Folkedrakter og bunader

Folkedrakter og bunader er to begreper som ofte brukes om hverandre, men som beskriver to litt forskjellige ting. Folkedrakt betegner først og fremst bygdefolkets klær i førindustriell tid, det vil si fram til omkring 1850, mens bunader oppsto rundt 1900 som en gjenoppliving av folkedrakttradisjonen. Ut over denne tidsmessige forskjellen kan en også si at folkedrakt dekker alle slags klær, til fest og hverdags, mens bunaden primært er et festantrekk. Samtidig er det også en grunn til at begrepene brukes om hverandre: Bunadene er laget ut fra forskning på folkedrakter, og i områder hvor man godt inn på 1900-tallet fortsatt hadde en levende folkedrakttradisjon har de blitt videreført uten noe avbrudd.

Folkedraktforsker Aagot Noss gjør klart til utstillinga «Folk og klede» på Norsk Folkemuseum i 1994.
Foto: Bjørg Disington
Olav og Tore Hoslemo fra Bykle omkring 1920. Setesdal er et av områdene der folkedrakta ikke gikk ut av bruk, men gikk over i en bunadstradisjon.
Foto: Ukjent

Norsk institutt for bunad og folkedrakt, som er en del av Valdresmusea, har et nasjonalt ansvar for dokumentasjon og forskning på dette feltet.

Folkedrakt

Folkedraktene var rett og slett de klærne folk gikk i til daglig. Selve ordet folkedrakt var ikke i bruk før rundt midten av 1800-tallet; måtte man skille mellom forskjellige draktskikker var det for eksempel bondedrakter, borgerdrakter og embetsmannsdrakter man snakka om. At folkedraktene i stor grad kan knyttes til bestemte områder, skyldes at man fikk lokale skikker og at forskjellige områder fikk forskjellig påvirkning utafra. I folkedraktene ser vi ofte trekk fra europeisk mote, men da ofte hundre år eller mer etter at de var på moten på kontinentet. Et eksempel på dette er gråvesten som var poplær på 1700- og begynnelsen av 1800-tallet, som var inspirert av den kontinentale justeaucorps som var på moten på 1600-tallet. Innafor et område kunne man ha noen faste trekk, men også store variasjoner mellom slekter, gårder og grender.

Skillet mellom hverdagsdrakt og festdrakt lå ikke i at man hadde to drakter; i stedet handler det om ekstra lag med klær og om enkelte plagg som bare ble brukt ved spesielle anledninger. Festantrekket ble tatt på over arbeidsantrekket. Skal vi se etter en moderne parallell er det lettest å se på dagens «mannsdrakt»: På hverdagene kan man gå i ei skjorte med øverste knapp åpen; på festdager bruker man ei skjorte av samme type, men knepper helt igjen, tar på slips og så jakke utapå. Skal det være riktig fint tar man kanskje på en vest også.

Mange steder kunne man ut fra drakta se om kvinner var gift eller ugift. Det kunne også være spesielle plagg ved sorg. Når det gjelder hodeplagg var det stor variasjon, der det også kunne skilles mellom gift og ugift. For mennenes del fulgte hodeplaggene ofte hattemoten, men gjerne med et kraftig etterslep, slik at det kunne være forrige århundres hattemote man gikk med.

I de vanligste definisjoner av norske folkedrakter, settes det som nevnt over gjerne ei grense rundt 1850. Dette er omtrent da industrialiseringa tok til. En direkte følge av dette var at tekstiler og farger som tidligere hadde vært svært kostbare og lite tilgjengelige for befolkninga på landet ble mulig å skaffe. Dermed måtte man ikke nøya seg med lokalt produert ull og lin, og eventuelt noen mindre elementer i stoffer som silke eller bomull. Urbaniserings som fulgte med industrialisering førte også til at flere ble revet løs fra sitt opphavsmiljø, og at de dermed tok i bruk andre klær. Det må også nevnes at industrialiseringa av landbruket også førte til nye arbeidsvilkår – en utvikling over tid som førte fram til dagens «folkedrakt» for bondestanden, kjeledressen. Det er et langt sprang fram dit, men allerede i andre halvdel av 1800-tallet ble busserullen et vanlig arbeids- og hverdagsplagg for menn. Dermed var den regionale tilknytninga brutt, og man begynte å skille mellom hverdagsklær og festdrakt på en annen måte enn tidligere.

Bunad

Utdypende artikkel: Bunad

Ordet 'bunad' kommer fra norrønt búnaðr, 'utstyr til hushold, klær'. Fram til siste del av 1800-tallet ble ordet også brukt slik, som et nokså generelt uttrykk om det man trengte av utstyr og klær. Og når det brukes om klær kan det være alle slags klær, ikke bare flotte festdrakter. Fra 1880-åra begynner ordet i stadig større grad å bare bli brukt om klær, og særlig om folkedrakter til festbruk. Det virkelige gjennomslaget for den betydninga kan knyttes til Hulda Garborgs bok Norsk Klædebunad fra 1903. Hun rekonstruerte flere festdrakter, og ga dem fellesnavnet bunad.

Siden Hulda Garborgs tid har det blitt forska mye på bunader. Kilder som Johannes Flintoes draktstudier og studier fra andre kunstnere som Joachim Frich og Adolph Tidemand har vært sentrale; det har også det som finnes bevart av eldre folkedrakter.

Norsk institutt for bunad og folkedrakt deler inn bunader i fem hovedtyper:

  1. Bunader som representerer siste ledd i ei folkedraktutvikling, altså at folkedrakta aldri gikk helt ut av bruk.
  2. Bunader som har bakgrunn i ei folkedrakt som gikk ut av bruk, men som ikke var glemt. Her hadde man ofte eldre plagg som kunne brukes som mønster, i tillegg til bilder og informanter.
  3. Bunader som er systematisk rekonstruert på grunnlag av bevarte plagg og andre kilder.
  4. Bunader som er laget på grunn av mangelfullt materiale, der noen elementer er utforma for å følge stilen til de bevarte delene.
  5. Bunader som helt eller delvis er fritt komponert. En del steder omtales disse som drakt, og ikke som bunad, uten at dette er noen fast regel.

Samiske folkedrakter

Samisk draktskikk er en levende tradisjon, der folkedrakta aldri gikk ut av bruk. Samtidig har det også her vært fornying innen draktskikker både gjennom påvirkning fra samiske drakter fra andre områder og utafra. Det er store geografiske variasjoner, som til dels følger språkgrensene. Man ser også at påvirknings utafra varierer, slik at det for eksempel er flere innslag fra russisk og karelsk skikk i østsamiske drakter.

Andre folkedrakter

I det flerkulturelle Norge ser vi også folkedrakter fra andre land, og historia bak disse kan deles inn omtrent som for norske drakter: Alt fra ubrutte tradisjoner der folkedrakt har blitt festdrakt, via rekonstruerte til fritt komponerte drakter basert på eldre klær. Som med norske bunader brukes disse ofte til fest.

Se også

Litteratur

Se også Bibliografi:Aagot Noss.