Framnæs Mek. Værksted
Framnæs Mek. Værksted (også omtalt som som Framnæs mek. Værksted og tidligere kalt Framnæs Skibsværft), var et skipsverft og verksted på Rødstangen i opprinnelig Sandar kommune ved Sandefjord frem til kommunesammenslåing i 1968, deretter i Sandefjord kommune.
Etablering
Det hadde vært skipsbygging i området fra 1816 ved flere mindre verksteder, og da Christen Christensen overtok «Rødsværven» i 1868, kjøpte han også opp de andre verftene «Klavenessverven», «Søebergværven» (etter månedsløytnant, tømmerhandler og skipseier Peder Søberg, død 1863) og «Langestrand» ett etter ett. Han startet Sandefjord Flytedokker A/S i 1884.
2. februar 1885 ble Ole Wegger ansatt som formann, og han ble sittende som leder av virksomheten ved Framnæs helt fram til 1. august 1932 som verkstedets første direktør og var sentral i oppbyggingen av verftet.
I årene fram til 1892 eide Christensen nesten alle eiendommene privat, blant annet «Lyhmanns mek Verksted» eller «Sandefjord mek Verksted» som det da ble kalt, og Christensens bedrift ble kalt Framnæs Mek. Værksted. I mellomtiden hadde han også kjøpt «Kamfjordværven» og «Stubbværven». For å finansiere ombygging av verftet til å kunne bygge stålskrog, omorganiserte Christensen selskapsstrukturen til verftet i 1898 til et aksjeselskap. Sandefjord Flytedokker ble oppløst og de to dokkene ble solgt. Nye dokker ble deretter bygd av verftet og Christensen omskapte de gamle skutevervene til et tidsmessig og moderne skipsbyggings- og reparasjonsverksted for dampdrevne skuter av jern og stål.
Moderniseringer
En flytedokk i fjorden i 1884 ga muligheten til større reparasjoner. Dokken ble etterfulgt av en større dokk i 1886 og nok en i 1900. I 1911 ble en stålflytedokk, som da var Skandinavias største, tatt i bruk og denne var bygget på verkstedet og hadde en løftekapasitet på opp til 9 000 t.dw. Denne dokken var i bruk helt til 1965, da den ble solgt til Akers mek. Verksted i Oslo.
Annonse fra avisa Kysten 23. desember 1903.
Under andre verdenskrig ble verkstedet i 1945 utsatt for en ødeleggende engelsk bombing, og en meget stor del av produksjonskapasiteten ble ødelagt. Verkstedets økonomiske stilling ble derfor sterkt svekket, og det tok tid med erstatningene. Først i 1947 ble det mulig å fornye og nye utvidelser. I 1958 ble det bygget en større platehall ved beddingene. I 1961 bygget verkstedet en ny stor dokk, og dette var et stort økonomisk løft for verkstedet. I 1967 ble en ny dypvannskai tatt i bruk, og samme år ble det innkjøpt en sveisehall samt to kaikraner fra England.
I tidsrommet 1947-74 ble det investert for ca. 68 mill. kroner. Senere ble det mer allsidig skipsbygging, også rigger og moduler for offshorevirksomhet. Da virksomheten ble lagt ned i 1987 hadde verftet to flytedokker for skip opptil 75 000 dvt.
En stor flytekran med løfteevne opp til 200 tonn ble nødvendig for å kunne ta seg av store og tunge seksjoner for oljevirksomheten, og dette muliggjorde prefabrikasjoner av store seksjoner. Flytekranen «Arnt» ble solgt i 1987 til Vestlandet.
Den siste av disse store flytedokkene ble slepet ut til Damen shiprepair Vlissingen i Nederland 19. februar 1988 hvor den fortsatt (2017) er i bruk, mens områdets utseende på Framnes endret helt karakter.
Type virksomheter
Bedriften var opprinnelig sterkt knyttet til hvalfangsten og var en betydningsfull aktør med bygging og reparasjoner av ishavsskuter og hvalfangstfartøyer. Dette var hovedsakelig en virksomhet i sommerhalvåret, og om vinteren drev verkstedet med nybygg og reparasjoner for fartøyer i handelsflåten.
Den første selfangstskuten fra Framnæs var ferdig i 1881, og fra 1893 begynte Framnæs også å bygge stål- og jernskip til hvalfangstindustrien.
I 1973 ble verkstedet for alvor en del av den norske oljeindustrien. Allerede i dette året bygget verkstedet sammen med verkstedsgruppen Trosvik, fem oljeboringsplattformer med det pionerarbeidet dette innebar.
Stor arbeidsplass
Verkstedet var i årtier byens største arbeidsplass. I 1906 var det 750 arbeidere ved verkstedet, men arbeidet for hvalfangsflåten var sterkt sesongpreget med langt større behov for arbeidskraft som sommeren enn om vinteren. Gjennomsnittlig sysselsatte verkstedet fram til 1914 rundt 500 mann.
Arbeiderne ved verkstedet ble tidlig organisert i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund som ble stiftet i 1891. I 1899 ble arbeidstiden ved verkstedet senket fra 60 til 57 timer i uken uten lønnsreduksjon, og åttetimersdagen ble innført i 1919. Framnæsarbeiderene ble innvilget tre dagers sommerferie i 1912, men i 1913 ble det ikke noe av ferien. I 1914 ble partene enige om at arbeiderens ferie skulle være tre dager «hvorav en lørdag med full lønn». Ved voldgiftsloven av 1916 ble fire dagers årlig ferie lovfestet.
Arbeiderne bodde spredt over et stort området i Sandefjord og Sandar, og mange hadde en lang reise vei til lange arbeidsdager. Veien over Kilen og til Fjellvik var svært dårlig, og verkstedets ledelse sørget for at det i 1902 startet fergeforbindelse mellom byen og Framnæs med D/S «Huvig», og senere «Huvig II». I 1914 ble veien betydelig forbedret, men fortsatt var det behov for transport og i mai 1921 satte verkstedet inn sin egen ferge «Framnæs II» i ruten over fjorden. Den trafikkerte denne ruten helt frem til mars 1957, og med samme takst som tidligere, fem øre for de daglige trafikanter og ti øre for andre.
Mot slutten av 1970-tallet hadde Framnæs rundt 1 250 ansatte og var så avgjort distriktets største arbeidsplass. Omsetningen som i 1972 var 130 millioner kroner, ble nesten fordoblet i 1976 da den kom opp i 254 millioner kroner. Av dette ble det betalt 58 millioner kroner til fellesskapet i form av skatter og avgifter.
Til sammen rundt 18 000 navn på personer som har arbeidet på verkstedet gjennom tidene befinner seg i det gamle personalarkivet. Arkivet viser at ansettelse ved verkstedet har blitt innen familier, ved at sønn etterfulgt sin far, gjennom generasjoner.
Kjente skipsbygg
Kjente skip som ble bygget på 1800-tallet/tidlig 1900-tallet, var selfangeren «Jason» med byggenummer 12 som også ble berømt som arktisk ekspedisjonsskip, vikingeskipet «Viking» som var en tro kopi av Gogstadskipet og som seite til USA i 1893, og barkskipet «Fortuna» som var blant de norskbygde treskutene med størst lasteevne. Sir Ernest Shackletons ekspedisjonsskip «Endurance» ble levert i 1914. Mot slutten av 1920-årene restaurerte Framnæs polarskuta «Fram», og i 1937 overleverte verkstedet Skoleskipet «Christian Radich».
Kilder
- Ole H. Elgesem: Framnæs mek. Værksted: fra kjølhalingsplass til moderne verksted, Sandar historielag, gruppe 5.4, høsten 1988
- Framnæs Mek. Værksted A/S i Store norske leksikon
- Framnes Mekaniske Værksted på Lardex