Hertug

Hertug (mnty. hertoch, til gammelsaksisk heritogo, 'hærfører') er den høyest rangerte tittel i europeisk adel. Den ble opprinnelig brukt om en stammes valgte hærførere, og etterhvert om en arvelig fyrste over en stamme. Fra 1000-tallet ble den gradvis løsrevet fra den militære betydningen.

Norge fikk aldri en fullt utviklet adel etter europeisk mønster, selv om den kontinentale tituleringen ble tatt i bruk. Kun to personer ble utnevnt til hertug her til lands. Den første var Skule Bårdsson i 1237, mens den andre var Håkon Magnusson som fikk tittelen som barn i 1273 mens broren Eirik fikk kongsnavn sammen med deres far Magnus Lagabøte.

Under unionstiden ble tittelen brukt i dobbeltmonarkiet. Fra omkring 1450 fram til innføringen av eneveldet i 1660 ble den særlig gitt til yngre mannlige medlemmer av kongehuset. Linjene Glücksburg og Gottorp har hatt tittelen hertug av Schleswig-Holstein. Tittelen hertug av Glücksbierg, fra 1818 båret av overhodet for den franske adelsslekten Decazes, var den eneste som ble gitt til en ikke-kongelig.

Sverige har en tilsvarende ordning, med hertugtittel for yngre medlemmer av kongehuset.

Kilder

• Hertug i Store norske leksikon