930 var lønna på 5 kr dagen, og da hadde de 14 dager ferie pr år. Arbeidsforholdene var bra, men om vinteren kunne det oppstå forskjellige problemer. Av og til frøs det is i inntaksdammen slik at vannet ble hindret i videre løp. Da måtte en av dem gå til fjells, uansett vær for å fjerne isen.
Det fortelles at det kunne luske ulv utenfor stasjonen i mørke vinterkvelder. Da kunne man se sporene i snøen etterpå.
På den tida var det ingen samkjøring, så om det ble stopp i stasjonen, ble hele bygda lagt i mørke.
Nå ligger stasjonen og rørgata der - forlatte, som minner om det som en gang var. Stasjonen er ribbet for alt verdifullt innhold, vinduer og dører, men likevel føyer den seg fint inn i naturen. Men mest er vel rørgata et fantastisk fint eksempel på hvor pent det går an å utføre et arbeid. Man burde helst ha gått langs rørgata selv for å forstå hva vi mener. Nåtidens byggverk av betong og blanke stålkonstruksjoner kan vel ikke på noen måte måles eller sammenlignes med de mange steinrøyser oppover langs fjellsida. Et fint byggverk som må oppleves.
Bogen
 |
Oversikt Bogen sentrum, 1908. Den hvite bygningen midt på bildet og til venstre er det første separasjonsverket, hvor slaggen ble sluppet ut ned mot Lillevannet.
Legg merke til at der hvor støperiet i dag ligger, går havet helt inn i Geitbogen og danner ei bukt her. Denne bukta ble senere fylt opp med slagg fra gruvedrifta. Bildet er utlånt av Johan Elvemo, (Johan Ottar Meier Elvemo 1915-1998) |
| |
Bildet viser bl a det første separasjonsanlegget (den hvite bygningen midt på bildet). Slaggen ble sluppet ut i Lillevannet og danner i dag delvis grunnlaget for idrettsbanen.
"Dampkjøkkenet", hvor dagens samfunnshus står, til venstre på bildet. Ofoten Jernmalmgrubers administrasjonsbygning, det hvite huset til høyre på bildet, benyttes i dag til kommunens kontorer. Bildet er utlånt av Nils Michaelsen, (Nils Egil Michaelsen 1912-2000) |
| |
Fra gruvedrifta i Bogen.
Bildet viser sligghuset til venstre på bildet, der hvor nåværende snekkerfabrikk står. Tårnet ved siden av er plassert over en synk. Til høyre på bildet sees separasjons- og knuseverket. Dette ble brukt etter at det første verket, som var plassert i nærheten av Hilmar Nygrens nåværende bolig, var nedlagt. Bildet er utlånt av Nils Michaelsen, (Nils Egil Michaelsen 1912-2000) |
| |
Bildet viser malmutskipningstårnet i Bogen, utbygd rundt 1910-12. Tårnet ble tatt av isen i 1926, og ikke oppbygd etterpå. Legg merke til brygga på Bergvikneset.
Bildet er utlånt av Nils Michaelsen, (Nils Egil Michaelsen 1912-2000) |
| |
Fra gruvedrifta i Kleivfjellet. Bildet er hentet fra "Pall 2" stoll, fra den såkalte "Bon-drifta", ca 1931-32.
Arbeidslaget består av: Bildet er utlånt av Reidar Bergvik, (Reidar Bergvik 1906-1979) |
| |
Dampskipet "Annie" ved kai i Bogen, 1908.
Bildet er utlånt av Johan Elvemo, (Johan Ottar Meier Elvemo 1915-1998) |
| |
Dette bildet er hentet fra det gamle gruveverkstedet, senere surstoffabrikk.
Bildet er utlånt av Reidar Bergvik, (Reidar Bergvik 1906-1979) |
Gamle barnerim & regler
| ved Janne Håkonsen Aldri, aldri kan du ane. Elen Spelen kokte kjelen. Min mann for om land, Kain og Abel sloss om en sabel. En liten ellveårs tulle Lille frue i din stue er det Smilet er mer enn du aner, Alt det beste som jeg vet Når en gang du blir stor Når du blir stor pike, Når du blir gammel og tenner du mister, |
ved Anita Kolsing Bussan rullan barnet Ro ro til Siereland Ro ro relte |
ved Hugo Kirkhaug Han Lars han er vandret av sted Men akt deg sa presten min venn Og når så alt gravøl var endt Men ho Maren ho svara så pent: |
Vi kan om vi vil
av Turid Skoglund Leiros
At verdifull viten ikke skal stues bort, men brukes er sikkert alle enig om. Tanken settes delvis i system fra diverse institusjoner som museum, bibliotek og galleri.
Vi kjenner vel alle begrep som vandreutstilling fra Tromsø museum, riksgalleri etc. På lokalt plan er vi ikke så flink. Vi synes kanskje det blir så smått, men det blir det ikke. At det er vårt på en nær og håndgripelig måte er stort nok. Trenger vi egentlig vente på vandreutstillinga fra Tromsø museum? Jeg prøver ikke å rokke ved berettigelsen av slike, men mangler vi ikke det viktigste?
Kanskje du har et bilde eller to som hører naturlig hjemme i en mobil liten fotoutstilling? Tema, Næringsliv i Evenes. Jordbruk i Evenes. Har Evenes noe særpreg? Finnes det noe som er Evenes' egen koloritt og Klang? Vi vet ikke det før vi har prøvet det ut på oss selv. Er den litt smålige bygdestriden noe spesielt for Evenes? Ja, andre kommuner har bygdestrid, men ikke akkurat slik som vår. La oss belyse den for den er historisk betinget.
Bygdemuseum er i skuddet, men tanken er for stor til riktig å fange. Kanskje må vi rydde grunnen litt og starte i det små. Hva med en utstillingsring av interessante enkeltgjenstander for våre offentlige kontorer & institusjoner.
Gammelt husgeråd og redskap egner seg ypperlig. Med kort historikk & eiers navn vil en slik form for utstilling være til glede for mange.
OPPGAVE TIL ALLE SKOLEBARN
Skriv ned et julevers eller rim eller julefortelling, som dere har hørt hjemme eller hos slektninger eller kjente. Tegn gjerne til. Dere kan levere det til meg på skolen.
Versemakere & rimsmeder
av Magnus Røger, (Magnus Trygve Røger 1899-1981)
Første gang trykt i Håløygminne nr 3 1953.
Gjengitt med tillatelse av forfatteren.
Ofoten har ikke fostret mange versemakere og rimsmeder i eldre tid, men ser en godt etter finner en noen. Folks trang til å gi uttrykk for sine følelser i en eller annen retning har alltid vært tilstede.
Noe offentlig organ til å bringe fram innleggene hadde de ikke og det ble da til at "rimsmeden" laget noen vers og lot disse gli på folkemunne fra gård til gård. Dette kunne være en skjemtevise, nidvise eller en vise om en sørgelig hendelse. Slike viser var på vandring i bygda helt opp til århundreskiftet, men de fleste er nu glemt. Dvs at de gamle tok de med seg i graven, noe en ikke skal undre seg over for vår generasjon har ikke aktet fedrenes liv og virke bedre enn at de lot det gå i glemselen. Noe litterært tap kan en vel ikke påstå at det har vært, men disse visene gav som en senere skal se et ganske godt bilde av menneskenes daglige liv og virke, følelser og tanker i et avlukket samfunn i en nord-norsk fjord.
Vi hører på 1700-tallet at gjestgiver Nysted på Liland hadde litterære interesser, men en kjenner ikke til hva dette bestod i.
Nysted var av dansk hærkomst og han har kanskje en gang sett større forhold enn her i Ofoten. Tradisjonen vil også vite at sokneprest Arctander (1729-1807) brukte å lage viser. Han skulle være en merkelig mann på mange måter denne Peder Arctander. Det fortelles at en dag kom prestegårdsdrengen til ham og klaget over at prestens taus hadde bløtt ham ut om natten. Hun hadde med andre ord ikke kunnet holde vannet. Presten syntes nok dette var ille, men i stedet for å refse synderne som utvilsomt hadde ligget for nær hverandre om natten, diktet han en skjemtevise om deres uhell.
Omtrent fra samme tid finner vi en nidvise fra Ofoten. Forfatteren er ukjent, men den synes å være skrevet av en øvet hånd. Bruddstykkene lyr slik:
Ol' Andersen Flueskallen, er mit redelige navn,
det finnes på Liland og på Volden.
Eg skjendes med min granne så ofte som eg kan,
både når eg slår og når eg høia.
Omkved:
- For den lange sommerkveld,
- for den loppede sauskindsfeld,
- for den sure lutsei som lukta.
- For den lange sommerkveld,
Huldra om natta gjætte sine får,
ho kalla på gjeita, ho kalla på sauen.
I handa bar ho bøtta, i munnen bar ho mål.
Ho både kvein og spøtta.
Han bandes og han svær,
han Jens Jensa kjæm for nær,
eg trur han Torkel e' rett no her.
Ved å bla gjennom folketellingen for 1801 finner en personene lys levende. Ole Andersen var gårdbruker på Volden født 1757, og gift med Karen Andersdatter, født 1764. Torkil Gabrielsen var også gårdbruker på Volden, født 1770, og Jens Jensen var gårdbruker på Liland og født 1763. En øyner jo bare den tradisjonelle nabokiv. Naboene brukte smedevisen for å stagge den nærige Ole og hans hustru. Fluskallen er fiskeplassen utenfor gården (Voldflua). Den har trulig vært Ole Andersens første fiskeplass og han likte ikke at naboene kom han for nær.
Fra samme tid har en også "Skjomvisa". Men her veit vi hvem forfatteren er, nemlig styrmann Peder Axelsen på Fagernes. Han var ikke blitt buden til gjestebud til sin gode venn i Skjomen og var av denne grunn blitt meget fortørnet. Men vår gode Peder hadde fått Suttung mjød å drikke. Han eide derfor skaldeevnen og tok hevn over sin tidligere venn. Han skreiv skjomvisa som i sin tid gikk fra gård til gård og fra mann til mann i hundre år. En kjenner bare en del av visen:
Alle Skjomfinnan de satt i en ring,
koksa og kovla gikk rundan omkring.
Han John Nilsa skulle dem trøste.
Han trøstet dem med lerkrukken så,
at de kunne hverken gå eller stå.
Tilsist han dem kyste.
Ikke var gjøkalven så feit og så fin,
og ikke var kaffen i smøret brent,
og derfor så var ikke han Per Axelsa kjent,
der han på Fagernes bodde.
Vi finner også Peder Axelsen i 1801. Han var en velstående bonde og jegtstyrmann som bodde på Fagernes, født 1751. Gift med Lisbeth Andersdatter. Tradisjonen vil vite at han var fra Liland, men sikkert er det ikke. John Nilsen må vel være den Johannes Nilsen som i 1801 bodde på Løkvik i Skjomen. Han er den eneste med dette navn i Skjomen på den tid. Han var 1798 blitt selveier på gården Løkvik og sees død i 1802. Hustruen hette Maren Andersdatter. Alt tyder på at Peder Axelsen og Johannes Nilsen var svogre. Altså var dette en strid innen familien.
Vi skal gå litt lengere fram i tiden og skal da nevne Hans Olsa-snekker som var med å bygge den nåværende kirke på Evenes. Hans var en stor skøyer og drukkenbolt som det går mange frasagn om. Han brukte når han var i det glatte lag å synge en vise om seg selv. En kjenner bare 4 linjer av denne og disse lyr slik:
Det skal ringes med buteljer,
når jeg bæres til min grav.
Fjorten-femten fordrukne geseller,
skal gå foran med krans og stav.
Å tidfeste disse linjer, som muligens stammer fra en gesellvise fra et annet sted, er ikke vanskelig når en ser at tallet 1800 står i kirkespiret på Evenes.
Da amerikafeberen raste i bygda fra 1800-årene og utover, var det skikk at de som skulle reise ut for rundt bygda og sa farvel. Det var for de fleste en reise som de ikke skulle komme tilbake fra. Det var for far og mor å ta det siste farvel med sønnen eller datteren og en kan godt tenke seg at det ikke var lett for noen av partene. Men nød bryter alle lover, reise måtte de. Det ble ved slike avskjedssammenkomster sunget både salmer og sanger. En kjenner en av disse sanger, men det er mulig at den er et lån fra en annen bygd. Der lyr slik:
Hvor i verden vil du gå,
for deg selv å glemme.
Bli da i din faders vrå,
der hvor du har hjemme.
Er din hytte nokså arm,
nokså arm din lykke.
Her skal vennehånd din grav,
dog smykke.
Slik har viser og sanger gitt uttrykk for folks tanker og følelser opp gjennom tidene. Vi kjenner bare noen av disse og bare noen av de hendelser som ga stoff til produktet. Det går i en jevn strøm opp gjennom tidene og til slutten av forrige århundre.
Det er ikke alltid bare skjemt og nid, men av og til alvorlige ting. En ungdom, en av de første i bygda som reiste på lærerskolen hadde en kjæreste som han var overlag glad i. Med han var borte, ble hun kjær i en annen og giftet seg. Dette sørget gutten meget over og så alvorlig at han ble syk og måtte reise hjem. Han hadde fått en dødelig sykdom, men før han døde, diktet han en sang om sin tapte lykke. Han kunne ikke leve uten sin barndoms kjæreste.
En annen gang diktes en vise om en handelsmann som hadde gått falitt og som hadde påført flere bra folk store tap. Her får mannen gå igjennom for sine transaksjoner og lurerier. Utnavn får han også - Revskinnspelle.
Det er mulig at en og annen av de gamle i bygda husker en stubbe av en gammel vise. Om så er, så har det sin betydning å få disse stubber nedskrevet da de foruten å være en vise også forteller om hendte ting i bygda og er et bidrag til bygdens historie. Videre vi en ved å få flere versjoner av visene kunne rekonstruere disse helt. Det er alltid vanskelig å få nedskrevet en vise med sitt opphavelige innhold og språk når den skal gjengis etter hukommelse etter at den faktisk er gått i glemsel. Derfor må en ta forbehold på dette område.
Håløygminne
Av interesse eller om Evenes i Håløygminne.
Heftene får du ved å skrive til Håløygminne, boks 65, 9401 Harstad.
| 4/72 | Ofoten, korte innhogg i bygdas historie. |
| 2/75 | Nord-Norske bunader. |
| 4/49 | Styrmannen som kom bort på Liland havn. |
| 3/51 | Jektbruk og handel i Ofoten. Det 19. århundre. |
| 4/50 | Da svartedauen herja i Ofoten. |
| 4/50 | Gamalt om Jula. |
| 1/68 | Sogneprest P. Arctanders Dagbok over Huusbesøg i Ofoten prestegjeld 1775-76. |
| 1/56 | Soger fra Ofoten. |
| 1/52 | Notater fra Ofoten. |
Leserbrev
av Kirsten Marie Leiros
Jeg har lest i "Fimbul", og det var et fint hefte.
Men dessverre så var det en feil.
På hoppe Kari, hoppe Kari, hopp, hopp, hopp, manglet det:
Når du blir sliten så sier du stopp.
Fjøsen på Bjeldgam
av Ståle Johansen og Helge Markusson
Den gamle fjøsen stod på Einar Lorentzen's eiendom, der var fjøsen og løa for seg selv, og de var i en etasje.
Så i 1885 bygde Villas Ravn, (oldefar til Atle Ravn) den nye fjøsen der den står nå. Byggeleder var Ole Larsen. Steinen ble hentet i øysundet. Den kilte de ut med meisel og krutt. Det var mange fagfolk sørfra som hjalp dem med muringen, spesielt med buen over fraukjellerdøra. Materialen kom fra Namdalen med båt. Samtidig ble veien rundt Liland bygd. Det var derfor det var så mange fagfolk der. Arbeidslaget ble kalt for arbeidsslusk, det var veldig mange gamle kaller som var med og jobbet. I 1916 reiv de ut alt inventar og støpte murgulv i halve fjøsen. Resten var tregulv. Dette var en meget stor og moderne fjøs på denne tiden, med bl a halvautomatisk vanningssystem og djupstål. Dette ble gjort av Ingvald Ravn, under ledelse av Bakke fra Ballangen. Ole Paulsen senior laget ny låvebru av betong.
Fjøsen var ment til: Hester, kyr og sauer, kyrne stod på tregulvet. Hestene og sauene stod på murgulvet. Villas Ravn hadde overtatt Bjelgam i 1842. Det var 3 eiere i samme slekt, alle arvet de den. Fjøset ble revet 1968-1969, det var ikke på grunn av at den var morken, men pga at ingen ville drive den lenger.
Haugbakkveien
av O. Parten, (Ole Marelius Parten 1927-2015)
Kommunikasjonsmulighetene i gamle dager var ikke så rare, men datidens folk var flinke til å ta seg fram gjennom daler og høyder. Slik er tilfelle med Haugbakkveien, altså strekningen mellom Evenes og Hovangseidet, også sjøveis. Denne veien ble benyttet til alle kirkelige handlinger. Verst var begravelsesfølge - etter at følget var kommet til Vika måtte kistelokket lettes og liket ordnes før følget fortsatte til kirka. Men nå var ikke veien bare benyttet til gjennomgangsvei. Haugbakken var bebodd så sent som ca 1930-35. Tufteplassene finner du den dag i dag. Videre er denne veien ellers nyttet i siste verdenskrig.
av O. Parten, (Ole Marelius Parten 1927-2015)
Anfinnkollen: Navnet stammer fra en same som begikk selvmord ved å henge seg utfor berget. Denne mannen hette noe slikt som An-Ant og finn var bare tillegg.
Bjellgam: I gamle dager var her mange gammer fra samer som kom fra Sverige. En av disse hadde en gutt som ikke var som oss andre, og gutten ville bare til sjøen gjennom skogen. Faren festet reinbjella på ryggen til gutten.
Evenesmark
av H. Hvassing, (Henny Karine Hvassing 1930 - 2013)
De fleste som kjører gjennom Evenesmark har som regel et bestemt mål for øyet. Her er liksom ikke noe storslått natur og heller ikke noe spesielt som kan trekke turistene til seg. Ikke engang en søndagskjører som er ute med sin familie finner noe spennende med bygda vår. Det eneste som vel blir registrert er asfalten fra Osmarkdalen til flyplassen. Så her kan man bare spidde på, uten å se seg til siden. Spesielt ja. - La oss stoppe litt her: Ca 15 - 20 meter fra Lensmannsparten, oppover mot Annfinnskardet finner man den fineste naturen for en søndagstur. Her kommer man inn i selveste naturens "finstue". Myke teppebelagte myrer. Bergknausene jamt fordelt utover. Sitteplassene er dekket med moseputer - med eller uten ryggstøtte. Forratrærne står som et kunstverk i seg selv - dekorativ fra toppen til røttene som forsvinner ned i mellom bergsprekkene. Her er ingen årstider prioritert. Dr Bang som de fleste minnes, hadde sin faste mosjonsløype her oppe.
Vi farer videre utover riksveien mot bygda og stopper ved Skjellsletta der den nye riksveien forlater den gamle. På nordvestsiden, mot himmelhvelvingen gliser et troll mot oss. Formasjonen i fjellet har gitt stakkaren et hårdt utseende. Noen skritt fremover, dukker "Madam Mim" frem. Profilen er renskåret så selv den mest fantasiløse kan få øye på henne. Da naturens beliggenhet er slik at man ser også dette mot en bar himmel, er dama penest i grålysningen. Skal vi få hilse på "Stubergsgubben" må vi opp til gården Kvitblikk. Men det er umaken verdt vil jeg si. Videre kjører vi gjennom bygda, som på en måte virker forlatt. Men det er vel årstiden som er skyld i det. Lauvet er borte for i år. Det er romantikken mellom de to bjørketrærne nede på Holmen også. Ellers kunne vi få se hvordan vinden hjelper den ene bjørka til å omfavne den andre. Nedover Partbakken rekker vi så vidt å vinke til Liakollen før vi er på riksveien igjen. Akk o ve - her har metalltroll og mennesker vært å gnagd bort alle de kjente bergfjesene. Eller er her mere naturen vil vi skal se?
Har man mere tid før man stopper ved flyplassen vil jeg bare nevne:
Moan - Haugbakkan - med Liakollen som endepunkt. Stien oppover er koselig, naturen uberørt og en utsikt av de sjeldne.
Torving
av Eva Svendsen
I mine barne- og første ungdomsår brukte vi mye torv til brendsel, sammens med bjørkeved. Etter 1945 torvet vi ikke, og jeg vet heller ikke andre her omkring som torvet seinere.
Myrene der vi torvet lå ikke langt fra hjemmet, ca en halv kilometer. Vi begynte med torvinga omkring St Hans. Først gjorde min far, og brødrene mine, etter som de vokste til, klar en høvelig torvplass, dvs de tok bort det øverste laget, bestående av lyng og mose, de måtte også ta bort både en og to lomper før de kom til brukbar torv, dette ble kastet der vi før hadde torvet.
Etter dette dro vi hele familien av sted, vi hadde da mat med for hele dagen, da det ville gå bort så mye tid dersom vi skulle gå heim til måltidene. Bortsett fra matpausene holdt vi på fra klokken 8 om morgenen til i 6-tiden om ettermiddagen. Fra avmosinga til vi hadde røyst torva tok torvingen omkring en uke. Torvinga der vi torvet va ca 6 - 7 lomper dyp, og vi torvet omkring 800 - 1000 lomp. Men dybden på de forskjellige torvinger kunne variere fra 2 - 6 lomper. Redskapen vi brukte var torvspade, skjærespade, gaffel eller greip og trillebåre. Myrene der vi torvet var tørr, så de fleste røyste torva like ved damkanten, men vi trillet den 30 - 40 meter lenger bort der vi hadde torvsjåen. Først ble lompene stukket ut i torvdammen ca 20 x 20 x 30 cm stor, og lempet opp på kanten, og derfra trillet utover tørkeplassen, dette var et svært tungt arbeide som ble gjort av mannfolk, kvinner og eldre barn fikk arbeidet med å legge lompene utover tørkeplassen i passe avstand, skjære den i 7 - 8 torver og røyse den i sikk-sakk bortetter myra. Hvor lang tid det gikk til torva var tørr kan jeg ikke huske, men det avhang jo av været. Det hendte jo at etter styggvær ramla røysene sammen, så vi måtte røyse torva om igjen. Vi brukte oftest å la torva stå i røysene til den var tørr, da vi bar den inn i torvsjåen, men enkelte setter den ute først. Torva ble kjørt heim om høsten og vinteren med hest, men da vi barna ble større hentet vi torva heim med kjelke, 5 store sekker hadde vi på, dette hadde vi ingen ting imot, veien var lett og vi hadde en fin tur.
Jeg kan godt huske at vi ikke alltid var like glad når det bar av gårde til torvmyra, var det varmt kunne myggen og flua være lei til å plage seg, men mest husker jeg samhørigheta, samholdet og ikke minst kosen ved kaffebålet når vi hadde fått nisten fram, og jeg ville ikke ha unnvært disse minnene.
Bygdemøter som arbeidsmåte
- fra et bygdemøte på Tårstad
Småskriftet til bygdeboknemnda "Fimbul" skal være en måte å snakke med folk på, men fordi vi gjerne vil vite hvem vi snakker med, har bygdeboknemnda planlagt en del bygdebokmøter rundt omkring i kommunen.
Vi har allerede hatt et bygdemøte på Tårstad 16. november 1976.
Først presenterte formannen nemnda og orienterte om det lokalhistoriske arbeid. Videre om bygdebøker, gårdshistorier, slektshistorie, tradisjonshistorie, årbøker, småskrifter. Til slutt snakket hun om hvordan folk i kommunen kunne arbeide på det lokalhistoriske område.
Terje Bautz snakket om stedsnavn. Etterpå var det film, og ved kaffen gikk praten livlig om gamle dager.
Nemnda hadde med gjenstander, bilder og kart, og denne utstillingen var meget populær.
Møtet var godt besøkt og det var gledelig at folk i alle aldre hadde funnet veien dit.
Nemnda har nå planer om å arrangere lignende møter i resten av kommunen.
Årbok for Ofoten - "Ofoten i historien" utgitt av Ofoten bygdeboknemnd, fåes kjøpt hos nemnda og i banken.
- Julegave til venner og kjente og utvandrede Evenesværinger.
Tårstad
av R. Svendsen (Roald Maar Svendsen 1916-1999)
Gruvedrift
Den 29. august i år 1638 blev det av kong Kristian den 4. utskrevet privilegium til Jørgen Hendriksen (Jørgen Henriksen Staur) og hans svigersønn og efterfølger Mannbrud Pedersen Chønnebøl (Mandrup Pedersen Schønnebøl), se Lagmenn i Nordlandene lagdømme.
Det er ikke fastslått om det var noen gruvedrift den gang, men det er en plass på Tårstad som kalles koppergruven og som det muligens kan ha vært drift i.
I år 1906 var det satt igang prøvedrift efter svovelkismalm langs Tårstadelven, og det var et svensk selskap Skandia A/S som drev undersøkelsen. Driften pågikk i ca 2 år og det var i arbeid omkring 20 mann, det var 3 gruveganger og malmen blev heist opp med hestekraft. Selskapet som drev arbeidet gikk konkurs og driften stanset, gruvegangene fyltes med vann, og det blev lagt plankedekke over nedgangene.
Så i 1934 da veien Tårstad - Troms grense blev bygd fant arbeiderne svovelkismalm i veigrøften ved Løvvollen i en lengde av ca 20 meter og det var svovelkis av meget fin kvalitet.
Det blev satt igang prøvedrift i 1936, og de personer som stod for driften var Arthur Lind og Einar Svendsen, Tårstad, Nils Jakobsen, Narvik. Høsten 1936 blev det skibet ut 300 tonn malm som prøve og lasten skulle til England, men partiet kom ikke fram da båten forliste på englandskysten.
I 1937 blev det tatt ut en ny prøvelast på 250 tonn, den blev da sendt på nytt og kom fram til England. Prøvene viste seg å være av meget god kvalitet. Driften hadde hittil forgått i dagen. Videre undersøkelsen av feltet måtte foregå under overflaten og med den usikkerhet dertil kostbare drift som dette medførte blev arbeidet på feltet stanset i år 1937.
Nu i disse dager pågår det prøveboring i samme område etter sink, det er Norsk Hydro og et engelsk selskap som er interessert i om det kan være drivverdige forekomster.
Dampskipsekspedisjon og poståpneri
Dampskipsekspedisjon på Tårstad kom igang året 1894 og poståpneriet i 1895. Eier var Per Svendsen.
På den tid var det ingen kai så transporten ut til skipene foregikk med ekspedisjonsbåt. I året 1905 blev det bygd en mindre kai for båten, og hvor det var montert heisekran for gods. Kaien blev tatt av stormen i januar 1925, den blev straks oppbygd og var ferdig samme år.
I 1917 overtok Einar Svendsen, sønn til Per Svendsen post og dampskibsekspedisjonen. I 1926 blev det bygd dampskibskai, og da det var langgrunt blev landgangen 265 meter og frontlinje 33 meter. Det skal visstnok ha vært den lengste landgangskai i Norge. Efter at kaien var bygd fikk stedet en rivende utvikling, det var 27 båtanløp i uken.
I 1929 fikk Tårstad anløp av ruten Narvik - Trondheim, det var DS Nordnorge som seilte i ruten. Det var også kjørt rutebiltransport til Tårstad fra Bogen og Evenskjer i forbindelse med dette anløp. I 1938 da Ofotens Dampskibsselskab fikk DS Nordnorge i langruta Bergen - Kirkenes fikk selskapet ikke drive ruten Trondheim og Tårstad mistet da dette anløp.
Det blev da startet et nytt selskap i Narvik som satte i gang på nytt og da blev Liland tatt opp som anløp. Grunnen til det antas å være at folkene der kanskje hadde fått mer innflytelse i dette selskap med aksjekjøp eller på annen måte. Ruten som var godt innarbeidet på Tårstad, blev til stor skade for stedet når den tok slutt.
Etter krigen blev kaien reparert da den hadde fått store skader etter tyskernes transporter, og da stedet hadde mange anløp av lokalruteskip måtte dette gjøres.
I årene som fulgte gikk trafikken over fra sjø til land, det blev rutebilene som overtok.
Den 28. september 1965 var båttrafikken på Tårstad slutt.
Meieri
I år 1898 blev det dannet et andelslag på gårdene Skar - Tårstad - Stunes.
Laget skulle få satt i gang drift av meieri. Meieriet stod ferdig i 1899 og satt i produksjon samme år. Det var kjerning av smør som det gikk mest ut på og dertil var det en del helmelk som ble sendt til Narvik for salg til konsum.
I år 1926 blev Ofoten Meieri satt i drift, da virket meieriet som samlestasjon i et par år for så å bli nedlagt for godt.
Ordtak
ved Bondekvinnelaget
- Krukka går så lenge til vanns at ho kjem hankelaus til lands.
- Låna skal gå lokkelaus tilbake.
- Hegde og spare kan lenge vare, mens sus og dus gir tomme krus.
- Det gror om gangan fot, mens svulta kråka sitt heime.
- Når sola går ned i vest, arbeider den late best.
- Den som ondt gjer, han ondt reddes.
- Den som har det sjelda, har det strengt.
- Lite var snart ete.
- Det kan mykje øydes, mens lite ligg.
- Det er bedre å være herre i et lite hus enn å være tjener i et stort.
Uttrykk
- Hakkastokk = En som blir hakket på (Opprinnelig en uthulet trestokk som man hakket talg, kjøtt ol på).
- Sovl = Pålegg
- Øferd (uttales øfær) = Omgangssyke
- Kregda = Meslinger
- Gå for lut og kaldt vatn.
- Det var det gora = Det var det nok av. (Egentlig sammentrekning av god råd).
- Det gåt no dag om annen. Når noen spurte hvordan det stod til, svarte man det.
ved Johanne Nordstrøm
-
Mai kulde gjør bondens låver fulle
Den som alle benker skal slikke får snart flis i tunga. (Den som skulle være med på alt).
Hvis gjøken galer i svart skog, sner det i grønn skog.
Nød bryter alle lover.
Han har sannelig fått kam til håret. (Saes om en mann som hadde fått en urimelig streng kone).
Det ligg i raue røtter. (Saes om ting som var istykker eller ramlet sammen).
Ved måtte hugges i veksan måned. Ellers gav den lite varme.
Slakting måtte gjærast i veksan måned. Ellers ble kjøttet udrøyt.
Nød lærer naken kvinne å spinne.
Ei rød bot er bedre enn en bar fot.
Å lage ris til egen bak.
ved Bergljot Hansen
- Ein ska smi mens jernet er varmt.
- Ein lærer i den skolen en går.
- En skal høre mykje før øran dett av.
- Æ vil heller kokes i sju lute, enn å henge ei frostnatt ute.
- Eplet fell ikkje langt fra stammen.
- Han må ta skjea i ei anna hand.
- Han spring som han sku låne varene.
- Du veks ned som kurompa. (Krømpes)
- Han slektes ikkje svina som slektes på sine.
- Han som skiper seg med hinmannen må ro feske med han.
- Han hoppe opp som ei løve og dett ned som en skinnfell.
- Hegde og spare kan lenge vare.
- Helsa er bedre enn maten.
- Kvar fugl syng med sitt nebb.
- Kveldsklåra og banreva er like lenge tørr.
- En rød aften betyr en god morgen.
- Kua vil ikkje vite at ho har vært kalv.
- Mars morra kvass - godt midt på dagen.
- Nød lærer naken kvinne å spinne.
- Gagnlaus må ett bestille.
Dyr & mennesker i Ofoten
av Magnus Røger, (Magnus Trygve Røger 1899-1981)
Første gang trykt i Håløygminne hefte 4. 1971.
Gjengitt med tillatelse av forfatteren.
I forgagne dager var villdyra, varg og bjørn, et problem for bygdefolket i Ofoten. Dette skyldes særlig reindrifta, reinens årvisse vandring mot havet. Den kom fra grensefjella og fulgte fjella mellom Gratangen og Ofoten ut mot Tjeldsund. På sørsida av Ofoten om Skjomdalen, Melkedalen og ut etter Ballangs-halvøya. Villdyra fulgte etter og tok lausdyra de kom over. Ble det lite mat, søkte villdyra ned mot gårdene og da spøkte det for bufeet. Gårdbrukerne måtte da engasjere gjetere som holdt buskapen samlet, og for disse var det en vanskelig og tildels farlig jobb. Gjeterne var som regel unge gutter og jenter. Det fortelles om jenta som kløv opp i et tre da hun så "bamsen" komme ruslende, at hun ropte til bjørnen: Ta ikke meg - ta gjeita.
Både varg og bjørn kunne bli nærgående når de ble sultne. Vargen lå oppe i liene ovenfor gårdene og tutet, spesielt i kveldsmørke om hausten. Folk som skulle ferdes mellom gårdene, tok alltid en solid bjørkestaur med seg til verge. De måtte da holde hunder og katter innendørs for vargen tok dem som var ute. Når bjørnen gjestet gården, var den ikke så lett å hanskes med. Det hendte at bjørnen brøt seg inn i fjøs og tok krøtter. Dette hendte i Leirosen ca år 1800. Bjørnen brøt seg inn i grisehuset og slo ned 2 griser. Bjørnen som var sulten la seg til å ete. Gårdsfolket nyttet tida til å gjerde inn grisehuset med garn slik at bjørnen ikke kunne komme seg ut. Men problemet var ikke løst med dette. Gevær var det ikke på gården. De måtte gå til nabogården Dragvik for å låne, og så måtte en annen løpe ut til Liland for å hente en kyndig skytter. Da måtte bjørnen bøte med livet. Det holdtes denne dagen ting på Liland, og tingfolket tok seg en tur til Leirosen for å se på beistet. En mann som ikke var videre begeistret for denne ansamling av øvrighetspersoner, syntes dette gikk for vidt. Han trakk kniven og stakk hull på bjørnens vom, men da forduftet øvrigheta.
Det hendte seg at bjørnen tok hester, men det var bare store velvoksne bjørner som klarte dette. En slik hendelse var det på gården Lilandskar en gang i 1800-åra. Da tok bjørnen Hans Olsens hest. Det var mye varg ut etter hele 1800-åra. Så seint som i Carl Pedersens tid fortelles at da han gikk heim fra Liland til Lilandskar, hadde han en flokk på 7 varger etter seg. Margit Pedersdatter fortalte at de fra gården Liland kunne telle 18 varger på rad oppe i Lilandsfjellet. Det streifet en og annen varg også etter år 1900, men bestanden var betydelig redusert, dels på grunn av utlagte åter med gift, og at det fantes geværer på gårdene.
I slaktetida, om hausten, var det fristende for både varg og bjørn å besøke gårdene. Reven var også med. Det duftet så godt i fra uthengte huder og skinn, også litt slakteavfall var å finne. Per Haldorsen på Lakså hadde en gris tiltenkt julebordet. En natt utpå hausten ble folkene på gården vekket av skrik fra grisen. Per skjønte at bjørnen var gått til angrep. Han sprang ut i bare skjorta, tok øksa, og satte etter bjørnen som bar den skrikende grisen over elva. Gubben satte etter, rasende sint, bante og skjelte på bjørnen. Bjørnen som måtte berge seg for øksa, måtte slippe grisen. Per gikk baklengs dragende grisen etter seg, for bjørnen gikk etter i håp om å vinne grisen tilbake. Men Per berga juleflesket.
Men bjørnen levde videre i det 20. århundre, dog i et beskjedent antall. Melkedalen var et gammelt bjørneområde, og der holdt den seg lenge. Ca 1910 ble det skutt bjørn på Lengenes i Skjomen. I 1918 gjestet bjørnen Skjomen og slo ned ei drektig ku. I 1950 åra gjestet bjørnen gården Vidrek, men dette skulle den ikke ha gjort. En mann løp heim etter geværet og felte den. Forhåpentlig det siste bjørnedrag i Ofoten. Jerv og gaupe hører en lite om hos de gamle, men de nevnte disse - ikke som farlige rovdyr. De hører til de feige dyr som viker unna når de ser mennesker. Det må ha skjedd et rollebytte i det 20. århundre. Varg og bjørn ble utryddet, jerv og gaupe har i stedet øket i faretruende antall.
Søndagsbarnet dvs å være født på en søndag, var bra ifølge folks tru. I gamle dager hadde bygdefolket nær kontakt med skogens dyr. De hadde daglig kontakt med et eller annet slag, og kjente deres vaner og veger. De tilla dyra spesielle egenskaper, onde såvel som gode. Derfor er det så mange historier om menneskers møte med dyr. I dette tilfelle den tru, at når en mann som er søndagsbarn ser en bjørn ta et dyr, kan han rope til den, at den skal slippe sitt bytte - så gjør bjørnen det.
Tema: Jordbruk
Om bosetning
av Terje Bautz
Jordbruket trenger inn.
Da værlaget endret karakter engang før vår tidsregning, var det ikke lenger mulig å overleve på gammelmåten. Selv om både fehold og korndyrking var kjent kunne man ikke lenger ha fe ute året rundt eller flytte midlertidig etter viltet. Da våre forfedre hadde funnet sin form og hadde bygd helårsbolig og skaffet ly og for til dyra, var nok lang tid gått og mange var bukket under i Fimbulvinteren. I følge pollenanalyser av nyere dato var klimaendringen gradvis og strakk seg sannsynligvis over flere hundre år, så sagnet om Fimbulvinteren og den brå endringen i værlaget er diskutabel. (Se Fimbul nr 1). Det er klart at da man etter hvert
ble tvunget inn i et system med fastere bosetning har man bygd sine "gårder" eller samvirkesamsunn på de mest egnede steder. Det vil si at plassen lå lunt og våren kom tidlig, at det lå nært til jakt og fiskeplasser og at der var områder egnet for dyrking og forhenting. Det må ha vært mange mennesker på hvert sted for å skaffe vinterfor til buskap med de redskaper og hjelpemidler de rådde over.
Disse første faste bosetningssteder var opprinnelsen til våre eldste gårder og disse bærer navn etter dette. Siden værlaget ikke har endret seg vesentlig siden den gang skulle teorien for Evenes vedkommende bety at gårder med usammensatte naturnavn, som er de eldste, ligger på steder hvor våren kommer tidlig og forholdene ellers kan ha vært velegnet. At de usammensatte naturnavn er eldst er naturligvis ingen regel uten unntak, så teorien må nyttes med varsomhet.
Uten særlige kunnskaper om stedene har jeg tatt usammensatte naturnavn fra et vanlig kart over Ofoten. Jeg har begrenset meg til steder nær sjøkanten. Det overlates herved til leserne å avgjøre om teorien har noe for seg i Evenes. De avmerkede steder er fra venstre: Skar, Berg, Lien, Volden, Strand, Botn og Forra.
Kaia i Botn
av Olav Winnem (Olav Harald Winnem 1897-1980)
Arbeiderforeningen ved LKAB i Narvik kjøpte i 1938 en eiendom i Botn for å bruke den som feriested for foreningens medlemmer. LKAB bygget en kai ut fra eiendommen. Den ble ferdig i 1939, og ble tatt i bruk samtidig med at ferieheimen ble innviet og fikk navnet "Malm".
Det var håndverkere fra LKAB med tømmermann Havaas som formann, som satte opp kaien. Den fikk en lengde på ca 120 meter.
Under krigen ble kaien brukt av tyske tropper som var stasjonert i Botn. De belastet kaihodet så sterkt med ammunisjon og annet tungt gods, at kaipelene ble presset dypere ned i bunnen. Den ytre enden av kaien sank ca en halv meter og kaihodet ble slitt løs fra landgangen. Tyskerne fikk ved hjelp av taljer trukket de to delene noenlunde sammen igjen og festet det hele, så kaien ble brukbar. Men skjevheten ble ikke rettet.
Etter 1945 ble kaien dårlig vedlikeholdt, men ble brukt som ekspedisjonskai for lokaltrafikken helt til 1954-55. Da var den så dårlig at den ble stengt for trafikk.
Ekspeditøren, kjøpmann A. J. Strøm, kjøpte kaien til nedrivning. Han brukte materialene da han i 1956 bygget egen ekspedisjonskai på søndre side av Botn. Kaien ble brukt til 1966 da Strøm flyttet til Bogen og ekspedisjonen ble nedlagt. Kaien sto noen år, men ble så solgt til nedrivning. Nå står bare en del av pelene i kaihodet igjen.
Brenna-folket
av Aslak Markusson
Brenna - søndag sist i mai. Årsveksten er kommet godt igang etter en lang og hard vinter. Nyharvede potetåkerlapper ligger klare. Nei kom hit du - så skal du se, Knut peker ivrig. Her var det bare myr og vierkratt. Røttene var så lange at vi kunne nesten bruke de til reip. Jeg lånte en stubbebryter hos Vegvesenet. Når jeg hadde fått opp røttene, var de så store at vi kunne ha bygd gamme under dem. På snaut et halvt mål hugde jeg et vinterbrendsel. Der går det ei steinsatt grøft. - Jeg tror jeg kjørte mer enn hundre lass stein i den. Nei du vet nå trenger vi jo ikke å høste, men vi synes det er fælt å se enga gro over med daugras. Også må vi jo ha for til hesten. Hesten - trenger du den nå? Ja, vi må jo ha trekkraft for å få inn høyet! 81-åringen ryster på hodet over at jeg ikke forstår det. Blir alvorlig - nei, vi trenger den jo strengt tatt ikke, men det er nå trivelig med dyr på gården.
Gjertrud kommer til. Har du vært i Høggvika eller i Finnvika? Nei, der er fint. Vi skulle ha tatt en tur. Men hvordan var det å sette seg ned i Brenna? Å - du vet, - Far hadde jo satt sag ned her og Knut var herfra. Jeg husker at jeg som 14-15 års gammel jente mange ganger måtte bruke mesteparten av sommernettene til å leite kyr. I 4-5 tida vekte far meg. Måtte hjelpe han med å bære melka ned i fjæra. To vendinger måtte jeg gå. Så måtte jeg ta fjøsstellet. Deretter var det i fjæra igjen for å ro til byen med melk - to ganger i uka. Tungt? Jeg var sterk - har bestandig hatt gode bein. Det var godt å arbeide. Så ble du gift, 17 år gammel med Knut J., de første årene bodde vi i gammelhuset sammen med Knut's søsken. Det var ei vanskelig tid. Du får huske at det var ikke vei lenger enn til Botnmarka. Da ungene blei så store at de skulle på skolen, måtte jeg følge dem dit, hente dem der om ettermiddagen også. Noen ganger var det så mye snø at jeg måtte bære dem. Knut var for det meste borte på fiske. Alt arbeidet lå på meg. Det var elendig med penger. Fisket gav lite av seg. Engang var Knut på Finnmarka. Jeg gikk og venta på penger fra han. Så kom det brev: Fisket her er elendig. Du må se om du kan sende noen penger så jeg får til mat. Vi hadde en vær i fjøset. Jeg gikk til Jeremias. Du får komme å slå han i hel så skal jeg grei resten. Jo, han hjalp meg å slakte væren. Så fikk jeg slaktet ned til Forra og reiste til byen med "Haldis", ja, du husker "Haldis"? Der gikk jeg til han Kuraas - han var grei. Fikk noen kroner for skrotten. Halvparten sendte jeg til Knut - resten beholdt vi. Sånn greide vi oss av den knipa og. Gjertrud blir fjern i blikket. Det var ikke alltid lett å få omsatt det gården og jorda ga. Jeg rodde til byen med en sekk potet. Det var ei frue der som mente hun skulle ha potet. Men hun måtte smake på dem først. Jo - hun prøvekokte noen poteter. Neitakk - hun likte ikke smaken. Så måtte jeg ta sekken og gå videre. En god del måtte vi selge på borg også. En av sønnene våre skulle i konfirmasjonsskolen på Evenes. Vi hadde noe tilgode hos en familie i byen. Krønsk og glad sa jeg til Knut at jeg skulle til byen og få pengene slik at jeg kunne kjøpe klær til gutten. Lørdag morgen dro jeg avgårde. Men det ble bomtur. Familien som skyldte oss penger skulle på ferie, så de hadde ingenting å avse. Så måtte jeg dra tomhendt heim. Du, det var tungt. Men jeg hadde det i meg at du skal greie det. Jeg tenkte og spekulerte. Så kom jeg på at jeg hadde et nesten nytt, grått ullfilt liggende. Eldste dattera vår var så flink til å sy. Lørdagskvelden satte vi igang. Buksa måtte bli ferdig for på søndag skulle gutten avgårde til Evenes. Vi hadde enda tinga plass med Forrafolket for han. Vi kom til Forra i 10-tida på søndag, Knut, gutten i nybuksa og jeg. Da var de dratt. Så vi måtte låne båt og ro til Evenes. Da gutten var vel plassert der, var det å ta samme veien heim. Nei, vei. Nei, den var ennå ikke kommet hit.
Men er det ikke vakkert her - å jo, det har vært godt å bo her. Og bestandig hadde vi fjellet å søke ro i - Knut med børsa, og jeg med bærbøtta eller på ski. Du skal vi ikke engang ta oss en tur i Finnvika og koke kaffe. Så kan vi ro på havet og dorge småsei. Gullbrudeparet ser utover sitt rike - Brenna. Var det noen som snakket om slit og savn?
Å nei, det er forlengst ute av sinn. Lykkelige mennesker på "Sellanraa" skrev Hamsund. Hvorfor "Sellanraa" i en roman? "Sellanraa" (sjøl han rår) er her i Brenna. De lykkelige mennesker óg.
Personene vi møter her er Gjertrud Elise H Jenssen (1908-2001) og Knut Andreas Eberg Jenssen (1895-1985)
Jernet
av Terje Bautz
Da kunnskapen om å ta jern ut av myrmalm spredte seg må dette ha hatt revolusjonerende virkning på sin samtid. Redskap og våpen ble med ett virkelige bruksgjenstander og ekspansjonen i jordbruket skjøt fart. Jernbeslått plog og øks man kunne felle trær med kan være stikkord i denne sammenheng. Det er verd å merke seg at jernutvinning ikke var forbeholdt noen få. Myrmalm fant man overalt og man trengte ikke særlige midler eller kunnskaper. Det er grunn til å tro at jernet må ha virket sosialiserende på samfunnet. Jernutvinning har sannsynligvis vært et tidfestet onnearbeide på linje med andre onner. Malmholdig torv-lump ble lagt til tørk og senere brent i dype groper i jorda som var belagt med stein og leire innvendig. Råjernet ble brakt til gårds og videre foredlet. Gamle "blæstreholer" med slaggklumper i er funnet over hele landet. Jeg ser ingen grunn til at slikt ikke skal finnes i Evenes. Om du vet mer om dette så ta kontakt med bygdeboknemnda.
En plog
av Aslak Markusson
Traktoren brummer og går. Plogen velter ei svart, skinnende forr etter seg. Stein - ingen problem. Hydraulikken reagerer lynraskt. Like etter er plogen igjen i rett dybde. Tankene går uvilkårlig til opphavet til plogen. Et sted i Sri Lanka eller India går det sikkert en bonde med sin ard etter oksen. Arden - i sin opprinnelse sannsynligvis en del av en trestamme med ei grein. Når den ble trukket bortover, laget den ei fure i jorda slik at sæden kunne skjules. Den har vært brukt over hele verden i uminnelige tider og er det den dag i dag. Fra den har alle kjente plogtyper utviklet seg.
For 60 - 70 år siden var det blant annet her i Evenes i bruk en plogtype som hadde en viss likhet med nåtidens ard. Den hadde nemlig bare en arm. Stokken og en del andre deler var laget av tre, mens skjær og veltfjøl var laget av stål.
Hjalmar Hovde (nå 80 år) forteller:
"Det var en vårkveld, jeg kunne vel være cirka 20 år, jeg var på tur på spilljakt. Langt oppe i bakkene oppfor Volden holdt Johan Olsen på med å pløye potetland. Plogen hans må ha vært temmelig slitt i skjæret for den ville ikke ned. Han måtte derfor plassere den ene foten framme på åsen som tyngde og så hinke etter. Du kan sjøl tenke deg for et slit dette måtte være. Pløyinga ble det vel også så som så med.
Disse plogene var visstnok laget av en smed på Ibestad. Senere var det John Moens Ploger som var mest i bruk. De hadde ikke dybdehjul, men når de var rett stilt var de svært lette å pløye med.
Jeg husker jeg gikk og pløyde åkerland i Tægan med to hester og en Moen-plog. Han var så godt avveid at jeg styrte han med bare to fingre. Det var plog det."
Hans Olsa - snekker
av Magnus Røger, (Magnus Trygve Røger 1899-1981)
Første gang trykt i Håløygminne hefte 3. 1945.
Gjengitt med tillatelse av forfatteren.
Det er vel ingen nu som husker Hans Olsa snekker for han er forlengst vandret dit hvor så mangen en god snekker før er vandret.
Hans Olsa snekker huskes særlig for to ting, en god og en dårlig. Det gode ved Hans Olsa er at han var en mer enn alminnelig flink håndtverker. Han var snekker av fag men han sa selv at han kunde sju håndtverk. Det sjuende håndtverk anvendte han kun når han var i nød for dette håndtverk var posen og staven. Hvad slags snekkerarbeide Hans Olsa utførte her i bygda vet vi ikke nu. Men han var en flink treskjærer og tradisjonen forteller oss at det er Hans Olsa snekker som har prydet preikestolen i Evenes kirke, likeså er det formodentlig han som har laget døpefonten også. Der skal stå innskåret "H.O." i den og det er vel Hans Olsa som har satt sitt merke der.
Den dårlige siden ved Hans Olsa snekker som ennu husges var hans ustyrligg trang til brennevin. Når han satte igang var han ikke til å stoppe. Han drakk så lenge han hadde en skilling, og når han var lens for skillinger, stampet han sine eiendeler og deretter sitt verktøi, undtatt en hammer og en høvel. Lengere ned gikk ikke Hans Olsa snekker i sitt fylleri. Det var i slike stunder at han måtte ty til det sjuende håndtverk og ta posen og staven og gå på tiggeri.
Det første Hans Olsa gjorde når han hadde turet seg lens for alt, var å lage seg nytt verktøi. Når så disse var ferdig begynte han på sitt egentlige fag, snekkerfaget. Og da var han like flittig til å arbeide som han var flittig til å drikke. Hans Olsa hadde en bror her i Ofoten som hette Jan Olsa styrmann som bodde i Leirosen. Han var også en original type som kjentes best for sin hang til å banne på sin spesielle måte og til den religiøse almenhets forargelse. Om Hans Olsa snekker var fra Ofoten eller tilflyttet bygda vites ikke.
Han levde på presten Hans Allan's tid, eller i tiden etter 1801. En dag da Hans Olsa snekker var på sitt laveste plan møtte han presten og hilste denne på følgende vis: "God dag hr Hans Almektig. Her kommer Hans Avmektig".
Skolehistorie
Forraskolen
av Nils Petter Rasmussen
Omkring århundreskiftet ble det bygd mange skolehus her i Evenes og i Ballangen som da tilhørte Evenes kommune. Det var noenlunde samme type bygninger med to eller et klasserom etter størrelsen og barnetallet i de forskjellige kretser. Det ble opprettet flere skolekretser med skolehus der det tidligere var benyttet privathus, og gjerne ordninga med omgangsskole. Den drivende kraft bak foretakene var vel prost Andersen på Evenes. Foruten at han i årrekker var med i kommunepolitikken, var han også med i Nordland Folkeskolestyre.
Forra skole ble oppført i 1892, og visstnok tatt i bruk samme år. Den var av den mindre type, med ett klasserom, en liten gang og et lærerværelse. Bygd av 5 tomms tømmer. Den kjente bygningsmann, Hans Olsen Botnmark, førte opp bygget. Inventar var det ikke mye av, noen stykker pulter, (3 manns pulter) med tilhørende benk som ikke var fast til pulten. Så kateter og en tavle som sto på et stativ på gulvet, (tavla var ca 1 m² stor). Så var det et bibelsk kart. Stort mer inventar var det ikke. Undervisningstiden omkring århundreskiftet var omkring 6 til 10 uker pr år, og fagene var fordelt mest på religion, litt regning og norsk, og litt orientering av læreren fra geografien og norgeshistorien. Kretstilsynet hadde mandat til å ansette "pedeller" (vaktmestre) ved skolene, og samtidig ha lønn til dem. En gammel mann hadde arbeidet som pedell de første årene. Han hadde sluttet i arbeidslivet og kunne ta jobben. Han hadde vedsaging, fyring i ovnen og renhold av skolen. Han hadde også snørydding om vinteren. For dette arbeidet ble lønnen hans satt til 60 øre pr skoleuke, og et par år senere nedsatt til 50 øre pr uke. (Det var sikkert ikke tariffmessig betaling).
I 1894 ble kretsen forelagt til uttalelse innføring av Jonas Wellesnes A-B-C bok. Enstemmig besluttet kretsens fedre boken "helt bortskaffet" da den inneholder en del eventyr og løgn.
Østervik skole
av Einar Jensen
Østervik skole var skole på Liland, men i 1880 årene ble skolen for liten, og den ble flyttet til Østervik.
Skolen ble lesset på ei flåte som ble rodd over fjorden til Østervik. I 1890 årene var skolen klar til å taes i bruk og Peder Larsen fra Bogen ble ansatt som lærer.
Skolen var av laftet tømmer i bare en etasje og hadde to klasserom. Skolen ble bygget på eiendommen Aanstad bnr 7 som eides av Andreas O. Hansen. Evenes kommune fikk en festekontrakt med rett for kommunen til å ha skolehuset stående så lenge den var i bruk. Pedelljobben ved skolen fikk Andreas Hansen. Og etter hans død overtok Marie Jenssen.
Tofte ble ansatt som lærer i årene rundt 1900 og han hadde denne stillingen og skolte ved Østervik skole til krigen 1940 brøt ut. Den 16. desember 1918 kjøpte kommunen tomta for 800 kroner, samt at skolen fikk adgang til vei fram til skolen, og at de også fikk benytte brønnen på eiendommen.
I 1918 gjorde kommunen også vedtak om å utvide og restaurere skolehuset. Det ble bygget innganger og andre etasje hvor lærerne som skolte ved skolen fikk bo.
Oluf Nergård fra Lakså som i den tiden var entreprenør leverte materialen til bygget. Jens Osmark var hovedmann for restaureringen og John Olsen fra Lilandskar og Ole Olsen arbeidet under ham. Det kostet kommunen 25 000 kroner å få gjennomført restaureringen, en pris som i den tiden ble regnet for å være veldig høy.
Leiligheten i 2. etasje var meget kald. Det sies at Petter Pettersen i Skar var og murte opp pipa i skolen. Han merket da at det ikke var noen isolasjon i hvelvingen. Det ble da rodd over til Kjeldebotten og hentet sagflis som ble lagt utover.
Winnem flyttet fra skolen i 1933 og bygde seg hus i Botten. Leiligheten stod da tom helt til i 1940 da tyskerne kom og tok skolen. Under hele krigen bodde tyskerne oppe i leiligheten, mens klasserommene delvis ble brukt til undervisningslokaler.
Etter krigen var skolen så rasert at kommunen bestemte seg for å selge den. Læstadianerne i indre Evenes kjøpte da bygningen for 2 000 kroner. Skolen ble da revet og materialen ble brukt til å bygge opp det nåværende forsamlingshus i Østervik.
Tårstad skole
av Edel Nilsen
(se rettelse i leserbrev fra Signy Håkonsen)
Tårstad skole var ferdigbygd ca 1922. Den var bygd av Bernhard Dahlseng, Barthold Pettersen med flere. Det huskes ikke flere enn de. Plassen som skolen ble bygd på fikk navnet "Solbakken".
De første lærerne der var gamle Føllesdal og Karen Lind. Litt senere kom Inge Føllesdal. Tofte fra Lenvik og Olav Føllesdal var vikarer en stund. Kristoffer Dahlseng kom i 30-årene. Han skolte på samme tid i Evenesmark, Tangen og på Tårstad. Lærerne var veldig strenge på den tiden men han pappa kan ikke huske at de slo noen ganger.
Skolen begynte klokka 8 og sluttet klokka 14. De gikk annen hver dag. I friminuttene slo de ball og hoppet paradis om våren. Om vinteren hadde de snøballkrig. De sparket lite forball. De hadde også bare 7 års skolegang.
Skolen er nå blitt restaurert. Den har fått ny inngang og det er slått ut noen vinduer. Det er blitt stor forandring inne. Skolen har nu fått navnet "Bygdehuset Solbakken".
Gamle bilder
Gamle bilder er uerstattelige.
Vi kan ta vare på dine.
De forblir din eiendom og vil alltid være det.
De oppbevares brannsikkert og i syrefrie konvolutter.
Det sikrer bildene for ettertiden.
Vet du noe som vi ikke vet?
Skriv til din bygdeboknemnd!
So ro lite gull,
gi vi hadde stua full,
kammerset og kjøkkenet,
og hågen oppå taket.
Ro, ro relte
kjøpte barnebelte,
nye strømper, nye sko,
så skal barnet ut å ro,
til sin kjære far og mor.
Stoffmengden er enorm og vi makter ikke alt alene. Vi har begynt å nøste på forskjellige tråder, men vi trenger hjelp. Trådender eller hele nøster. Ja, endog små stykker og stumper vil vi ha. Men vi som prøver å være bygdeboknemnd er ikke i stand til å registrere alle tips som bibringes oss muntlig. Noter og send oss ditt bidrag, stort eller lite, langt eller kort. Vi trenger det og vi har arkiv. Om noen trenger en folkebevegelse så er det bygdeboknemnda. Bli med i folkebevegelsen.
Pengestellet før i tia
av Helge Markusson
Da min mormor var 17 år hadde hun 45 kroner på bankboka. Pengene tjente hun bant annet på "Limlæder". Det var det dårligste skinnet på oksen. Dette vasket og tørket hun, senere ble det sendt til papirhandler Møller i Oslo, der skulle det bli lim. Noen særlig lønn var det ikke, 20 øre skinnet. Noe annet var å klippe halene av de slaktede oksene. Disse ble vasket og sendt til ei gammel kjerring som laget skosåler av dem. Mormor fikk 25 øre marken for halene.
Jossa Hovde's far var garver på Torpa i Nordre Land. Derav denne tilknytningen til faget.
Fiskepriser
av Olav Winnem (Olav Harald Winnem 1897-1980)
Hvor mange er det i dag som tenker på hva fiskeren fikk for slitet sitt for omkring 100 år siden. Min bestefar fortalte engang noe som viser hvor magert utbyttet kunne være.
Et år under finnmarksfisket rodde de for Vardø. Været var godt det året, og det var mye fisk. Det hendte mange ganger at de dro last i fembøringen. Men avsetningen var dårlig og prisene minimale. Det var flere fiskekjøpere på land, og på havna la mange russeskuter som byttet til seg fisk mot mel.
En dag de hadde sløyet en last fisk, rodde de bort til en russeskute for å selge. Ja, det ble gjort tegn til dem at de skulle kaste fisken opp på dekket. Da det etterpå ble snakk om betalingen, kom skipperen og delte ut en tykk skive grovt rugbrød til hver mann ombord i fembøringen. Og så vinket han dem bare vekk. Det var ikke mere å få for den fiskelasten.
Noen ganger måtte de kaste fisken på sjøen fordi ingen ville ha den. Fiskekjøperne på land satte vakt på kaiene for å hindre fiskerne i å kaste fisken opp på kaia om natta. De ville mest mulig unngå å kaste den på sjøen.
Men tross umulige avsetningsforhold fortsatte de å fiske. Leveren fikk de solgt for 1 daler tønna, så det var leversalget som skulle gjøre lotten.
Hjelp!
Vi er fem personer som arbeider i bygdeboknemnda, men vi burde være femti. Vi tror at vi har funnet vår stil og det er ikke skryt når vi sier at vi arbeider godt. Vår oppgave er enorm og vi er helt ut avhengig av hjelp. Kommunen har hjulpet oss det den kan og det er litt morsomt å kunne skryte av våre politikere og vår kommuneadministrasjon. Men vi trenger enda mer hjelp, - av deg.
Stoffmengden øker og snart må vi få til et skikkelig arkiveringssystem om vi ikke skal miste oversikten. Bare det kunne være heldagsjobb for flere. Vi har satset på vårt lokale forum"Fimbul" og tror stadig at det er riktig, men merarbeidet for nemnda blir bare større. Vi skulle ha "arbeidet i marken", som det heter, og vi har gjort den spede begynnelse. Vi gjør i det hele tatt mye, men vi har dårlig samvittighet for alt vi ikke får gjort.
Vi er blitt lovet et rom i sykehjemmets kjeller og der skal vi prøve å skape et system. Vi famler litt og det er vel rimelig, men som sagt, vi rår ikke med alt. Har du tid og lyst til å hjelpe så meld fra til oss. Vi trenger kontaktmennesker over hele bygda, maskinskrivere og folk som kan gå på besøk på nemndas vegne. Vi trenger fotografer og mennesker som har øynene med seg, tegnere og skribenter og enda mange fler.
Prost Jakob J. Andersen 1850-1921
av Bjørg Melbøe (Bjørg Hansine Melbøe 1921-2015)
At Evenes har en perle som det må takes vel vare på og ikke glemmes - kan minnestøtten ved Evenes kirke minne om.
Det er skrevet meget om ham, og siterer prest Kløvstad's ord fra en minneartikkel i Norvegia Sacra 1922:
- Han har skrevet sitt navn inn i Nordlands historie som neppe noen annen prest siden Peter Dass's dager.
- Han har skrevet sitt navn inn i Nordlands historie som neppe noen annen prest siden Peter Dass's dager.
Han fortjener en stor plass i Evenes bygdebok, når den engang kommer. Prost Skjeseth skriver om prost Andersen blant annet:
- Han ønsket å bedre folkets kår på alle måter. Da jeg kom til Narvik i 1902, var det et bra vegnett i Evenes på begge sider av fjorden, også gjennom Evenesmark og fra Bjørkåsen til Ballangen. Anlegget av Ofotbanen og Narvik by, grubedrift i Ballangen og Bogen hadde forbedret levekårene for de fleste i Ofoten.
- Han ønsket å bedre folkets kår på alle måter. Da jeg kom til Narvik i 1902, var det et bra vegnett i Evenes på begge sider av fjorden, også gjennom Evenesmark og fra Bjørkåsen til Ballangen. Anlegget av Ofotbanen og Narvik by, grubedrift i Ballangen og Bogen hadde forbedret levekårene for de fleste i Ofoten.
- Dette var ikke Andersens verk, men det var han som i sin tid hadde fått regjering og storting til å endre sitt standpunkt og gi konsesjon til anlegg av Ofotbanen. Derfor ble han ved festen Narvik holdt etter sin opphøyelse til kjøpestad fra 1. januar 1902 som hedersgjest båret på gullstol og hyldet for sin innsats for den nye bane og den nye by.
- Dette var ikke Andersens verk, men det var han som i sin tid hadde fått regjering og storting til å endre sitt standpunkt og gi konsesjon til anlegg av Ofotbanen. Derfor ble han ved festen Narvik holdt etter sin opphøyelse til kjøpestad fra 1. januar 1902 som hedersgjest båret på gullstol og hyldet for sin innsats for den nye bane og den nye by.
- Vegene i Evenes hadde han fått herredsstyret og fylket til å bygge. Da jeg kjente godt til vegnøden andre steder i Nordland, spurte jeg han engang hvordan han hadde fått herredsstyret med på sine vegplaner. Svaret var: "Jeg fikk dem til å bevilge til en nødvendig vegstubb rundt omkring i bygda - men etter en bestemt plan - og så var det lett å få de mange vegstubber forenet".
- Vegene i Evenes hadde han fått herredsstyret og fylket til å bygge. Da jeg kjente godt til vegnøden andre steder i Nordland, spurte jeg han engang hvordan han hadde fått herredsstyret med på sine vegplaner. Svaret var: "Jeg fikk dem til å bevilge til en nødvendig vegstubb rundt omkring i bygda - men etter en bestemt plan - og så var det lett å få de mange vegstubber forenet".
av Terje Bautz
I riktig gamle dager hadde hver en stein og hver ei lita glenne og lysning sitt eget navn. Dette hadde naturligvis sammenheng med behovet for nærmere stedsangivelser i naturen enn idag. Naturen ble brukt og formidlingsbehovet var tilstede. En sau sto fast og skulle hentes ned. Bjørn ble observert og jegeren fikk vite nøyaktig hvor. Disse navnene forteller om hverdagen og er viktige informasjonskilder. Store mengder slike navn forsvinner i dag. Du kan hjelpe oss å redde denne kunnskapen. Skriv ned på kart og send det til oss. Forklar gjerne om navnene om du kan. Har du ikke kart så kan vi hjelpe.
Ta kontakt med oss!
Evenes 1660
| Ramnäs | 1 | bruk | = | 1 | Wog skyld | |
| Schar | 2 | bruk | = | 1 | Wog skyld | |
| Tørrestad | 2 | bruk | = | 2 | Wog skyld | |
| Stuffunäs | 6 | bruk | = | 3½ | Wog skyld | |
| Eivindnäs | 1 | bruk | = | 2 | Wog skyld | |
| Rørvig | 1 | bruk | = | ½ | Wog skyld | |
| Lien | 2 | bruk | = | 1 | Wog skyld | |
| Lilandschar | 1 | bruk | = | 1 | Wog skyld | |
| Wolden | 1 | bruk | = | 1 | Wog skyld | |
| Øvre Liland | 1 | bruk | = | 2 | Wog skyld | |
| Nedre Liland | 2 | bruk | = | 2 | Wog skyld | |
| Øen | 2 | bruk | = | 1 | Wog skyld | |
| Bielgam | 1 | bruk | = | 1 | Wog skyld | |
| Leerosen | 2 | bruk | = | 2 | Wog skyld | |
| Forsaae | 2 | bruk | = | 1 | Wog skyld | (=Lakså) |
| Dragvig | 2 | bruk | = | 2 | Wog skyld | |
| Strand | 3 | bruk | = | 1 | Wog skyld | |
| Bergvigen | 1 | bruk | = | 1 | Wog skyld | |
| Klefuen | 1 | bruk | = | 1 | Wog skyld | |
| Lendvigen | 5 | bruk | = | 2 | Wog skyld | |
| Østervigen | 3 | bruk | = | 2 | Wog skyld | |
| Botten | 1 | bruk | = | 1 | Wog skyld | |
| Fure | 2 | bruk | = | 1 | Wog skyld | |
| = sum | 45 | bruk | 33 | Woger skyld | (tør fisk) | |
Geologi
av Kr. Lenvik
Fra gården Skar og nordvestover er grunnfjellet granit den fremherskende. Sydøst over gaardene Skar, Tårstad, Stunes og en del av Evenes, er kalkkvaliteten den fremherskende med endel kalkfjell og marmorganger i mellom.
I 1882 fikk ingeniør dr H. Stolz, Oslo, kontrakt med grunneierne på gårdene Tårstad og Stunes med rett for å drive nemnte marmorforekomster som låg her. Denne kontrakt ble i 1888 overdratt til firmaet Christian Anker, Fredrikshald.
Evenestangen til Lien forefinnes sjatert marmor rød, blå og grønn farvesammensetninger, samt kalk og kalkkvarts.
Ved gården Lien har en en kvartsgang av anseelig bredde der går i nord nordøstlig retning gjennom gårdene Osvandet - Parten -, Osmark og videre over høgfjellet til gården Balteskar. Grovfjorden, hvor det er tatt ut endel og skibet til jernsmelteriene. Videre Gratangen, Lavangen til Sørreisa, hvor det nu bygges oppberedningsverk for å nyttiggjøre seg denne bergart til kjemisk bruk.
Fra og med gården Sommervik, Lilandskar, Volden og Liland er glimmerskiferen den fremherskende med endel kalk og kalkkvarts. Likeså gjennom gårdene Bjelgam, Leiros, Lakså, Dragvik, Strand og Bergvik.
Ved gården Kleven ligger en kalkgang av mindre dimensjon, men av fin kvalitet, men helst er glimmerskiferen den fremherskende.
På venstre side av gården Lenvik ligger en kalkgang, men forøvrig er kalkkvartsen den fremherskende med spredte små ganger av kalk og kvarts mellom glimmerskiferen. Et mindre belte av kleberstein finnes også her. Disse fjellarter er også fremherskende for gårdene Lenvikmark, Austervik, Botn, Botnmark og Forra som nevnt for gården Lenvik.
Samtlige fjellformasjoner har en strøkretning nord nordøst fra sjøen regnet.
AV ERTS OG MALMFOREKOMSTER KAN NEVNES
A. Tårstad kisgruber
Forekomsten var oppdaget før år 1636, nevnte år ble ved kongelig forordning utstedt erhverv og driftstillatelse på feltet. Dette papir er et interessant dokument. A/S Skandia Kobberverk fikk 28. oktober 1907 driftstillatelse av Stortinget og igangsatte prøvedrift her, uten at kvantum malm som ble uttatt her kan oppgis. Nils Jakobsen, Narvik uttok i 1936-37 ca 700 tonn råmalm som utskibtes til England som prøve. Analysen viste 39,43 % svovel, 0,005 % kobber og 0,01 % sink. Her var for en tid siden foretatt geologisk elektriske undersøkelser, men resultatet herav er en ikke kjent med.
Norges geologiske oppmåling, Oslo, kan muligens gi beskjed herom.
B. Liland kobberfelt, Lakså
Feltet ble oppdaget omkring år 1800, og ligger i sydvestlig - nordøstlig retning ved sjøen ved Øysundet. Malmen her ligger mellom kalk og kalkglimmerskifer med kalken i hengen.
Forekomsten er uregelmessig og består av kobber, svovelkis og magnetkis. Magnetkisen er den fremherskende, men muligens heri kan forefinnes jern også platina og sink i mindre målestokk. År 1882 ble her uttatt 80 tonn rågods og 1883, 77 tonn, tilsammen 157 tonn som ble sendt ut som prøve. I den analysen som foreligger heter det at malmen bestod av 2-5 % kobber, men de øvrige nevnte sorter er ikke nevnt.
Noen drift senere er ikke foretatt. Det kan tenkes at det er denne malmgang som kommer tilsyne i Niingstoppen på nord nordøstre side av Niingsvannet ved Vildalsfjellet.
C. Skogøy
På øyas østre side ved sjøen ligger en mindre malmåre av sinkblend, blyglans og noe sølv, prosentgehalten herav er en ikke kjent med. Her er foretatt en mindre prøvedrift. Muligens er det samme malmåre som kommer fra i Lenvik og Lenvikmark, da soneretningen er den samme.
D. Jernmalmforekomster
- På gården Sommervik forefinnes magnetitt. Denne malmåre ligger mellom kalkskifer og glimmerskifer med kalken i hengen. Denne malmgangen går i nord nordøstlig retning gjennom gårdene Osvatnet, Osmark, Lakså, Dragvik og innover høgfjellet. Det er muligens denne malmåre som gjør seg gjeldende ved Salangsverket. Syd sydvest har denne gang forbindelse med jernmalmforekomstene som er i Haafjellavsnittet, Ballangen herred.
- På gårdene Dragvik og Strand er det flere parallelle ganger med magnetitt. Skjerping av disse forekomster ble foretatt omkring år 1900, med senere muttinger og utmål. Her er foretatt undersøkelser med 2 prøvestoller og diamantboring på 3 plasser. Resultatet av disse prøveboringer som ble foretatt i 1902-03, kan muligens fåes fra Industridepartementet, Oslo.
- På gården Bergviks eiendommer forefinnes en hel del magnetitt med jernglans -blomalm-. Her er det foretatt undersøkelse ved diamantboringer på 10 plasser + at her har foregått drift i årene 1906 - 1939, dog ikke i sammenhengende tid.
- På gården Kleven nedre og øvre er også en hel del malmer med magnetitt med jernglans. Her er foretatt undersøkelse ved diamantboring på 2 plasser. Her foregikk drift i årene 1913 - 1939, dog ikke i sammenheng. Resultatet av diamantboringen som er nevnt under punkt 3 og 4 henvises til det som er nevnt under punkt 2. I denne forbindelse vil en nevne at for Kleven øvre ligger ferdig til uttak ved drift i dagen ca 400 000 tonn råmalm, da malmgangen er avblottet, transportstoller og tappesønker ferdig for drift. Hva angår Kleven nedre ble driftsmulighetene her forstyrret en hel del ved tyske fortagende i okkupasjonstiden, men ennu muligheter for dagdrift.
- På gården Lenviks eiendommer ligger også en hel del malm magnetitt med jernglans fra sjøen og frem til fylkesgrensen østvest over Lenvikmarks eiendommer opp mot tregrensen. Her er ikke foretatt noen prøvedrift med unntak av 4 prøvestoller samt diamantboring på 2 plasser. Løsingskollen og Gruvlien + en hel del grøftegraving tvers over malmgangene for å konstatere deres bredde i dagen. På Orlihaugen og Gruvlien er det rike malmforekomster uten sers innhold av svovel og fosforinnblanding.
- På Lenvikmarks eiendommer er også rike forekomster av magnetitt med jernglans, men jernglansen gjør seg mere gjeldende her enn ved de foran nevnte malmfeltene. Her er heller ikke foretatt noen prøvedrift eller diamantboring utenom grøftegraving for å konstatere malmgangenes bredde i dagen. For øvrig henviser en til opptatte geologiske kart over feltene som ble opptatt i 1912-13, og som ligger på Ofoten Jernmalmgrubers kontor i Bogen, som kan utlånes derfra. Malmleierne i Lenvikmark strekker seg nord nordøst til fylkesgrensen og videre inn i Astafjords kommunes område.
En har merket seg, at i 1927 ble det rekvirert og innvilget fristbevilgninger på muttinger og utmål på følgende gårder:
| Strand med | 36 | bevilgninger |
| Bergvik-Kleven med | 117 | bevilgninger |
| Lenvik | 19 | bevilgninger |
| = tilsammen | 172 | bevilgninger |
Hertil kommer så muttinger og utmål på gårdene Dragvik og Lenvikmark en ikke har oversikt over.
Av bergverksstatistikken fremgår at det i etternevnte år er produsert følgende kvantum sligg for eksport med råmalm fra grubene Bergvik og Kleven fra 8 utmål av disse selskaper:
| a. | årene | 1906-09 | Svenskaerne | 10 808 | tonn sligg |
| b. | årene | 1913-14 | Engelskmennene | 51 000 | tonn sligg |
| c. | årene | 1917-23 | Tyskerne | 103 858 | tonn sligg |
| d. | årene | 1931-35 | Arbeiderselskapet | 111 212 | tonn sligg |
| e. | årene | 1936-39 | A/S Sydvaranger | 131 668 | tonn sligg |
| = sum | 408 546 | tonn sligg | |||
Det bemerkes, at sliggens gjennomsnittsprosent har vært 67 med 0,02 % svovel. Det anføres videre at på grunn av for svake magnetiske separatorer gikk det tapt ved separasjonen ca 5 % sligg + 6 a 7 % jernglans - blomalm - som ikke er magnetisk, men ellers fin jernmalmsort.
Til slutt vil en anføre, at malmgangenes faldvinkel er ca 45 grader fra dagen til djupet med fall i nordvestlig retning.
Som det framgår av forannevnte, er det bare 8 utmål som har vært i drift av 172 muttinger og utmål + de som ligger på gårdene Dragvik og Lenvikmarks eiendommer.
Tårstad kai
av Hilde Devold
Den kaia som står idag er en fortsettelse av ei kai som ble tatt av stormen i 1923/24. Da gamlekaia var, ble lokalbåtene ekspedert av store robåter, fordi det var for grunt, så lokalbåtene kunne ikke gå helt fram til kaia.
Den nye kaia ble påbegynt i 1925 og sjefen for arbeidet hette Abrahamsen. Han var fra Lofoten. Arbeiderne var stort sett fra distriktet. Det var dårlig med mekanisk utstyr. De hadde en maskin som slo kaistolpene fast, men ellers foregikk alt med handkraft, all boringen og fraktingen av materialer.
Kaia sto ferdig i 1926, og den første båten som la til kai der, hette "Skogøy". I løpet av en uke hadde kaia ca 30 anløp. Hurtigruta anløp to ganger i uka. Båtene sluttet å gå for ca 10 år siden. Kaia ble ødelagt av uvær i 1969/70.
Tårstad kai
-
Et bjørnegevær
av Trude Olsborg
Oldefaren min hette Oluf Hanssen og bodde på Lakså.
Han kjøpte ei jaktrifle i slutten av 1800 tallet, som far min har arvet etter bestefaren sin.
Det er et grovkalibret kulegevær, som heter Larsen Liege Patent og er av stål. Hele geværet er 119 cm. Løpet er 68 cm. Diameteren på løpet er 2 cm og kuleåpningen er 1 cm. Det ble brukt til å skyte kobbe, rev og oter.
Han skjøt kobbe på forskjellige plasser, blandt annet på sundisen. Oteren skjøt han for det meste på Skogøya i øyhammeren. Rev skjøt han over alt. Det var både bjørn og ulv på den tiden oldefar levde. Men jeg kan ikke vite om han har skutt noen av delene.
Oluf hadde kulegeværet gjemt under hele krigen. Først hadde han det gjemt på låven, men i slutten av 1943 da tyskerne begynte med husundersøkelse, turte han ikke å ha det lenger hjemme, men bar det opp på Laksåfjellet og grov det ned i torvsjåen som var like ved Laksåvannet. Der lå det til krigen var slutt i 1945. Geværet var litt rustet etter oppholdet i torvsjåen, men fullt brukbart. Far min har prøvd geværet etter krigen, men får ikke tak i kuler.
Oldefar brukte å støype kuler og ladde patronene med krutt og kuler selv. Kulene var av bare bly.
Medarbeidere i dette nummer
Einar Sørensen
Edel Nilsen
Helge Markusson
Siw Monsen
Åse Elvemo
Janne Håkonsen
Anita Kolsing
Hugo Kirkhaug
Magnus Røger
Einar Jensen
Ståle Johansen
Henny Hvassing
Eva Svendsen
Roald Svendsen
Aslak Markusson
Bjørg Melbøe
Trude Olsborg
Ole Parten
Olav Winnem
Kristian Lenvik
Hilde Devold
Terje Bautz
Turid Leiros
Vi trenger hjelp!
Har du lyst til å gå på besøk for oss?
Ta kontakt med bygdeboknemnda
Illustrerte manuskript med tittel: "Evenes 1940-45" mottas for offentliggjøring i Fimbul.