Husmannsvesenet i Bærum
Husmannsvesenet var utbredt i Bærum og var på sitt høyeste i 1851 med 231 registerte husmenn og håndverkere, med i prinsippet tilsvarende antall plasser, 113 med og 118 uten jord, de siste hovedsakelig håndverkere.
Bakgrunn
Mens det i høymiddelalderen fram til Svartedauen hadde vært mangel på jord, førte reduksjonen av befolkningen som følge av pestbølgene til en rekke ødegårder og deler av Bærum ble liggende folketom. Først et par hundre år senere hadde folketallet for alvor begynte å stige og nyryddingen økte.
Det er beregnet at det bodde rundt 1200 mennesker i Bærum før Svartedauen og at det tok rundt 300 år før folketallet kom opp på dette nivået igjen. De aller fleste av disse levde av landbruk. Rundt 1660 var det 107 gårdsbruk i Bærum.
Mellom 1671 og 1770 ble adgangen til å dele gårder i flere bruk begrenset, og husmannsvesenet vokste fram. På denne måten fikk jordeierne dyrket opp mer jord, og sikret stabil arbeidskraft til hovedgårdene. Skattemanntallet for 1771 viser 122 navngitte husmenn i Bærum. Et økende behov for ulike håndverkstjenster gjorde at gruppen husmenn uten jord økte i de kommende årene.
Ordning
Mot en viss arbeidsplikt i året, gjernet knyttet til vår- og høstonnen, fikk husmennene disponere en husmannsplass. Dette var imidlertid ofte uregulert og ikke kontraktsfestet, og husmennene kunne miste hus og livsgrunnlaget på kort varsel. I tillegg til pliktarbeidet kunne husmennene også ha ytterligere oppgaver knyttet til kjøring, hogst og kalkbrenning.
Plassene
Utdypende artikkel: Artikler om husmannsplasser i Bærum
Husmannsplassene var ofte i marginale områder, ikke med den beste jorden. De kunne være på fem til seks dekar med en liten stue med jordkjeller og en eller to uthus. Noen plasser, særlig de opp mot skogkanten kunne ha et større areal på 10-15 dekar eller mer. Særlig plassene under Bærums Verk hadde større areal og tilgang på mer skog.
Bygningene på plassene ble som regel oppført, vedlikeholdt og eid av jordeieren på gården.
På plassene hadde gjerne husmannen en ku og par-tre sauer. Husmannen var som regel avhengig av å kunne benytte gårdens havnehage og utmark for beite, og kunne ikke slippe ut egne dyr på beite før gården hadde sluppet ut sine. På husmannsplassene ble det gjerne dyrket korn og poteter, og husmennene tok sikte på å være hovedsakelig selvforsynte, noe som ga stor trygghet. Pliktarbeidet på gården gjorde imidlertid at mye av arbeidet på plassen falt på ektefellen og barn, men også disse kunne bli pålagt pliktarbeid på gården.
For å klare underholdet av familien var også husmannen avhengig av å også kunne ha noe lønnet arbeid i tillegg. Dette kunne være annet betalt arbeid på gården eller andre nærliggende gårder, arbeid på kalkovnene, hugst til trekullmilene eller tømmerfløting.
Husmannsplassene kunne være trangbodde, med store familier, som også kunne inkludere brukerenes foreldre og andre slektninger, pleiebarn og folk på legd som ble betalt av fattigkassen, som også kunne være til hjelp på plassen. Noen kunne også leie ut til innerster og deres familier, men dette kunne bare skje etter å ha fått eierens tillatelse.
De store gårdene i Bærum kunne ha mange husmannsplasser, for eksempel hadde Vøyen 16 husmannsplasser. Langs Tanumveien ligger en rekke av Tanumgårdenes husmannsplasser, som Åsheim, Syltløkka, Hellerud, Fjellheim og Lagerud. På plassen Jonasberget, tidligere kalt Holstkleven, ble Tanum skole bygget i 1899.
Strandsittere
Utdypende artikler: Leksikon:Strandsitter og Husmannsvesen#Strandsittere
Ved fjorden og på øyene i Bærum bodde strandsittere, som var husmenn som leide plasser langs sjøen og livnærte seg hovedsakelig med fiske og småhandel. Plassene hadde som regel ikke jord til å drive landbruk, annet enn litt potet- og grønsaksdyrkning til eget bruk. Strandsitterne eide imidlertid som regel husene selv. Strandsitterne skilte seg slik fra husmenn som betalte leien gjennom pliktarbeid, ved at de hadde et mer ordinært leieforhold til tomtene hvor de hadde egne eide hus, og sto friere til å finne levebrød.
Regulering
Da husmannsvesenet var på sitt høyeste i midten av 1850-årene, ble forholdene også mer formalisert gjennom Husmannsloven av 1851. Selv om denne formaliserte mye av det som hadde vært gjeldende praksis, ga den regler for hva en husmannskontrakt skulle innholde, at den skulle tinglyses og la visse begrensninger på hvem som kunne pålegges arbeidsplikt i husmannens familie. Videre slo den fast rett til en fridag i uka, regnskapsregler og hva som kunne anees som kontraktsbrudd.
Avvikling
Samtidige ble det utover mot slutten av 1800-tallet lettere å få annet arbeid i Bærum, særlig som følge av indutrialiseringen, ved vei- og jernbaneutbygging og de bedrede kommmunikasjonsforholdene gjorde at en fikk et større område hvor en kunne søke arbeid. Dette førte til at mange husmenn fikk anledning til å kjøpe plassene sine. Til sammmen førte dette til at de tradisjonelle husmannsvesenet raskt ble redusert, i 1890 var det rundt 50 igjen, og opphørte hovedsakelig i Bærum i 1928, mens et andre steder i landet eksisterte videre utover for 1900-tallet. Noen få leilendinger tilknyttet Løvenskiold fortsatte ut mot 1950-tallet.
Personer med yrkestittelen husmann kom også inn i kommunestyret, for eksempel Ludvig Nikolaysen på Myrvoll som ble valgt til varamedlem for Høyre i kommunevalget i Bærum i 1907.
Det er i Bærum mange bevarte husmannsstuer, som for eksempel Hansebakken i Vestmarka, Strømstad og Lathus på Fossum og Myra på Stabekk (Nordraaksvei 75).
Men mange andre plasser er enten revet, innebygget i nye, omsluttende bygg eller fullstendig ombygget.
Litteratur
- Marthinsen, Liv og Winge, Harald: Asker og Bærum til 1840. (Askers og Bærums historie bd. 1). Universitetsforlaget 1983. (Spesielt side 302-315.)
- Mohus, Arne: Husmannsplasser i Bærum. Utg. Bærum bibliotek. Bekkestua. 1988. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Mohus, Arne: Husmannsplasser i Bærum. 2. Utg. Bærum bibliotek. Bekkestua. 1991. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Mohus, Arne: Husmannsplasser i Bærum. 3 : Lommedalen. Utg. Bærum bibliotek. Bekkestua. 1993. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Mohus, Arne: Husmannsplasser i Bærum. D. 4 : Østre Bærum : g.nr. 1-11 : fra Haslum til Høvik. Utg. Bærum bibliotek. Bekkestua. 1996. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Myhre, Jan Eivind: Bærum 1840-1980. (Askers og Bærums historie bd. 3). Universitetsforlaget 1982. (Spesielt side 76-86.)
- Nilsen, Karl: Askermotiver. 3 : Husmannsplasser. Utg. Asker og Bærum historielag. [Asker]. 1999. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Rik på historie - et riss av kulturhistoriens fysiske spor i Bærum. Utg. Bærum kommune, 2012, ISBN 978-82-92210-10-9., side 28-29
- Haave, Morten (2019). «Østre Bærums upolitiske vælgerforening». I Årbok for Asker og Bærum historielag (kommer ultimo 2019)