Gauldalskredet

Gauldalsskredet var en skred- og flomkatastrofe i Gauldalen i september 1345. Kildematerialet fra perioden er tynt, men islandske annaler forteller om skredet og flommen som fulgte. Den eldste av kildene, i Lagmannsannalene, ble skrevet tre år etter katastrofen av presten Einar Havlidesson. To andre kilder er noe yngre, men gir troverdig informasjon.

Kart over Gauldalsskredet fra boka "Lerfaldet i Guldalen i 1345" av Helland, Amund og utgitt av Cammermeyer 1895.

Kildene forteller at skredet gikk ved Kvasshylla omkring tre km nord for Støren. Massene gled ut i Gaula, som ble demmet opp til en insjø fjorten km oppover i dalen, helt til Bones. 25 gårder ble helt ødelagt av flommen. Da demningen brast var den tretti til førti meter høy, og vannmassene oversvømte dalen helt ned til Melhus. Totalt i raset og de to flommene skal over femti gårder og sju kirker ha blitt ødelagt, og 500 mennesker omkom. Skålholtannalene forteller: «Jorden og vannet slukte alt sammen, mennesker og garder. Der er nå senere blitt sandstrekninger og ødemarker, men først var der vann og bløyte, så folk ikke kunne komme frem».

Undersøkelser i nyere tid viser at det er sannsynlig at det gikk et stort ras ved Kvasshylla i denne perioden. Man har beregnet at det må ha vært på minimum 45 millioner kubikkmeter, og at demningen må ha vært 33 meter høy. Bredden på raset var tre til fem km.

Selv om raset i Gauldalen var mindre enn Verdalsraset var det et mye høyere dødstall, dersom vi kan stole på kildene. En årsak til dette er at det på grunn av flommene rammet et mye større område. Det blir også nevnt i en kilde at av de omkomne var omkring halvparten fastboende mens resten var veifarende. Dette har blitt satt i sammenheng med pilegrimsferder som gikk gjennom området, som kan ha medført at det var flere mennesker der enn vanlig.

Raset er i liten grad omtalt i historieskrivningen, og norske kilder fra perioden forbigår det i stillhet. Historikerne Astor Furseth og Knut Sprauten har uttalt at dette nok i stor grad skyldes troen på at det var Gud som utløste slike katastrofer, og at de overlevende fokuserte på å ikke framkalle hans vrede igjen[1].

Referanser

  1. Gjengitt i «Den glemte katastrofen» i Aftenposten 2006-11-23, se nedenfor

Litteratur