Folkeavstemning
En folkeavstemning er en avstemning blant alle stemmeberettigede personer i et gitt område, der det normalt stemmes over ett avgrensa spørsmål. I Norge er folkeavstemninger ikke påkrevd i noen saker, og de er ikke bindende for våre styringsorganer. Man gjennomfører allikevel rådgivende folkeavstemninger i saker hvor de folkevalgte ikke nødvendigvis kan påberope seg å representere folkeviljen, eller der man ønsker en tydelig bekreftelse på hva denne viljen er.
Funksjon
Folkeavstemninger er en form for direkte demokrati, som er ment å korrigere det representative demokratiet der dette kommer til kort.
I praksis har de nasjonale folkeavstemningene vært bindende, fordi politikerne vanskelig kan trosse et folkeflertall uten å bli straffa for det ved neste valg. Ved folkeavstemningene i 1905, om unionsoppløsning og om styreform, var resultatet gitt på forhånd. Der var hensikten primært å bekrefte at det norske folk ønska et selvstendig land og at dette skulle være et monarki. Ved avstemningene om EF (1972) og EU (1994) var utfallet på ingen måte gitt, og det var flertall på Stortinget for å søke medlemskap. Da resultatet i begge tilfeller ble et nei til medlemskap, valgte stortingsrepresentantene å følge dette rådet. Partiene hadde også gjort det rimelig klart på forhånd at de ville respektere resultatet.
I lokale folkeavstemninger har det derimot vært større vilje til å trosse flertallet. Dette har blant annet skjedd en rekke ganger ved avstemninger om kommunesammenslåing. Begrunnelsen for å overprøve resultatet fra folkeavstemninga er gjerne at politikerne må ta hensyn til blant annet økonomiske forhold, mens de som har avlagt stemme i større grad har kunnet la følelser styre. Politikerne velger da noen ganger å la det de mener er til folkets beste overstyre folkets ønsker. I slike avstemninger kan man også oppleve at lokalpolitikerne respekterer avstemningsresultatet, mens Stortinget overprøver det.
I andre land er det andre ordninger for folkeavstemninger. Sveits er spesielt kjent for sine mange folkeavstemninger, som i visse saker er obligatoriske. Det gjelder blant annet grunnlovsendringer. De sveitstiske folkeavstemningene er bindende for de folkevalgte. Også andre land gjennomfører bindende folkeavstemninger. I USA kan det spesifiseres om en avstemning er bindende eller rådgivende; hvordan man gjør det varierer mellom delstatene.
Folkeavstemninger i Norge
Det har vært gjennomført seks rådgivende folkeavstemninger i Norge. I samtlige valgte politikerne å følge rådet.
| År | Emne | Resultat |
|---|---|---|
| 1905 | Unionsoppløsningen | 99,95 % for oppløsning. |
| 1905 | Kongevalg | 78,9 % for prins Carl. |
| 1919 | Brennevinsforbud | 61,6 % for forbud. |
| 1926 | Brennevinsforbud | 55,7 % mot forbud. |
| 1972 | Medlemskap i EF | 53,5 % mot medlemskap. |
| 1994 | Medlemskap i EU | 52,2 % mot medlemskap. |
Lokale folkeavstemninger har som nevnt særlig vært knytta til kommunesammenslåinger. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var det også en rekke folkeavstemninger om oppretting av brennevinssamlag. Disse tok slutt da brennevinsforbudet kom – etter folkeavstemning – i 1919, og da forbudet ble oppheva ble samlagene erstatta av Vinmonopolet. Andre temaer som har vært gjenstand for slike avstemninger er arrangering i Vinter-OL i 2022 (Oslo kommune), målform og miljøspørsmål.[1]
Referanser/noter
- ↑ Se statistikk fra SSB.
Litteratur
- Folkeavstemning i Store norske leksikon.